"Forbrukerarbeidet i et nytt tiår". Forbrukerrådets landsmøte i Skien 12. juni 2001

Statssekretær Solveig Solbakken,
Barne- og familiedepartementet

Dirigenter, kjære landsmøte,

Jeg vil først få lov til å takke for anledningen til å komme hit til Skien og drøfte med dere våre ideer om forbrukerpolitikken. Det har vært en tradisjon at forbrukerministeren har innledet på landsmøtet, og Karita beklager meget sterkt at det ikke var praktisk mulig å få til i år. Hun har bedt meg om å overbringe hennes hilsen til landsmøtet.

(1) Forbrukerpolitikk er viktig, fordi den handler om hverdagen for så å si alle mennesker:

• kvalitet, pris og tilgjengelighet er noe de aller fleste er opptatt av,
• rettigheter, vilkår og klagemuligheter blir viktig straks et kjøp ikke svarer til forventningene, og
• at produktene er sikre, eller informasjonen ikke misvisende eller villedende, er noe vi skal kunne ta for gitt.

Forbrukerpolitikk blir også stadig viktigere, både fordi forbrukerhverdagen blir mer komplisert - som følge av ny teknologi, mer informasjon, og en stadig utvidelse av vare- og tjenestetilbudet, og fordi forbrukerrollen er i ferd med å bre seg til stadig nye livsområder. Dette avspeiles for eksempel i media: Det er vel flere enn meg som har lagt merke til den økende plass som både tv, nettportaler og aviser – særlig de store og tabloide – vier til forbrukerstoff; oftest en eller annen variant over temaet "deg og pengene dine".

Regjeringen og forbrukerministeren har vist at vi mener det er viktig å gi forbrukerpolitikken høy prioritet. En lang rekke viktige forbrukersaker har vært satt på dagsorden, fra matvarepriser til kjøpepress mot barn og unge.

Jeg sier dette i en sammenheng for å vise at forbrukertemaer står sentralt i samfunnsdebatten, jeg mener ikke å si at vi kan overlate forbrukerinformasjon til mediene. Men vi må ta inn over oss at TV og aviser spesielt, gir mye god informasjon til forbrukerne. VG og Dagbladet, Forbrukerinspektørene i NRK og TV2-hjelper-deg er alle eksempler på dette. Imidlertid må også uavhengig, offentlig forbrukerinformasjon være en sentral del av forbrukerpolitikken i fremtiden. I den forbindelse vil jeg gjerne benytte anledningen til å hilse og gratulere Forbrukerrapporten igjen, som nylig mottok Fagpresseprisen som beste tidsskrift i 2000. Det synes jeg var stas.

Det å tilpasse seg forbrukerkrav, som innebærer et høyt nivå på rettigheter, informasjon og klageordninger, blir i mange sammenhenger trukket frem som et konkurransefortrinn for næringslivet. Både teori og erfaring forteller oss at de bedrifter som gjør det best på lang sikt er de som er utsatt for konkurranse - også internasjonal konkurranse, og har krevende og bevisste kunder. Konkurransetiltak og forbrukerpolitikk er rettet inn mot å styrke og stimulere etterspørselsiden i markedet, og på den måten legge et press på de næringsdrivende - eller bedriftene - til best mulig ytelse. Konkurranse tvinger bedriftene til å være sensitive for alle endringer i omgivelsene, og spesielt å være orientert mot kundene. I dette ligger at det ikke bør være noe motsetningsforhold, men heller en utfordring å finne et for alle parter fruktbart og positivt samvirke mellom nærings-, konkurranse- og forbrukerpolitikken.

Jeg vil i det følgende si litt om hvilke forbrukerpolitiske saker vi legger vekt på, før jeg avslutter med noen tanker om Forbrukerrådets situasjon og organisasjon.

