Statsråd Karita Bekkemellem Orheim

Regjeringens barnehagesatsing i starten på det nye tusenåret

Foredrag på nasjonal barnehagekonferanse i Kristiansund, 5. oktober 2000

Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen til å holde en innledning på denne konferansen. Det er en glede å presentere regjeringens barnehagepolitikk i hjemfylket mitt ! Jeg vil rose kommunene Kristiansund, Sunndal og fylkesmannen for å arrangere denne konferansen – og dermed få barnehager på dagsorden. Vi må jobbe sammen for å nå målsettingen om at alle som ønsker det skal få barnehageplass – det er spesielt viktig når partier som er imot barnehageutbygging, går fram på meningsmålingene.

I går ble som alle vet, Regjeringens forslag til statsbudsjett lagt fram. Jeg vil i dette innlegget presentere hovedtrekkene i satsingen på barnehagesektoren. Videre vil jeg omtale de utfordringer vi står overfor etter at Stortinget har behandlet stortingsmeldingen om barnehager.

Men aller først litt om de overordnede prinsipper som vår barnehagepolitikk er bygget på, og la meg da med en gang slå fast: Barnehagen er en viktig samfunnsinstitusjon. Først og fremst for barna selv, men også for familien og samfunnet. Under barnehagestreiken i år fikk jeg mange fortvilte henvendelser fra foreldre. Mødre sa at barna savnet barnehagen og kameratene sine. Hele familier fikk store problemer med å få hverdagen til å henge sammen fordi minstemann ikke hadde et trygt sted å være. Henvendelsene viste med all tydelighet barnehagens betydning - for småbarnsforeldre, for barna og for samfunnet.

Barnehagen er først og fremst viktig for barna. I Norge ser vi på barns oppvekst som en tid som skal vernes om. Barndommen er ikke bare et venterom for å begynne på skolen, eller bli voksen. I barndommen erfarer og lærer vi noe som vi har glede og nytte av hele livet. I barnehagen foregår denne lærdommen trygt både for barn og foreldre. Vi er opptatt av at barn skal få omsorg, men også at de skal få leke, lære og utfolde seg fritt. Barn skal få lov til å være barn. Dette er grunnleggende i utformingen av barnehagepolitikken. Den norske forståelse av barndom, og fokus på "omsorgs- og læringsbarnehage" blir positivt framhevet, også fra internasjonalt hold. Det skal vi – og dere spesielt - være stolte av !

Barnehagen gir rom for felles opplevelser som er et naturlig samtaleemne i familien, det vet jeg fra mine egne unger. Barn får ferdigheter og kunnskaper sammen med andre barn, uavhengig av foreldrenes økonomiske, sosiale og kulturelle bakgrunn. Barnehagene gir barna en egen kompetanse-kapital – som er viktig for framtida !

I framtida vil samfunnet stille høye krav til barns kompetanse. I vårt kunnskapssamfunn får utdanning og livslang læring en helt sentral plass – barnehagen er et naturlig første trinn i dette. Datateknologi og internasjonalisering vil skape nye og ukjente muligheter for barn og unge. Verden er mindre, ikke bare ved hjelp av data, men vi reiser og vi samhandler mer med andre land. Mennesker med en annen etnisk bakgrunn finnes ikke bare i Oslo, men også her i mitt hjemfylke. Alle disse utfordringene vil barnehagen tilrettelegge for barn.

Samtidig er det viktig at vi retter oppmerksomheten og innsatsen mot barn som har et dårligere utgangspunkter enn de fleste. Dette er barn som har et særlig behov for det tilbudet som barnehagen kan gi. Barnehagens hverdag skal speile mangfoldet i samfunnet ved å vektlegge - toleranse, samspill og møter mellom ulike kulturer og tradisjoner. I barnehagen vil barn på egne premisser kunne delta i det flerkulturelle samfunnet Norge er blitt – det vil kunne motvirke rasisme og etniske motsetninger.

