Åpning av norsk forsterhjemsforenings landsmøte

27. april 2001 i Trondheim

av politisk rådgiver Eli Anne Hole

Kjære landsmøtedeltakere!

Jeg vil først få takke for invitasjonen til å innlede ved dette landsmøte for Norsk Fosterhjemsforening, og jeg må si jeg står her med ydmykhet med tanke på den kompetansen og innsatsene dere, på forskjellige nivå, utgjør overfor de svakeste barna, og det skal dere være stolt av.

Vi, som politikere, har gjennom bl.a. lovverk og målsetting, gitt dere en av de vanskeligste jobbene som er, nemlig å arbeide i den private sfære på barnas vegne og for barnas beste. Jeg vil derfor benytte anledningen til å si takk for den jobben dere gjør.

Jeg er glad for å konstatere at norsk barnevern har gjennomgått store forandringer i løpet av siste tiår. Vi har fått et barnevern som i stadig større grad ivaretar utsatte barns behov. Det betyr ikke at vi kan sette oss tilbake og hvile på våre laurbær. Tvert imot mye kan bli bedre, samtidig som vi vet at raske samfunnsendringer skaper nye utfordringer i forhold til utsatte barn og deres familier.

Barnevernets arbeid med meldinger og undersøkinger er tatt opp grundig i Befring-utvalget. Utredningen tok for seg utviklingen til og med 1998. Også i 1999 kom det et stort antall meldinger til barneverntjenesten i kommunene. Til tross for en økning i antallet, ble over 96 prosent av meldingene gjennomgått i løpet av fristen på 1 uke.. Antall undersøkelsessaker viste også en svak økning, fra gjennomsnittlig 4630 per kvartal i 1998 til 4820 i 1999. Noe under halvparten av sakene ble henlagt etter undersøkelse. Det innebærer at barnevernet ikke fant grunn til å sette i verk konkrete tiltak etter loven. I 1999 ble det iverksatt vedtak om barneverntiltak innen fristen på 6 uker i om lag 97 prosent av sakene.

Jeg vil poengtere at barnevernet skal være en aktiv deltaker for å sikre barn omsorg, gode oppvekstvilkår og hjelp når de trenger det. Det er gledelig å registrere at barnevernet de siste årene har intensivert innsatsen for å gripe inn tidlig, slik at barnevernet kan hindre at barn og unges problemer blir svært alvorlige. Blant annet ser vi det gjennom det økte antall hjelpetiltak i hjemmet.

Når dette er sagt, er jeg samtidig enig med Befring-utvalget der det advarer mot å "la seg forføre" av uttrykket hjelpetiltak. Det er usikkert i hvor stor grad antall hjelpetiltak gir et godt bilde av hvor mange barn, unge og familier som får den hjelpen de trenger fra barnevernet. Samtidig som hjelpetiltakene er den typen tiltak som bruker langt hyppigere enn andre tiltak, er det også de tiltakene vi har minst systematisk kunnskap om virkningene av. Dette er absolutt ikke et særnorsk fenomen, men er ikke desto mindre en viktig utfordring. Enkle løsninger på hvordan vi kan få et barnevern som er bedre tilpasset barn og familiers behov finnes neppe. Jeg regner med at barnevernets hjelpetiltak i en del tilfeller kan bli enda bedre i tråd med behovene gjennom en økt dialog med barn og foreldre. Befringutvalget mener at effektene av hjelpetiltakene i større grad bør vurderes systematisk både ved det enkelte kontor og gjennom forskningsprosjekter. Etter min vurdering virker dette som et godt forslag.

Etter at den nye barnevernloven nå har virket i noen år, var tiden inne for en bred gjennomgang av barnevernfeltet. Befring–utvalget leverte sin rapport våren 2000 etter å ha gått gjennom sentrale områder i barnevernet. Utvalget drøftet hvordan man bedre kan utvikle forebyggende tiltak i familiene og i nærmiljøet. Det vurderte også hvordan foreldrenes og barnas rettssikkerhet i barnevernsaker kan styrkes. Utvalget tok for seg omsorgstiltak i fosterhjem og institusjoner, samt ansvarsdeling og samarbeid mellom barneverntjenesten og andre etater. Kompetansen i barneverntjenesten ble også drøftet.