(2) Barn og unge utsettes for et økende reklame- og kjøpepress. Mange vil si at det ikke er noe nytt i dette – og det er sant at sparegriser fra sparebankene har stått på mange barnerom opp gjennom årene. Det er likevel for enkelt å se det på den måten: Det massive kjøpepresset er nytt, det som gjennomsyrer barnas hverdag og innebærer en kommersialisering av hele barne- og ungdomskulturen. Det som kanskje provoserer sterkest, er når kyniske næringslivs-interesser spiller på barn og unges identitet og selvfølelse. Eller deres manglende sådan.

Både som foreldre og som samfunnsmedlemmer blir vi tvunget til å ta stilling når sterke kommersielle krefter utfordrer barna våre. Dette er både et verdispørsmål og et politisk spørsmål. Samtidig er vi her inne på et sammensatt og utfordrende felt; i det det må handle både om å skjerme barna, og å bygge opp sunne holdninger som en motvekt til det påtrengende mote- og kjøpepresset. Vi har et sterkt ønske om å sette disse spørsmålene under debatt i tiden fremover.

• Hva kan vi gjøre som politikere; hvor langt kan man for eksempel komme med lovregulering på dette området?
• Har det noen hensikt å appellere til de næringsdrivende selv om å utvise tilbakeholdenhet og ansvarlighet - det har jo fra tid til annen vært tilløp til en oppløftende debatt om disse spørsmålene innenfor reklamebransjen?
• Og hvilket ansvar og hvilken rolle bør foreldrene og skolen ha?

Disse temaene og spørsmålene er inngående og godt beskrevet i NOU’en fra februar " Oppvekst med prislapp" (NOU 2001:6), som nå har vært ute på en omfattende høring. Fristen gikk ut for en uke siden (5. juni), og vi er nå i ferd med å lage en oppsummering. Jeg skal ikke foregripe konklusjonene her, men bare peke på at skolen må være en viktig arena når det gjelder å demme opp for kjøpepresset; Vi må diskutere både grensene for kommersielle innslag i selve skolehverdagen, og hvordan undervisningen kan bygge opp holdninger og motforestillinger til reklame og overdrevet forbruk. Og i denne sammenheng har vi også et meget godt grunnlag i det arbeidet som i de seinere år er gjort, i samarbeid mellom Forbrukerrådet og departementet, for å bygge opp undervisningen i forbrukeremner både i grunnskolen og videregående skole.

(3) I forhold til påtrengende markedsføring er forbrukernes stilling styrket gjennom ny angrerettlov, og endringer i markedsføringsloven, som begge har trådt i kraft denne våren:

• Telefonsalg og adressert reklame kan man nå reservere seg mot ved å gi melding til et register. Melding kan gis via brev, telefon eller registrering på en særskilt web-adresse.
• Uadressert reklame skal man som hovedregel ikke motta hvis man tydelig har merket postkassen eller døren med at man ikke ønsker slikt. (Innstikk i aviser og lignende anses ikke som uadressert reklame).
• Reklame pr. e-post, tekstmeldinger, telefaks og lignende må man selv ha sagt JA til å motta. Avsender skal da selv ha innhentet slikt forhåndssamtykke.

Disse lovendringene innebærer viktige fremskritt, som bringer norsk forbrukerbeskyttelse på det øverste nivå som gjelder i det europeiske marked.

(4) Å bidra til et bærekraftig forbruksmønster er et hovedmål i forbrukerpolitikken.

For å nå dette målet arbeider vi særlig rettet inn mot etterspørselsiden i markedet: Det dreier seg om holdninger og informasjon, om forbrukernes valg. Vi forsøker å stimulere og spille på forbrukernes miljøbevissthet og engasjement, slik at holdningene kan omsettes til etterspørsel i markedet. Svanemerket er et godt og vellykket eksempel på et informasjonssystem hvor vi utnytter markedsmekanismen på denne måten. For at denne typen merking skal få gjennomslag, er det viktig at også varehandelen medvirker, og det er da et positivt signal når OBS nylig ble kåret som beste dagligvarebutikk for den miljøinteresserte forbruker i en test utført av Miljøheimevernet.