I tillegg til at barnehager er viktig for barna, er de fleste enige i at barnehagen er en viktig samfunnsinstitusjon og et virkemiddel for å nå sentrale mål på andre områder. For denne regjeringen er det et grunnleggende prinsipp i familiepolitikken at småbarnsfamilier skal ha mulighet til å kombinere omsorg for barn med arbeid eller utdanning. Barnehager som er tilgjengelig for barna når foreldrene ønsker det, er viktig for å nå dette målet.

Barnehager er også helt nødvendige for å få til lokal næringsutvikling og for å opprettholde sysselsettingen. Norge har i dag mangel på arbeidskraft. Helse- og sosialsektoren trenger mange flere ansatte. Derfor må vi lete etter de arbeidskraftsreservene vi har i samfunnet. Vi kan øke yrkesdeltakelse blant småbarnsmødre om de får barnehageplass etter egne behov – og til en rimelig pris. Vi må spesielt få flere innvandrerkvinner ut i yrkeslivet.

Det er spesielt viktig å trekke fram dette nå som Frp – som ikke ser denne siden ved barnehagene – er på frammarsj. FrP ønsker å avvikle all offentlig finansiering av barnehagene og la pengene følge brukerne. Dette vil skape usikre økonomiske forhold for barnehageeiere, noe som igjen vil rokke ved de samfunnsmålene jeg nevnte.

Så til vårt forslag til statsbudsjett som ble lagt fram i går! Hovedtrekkene i forslaget innebærer en betydelig økning for barnehagesektoren. Vi ønsker å ta et krafttak og foreslår en målsetting om 6 000 nye plasser i 2001. Gitt at utbyggingen går som forventet i 2000, har vi anslått at det vil gjenstå å etablere om lag 12 000 barnehageplasser fra og med 2001. Vi legger opp til at halvparten av disse etableres neste år.

Det statlige driftstilskuddet gis til alle barnehager og er bærebjelken i økonomien for mange barnehager. I budsjettforslaget er satsene økt for å holde tritt med prisveksten. Vi har derfor lagt inn 213 mill kroner for å heve satsene tilsvarende nivået på prisveksten. Det er flere år siden prisvekst på barnehagetilskuddet har ligget inne som en del av et budsjettforslag. I tillegg til prisvekst, er satsene for småbarnsplasser økt med ytterligere 2 prosent. Vi mener at en økning i driftstilskuddet er det beste virkemiddelet når det skal satses på barnehagesektoren. Tilskuddet kommer alle barnehageeiere til gode, det skiller ikke mellom privat og offentlig eierskap og det bidrar til stabile vilkår for driften.

Vår langsiktige strategi er å øke den statlige andelen av finansieringen av sektoren. 50 prosent statlig finansiering er målet. Hovedbegrunnelsen for å ha en slik målsetting er behovet for å få ned nivået på foreldrebetalingen. Vi ser i dag at barnehager er blitt altfor dyre og vi er redd for at dette betyr at en del familier ikke har reell mulighet til å sende barna sine i barnehage.

I budsjettforslaget ligger det også midler til en satsing på kvalitetsutvikling i sektoren. Jeg vet at dette er etterlengtet, og vil omtale denne satsingen mer i detalj senere i foredraget mitt.

Jeg kunne nok ønske meg en større satsing i budsjettet, men vi kan ikke gjøre noe med kontantstøtten i denne stortingsperioden. Dermed er vårt økonomiske handlerom sterkt begrenset! Jeg kunne si mye om kontantstøttens konsekvenser for barnehagene, men skal ikke gjøre det nå.…

Stortingsmeldingen om barnehagepolitikken

Som dere sikkert er kjent med, ble stortingsmeldingen om barnehager behandlet i Stortinget før sommeren. Meldingen ble fremmet av regjeringen Bondevik. Selv om vi ikke var enige i alt i meldingen, var vi enige i hovedtrekkene, og for ikke å tape tid lot vil meldingen bli liggende i Stortinget. I forbindelse med stortingsbehandlingen var det derfor viktig for oss å få gjennomslag for bruk av enkelte sterkere virkemidler for å nå målet om full behovsdekning. I stor grad vil jeg si meg fornøyd med resultatet av behandlingen; vi fikk klarsignal til å sette i gang siste fase i barnehageutbyggingen med virkemidler som kan sette oss i stand til å nå målet.

