Statsråd Karita Bekkemellem Orheim, Barne- og familiedepartementet

Barn og unges krav på trygghet, vern og gode utviklingsmuligheter

Tale i Sunndal kommune og Sunndal Arbeiderparti, mandag 18.desember 2000

Først vil jeg takke for invitasjonen til å besøke Sunndal kommune. Regjeringa har som utgangspunkt for sin politikk på barne- og ungdomsområdet at alle barn og unge har krav på trygghet, på vern og på gode muligheter til utvikling.

Derfor vektlegger Regjeringa at beslutninger som fattes knyttet til barnevern, skal være til barnets beste, og at barns meninger og synspunkter skal høres. Barnevernet skal sees i en bred oppvekstsammenheng, der forebyggende arbeid gjennom barnehage, skole og fritid er det viktigste, også overfor barn som har problemer. Jeg vil understreke at barnevernsektoren er et vanskelig felt å jobbe i. Det å gripe inn i den private sfære og stille spørsmålstegn ved foreldres egnethet, er ingen enkel sak.

Etter at den nye barnevernloven nå har virket i noen år, er tiden inne for en bred gjennomgang av barnevernfeltet. Befring-utvalget leverte sin rapport i vår etter å ha gått gjennom alle sentrale områder i barnevernet. Utvalget drøfter hvordan man bedre kan utvikle forebyggende tiltak i familiene og i nærmiljøet. Det vurderer også hvordan foreldrenes og barnas rettssikkerhet i barnevernsaker kan styrkes. Utvalget har også tatt for seg omsorgstiltak i fosterhjem og institusjoner, samt ansvarsdeling og samarbeid mellom barneverntjenesten og andre etater som arbeider med barn og unge. Kompetansen i barneverntjenesten blir også drøftet. Dette er en viktig gjennomgang, og nødvendig, fordi vi må hele tiden kvalitetssikre tilbudet. Og i barnevernet, som på alle andre sektorer kan alltid bli bedre.

Som et av mange forslag i Befring-utvalgets innstilling fremheves det at bør etableres en organisatorisk samlet kommunal barne- og ungdomstjeneste for å styrke forebyggende arbeid, igangsette frivillige hjelpetiltak, og for å sikre " rett hjelp til rett tid " gjennom økt satsing på familie, barnehage, skole, arbeidslivs- og nærmiljøbaserte tiltak som har den nødvendige bredde og kontinuitet. Dette er interessante forslag som nå skal vurderes av departementet i det videre arbeid med Befring-utvalgets innstilling.

Fristen for å gi høringsuttalelser gikk ut 15. oktober og svært mange kommuner har benyttet anledning til å komme med synspunkter på forslagene til Befring- utvalget. Og dette representerer viktige innspill til det videre arbeidet på hvordan barnevernet skal se ut fremover. Når det gjelder den videre oppfølging av dette arbeidet vil departementet vil komme tilbake til de mest sentrale forslagene, bl annet i en stortingsmelding og en Odelstingsproposisjon som kommer i løpet av 2001.

Jeg vil likevel understreke at det er først og fremst kommunen som har et ansvar for å utøve forebyggende arbeid i barnevernet. Barnevernlovens § 3 – 1 slår tydelig fast at kommunene har et ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og adferdsproblemer.

Kommunen må selv avgjøre hvordan det skal arbeides forebyggende og på hvilken måte dette skal organiseres. Her er det gjort mange og ulike forsøk på hvordan dette kan håndteres og ulike kommuner velger ulike måter å nærme seg denne utfordringen på. Regjeringa vil gjennom sin politikk på området legge grunnlaget for at kommunene får best mulige rammer for den jobben de må gjøre innenfor barne- og ungdomsarbeidet og i det forebyggende barnevernet. Dette gjelder både innenfor lovverket og på tiltakssiden. Det er derfor viktig at man ser sammenhengen mellom barne- og ungdomstiltak som eks. fritidsklubber, frivillige organisasjoner og problem i barne- og ungdomsgruppen. Oslo betaler nå prisen for å ha spart penger på nedlegging av fritidsklubber på 80-tallet.