Diskusjonen om " etikk" i forbrukinformasjonen handler om noe mer vidtfavnende, i det etikk i denne sammenheng assosieres med en rekke ulike sosiale aspekter som knyttes til produktet eller produksjonen. Begrepet har slik jeg ser det ikke noe endelig avklart eller avgrenset innhold; det er mer subjektivt, i den forstand at det blir opp til hver enkelt å legge inn de aspekter man er opptatt av: For eksempel kan det handle om menneskerettigheter, arbeiderrettigheter, barnearbeid, dyrevelferd, økologiske prinsipper, såkalt "rettferdig handel", eller lignende aspekter.

Når enkeltpersoner eller grupper tar en aktiv rolle, og spiller ut slike verdier og holdninger i markedet, snakker vi om " den politiske forbruker". Selv om ulike former for "forbrukeraksjonisme" kan reise vanskelige spørsmål sett fra myndighetenes side, så ser jeg det i utgangspunktet som svært positivt at folks engasjement i ulike saker kanaliseres – mer eller mindre organisert eller systematisk – gjennom etterspørselsiden i markedet. Mens de økonomiske aktørene i det som er beskrevet som en "globalisert" økonomi i stor grad unndrar seg de nasjonale myndigheters kontroll, mener jeg det kan ligge en sterk og positiv disiplinerende kraft i forbrukernes handlinger: Dette er noe bedriftene ikke kan unndra seg - særlig ikke i et moderne mediesamfunn der de hele tiden er nødt til å ta vare på sitt omdømme.

I Norge er det under utvikling et Initiativ for etisk handel (der bl.a. deler av dagligvare-bransjen er med), samt et system for etisk forbrukerinformasjon på Internett. Lignende initiativ finnes i andre land, og ideene følges opp blant annet i det nordiske forbrukersamarbeidet. For å fange opp og ta vare på det engasjement som spilles ut fra kundenes eller forbrukernes side i disse sakene, mener jeg myndighetene kan ha en rolle ved å stille krav til den informasjon som markedsaktørene fremmer; bidra til å standardisere og sette informasjonen i system.

Når jeg ser at Forbrukerrådet i det siste har engasjert seg i spørsmålet om import av tropisk trevirke og møbler som stammer fra ulovlig hogst, illustrerer det at også forbruker-organisasjoner kan spille en viktig rolle når det gjelder å forløse den forbrukermakten som vi her er inne på.

(5) Boligprisene har steget meget sterkt siden første del av 1990-tallet, særlig i de større byene, noe som skaper alvorlige problemer - spesielt for de som skal etablere seg i egen bolig for første gang. Regjeringen fremmet i høst en pakke med tiltak under overskriften "solidarisk boligpolitikk", blant annet for å stimulere boligbygging og bedre situasjonen for utsatte grupper i boligmarkedet. Å sikre et tilfredsstillende botilbud til alle er et høyt prioritert og langsiktig politisk mål, som peker langt ut over forbrukerpolitikken.

I forbindelse med det opphetede boligmarkedet, har det de siste par årene vært mye fokus i media på eiendomsmeglernes virksomhet. Det er ingen transaksjon man gjør som enkeltperson som har så store økonomiske konsekvenser som et boligkjøp. Likevel synes det som deler av boligmarkedet er en "jungel", der man som godtroende forbruker ganske lett kan gjøre tabber man risikerer å måtte slite med i tiår fremover. På denne bakgrunn mener jeg området fortjener forbrukerpolitisk oppmerksomhet. Jeg har selv tatt initiativ og hatt samtaler med eiendomsmeglerbransjen, og er kjent med at Forbrukerombudet for tiden er i forhandlinger med bransjen for å komme frem til en mer tilfredsstillende praksis blant annet for budgivning på boliger. Denne saken vil vi følge nøye, og komme tilbake og vurdere andre virkemidler dersom forhandlingene ikke fører frem.