I mange år har hovedmålet for barnehagesektoren vært full behovsdekning innen år 2000. Nå i 2000 må vil slå fast at dette målet ikke er nådd. Det er fortsatt behov for etablering av flere plasser. Og nettopp derfor var det viktig å kunne diskutere barnehagepolitikken i Stortinget for å få en debatt om hvordan vi best og raskest mulig kan få full behovsdekning.

Full behovsdekning innebærer at alle familier som ønsker det skal få tilbud om barnehageplass til sine barn, til en pris som er akseptabel. Dette er det nasjonale målet. Hva som medfører full behovsdekning lokalt, vil variere. Yrkesaktivitet, bosettingsmønster, næringsgrunnlag og andre faktorer er med på å bestemme hva som er full dekning i den enkelte kommune.

Kunnskap om lokale forhold og innsikt i befolkningens ønsker, er en forutsetning når dere i kommunene skal lage planer for å nå Regjeringens mål om full behovsdekning. I behovsforståelsen må vi ikke glemme barna, og spesielt ikke de barna som har et særskilt behov for det tilbudet en barnehage kan gi. Jeg tenker da på barn med funksjonshemminger, barn med vanskelig oppvekstvilkår og barn som får tilbud i barnehage som ledd i et hjelpetiltak etter barnevernloven.

Barn med funksjonshemninger har rett til prioritet ved opptak i barnehage (barnehagelovens §9). Barnehagen gir disse barna rom for å delta i lek og samvær med andre barn. Fokus er mer på mulighetene barnet har, og mindre på begrensningene eller funksjonshemningen. Jeg vil benytte anledningen til å understreke viktigheten av å tilrettelegge barnehagebygninger og utemiljø for funksjonshemmede barn slik at barna faktisk får benyttet den fortrinnsretten de har – også i private barnehager

Barnehagen blir brukt som forebyggende tiltak overfor barn med vanskelige oppvekstvilkår. Ofte blir disse barna prioritert ved opptak. Det kan være barn som lever i ustabile familieforhold eller i familier med sosiale og emosjonelle problemer. Erfaringer fra skolesektoren viser at manglende kompetanse før skolestart, kan gi tilpassingsproblemer og dårlige skoleresultater. Barnehagen kan forebygge dette. Dessuten kan en barnehage for alle barn hindre overgrep mot små fremmedspråklige jentunger som TV2 har dokumentert de siste ukene.

Barnehage som hjelpetiltak er hjemlet i barnevernloven. Kriteriet for å sette i verk hjelpetiltak er når barnet på grunn av forholdene hjemme eller av andre grunner har særlig behov for det.

Det er i overkant av 3000 barn som hvert år går i barnehage etter vedtak fra barnevernet. Når barnehagen brukes som et hjelpetiltak, skjer dette normalt som et frivillig tiltak. Det innebærer at barnehagen er i en hjelperolle overfor familien. Det er en utfordring for barnevernet og barnehagen å utvikle en åpen dialog innenfor de rammer lovverket setter. Begge tjenestene har et ansvar for å gi helhetlig hjelp til barn og familie. Barnehagepersonalet har kunnskap og kompetanse som barnevernet trenger. Men barnehagepersonalet er avhengig av veiledning og støtte fra barneverntjenesten for å gjøre en god jobb. I forbindelse med departementets 3-årige kvalitetssatsing vil vi arbeide med tiltak som kan bedre samarbeidet mellom barnehage, barnevern og foreldre i kommunene og på statlig nivå.

I tillegg er det viktig å nevne at barn med minoritetsbakgrunn er underrepresentert i barnehagene. Flere minoritetsspråklige barn må inn i barnehagene! Barn som lærer norsk før skolestart får en bedre skolegang. Foreldre som har erfaring med norske institusjoner – som f.eks. barnehage, deltar oftere i andre sammenhenger på lik linje med norske foreldre. Det har jeg selv sett i bydel Gamle Oslo – som tilbyr et gratis korttidstilbud til alle fremmedspråklige 4- og 5-åringer. Dette er et forsøk som departementet støtter, og følger nøye.

