Tale på landskonferanse for helsesøstre og leger 16. januar 2001 av statssekretær Solveig Solbakken, Barne- og familiedepartementet

VISJONER OM FOREBYGGENDE BARN- OG FAMILIEARBEID

Først og fremst vil jeg takke for invitasjonen og for at jeg får anledning til å møte så mange av dere som til daglig jobber med og for barn, unge og familier - i ulike livsfaser og livssituasjoner.

Arbeidstittelen for innlegget er "Visjoner om forebyggende barn- og familiearbeid". Det er en "farlig" tittel, fordi den lett kan dra i retningen; forebygging som retorikk (det er billigere å forebygge enn å behandle) eller som utopi (hensikten er å avskaffe nød og elendighet). For å unngå dette, virker det mer fruktbart å starte med å erkjenne at vi har gode kunnskaper om hva som virker. Jeg finner det derfor naturlig å skissere noen sentrale forutsetninger for at en gjennomtenkt forebyggende innsats skal kunne gi resultater. Deretter vil jeg legge fram noen aktuelle områder som Barne- og familiedepartementet arbeider med og som jeg håper vil være synlige uttrykk for hvilken vekt vi legger på som både er forebyggende og utviklende tiltak.

Forutsetninger for en gjennomtenkt forebyggende innsats
Tiltakene bør være kunnskapsbaserte i betydningen at de bør bygge på forskning om hvordan problemer utvikles.
Tiltakene bør være teoribaserte i betydningen at vi må vite hvorfor vi tror at akkurat dette forbyggende tiltaket virker.
Tiltakene bør være bredspektret og ta utgangspunkt i barn og unge som hele individer og sikte mot alle mulige risikofaktorer.

Videre vet vi at virksomme tiltak er:
- de som er rettet mot definerte grupper av barn og unge, men med en individuell oppfølging og oppmerksomhet.
- tiltak i nærmiljøet som er tverretatlige og fellesfinaniserte, har flere komponenter, er flerårige, gjerne med basis i skolen.
- tiltak som styrker nærmiljøet og fremmer uformell kontroll med barn/unge og samhold. Eks. er natteravner, ansvarsgrupper, selvhjelpsgrupper, elevmekling og mobbeforebyggende arbeid.
- tiltak som er orienterte i en base og som fungerer som ankerfeste for barn og unge. Eks. er grendehus, døgnåpne skoler og ungdomsklubber.
- tiltak som gir spesiell oppmerksomhet og støtte i forbindelse med flytting, skolebytte eller andre former for miljøskifte. Eks. er fadderordninger, elevstøtte og støttekontakter.
- å involvere foreldre gjennom opplæring, veiledning, utvidet hjem-skole samarbeid og myndiggjørende praksis
- tiltak som involverer barn og unge gjennom å gi ansvar og innflytelse. Eks. er medlæring og kulturelle aktiviteter.

Barnehager
Barnehager er ett av de mest brukte arenaer for forebyggende- og utviklingsfremmende tiltak. Det er denne tjenesten, sammen med helsestasjonene, som tradisjonelt har vært de mest sentrale i drøftingen av foreldrerettede tiltak, dels fordi de retter seg mot så mange småbarnsforeldre, som er en viktig målgruppe i oppvekstpolitiske sammenhenger, og dels fordi de to tjenestene framstår med positive kvaliteter sett fra foreldrenes side. Det er da også barnehager og helsestasjoner som i størst grad har engasjert seg i foreldreveiledningsprogrammets første fase. Dette kommer jeg tilbake til.

Barnehagenes omfang og betydning i barns oppvekst, og ikke minst som samarbeidspartner for helsetjenesten, gjør det naturlig for meg å bruke noe tid på å synliggjøre regjeringens vilje til å satse på dette feltet. Det er da også bred politisk enighet om å nå målet om full behovsdekning av barnehageplasser i 2003.

Statsbudsjettet for neste år inneholder etter Regjeringens mening en offensiv satsing på barnehager. For første gang på flere år er det gitt full priskompensasjon på satsene på det statlige driftstilskuddet. Videre foreslår vi en reell økning i satsene for barn under 3 år på 2 prosent. I budsjettet ligger det også midler til 6 000 nye barnehageplasser og 5,6 millioner kroner til kvalitetsarbeid i barnehagene.