Jeg er opptatt av forebyggende barnevernstiltak må få en enda mer framtredende plass i kommunenes virksomhet. Jeg vil i den sammenheng få komme med noen synspunkter på de forebyggende tiltak som departementet satser på fremover, bl.a. foreldreveiledning, Multisystemisk terapi og Parent Management. Men først vil jeg si noe om utviklingen på barnevernområdet i Norge.

Utvikling på barnevernområdet

Statistikken er en god indikator på hvordan barnevernet utvikler seg. Det kom fortsatt et stort antall meldinger til barneverntjenesten i kommunene i 1999. På tross denne økningen ble over 96 % av meldingene gjennomgått i løpet av en uke (som er fristen for gjennomgang av meldinger) på landsbasis. Antallet på undersøkelsessaker viste også en svak økning fra gjennomsnittlig 4630 per kvartal i 1998 til 4820 i 1999. Noe under halvparten av sakene ble henlagt etter undersøkelse som tidligere år, hvilket innebærer at barnevernet ikke finner grunn til å sette i verk konkrete tiltak etter loven.

Under hele 90-tallet har barneverntjenestens bruk av hjelpetiltak mens barn og unge fremdeles bor hjemme hos sine biologiske foreldre, økt betydelig.

Jeg vil i denne sammenhengen berømme de ansatte i barnevernet, som hver dag hjelper barn i nød og som hele tiden har barnets beste som utgangspunkt for sitt arbeid. Dette er et vanskelig arbeid; å bevege seg i den private sfære kan ofte være et minefelt. Fordi dere setter barnet i sentrum og gjennom det utfordrer andre voksne som omsorgspersoner, blir barnevernet ofte utsatt for hard kritikk. Denne kritikken er som regel uberettiget, men av og til ikke. Derfor må vi, sammen med barnevernets ansatte, bestrebe oss på å stadig forbedre tjenesten.

Det er fremdeles en utfordring å utvikle det forebyggende barnevernarbeidet. Vi må fortsette arbeidet med å utvikle gode hjelpetilbud til utsatte barn og unge for å forhindre unødvendige plasseringer av barn og unge utenfor hjemmet.

Iverksetting av tiltak i familien og i barnets lokalmiljø skal helst skje på et så tidlig tidspunkt at det ikke utvikles mer alvorlige problemer. Mye tyder på at når det offentlige overtar omsorgen for et barn, skjer det ofte fordi hjelpeapparatet ikke har maktet å gi god nok hjelp i tidligere faser. Gjennom styrket forebyggende innsats vil flere kunne hjelpes, samtidig som dramatiske tiltak blir sjeldnere og foreldrenes omsorgsevne ikke brytes ytterligere ned.

Foreldreveiledningsprogrammet

På dette punkt er jeg glad for at så mange kommuner har gode erfaringer med Foreldreveiledningsprogrammet. Erfaring og kunnskap fra dette arbeidet er viktige elementer i en videre utvikling av det forebyggende barnevernet.

For 2001 vil en fortsettelse av foreldreveiledningsprogrammet være viktig. Barne – og familiedepartementet vil i samarbeid med Kirke – utdannings – og forskningsdepartementet og Sosial og helsedepartementet på bakgrunn av erfaringer så langt iverksette en strategi for hvordan foreldreveilednings-programmet skal utformes videre. Utsendinger av nytt materiell og konferanser vil være sentrale virkemidler framover, ikke minst skolemateriell som det er enorm etterspørsel etter.

Barn og unge med alvorlige adferdsproblemer

Et sentralt tema i den senere tid - både for barnevernet og i den offentlige debatten - har vært alvorlig atferdsproblematikk blant barn og unge. I juni i år ble "Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet" behandlet i Stortinget(St. meld. nr.17 (1999-2000)), og alle berørte departementer deltar nå i oppfølgingen av planen. Planen gir en samlet oversikt over hvordan myndighetene vil styrke og videreutvikle innsatsen med å forebygge og bekjempe problematferd, og samtidig styrke oppvekstmiljøet for barn og unge. Bedre samordning og koordinering av det forebyggende arbeidet står sentralt. Konkret omfatter planen mer enn 40 igangsatte og nye innsatsområder og tiltak innenfor seks hovedområder:

• Helhetlig forebyggende arbeid
• Innsats i skolen
• Innsats rettet mot fritid og nærmiljø
• Oppfølging av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer
• Oppfølging av unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger
• Kunnskapsutvikling og forskning

Noen av de viktigste tiltakene i planen er:

• Særlig innsats mot mobbing i skolen
• Innsats rettet inn mot barn og ungdom med krigsopplevelser
• Videreføring av konfliktrådsordningen
• Forsøk med ungdomskontrakter i stedet for straff
• Behandlingsmetoder for barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer

La meg kort trekke fram to eksempler fra tiltakene i planen:

1. Ungdomskontrakter er en ordning med alternativ til straff for kriminalitet. Ordningen er innført i Danmark etter forsøk og evaluering. Nærmere bestemt er ungdomskontrakt en avtale mellom en ung lovbryter med samtykke av foresatt på den ene side og politi og kommunale myndigheter på den annen side. I kontrakten forplikter den unge seg til å gjennomføre spesifiserte aktiviteter mot at rettsmyndighetene avstår fra ytterligere rettsforfølgelse.

Betingelsene i kontrakten kan fastsette at den unge skal fortsette utdanning, få arbeid, delta i aktiviteter eller rusavvenningsprogram. Tiltakene kan også fastsette krav om erstatning, handlinger for å rette opp skader, konfliktrådsmekling mv. Ordningen med Ungdomskontrakter vil bli utprøvd i noen kommuner spredt over hele landet. Forsøket skal starte opp i 2000 og gjennomføres over en periode på to år som et samarbeid mellom Justisdepartementet og Barne- og familiedepartementet.

2) Det andre eksemplet jeg vil nevne er Multisystemisk terapi. Det er enighet blant fagfolk om at institusjonsplassering stort sett ikke hjelper i forhold til barn og unge som har utviklet alvorlige atferdsproblemer. Det er bakgrunnen for at det nå er satt i gang behandling etter den såkalte MST metoden (Multisystemic Therapy). Metoden er utviklet med tanke på særlig atferdsvanskelig ungdom og består av et intensivt, familiebasert behandlingsopplegg. Det er et hovedpoeng at behandlingen skal gjennomføres i ungdommens naturlige omgivelser, og at alle aktuelle instanser blir involvert (familie, skole, venner, arbeidsgiver, politi osv) . Gjennomsnittlig behandlingstid er fire måneder hvor behandlerne er tilgjengelige hele døgnet så lenge behandlingen varer. Det foreligger en betydelig forskningsdokumentasjon som viser at MST gir resultater. Utagerende og kriminell atferd blir redusert. I Norge er evalueringen ikke ferdig, men rapportene så langt peker i samme positive retning.

MST har også en tvillingbror - PMT (Parent Management Training) - som er utviklet med tanke på yngre barn. Kort fortalt går behandlingen her ut på å trene foreldre i å bruke mer hensiktsmessige strategier i håndteringen av sitt atferdsvanskelige barn. Ved bedre håndtering reduseres risikoen for at alvorlige atferdsproblemer oppstår eller får utvikle seg videre. Det er satt i gang arbeid med begge disse metodene i de fleste fylkene. BFD samarbeider med andre berørte departementer om å opprette et eget senter på Universitetet i Oslo. På dette senteret er det tenkt å utvikle, implementere og evaluere nye metoder bl.a MST og PMT.

Endring i den kommunale egenandelen fra 01.01.2001

I tråd med kommuneøkonomiproposisjonen ( 2001 ) pkt 2.7, vil kommunenes egenandel ved bruk av fylkeskommunale tiltak fra 01.01.2001 øke. Endringen innebærer en økning av egenbetalingen til 22 000 kroner per barn per måned. Den kommunale egenandel i forhold til enslige mindreårige asylsøkere vil opprettholdes på 11 000 kroner. Det samme gjelder kommunens andel i forhold til barn og unge som får et tilbud om Multisystemisk behandling ( MST ) fra fylkeskommunen.

Bakgrunnen for at Regjeringen ønsker en økning av den kommunale egenandelen er bl.a. at Kommunenes Sentralforbund ved flere anledninger har tatt opp med departementet behovet for å øke kommuneandelen ved fylkeskommunale barneverntiltak. Disse tiltakene har hatt en sterk kostnadsøkning de siste årene og ligger i dag på gjennomsnitt over 800.000 kr. per plass per år. Jeg mener også at det er viktig å stimulere til lokale løsninger der hvor dette er riktig, og en heving av satsen kan nettopp understøtte en lsik utvikling. I tillegg har jeg et arbeid på gang for å få på plass en godkjenningsordning for barnevernsinstitusjoner, noe som jeg håper også vil bidra til at vi får kontroll på prisene innen denne sektoren.