Vi har i dag en situasjon hvor barn med spesielle behov, særlig funksjonshemmede barn og barn med minoritetsbakgrunn, i svært liten grad er i de private barnehagene. Dette er en situasjon vi må gjøre noe med. Alle barn skal lære at verden er rik og forskjellig – og at vi kan lære av hverandre. Det er flertall i Stortinget for en likebehandling av offentlige og private barnehager. I dette ligger et uttrykt ønske om at de private barnehagene tar et større ansvar for barn med spesielle behov. Det innebærer at kommunene må legge til rette for et tett samarbeid mellom private barnehager og kommunens ulike tilbud.

Likebehandling av offentlige og private barnehager

Kommunene har ansvar for barnehagesektoren, både som eier og som myndighet. Det er kommunenes ansvar å tilrettelegge for et godt barnehagetilbud og en fullt utbygd sektor.

De private barnehagene er en viktig og nødvendig del av det totale barnehagetilbudet. Selv om barnehager først og fremst er et kommunalt ansvar, vil jeg minne om at private utbyggere, særlig foreldre, sto for en betydelig del av barnehageutbyggingen på første halvdel av 90-tallet. I 1999 hadde 40 prosent av alle barnehagebarn plass i private barnehager. Stortinget ga klart uttrykk for at de er opptatt av rammevilkårene for private barnehager.

Kommunene står i dag fritt til å velge om de vil støtte privat barnehagedrift. Vi vet at den kommunale støtten bare utgjør om lag 8 prosent av de private barnehagenes utgifter. Dette medfører at mange private barnehager bare drives med statstilskudd og foreldrebetaling. Denne praksis er ikke ønskelig ! Vi vil at de private barnehagene skal være en integrert del av det totale barnehagetilbudet i kommunene. Derfor må noe gjøres raskt !

Akseptabel foreldrebetaling

I behandlingen av stortingsmeldingen ble det flertall for en målsetting om at den statlige finansieringen av barnehagesektoren skal økes til 50 prosent. Og som vist til over er forslaget til statsbudsjett et første skritt for å øke statstilskuddet.

Økt øremerket statstilskudd sikrer at pengene uavkortet går til barnehageeieren. Dette vil bidra til likebehandling av offentlige og private barnehager. Stortingsflertallet ga også støtte til meldingens forslag om at kommunene skal dekke 30 prosent av kostnadene i en fullt utbygd sektor. I sum innebærer dette en intensjon om at den offentlige finansieringen av sektoren kan økes betraktelig. For foreldrene vil dette bety at foreldrebetalingen kan reduseres.

Stortinget diskuterte innføring av en kommunal plikt til å tilby barnehageplass til alle som ønsker det. Stortinget ba om at en slik plikt skal tre i kraft så raskt som mulig og ba om at det ble fremmet en sak for Stortinget om dette. En slik bestemmelse vil bidra til at kommunene deltar aktivt i den siste fasen av utbyggingen, samtidig som det sikrer at barnehagene gis prioritet i kommunene på lengre sikt. Innføringen av utbyggingsplikten skal balanseres mellom hensynet til kommunalt selvstyre på den ene siden og nasjonale hensyn til at folk skal få et likeverdig barnehagetilbud samme hvor i landet de bor – til en overkommelig pris, på den andre.

Målet på sikt er å innlemme statstilskuddet i inntektssystemet. Men det er nødvendig å holde på de øremerkede, statlige tilskuddsordningene inntil sektoren er fullt utbygd og vi har nådd en offentlig finansieringsandel som er tilfredsstillende. Foreldrenes skal ikke betale mer enn 20 prosent av de totale kostnadene.

Når vi nå skal ta det siste krafttaket fram mot full behovsdekning av barnehageplasser, må vi sikre at prisen blir overkommelige også for dem som har relativt lav betalingsevne. Det er et viktig mål at ingen skal være utestengt fra barnehage på grunn av økonomi. Dette målet må vi anstrenge oss for å virkeliggjøre - sammen.