(6) Utviklingen av moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), herunder WorldWideWeb, fører til grunnleggende endringer på mange områder i samfunnet, og innebærer nye utfordringer og relasjoner for bedriftene, både internt og i forhold til leverandører og kunder. Og endringene skjer stadig raskere. Dette er en generell utvikling i økonomien, som er mye omtalt de seinere årene.

E-handel i forhold til forbrukerne omfatter alt fra markedsføring på Internett, via informasjonsutveksling, til forretningsmessige transaksjoner som involverer betalingsoverføring. For forbrukerne som har tilgang til IKT har disse løsningene mange positive sider: De får adgang til et globalt marked, hvor en nesten ekstrem informasjons-tilgang - og derav følgende konkurranse mellom nettaktørene - skaper gunstige priser, og et bredt tilbud av varer og tjenester.

Et viktig mål er at forbrukerne skal ha like god beskyttelse når man handler på nettet som ved andre former for transaksjoner. Siden e-handel ligger særlig til rette for transaksjoner over landegrenser, kan forbrukerne oftere bli stilt overfor avtale- og rettighetsspørsmål i forhold til næringsdrivende i et annet land, noe som kan innebære problemer. På dette området skjer det imidlertid spennende ting, som jeg skal komme litt tilbake til.

I den grad e-handel bringer nye problemstillinger som overskrider hva som uten videre kan utledes av eksisterende regelverk, så har " selvregulering" ofte vært svaret - både fra myndigheter og næringsdrivende. Selvregulering innebærer at flere private aktører, for eksempel innen en bransje – og evt. i samarbeid med en kunde- eller brukerorganisasjon, blir enige om hvilke spilleregler som skal følges. Slike regler eller retningslinjer bygger på at de næringsdrivende innordner seg frivillig. Fra forbrukersiden har det vært viktig å fremheve at selvregulering ikke kan erstatte - men kun utfylle - lovgivning, m.a.o. at selvregulering kan fungere tilfredsstillende bare når bakenforliggende rammebetingelser i form av tilstrekkelig godt lovverk er på plass.

Fordelen med selvregulering er at dette kan virke mer fleksibelt enn lovgivning; reglene kan utformes raskere. At bransjen selv deltar aktivt i utforming av spilleregler, antas videre å ha en oppdragende virkning, og bidra til "ansvarliggjøring". Merkeordningen Nsafe, som Forbrukerrådet har vært med på å utforme i samarbeid med e-handelsbransjen (ved e-Forum), er et godt eksempel på et selvreguleringstiltak:

• på den ene side forplikter nettbutikkene som er med på ordningen seg til å oppfylle visse vilkår, som i dette tilfellet handler om informasjon, avtalevilkår, behandling av personopplysninger o.a.
• på den annen side skal det å benytte merket gi butikkene et markedsmessig fortrinn, ved at merket signaliserer at dette bør være et trygt sted for forbrukeren å handle. Nettopp tillit anses jo som en avgjørende faktor for å få fortgang i utviklingen av e-handel i forbrukermarkedet.

Hvordan er så tilstanden for forbrukerne på nettet ? Som dere kanskje har sett, så tok Forbrukerombudet i fjor høst for seg et utvalg norske nettbutikker, og fant at samtlige i dette utvalget brøt markedsføringsloven på et eller flere punkter. Ombudet sendte derfor et brev til 700 nettbutikker, med relativt inngående informasjon om hvilke krav som (etter ombudets mening) må stilles ved e-handel i.h.t. markedsføringsloven. I ettertid følger FO opp denne informasjonen med kontroll i markedet. Jeg er glad for at ombudet prioriterer dette. Den nevnte undersøkelse sier i hvert fall meg tre ting:

• det er vanskelig å få næringsdrivende til å utvikle forbrukervennlige løsninger dersom det ikke stilles konkrete krav fra myndighetene,
• regelverk blir ikke uten videre fulgt; det er nødvendig med både informasjon og tilsyn, og
• generelt; at forbrukerne foreløpig har liten grunn til å ha høy tillit til e-handelsaktørene.