Fosterhjemsplassering var også i 2000 det viktigste omsorgstiltaket i barnevernet og omfatter til enhver tid ca 5000 barn og unge. Om lag 80 % av de 5000 barn og unge bor i fosterhjem.

Fosterhjemsplassering er og har vært det viktigste omsorgstiltaket i barnevernet. Alle fylkeskommuner og de fleste kommuner har utarbeidet planer for oppfølging og styrking av fosterhjemsarbeidet. Den jobben disse familiene gjør er helt uunnværlig for å kunne gi disse barna og ungdommene et best mulig tilbud. Jeg vet at det er mye å ta fatt i når det gjelder oppfølging av fosterhjem og hvilke rammebetingelser de har, og vil her få understreke at fosterhjemmene vil ikke bli glemt i gjennomgangen vi nå foretar.

Det er i dag umulig å tenke seg et barnevern uten et solid antall fosterhjem som støttespillere. Akkurat derfor er det så viktig å understøtte fosterforeldrenes arbeid og sørge for en best mulig oppfølging av fosterhjemmene. I denne sammenheng vil det være viktig å ha en interesseorganisasjon som Norsk Fosterhjemsforening som skal fungere som informasjonskilde til fosterforeldre og som brobygger fosterforeldre imellom og mellom fosterforeldrene og barneverntjenesten. At foreningen også i perioder må fungere som vaktbikkje er en del av oppgavene til Norsk Fosterhjemsforening. Det er prisverdig å registrere at Norsk Fosterhjemsforening tar initiativ til temahefter, undervisningsmateriell, kursvirksomhet m.m.

Hva innebærer det å være fosterhjem? Som en fosterfamilie uttalte under den siste rekrutteringskampanjen av fosterhjem; " Fosterhjem innebærer å være litt mer av alt. Mer ansvar, mer kontakt med ulike instanser og mer arbeid for å skape et godt liv for familiens tilvekst. Men også mer glede." Selv om det er en krevende oppgave føler mange fosterforeldre at de får masse igjen for arbeidet de legger ned overfor fosterbarnet.

Rundskriv Q – 13 / 97 inneholder en handlingsplan for styrking av viktige sider av fosterhjemsarbeidet. Mål og tiltak i planen tar utgangspunkt i oppgaver som følger av lov om barneverntjenester. Hensikten er her å bedre arbeidet med fosterhjemmene bl. a gjennom økt oppfølging, opplæring, avlastning og tilsyn. Målgruppen for rundskrivet er kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn, fosterforeldre og andre offentlige instanser. I handlingsplanen er det forutsatt at kommunene og fylkeskommuner skal utarbeide spesifikke planer for sitt fosterhjemsarbeid. De fleste kommunene og alle fylkeskommuner har etablert slike planer og det er viktig at disse nå blir benyttet som et aktivt redskap i fosterhjemsarbeidet. Vi vil bidra til at disse planene er virksomme i kommunene og at disse blir gjenstand for revidering.

Fosterforeldrene er avhengig av at det fylkeskommunale og det kommunale barnevernet fungerer etter intensjonen, slik at de får den oppfølging de har krav på og at fosterbarnet sikres forsvarlig pleie og omsorg i den vanskelige situasjonen barnet befinner seg i. Jeg vet at enkelte fosterforeldre opplever at de ikke får den oppfølging de trenger. For å bøte på dette er det i samtlige fylker igangsatt en opplæring av vordende fosterforeldre gjennom opplæringsprogrammet PRIDE.

Det er fylkeskommunen i Akershus som har et spesielt ansvar for å forankre PRIDE – modellen i landets fylkeskommuner. I løpet av prosjektperioden 1999 – 2002 skal alle landets fylkeskommuner gjennomgå opplæring og oppfølging. Barne – og familiedepartementet støtter prosjektet økonomisk. PRIDE – programmet har fått en god evaluering både av fylkeskommunene som har benyttet programmet og av fosterforeldrene som har deltatt. Erfaringene har allerede vist oss at dette vil sette nye fosterforeldre bedre i stand til å møte krevende oppgaver. Departementet er kjent med at det enkelte steder er vanskelig å rekruttere tilstrekkelig med tilsynsførere til fosterhjemmene. Det er derfor nødvendig å gå flere veier for å finne gode løsninger. Flere barneverntjenester forsøker å rekruttere tilsynsførere ved å henvende seg direkte til skoler, lærere og andre med interesse for sosialt arbeid. Med midler fra departementet har fylkesmennene gjennomført kurs for tilsynsførere. Disse kursene bidrar til å tydeliggjøre / avklare tilsynsførerrollen og understreke ansvaret den enkelte tilsynsfører har overfor " sitt " barn.