Styrking av fosterhjemsarbeidet

Fosterhjemsplassering var også i 2000 det viktigste omsorgstiltaket i barnevernet. Samtlige fylkeskommuner og de fleste kommuner har utarbeidet planer for oppfølging og styrking av fosterhjemsarbeidet.

Departementet har videreført støtten til utviklingsarbeidet i fylkeskommunene for å bedre rekrutteringen og opplæringen av fosterforeldre. Det vil bli igangsatt en større rekrutteringskampanje på landsbasis for å skaffe fosterhjem til de barn og unge som trenger dette tilbudet. Videreføringen av opplæringsprogrammet PRIDE fortsetter også i 2001. For å bedre rekrutteringen av tilsynsførere til fosterhjemmene er det avviklet kurs overfor tilsynsførere og de ansvarlige for opplæring i kommunene. Dette arbeidet vil bli videreført også neste år.

Familievern

Et av målene på familievernområdet er å etablere et effektivt familievern med høy faglig kvalitet, tilpasset brukernes behov. NIBR ( Norsk institutt for By – og regionutvikling ) fikk støtte til avslutningen av arbeidet med å kartlegge kompetansesituasjonen i familievernet. Rapporten fra prosjektet viser at tjenesten gjennomgående har et høyt faglig nivå. Svært mange ( ca 70 % ) av de tilsatte har en form for videreutdanning i familieterapi. Det er imidlertid stor variasjon kontorene imellom, og kompetanseutviklingen synes preget av noe tilfeldighet. For å følge opp utredningen organiserte departementet et prosjekt med sikte på å etablere et landsomfattende kompetansetiltak for familievernet.

Det øremerkede tilskuddet til drift av familievernkontorene er nå lagt inn i inntektssystemet. Det er et mål å sikre barns situasjon etter samlivsbrudd mellom foreldrene. I denne sammenheng er det viktig at meklingsapparatet er fylkesvis tilpasset, slik at det skal være geografisk tilgjengelig for alle uten vesentlig ventetid. Mekling er videreført på samme kvalitative nivå som hittil. Fylkesmannsembetene arrangerer fylkesvis minst en faglig samling for meklerne i året. Det er gitt midler til opplæring av nye meklere og faglig oppfølging av allerede oppnevnte meklere, for å sikre godt kvalifisert meklingsapparat.

Avrunding

FNs konvensjonen om barns rettigheter fylte 10 år i fjor. Men barnekonvensjonens innhold er fortsatt ikke godt nok kjent, selv om vi både gjennom lovverket og ved ratifiseringen av konvensjonen har slått fast prinsippet om barn og unges rettigheter. FN-konvensjonen om barnets rettigheter understreker i en rekke artikler barns rett til å bli hørt og tatt med på råd, og vi har alle et ansvar for å skape gode oppvekst- og læringsmiljøer der barn og unge opplever egenverd og tilhørighet.

Det høres så enkelt ut når vi sier at alle barn har rett til:

• Liv og helse
• Skolegang og utvikling
• Deltakelse og innflytelse
• Omsorg og beskyttelse

Og så enkelt er det, og likevel vanskelig. Det handler om i fellesskap å skape et samfunn som legger til rette for kvalifisering og deltakelse, et samfunn som i størst mulig grad forhindrer marginalisering og ekskludering av barn og unge.

Stortinget har bedt om en helhetlig stortingsmelding om barne- og ungdomspolitikk til neste år. Dermed har vi en gylden anledning til å sette de forannevnte utfordringene enda sterkere på dagsorden, samt de problemstillinger som fremkommer i Befring – utvalgets tilrådinger. Det vi kan slå fast allerede nå er at kommune – Norge får viktige oppgaver når det gjelder oppfølging av den politikk som kommer av ut av dette arbeidet. Dette fordi kommunene er og vil fremdeles være den viktigste aktøren i arbeidet med å skape en helhetlig oppvekstpolitikk for alle barn og unge. Og ikke minst, sikre at barnevernet arbeider forebyggende og langsiktig i forhold til barn med hjelpebehov.

Takk for meg !