Barnehagemeldingen
I behandlingen av barnehagemeldingen ga et flertall i Stortinget klart uttrykk for at den samlede offentlige finansieringen av barnehagene må styrkes. Målet er at staten innen år 2005 skal dekke 50 prosent av kostnadene og kommunene 30 prosent. Dette vil bidra til å styrke økonomien i barnehagene generelt og i private barnehager spesielt. Satsingen er også et virkemiddel for å redusere nivået på foreldrebetalingen som i dag er alt for høy i mange kommuner. Vårt mål er at foreldrebetalingen ikke skal overstige 20 prosent av kostnadene. Barnehagen skal være et velferdsgode som er tilgjengelig for alle som ønsker det.

Gratis korttidstilbud i barnehage for 3-5-åringer
For at barnehagetilbud til alle skal bli reelt, ønsker Regjeringen å innføre et gratis korttidstilbud i barnehage for 3-5-åringer når sektoren er fullt utbygd. Dette kan bidra til at alle barn, uavhengig av familiens økonomi, har mulighet til å få del i et pedagogisk tilbud som forberedelse til skolegang. Vi er allerede i gang med å forsøke ut en ordning med gratis korttidstilbud for alle 4- og 5-åringer i Gamle Oslo. Så langt har dette forsøket vært en ubetinget suksess! Norsk Senter for Velferd, Oppvekst og Aldring (NOVA) og Høgskolen i Hedmark har sammen ansvar for evaluering av forsøksordningen. Blant annet ser de på effektene av barnehagetilbudet inn i skolen. Erfaringene fra Gamle Oslo vil bli viktige i arbeidet med å forberede grunnen for et allment gratistilbud på sikt.

Kvalitetsutvikling i barnehagene
Barnehagene i Norge kjennetegnes av høy kvalitet og fornøyde brukere. Fra å være et knapphetsgode er barnehagen nå et tilbud som når de fleste barn i førskolealder. Det innebærer at foreldrene vil stille sterkere krav til barnehagetilbudet både når det gjelder innhold og åpningstider. På vei mot full behovsdekning vil perspektivet gradvis flyttes fra utbygging til innhold. Kvalitetsutvikling vil i de kommende tre årene være et felles ansvar for samtlige aktører: Stat, kommune, barnehageeiere og den enkelte barnehage. Men i framtida må kommunene som barnehagemyndighet både overta og videreutvikle ansvaret for kvalitetsutviklingen, både i egne og i private barnehager.

Barnevern - Oppfølging av Befringutvalget
Etter at den nye barnevernloven nå har virket i noen år, var tiden inne for en bred gjennomgang av barnevernfeltet. Befringutvalget leverte sin rapport sist vår etter å ha gjennomgått alle sentrale områder i barnevernet. Mange av dere kjenner til rapporten som blant annet drøfter hvordan man bedre kan utvikle forebyggende tiltak i familiene og i nærmiljøet og hvordan foreldrenes og barnas rettssikkerhet i barnevernsaker kan styrkes. Utvalget har tatt for seg omsorgstiltak i fosterhjem og institusjoner, samt ansvarsdeling og samarbeid mellom barneverntjenesten og andre etater. Kompetansen i barneverntjenesten blir også drøftet. Fristen for å gi høringsuttalelser gikk ut 15. oktober. Departementet kommer tilbake til de mest sentrale forslagene i løpet av 2001.

Jeg vil gjerne tilføye at barnevernet skal være en aktiv deltaker for å sikre barn omsorg, gode oppvekstvilkår og hjelp når de trenger det. Det er gledelig å registrere at barnevernet de siste årene har intensivert innsatsen på forebyggingsområdet. Blant annet ser vi det gjennom det økte antall hjelpetiltak i hjemmet.

Adferd
Et sentralt tema i den senere tid - både for barnevernet og i den offentlige debatten - har vært alvorlig atferdsproblematikk blant barn og unge. I juni i fjor ble "Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet" behandlet i Stortinget (St. meld. nr.17 (1999-2000)). Alle berørte departement deltar nå i oppfølgingen. Planen gir en samlet oversikt over hvordan myndighetene vil styrke og videreutvikle innsatsen for å forebygge og bekjempe problematferd. Bedre samordning og koordinering av det forebyggende arbeidet står sentralt.
Konkret omfatter planen mer enn 40 igangsatte og nye innsatsområder og tiltak innenfor seks hovedområder:
1. Helhetlig forebyggende arbeid
2. Innsats i skolen
3. Innsats rettet mot fritid og nærmiljø
4. Oppfølging av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer
5. Oppfølging av unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger
6. Kunnskapsutvikling og forskning.

Noen av de viktigste tiltakene i planen:
- Særlig innsats mot mobbing i skolen
- Innsats rettet inn mot barn og ungdom med krigsopplevelser
- Videreføring av konfliktrådsordningen
- Forsøk med ungdomskontrakter i stedet for straff
- Behandlingsmetoder for barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer.