Rekruttering og bruk av tilsynsførere er ett av flere forhold som er påpekt i Befring – utvalgets innstilling og forhold som vil bli vurdert av departementet i det videre arbeidet. Det er en glede for meg å se at fylkeskommunene i fellesskap setter i gang en kampanje for å rekruttere flere fosterhjem. Dette er også i tråd med et av målene i handlingsplanen for styrking av fosterhjemsarbeidet. Jeg tror det er fornuftig å prøve ut nye måter å rekruttere fosterhjem. Det er prisverdig at fylkeskommunene nå har etablert en felles informasjonstjeneste for de fylkeskommunale fosterhjemskontorene i Norge, slik at potensielle fosterhjem kan få svar på de spørsmål de lurer på og veiledning om hvordan de kan gå fram for å bli fosterforeldre. For første gang har fylkeskommunene gått sammen om å annonsere i TV 2, og har opprettet egen internettside. Samtlige fylker annonserte etter fosterhjem samtidig. Fylkeskommunene samarbeidet med kommunene om kampanjen og i kommunene ble det spredd informasjon ved hjelp av plakater og informasjonsutstillinger. Flere fosterforeldre deltok også i denne rekrutteringskampanjen. Å rekruttere flere gode fosterhjem vil være en kontinuerlig prosess og siktemålet må være å komme i kontakt med flere voksne familier og personer som kan være interessert i å være besøkshjem eller fosterfamilier, eller på annen måte gjøre en innsats for barnevernet. Å skaffe nok fosterhjemsplasser til ungdom er fortsatt en særlig prioritert oppgave. Det kreves også forsterket innsats for å støtte ungdom som har vært under omsorg i den overgangsfasen da de skal etablere seg som unge og selvstendige voksne.

Hva oppnådde man så med denne rekrutteringskampanjen? Det har vært 4000 treff på hjemmesiden 10 dager etter kampanjen og totalt i landet har det vært 623 personer som har tatt kontakt og bedt om mer informasjon. Vi har fått mye oppmerksomhet på hvordan det er å være fosterforeldre og det har vært 150 mediaoppslag, samt innslag på NRK både lokalt og sentralt.

Flere fylkeskommuner vil etablere særlige opplæringstiltak overfor fosterforeldre som tar imot barn med begynnende atferdsproblemer. Det skal i størst mulig grad skapes en best mulig forutsigbar situasjon for fosterforeldre og styrke fosterbarnets behov for ekstra ressurser. Det gjennomføres årlige weekendsamlinger for fosterforeldre og fosterbarn. En fylkeskommune skal etablere et fast veilederkorps med høy kompetanse for å bistå fosterfamilier med spesielt krevende omsorgsoppgaver. Det er i 1999 utarbeidet et nytt avtaleskjema av Barne – og familiedepartementet til bruk ved inngåelse av avtale mellom barneverntjenesten og fosterforeldre etter vedtak om omsorgsovertakelse, jf. lov om barneverntjenester av 17. juli 1992. De avtaler som inngås mellom kommunen og fosterhjemmet er av privatrettslig karakter og uenighet må løses i samarbeid med partene. Oppstår det uenighet om hvordan en inngått avtale skal forstås, kan man be fylkesmannen om bistand til å løse konflikten. Det nye avtaleskjema tar sikte på å avklare og tydeliggjøre ansvarsforholdene mellom barneverntjenesten og fosterforeldrene. Som dere forstår er både departement , fylkeskommuner og kommuner inne i et aktivt år i forhold til fosterhjemsområdet.

Fosterhjemmene representerer en særdeles viktig ressurs og samspillpartner i så måte. Jeg håper at denne samlingen vil gi inspirasjon og ideer til å stå i den krevende hverdag dere møter framover. Jeg vil samtidig benytte meg av anledningen til å gratulere dere så mye med "tyveårsdagen". Dere er fremdeles unge! Og dere har framtiden foran dere som organisasjon. Lykke til med landsmøtet.’