BFD la i mai fram en proposisjon til endringer av markedsføringsloven som gjennomfører EUs såkalte " forbudsdirektiv". Dette skal sikre at de kollektive forbrukerrettigheter som er etablert i det europeiske regelverket, også skal ivaretas i forhold til næringsdrivende som opererer over landegrensene. Forbrukerombudet og Markedsrådet har til nå ikke hatt myndighet til å stanse norske foretak som driver villedende markedsføring eller praktiserer urimelige avtalevilkår utenfor landets grenser. For norske forbrukere er det et større problem at det heller ikke har vært mulig å få stanset utenlandske foretak som gjør tilsvarende i Norge. Dette endrer seg med de nye bestemmelsene, i det Forbrukerombudet kan be for eksempel sin irske kollega stanse et foretak i Dublin som opererer med villedende markedsføring overfor norske forbrukere. Den irske myndigheten vil da både ha en rett og en plikt til å gripe inn.

Mens dette første handler om å ivareta kollektive forbrukerinteresser, for eksempel i forhold til markedsføringstiltak, så er det også under opprettelse et europeisk nettverk for løsning av enkelttvister. Norge vil nå delta også i dette såkalte EEJ Network. Nettverket er basert på at hvert land melder inn nasjonale tvisteløsningsorganer, som oppfyller nedfelte krav bl.a. til partssammensetning og uavhengighet. I Norge vil dette være Forbrukertvist-utvalget og de bransjevise reklamasjonsnemndene som Forbrukerrådet er involvert i. Når systemet trer i kraft, skal de innmeldte organene også kunne behandle klager fra utenlandske forbrukere, i forhold til næringsdrivende i det aktuelle land. Nettverket skal etter planen være i funksjon fra 15.oktober.

Vi mener at begge disse nyvinningene har en forbrukerpolitisk betydning, ikke minst for norske forbrukere.

Nå er for øvrig pakkereiser i seg selv en viktig tjeneste der vi har en slik nemnd som omtalt, og der vi både fra departementets, Forbrukerrådets og Forbrukerombudets side har positive erfaringer med samarbeid med bransjen. Jeg kan også nevne at BFD nylig har sagt ja til å overta ansvaret for reisegarantiordningen fra Nærings- og handelsdepartementet. Dette innebærer ikke noen endringer i selve ordningen, men jeg tror likevel et samlet ansvar og en samlet forvaltning av regelverket i forbrukerdepartementet vil være en fordel i den videre oppfølging på dette feltet.

(7) Et siste punkt, som jeg bare kort vil nevne her - fordi det vil bli fyldig behandlet under neste punkt i programmet, er arbeidet med fornyelse av offentlig sektor og offentlig tjenesteyting. Som kjent er dette en hovedprioritering for regjeringen. Når ett av de fire områdene som fokuseres i regjeringens fornyelsesprogram er " Brukerorientering – brukeren i fokus": Hva annet avspeiler dette enn et ønske om å anvende forbrukerpolitikk på offentlig sektor ?

Jeg regner med at når dere har valgt " forbrukerne og forvaltningen" som et hovedtema her på landsmøtet, så må man på vegne av regjeringens fornyelsesprogram være forberedt på både ros og ris. At også Forbrukerrådets landsmøte prioriterer dette tema, er imidlertid for meg en bekreftelse på at regjeringen har satset på et område som er svært viktig. Og jeg regner med at diskusjonen her i dag vil gi både oss - som forbrukerdepartement og Administrasjonsdepartementet - som "fornyelsesdepartement", viktig tilbakemelding og input i det videre arbeidet.