Multisystemisk terapi (MST) og Parent Management Training (PMT)
Som eksempel på det siste vil jeg nevne Multisystemisk terapi. Det er enighet blant fagfolk om at institusjonsplassering stort sett ikke hjelper i forhold til barn og unge som har utviklet alvorlige atferdsproblemer. Det er bakgrunnen for at det nå er satt i gang behandling etter den såkalte MST- metoden. Metoden består av et intensivt, familiebasert behandlingsopplegg. Det er et hovedpoeng at behandlingen skal gjennomføres i ungdommens naturlige omgivelser og at alle aktuelle instanser blir involvert, familie, skole, venner, arbeidsgiver, politi osv. Gjennomsnittlig behandlingstid er fire måneder. Behandlerne er tilgjengelige hele døgnet så lenge behandlingen varer. Det foreligger en betydelig forskningsdokumentasjon som viser at MST gir resultater. Utagerende og kriminell atferd blir redusert. I Norge er evalueringen ikke ferdig, men rapportene så langt peker i samme positive retning.

MST har også en tvillingbror - PMT (Parent Management Training) - som er utviklet med tanke på yngre barn. Kort fortalt går behandlingen her ut på å trene foreldre i å bruke mer hensiktsmessige strategier i håndteringen av sitt atferdsvanskelige barn. Ved bedre håndtering reduseres risikoen for at alvorlige atferdsproblemer oppstår eller får utvikle seg videre. Det er satt i gang arbeid med begge disse metodene i de fleste fylkene. BFD samarbeider med andre berørte departement om å opprette et eget senter på Universitetet i Oslo for å utvikle, implementere og evaluere nye metoder mot atferdsavvik.

Familievern
Et av målene på familievernområdet er å etablere et effektivt familievern med høy faglig kvalitet, tilpasset brukernes behov. Norsk institutt for By – og regionutvikling har avsluttet arbeidet med å kartlegge kompetansesituasjonen i familievernet. Rapporten fra prosjektet viser at tjenesten gjennomgående har et høyt faglig nivå. Svært mange, ca. 70 prosent, av de ansatte har en form for videreutdanning i familieterapi. Det er imidlertid stor variasjon kontorene imellom, og kompetanseutviklingen synes preget av noe tilfeldighet, noe som også gjelder kompetansen på forebyggingsområdet. Departementet ser nå på mulighetene for å etablere et landsomfattende kompetansetiltak for familievernet og med et større fokus på barns behov og situasjon.

Foreldreveiledning
Nasjonalt program for foreldreveiledning ble i 1995 igangsatt som et samarbeidsprosjekt mellom Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Programmets mål er å støtte og styrke foreldrene i rollen som oppdragere og omsorgspersoner og bidra til å forebygge utvikling av negative samhandlingsmønstre og psykososiale vansker hos barn og unge. Programmet tar utgangspunkt i foreldrenes egne ressurser og behov for støtte og skal ivareta foreldres veiledningsbehov gjennom hele barne- og ungdomstiden.

Program for foreldreveiledning er et primærforebyggende program som skal gi tilbud om møteplasser der alle foreldre og fagfolk skal kunne utveksle erfaringer og ta opp spørsmål om omsorg og oppdragelse i forhold til egne barn. Tilbud om egne fedregrupper inngår i programmet og har til hensikt å styrke det felles foreldreansvaret, styrke fedrenes betydning i barneomsorgen og fremme likestilling mellom kvinner og menn.

Programmet legger vekt på å utvikle kompetanse hos fagfolk slik at de kan møte foreldres ulike behov for veiledning. I tillegg formidler det en holdning om å møte foreldre med respekt og lydhørhet. Det bygger på verdier og prinsipper for utvikling av kommunikasjon mellom barn og foreldre og mellom foreldre og fagfolk og på faktorer som fremmer opplevelser av mestring og egenverd. Det er lagt avgjørende vekt på en ressursorientert tilnærming.

Norsk senter for barneforskning (NOSEB) har hatt ansvaret for å gjennomføre en evaluering av virksomheten i perioden 1995-1998. Hensikten har vært å få belyst i hvilken grad programmets omfattende kunnskapsmateriell har blitt tatt i bruk av fagfolk og foreldre. Dernest har det vært viktig å få belyst hvorvidt programmet har bidratt til å styrke fagfolks og foreldres kompetanse og ferdigheter på området.

Aktiviteten har vært stor over hele landet. Lokale fagfolk har stilt seg positive til satsingen, og ikke minst har den frie tilnærmingen bidratt til at fagfolk langt på vei har kunnet engasjere seg i forhold til ønsker, behov og forutsetninger. Samtidig er det mange som har etterlyst mer sentral styring og oppfølging. Dette kan innebære at lokale initiativ ikke alltid er like lette å realisere.