Departementet gjennomfører to ganger i året en undersøkelse av foreldrebetalingen i barnehagene i rundt 100 av landets kommuner. Disse undersøkelsene viser klart og tydelig at det ikke fins en enhetspris på barnehageplass i dette landet. Mange kommuner bruker barnehagesatser gradert etter husholdningsinntekt. På landsbasis ser vi likevel en tendens til at flere kommuner nå går over til å kreve samme betaling fra alle foreldre. Dette vil spesielt ramme de som har lavest inntekt. Vi vet at private barnehager jevnt over har høyere betalingssatser enn kommunale barnehager.

Fra tid til annen reises det spørsmål om ikke staten burde innføre en maksimumspris for barnehageplasser. Å innføre en prisbegrensning er ikke uten problemer. For det første: det er ikke enkelt å si hva den "riktige" prisen skal være. For det andre kan en fastsetting av maksimumspris fort bli betraktet som en "normal" pris som alle eiere kan kreve. Slik ville vi risikere å øke prisen for noen foreldre og i hvert fall ikke hjelpe dem som allerede i dag er utestengt på grunn av lav betalingsevne. Med den nye kostnadsfordelingen 50-30-20 som skal være gjennomført innen 2005 vil dette omtrent halvere den gjennomsnittlige foreldrebetalingen i sektoren. Økt øremerket statstilskudd sikrer at pengene uavkortet går til barnehagene og gir bedre økonomiske vilkår både for eksisterende barnehager og for nye barnehager.

Fokus på kvalitet og brukernes behov

Barnehagene i Norge kjennetegnes av høy kvalitet og fornøyde brukere. Flere brukerundersøkelser viser at barnehagene kommer best ut blant tjenestetilbudene i kommunene. Etter hvert som foreldrene blir trygge på å få plass, vil de stille nye og sterkere krav. De vil ønske seg et tilbud som i større grad er tilpasset deres behov og som har en kvalitet de mener er god nok for barna sine. Barnas stemme må også bli hørt sterkere enn det gjør i dag. Tilgjengelighet og brukertilfredshet har vært, og vil være, viktige stikkord framover.

God kvalitet i barnehagen er viktig, både for barna og foreldrene. Den gode barnehagen må utvikle seg i takt med samfunnsendringene. Barnehageloven og Rammeplan for barnehagen gir overordnede mål og rammer for kvaliteten i barnehagen. Et kompetent og stabilt personale er en viktig forutsetning for at intensjonene om kvalitet gitt i lov og rammeplan blir en realitet.

På vei mot full behovsdekning vil fokus gradvis flyttes fra tilstrekkelig antall plasser til kvalitet i det pedagogiske tilbudet. Kvalitetsutvikling vil være et felles ansvar for samtlige aktører; staten, kommunene, barnehageeiere og den enkelte barnehage. Alle disse skal sammen sørge for å opprettholde, sikre og videreutvikle kvaliteten i barnehagetilbudet i framtida. Barnehagepersonalet – de som møter barn og foreldre hver dag, skaper opplevelsen av en god kvalitet. Det vet jeg av egen erfaring som småbarnsmor med barnehagebarn.

Denne regjeringen støtter regjeringen Bondeviks forslag om en treårig satsing på kvalitetsutvikling i barnehagesektoren. Arbeidet skal bygge på de nasjonale mål som er uttrykt i lovverk og i rammeplan for barnehagen. Samtidig skal en samlet satsing fylle de målsettinger vi har for å nå full behovsdekning i 2005.

Tre temaområder er sentrale: En barnehage for alle barn; brukertilpassede barnehager i tråd med barns og foreldres behov og et kompetent personale. Målet er at alle barnehager skal ha etablert et system for utvikling og sikring av kvalitet i løpet av 2003. Det innebærer blant annet å utforme, vurdere og følge opp kvaliteten i det daglige tilbudet til barna.

Ansvar og oppgaver i kvalitetsarbeidet må fordeles mellom tre hovedaktører: den enkelte barnehage/barnehageeier, kommunen og staten.