(8) Mange av de temaene jeg har vært inne på så langt underbygger at vi trenger en uavhengig, synlig og effektiv forbrukerorganisasjon i Norge. Forbrukerrådet har virket i mer enn 40 år, og har i denne lange perioden bidratt svært positivt både til folkeopplysning, og til en samfunnsutvikling som tar hensyn til forbrukernes interesser. Det er få institusjoner i det norske samfunn som nyter en slik tillit fra folk flest som det Forbrukerrådet gjør! Når regjeringen denne våren har antydet overfor Stortinget at det er aktuelt å se på Forbrukerrådets organisasjonsstruktur, og at dette eventuelt kan føre til å redusere antallet forbrukerkontorer, så ligger det i dette ikke noen mistillit i forhold til den jobben dere har gjort.

Vi mener at tiden er moden for å gå gjennom vedtektene med sikte på å tydeliggjøre Forbrukerrådets frie stilling, og i denne forbindelse å forsøke å fornye styringsstrukturen. I tillegg, som mange av dere er kjent med, har kostnadene ved å drive organisasjonen etter hvert vokst ut over de gjeldende økonomiske rammene – som er holdt noenlunde fast de seinere årene. Når vi vil gjøre rådet om til det som kalles " forvaltningsorgan med særskilte fullmakter" så har det bakgrunn i to forhold;

• Det ene er at dette vil tydeliggjøre rådets selvstendighet i forhold til statsapparatet, og på en måte bringe formalitetene mer i overensstemmelse med det som er de faktiske forhold; Forbrukerrådet har jo i praksis alltid hatt en uavhengig stilling – også i forhold til myndighetene – i forbrukerpolitiske spørsmål. At organisasjonen gis utvidede fullmakter innebærer imidlertid ikke bare formaliteter; en slik endring forutsetter nemlig også at det etableres et styre som er ansvarlig for virksomheten.
• Det andre forhold er at vedtekter som definerer slike "særskilte fullmakter", og modellen med et ansvarlig styre, er nødvendige forutsetninger for at Forbrukerrådet skal kunne motta statlig tilskudd i form av en " nettobevilgning", slik at organisasjonens egne inntekter holdes utenom statens budsjett og regnskap. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette – som blir ganske teknisk, men jeg tror alle kan være enig om at en slik modell med "nettobevilgning" vil løse en del praktiske problemer, og at det vil gi organisasjonen utvidet formell frihet på det økonomiske området.

Staten skal også i fremtiden ha hovedansvaret for å finansiere Forbrukerrådet. Av den grunn vil det være nødvendig at staten også må ha en avgjørende innflytelse på sammensetningen av organisasjonens styre – rett og slett for å sikre at kollegiet i tillegg til forbrukerpolitisk engasjement også besitter nødvendig og forsvarlig kompetanse på forhold som drift og økonomistyring.

Landsmøtets rolle og form er også noe vi må vurdere ved en revisjon av vedtektene. Og jeg iler til med å understreke at dette selvfølgelig er noe vi kommer til å sende ut på høring før det blir vedtatt. Dette er mitt første landsmøte, og jeg har derfor ikke bastante meninger om dette. Men det vi i utgangspunktet har spurt oss om er om det ikke kan være rom for å forsøke å vitalisere landsmøtet som forbrukerpolitisk forum. Bør listen over medlemsorganisasjoner – som så vidt jeg forstår har ligget mer eller mindre fast i 30 år – gjennomgås og justeres i forhold til dagens samfunn og dagens forbrukerpolitiske virkelighet? Eller bør man rett og slett gå bort fra en fast liste med "landsmøteorganisasjoner", og heller la representasjonen være relativt åpen, men med et mål om å samle personer og interesser som har utmerket seg – og som er aktive - i den forbrukerpolitiske debatten. I så fall ser jeg for meg at dette blir en rådgivende forsamling – kanskje vi kan kalle det et "forbrukerting", mer enn et "landsmøte" i formell og tradisjonell forstand. Jeg tar gjerne imot synspunkter fra dere på dette punktet.