Materiellet har blitt godt mottatt, ikke minst fordi det har vært forskningsbasert og gjort tilgjengelig fra departementets side. Hele 41% av kommunene i breddeundersøkelsen mente at programmet hadde bidratt til kompetanseheving. Bare et fåtall av kommunene hadde utarbeidet planer for virksomheten, men de som hadde gjort det mente at dette hadde styrket samarbeidet mellom de involverte. Det hadde ført til mer helhet og sammenheng i foreldreveiledningen og bedre ressursutnyttelse.

Ansatte på helsestasjoner har vært de mest aktive både når det gjelder å ta i bruk materiellet og når det gjelder deltakelse i de tverretatlige og tverrfaglige teamene som kommunene ble anbefalt å opprette. Nettopp i det tverrfaglige arbeidet i kommunene er dere viktige! Et vellykket forebyggende arbeid blant barn og unge er hundre prosent avhengig av samarbeid på tvers av etatene. Mange av dere gjør en bra jobb i dag, og dere kan (som oss alle) bli enda bedre. Barneverntjenesten og barnehagene har også vært aktive (ca 77% av teamene), mens skolene kun stilte i halvparten av teamene. Årsakene til skolenes foreløpig lave deltakelse synes å være at de fra starten har opplevd seg på siden av programmet blant annet ved at fokus i denne perioden har ligget på de minste barna.

Barne- og familiedepartementet arbeider nå, i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningdepartementet, med å videreføre foreldreveiledningsprogrammet. Blant annet er det store utfordringer knyttet til implementering i skolen og foreldregrupper med særskilte behov. For skolen er det allerede utarbeidet eget materiell som er under utprøving. Men framover vil det være like viktig å opprettholde eksisterende tilbud for småbarnsforeldre og ikke minst videreutvikle disse.

Jeg vil også nevne at vi i disse dager sender ut evalueringsrapporten samt to nye temahefter: Den første heter "Fedre og barn," (Jan B. Moe og Berger Hareide), mens den andre har fått tittelen "Barns medieverden" (Karin Hake). Alt dette blir nå distribuert til blant annet samtlige kommuner, fylkesmenn, utdanningskontorer, fylkesleger og høgskoler.

Samliv
Et hovedmål for arbeidet med samlivstiltak er å støtte opp om samliv, spesielt med tanke på skape gode oppvekstforhold for barna. Både foreldreveilednings- og samlivstiltak må ta utgangspunkt i de samlivsmønstre og den familiestruktur som finnes i dag. Barn vokser i dag opp med foreldre som er gift, samboende, er aleneforsørgere eller har inngått partnerskap. Dette krever omstilling og nytenkning. Samlivstiltakene skal blant annet forebygge konflikter, men også bidra til at partene lærer å håndtere allerede oppståtte konflikter. Bedre kommunikasjon er stikkordet, og undersøkelser viser tydelig at dette er noe som kan læres. Regjeringen vil videreføre arbeidet med samlivstiltak, men ønsker å målrette mer av midlene til familier som har størst behov.

Avslutning
En rekke arenaer har betydning for barns og unges oppvekstmiljø. For å få til gode og varige løsninger i kommunene, er det nødvendig med tverrsektorielt samarbeid og samordning over etats- og profesjonsgrenser. En prioritert oppgave er å motivere kommuner til å videreutvikle det tverrsektorielle samarbeidet mellom barnehage, barnevern, helsestasjon og skole. Et slikt samarbeid vil øke kompetansen og kunnskapen innenfor dette området og bidra til bedre ressursutnyttelse og forebygging av sosiale problemer.

Også en større grad av samordning mellom fylkeslegene, utdanningsdirektørene og fylkesmennene er en forutsetning for å etablere helhetlige tiltak for barn og unge. Barn og unge må selv trekkes med i utformingen av eget oppvekstmiljø, fordi de har store ressurser. Og det er et felles ansvar å gi muligheter for deltakelse, medvirkning og innflytelse i samfunnet. Det er barn og unge selv som vet best hvordan de har det og hvordan de ønsker å ha det, og deres medvirkning vil være avgjørende for utviklingen av eget oppvekstmiljø.

I dette arbeidet står vi med andre ord ikke overfor èn visjon, men en rekke visjoner, mål og virkemidler. I hvilken grad de representerer muligheter eller begrensninger, avhenger i stor grad av vårt engasjement, våre evner og ikke minst vår vilje til å oppnå resultater.

Jeg ønsker dere alle lykke til videre.