Kommunene skal legge til rette for at alle barnehager, private som offentlige, engasjerer seg i lokal kvalitetsutvikling. Vi forbereder en Ot.prp. om plikt til å tilby barnehageplass våren 2001. Kommunene må se den treårige kvalitetsutviklingen og innføringen av plikten i sammenheng. Kommunene har et stort arbeid foran seg. Kommunene vil måtte forankre barnehagetilbud i sentrale politiske dokument i kommunen, slik dere alt gjør med annen lovpålagt virksomhet i dag. Det vil blant annet innebære at en har lokalpolitiske visjoner og mål for barnehagesektoren. Kommunen bør også kunne hjelpe alle barnehager med å ha en felles informasjonsprofil, bistå i prioriteringen av hva innhold i form av en politisk vedtatt lokal rammeplan. Det innebærer at denne kvalitetssatsingen vil klargjøre hvilke hovedoppgaver dere har som barnehagemyndighet ovenfor barnehagesektoren – enten barnehagene er private eller offentlig eid.

Staten, ved Barne- og familiedepartementet, har ansvar for å legge til rette overordnede mål og rammer for den nasjonale kvalitetssatsingen. Og vil bistå kommunene i deres arbeid. Departementet vil bidra til at brukerne utvikler systemer for kvalitetsutvikling som kan brukes i alle landets kommuner. Kvalitetssatsingen forberedes i inneværende år og gjennomføres i 2001-2003. For 2001 er det foreslått nærmere

14 millioner kroner til informasjon og utviklingsarbeid. (5,6 av disse skal også brukes for å starte den 3-årige kvalitetssatsingen.)

Både barna selv og personalet er tiltenkt en aktiv rolle i kvalitetsutviklingen. Barnehagene skal selv være med å utforme lokale kvalitetshjelpemidler. For noen av dere vil dette være lett, det vil mer være snakk om å ha fokus på de tre områder vi har bestemt. Dette skyldes at dere har jobbet med kvalitetsutvikling siden Rammeplan for barnehagen forelå i 1996. Forskjellen denne gangen er at vi forutsetter at kommunen er mer aktiv i arbeidet.

Folk lever ulikt og har ulike behov. Barnefamiliene krever tilgjengelige barnehager til en overkommelig pris som dekker deres behov – om de skal kunne delta aktivt i yrkes- og samfunnsliv. Dette må føre til flere barnehager som har åpningstider tilpasset foreldrenes behov og fleksible arbeidstidsordninger, men også valgfrihet til å velge barnehageplass dersom man ønsker det – for en kortere eller lengre periode. I en fullt utbygd sektor må barnehagene være mangfoldig og endringsvillige – hele tiden.

Siden vi ser barnehagen som grunnlaget for livslang læring, er en nasjonal kvalitetsutvikling spesielt viktig for at barna skal få en best mulig start på et aktivt liv i et levende demokrati som gir rom for deltagelse for alle –på en likeverdig måte.

Et kvalifisert personale

Personalet er den viktigste ressursen i barnehagen og har en nøkkelrolle i å utvikle barnehagen i tråd med barns, foreldres og samfunnets krav og behov. Barnehagepersonalet møter mange utfordringer fra ulike hold. Yrket krever stadig utvikling, fornyelse og kvalitetssikring. Hovedutfordringen ligger i å skape en hverdag i barnehagen der omsorg, lek og læring fungerer som en helhet, gitt av voksne som tar ansvar og som møter og støtter barna på måter som gir dem mestringsopplevelser, glede, pågangsmot og lyst til å lære.

Barne- og familiedepartementets treårige Utviklingsprogram for barnehagesektoren (1995 – 1997), viste at det er stor grad av endringskompetanse og omstillingsvilje blant barnehagepersonalet. Programmet ble gjennomført i 49 kommuner. Det pedagogiske personalet var og er opptatt av å skape en barnehage som kan møte barns og foreldres behov for brukertilpassede tilbud – det må de fortsette med. Nå vil vi at alle kommuner og barnehager i hele landet skal ta del i denne endrings- og kvalitetsprosessen.