En viss modernisering av Forbrukerrådets status og styringsstruktur, slik jeg her har vært inne på, har for så vidt vært varslet i lengre tid, og er vel kanskje ikke veldig kontroversielt.

(9) Et vanskelig spørsmål er om størrelsen på det framtidige distriktsapparatet; antall forbrukerkontorer, bemanning, osv. Dette er forbrukerpolitikk, fordi det handler om hvilken service man skal yte til publikum, men det dreier seg selvfølgelig også om arbeidsplasser, og det har i seg elementer av lokaliserings- og distriktspolitisk debatt.

Forbrukerrådet har ett lite kontor i hvert fylke – riktig nok med et felles kontor for Oslo og Akershus, som nå er lokalisert i samme hus som sekretariatet, i Nydalen i Oslo. Forbrukerkontorene er små; de har gjennomgående 3^2 stilling, som vi har forstått er et minimum dersom servicenivået skal være stabilt og noenlunde tilfredsstillende. På den annen side har vi konstatert at bemanningen i sekretariatet i løpet av noen år er redusert med omtrent 1/3, og nå er i ferd med å synke ned mot 50 årsverk. Og da snakker vi om både informasjonsdelen, inkludert hele staben i Forbrukerrapporten, den forbrukerpolitiske avdelingen, og administrasjonen.

Det er relativt kostnadskrevende å drive en organisasjon med mange små kontorer fordelt over hele landet. Når det samtidig er slik at så mye som 98% av henvendelsene til forbrukerkontorene kommer via telefon, eller på annen måte via fjernkommunikasjon, så kan man spørre om det er nødvendig å ha et så desentralisert apparat.

Men jeg ser at det er en del motargumenter her: tilstedeværelse og nærhet til forbrukerne i fylket der forbrukerkontoret ligger, betydningen av den lokale forankringen når det gjelder synlighet i forhold til næringslivet, muligheten for å påvirke næringsliv og myndigheter lokalt eller på fylkesnivå.

Jeg tror alt i alt, når man vurderer de ulike sider opp mot hverandre, at det er mulig å ivareta et like godt tilbud til forbrukerne med en organisasjon som er mer sentralisert og har noe mindre bemanning totalt sett. Utfordringen må hele tiden være å tenke hvordan man skal sikre kundene, forbrukerne, et best mulig tilbud for de ressurser vi har til rådighet. Den store mengden av henvendelser til forbrukerkontorene må sees i forhold til at kontorene yter gratis service til publikum. For fortsatt å hjelpe flest mulig, og sikre en riktig ressursbruk på dette området, vil det være viktig å finne den rette balanse mellom individuell personlig veiledning på den ene side, og mer standardiserte og automatiserte løsninger.

Som jeg regner med at dere er kjent med har vi lagt frem tanker om dette i vårens reviderte nasjonalbudsjett, som i øyeblikket er til behandling i Stortinget. Slik som innstillingen fra Finanskomiteen ser ut har ikke Stortinget satt foten ned. Det vil si at vi arbeider videre med disse tankene fram mot budsjettet neste år. Helt konkret er:

Inntektsanslaget for Forbrukerrapporten satt ned med 3,5 mill.

Det er gitt kompensasjon for økte husleieutgifter som følge av flyttingen til Nydalen på 1,6 mill.

Vi mener det er viktig å utvikle Forbrukerrådet til å bli en organisasjon som tar opp i seg det som skjer i samfunnet. Med den raske teknologiske utviklingen vi er vitne til, er dette en stor utfordring i årene som kommer. Det som imidlertid er helt sikkert, er at vi fortsatt ønsker å satse på en politikk som gjør forbrukerne sterke og i stand til å orientere seg i en stadig mer komplisert og uoversiktlig forbrukerhverdag.

Jeg gleder meg til debatten!

Takk for oppmerksomheten !