Den drastiske nedgangen i antall søkere til førskolelærerutdanningen gir grunn til bekymring. Undersøkelser viser at relativt få nyutdannede førskolelærere ønsker arbeid i barnehage. Samtidig viser Stortingsmelding nr. 36 (1998-99) Om dimensjonering av høgre utdanning, at det kommer til å være utdannet nok førskolelærere om få år. Utfordringen ligger derfor i å beholde førskolelærerne som alt arbeider i barnehagen og å rekruttere inn nye for å dekke opp behovet mot en fullt utbygd sektor.

En arbeidsgruppe bestående av representanter fra Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunenes Sentralforbund og Norsk Lærerlag har fremlagt en rapport som peker på utfordringene for å sikre rekruttering og stabilitet i førskolelæreryrket. Rapporten ligger tilgjengelig for alle på internett, finn den på BFDs hjemmeside – og les den !

Regjeringen vil på bakgrunn av rapporten ta fatt i utfordringene. Jeg har nylig hatt et møte på politisk nivå mellom partene i arbeidsgruppen, der vi drøftet innholdet i rapporten og planer framover. Før departementene går nærmere inn på de ulike forslagene til tiltak, vil vi, sammen med KUF, avholde en høringskonferanse tidlig i 2001

Statsråd Trond Giske i KUF og jeg vil samarbeide nært om noen av de oppgavene arbeidsgruppa har levert oss. Som ansvarlige for henholdsvis utdanningspolitikken og barnehagepolitikken, er det selvfølgelig viktig at vi samordner strategiene framover – det vil dere i kommunene merke at vi vil gjøre.

Vi ønsker å sette sterkt fokus på førskolelærermangelen og strategier for å møte de utfordringene vi står overfor. Men vi er avhengig av flere medspillere for å nå målet, ikke minst de pedagogiske høgskolene som skal utdanne førskolelærere for framtidas barnehage.

Vi kan ikke drive barnehager uten et engasjert og kompetent personale. Det er først og fremst personalet, med førskolelærerne i spissen, som kan sikre kvaliteten. Men vi ønsker også en økning av andelen assistenter med fagbrev. Flere assistenter med fagarbeiderbakgrunn vil styrke den samlede kompetansen i barnehagen, og det er spesielt viktig at vi klarer å rekruttere voksne fra minoritetsgrupper i samfunnet.

Behovet for flere menn i barnehagen

I dag går mer en 60 prosent av alle førskolebarn i barnehage. I grunnskolen går alle barn, og nærmere 40 prosent av alle barn i barnetrinnet går i skolefritidsordning. I alle disse institusjonene arbeider det altfor få menn. I barnehagene utgjør menn bare 7 prosent av alle ansatte. Vi vet at menn i dag tar mer og mer ansvar for barna sine hjemme, de benytter seg av foreldrepermisjon og er tilstede og tar mer omsorg for egne barn. Det er positivt ! Men det må følges opp, også i barnehagen og i skolen.

Arbeidsmarkedsetaten, utdanningskontorene, høgskolene, kommunene og private arbeidsgivere, kvinnene i institusjonene – alle har et medansvar for å få flere menn inn i institusjonene barn møter. Likestilling mellom kjønnene må være noe barn må erfare helt fra de er små. Da trenger barn å omgås voksne av begge kjønn. Departementet forbereder i disse dager en ny tiltaksplan for å rekruttere flere menn til førskolelæreryrket. Denne vil være en del av departementets kvalitetssatsing om å ha et kompetent personale for å få til en barnehage til tilgjengelig og brukerorientert barnehage til alle barn.

Med stortingsbehandlingen av barnehagemeldingen fikk vi lagt et viktig grunnlag for framtidas barnehagepolitikk. Det er bred politisk enighet om viktige økonomiske, juridiske og kvalitetsmessige virkemidler som må settes inn i den siste sluttspurten mot full behovsdekning av barnehageplasser.

Jeg har derfor stor tro på at et felles løft vil føre oss i mål i løpet av 2003. Personalet, foreldrene, private eiere, kommunene og staten skal sammen utvikle gode barnehagetilbud til beste for barn og foreldre.

Takk for meg, og lykke til videre med en spennende konferanse!