Hva foreldre, lærere og elever kan gjøre for å møte utfordringene ved å være tenåringer og tenåringsforeldre

Statssekretær Solveig Solbakken

Barne- og familiedepartementet

HVA FORELDRE, LÆRERE OG ELEVER KAN GJØRE FOR Å MØTE UTFORDRINGENE VED Å VÆRE TENÅRINGER OG TENÅRINGSFORELDRE? -

Innledning til diskusjon i åpent møte for foreldre, lærere og elever.

Søndre Modum ungdomsskole

15. mars 2001

Kjære deltakere!

Først av alt vil jeg hilse fra Statsråd Karita Bekkemellem Orheim. Samtidig har jeg lyst til å si at jeg er takknemlig for at jeg får anledning til å være her sammen med dere og for at dere i Foreldrenes arbeidsutvalg ønsker å sette så viktige temaer som dere gjør i dag på dagsorden. Jeg er glad for at det finnes slike engasjerte foreldre, lærere og andre i nærmiljøet og glad for det arbeidet dere gjør. Vi i Regjeringen kan ikke nå de målene vi har uten deres støtte og innsats.

Jeg er blitt bedt om å innlede til debatt, og det gjør jeg gjerne. Jeg snakker svært gjerne om Regjeringens politikk på området barn- og unge, med særlig vekt på unge. Likevel mener jeg at det er avgjørende viktig å få til en dialog med dere. Både for å få et innblikk i hvordan dere opplever situasjonen for ungdom akkurat her, men også fordi regjeringens politikk er avhengig av en dialog med dere som lever i hverdagen. Jeg reiser ganske mye rundt, og kommer selv fra Lillesand kommune, en kommune på Sørlandet med i underkant av 9000 innbyggere.

Dette er for meg en unik anledning til å diskutere problemstillinger som vi alle er opptatt av og en anledning for meg til å ta med meg deres synspunkter tilbake til vårt arbeid. Jeg håper vi får til en god diskusjon og meningsutveksling.

Jeg kjenner ikke hele situasjonen for ungdommene ved deres skole, Modum kommune eller Buskerud fylke. Jeg regner med å få et godt innblikk i løpet av kvelden. Men jeg kjenner til ungdommens situasjon i mange andre kommuner, dessuten har jeg selv 5 jenter, så helt grønn er jeg ikke.

Innledningsvis vil jeg gjerne si at jeg er stolt av å tilhøre en Regjering som ønsker å sette barn og unge i sentrum. Å satse på ungdom er viktig for de som er unge. Men det er også viktig for hele samfunnet. Å gi barn og unge en tryggere oppvekst er forebyggende arbeid i ordets virkelige forstand. Skapes det sosiale forskjeller i barndommen biter de seg fast for hele voksenlivet.

Regjeringen vil at folk skal være forskjellige, for folk er forskjellige. Men de skal ha like muligheter til å ta evner og anlegg i bruk. De skal ha den samme tryggheten i nærmiljøet. De skal ha den samme rettssikkerheten mot overgrep. Skal vi motvirke et forskjells-Norge – skal vi slå tilbake kimene til ny-fattigdom - må vi sikre rettferdige oppvekstvilkår for de unge.

Vi mener at barnehager og skolefritidsordninger er viktige, og derfor vil vi sørge for plasser til en rimeligere pris enn i dag. Men dette er ikke tema i dag. For alle som er over 10 år vil vi starte arbeidet med å gi alle som går i grunnskolen og ungdomsskolen et utvidet tilbud knyttet til skolen. Et faglig godt, moderne og vel tilrettelagt skoletilbud i skoletiden – og et godt fritidstilbud etter skoletid. Det er vårt mål for den fireårsperioden vi går inn i.

Vi vil ikke ha en oppbevaringsskole. Vi vil ha en skole med god læring av høy faglig kvalitet – og en skole som på ettermiddagen kan danne rammen for meningsfulle aktiviteter. Derfor trenger vi ny satsing på å bruke skolens lokaler i forlengelsen av skoledagen. Med muligheter til et varmt måltid. Med muligheter til lekselesing med kyndig hjelp. Det vil kreve at skolebygninger settes i stand til å huse slike tilbud. Det vil også gi oss anledning til å sikre at slitte skolebygg for den opprustning de trenger.

Vi skal ta på alvor alle som blir nedslåtte over nedslitte skolebygg. Vi vil lovfeste barns rett til et godt innemiljø.

Et godt tilbud utover ettermiddagen vil gi både barna og foreldrene mer tid på sen ettermiddags- og kveldstid – og ikke minst mer tid sammen for foreldre og barn.

På denne måten kan vi trekke flere barn med i en aktiv fritid fordi de blir mindre avhengig av foreldres evne og vilje til å organisere og betale for aktiviteter etter skoletid. Og det reduserer faren for at noen faller utenfor.

Det er investert betydelige midler i skoleanlegg, inventar og utstyr. Innkjøp av IKT utstyr har skutt fart. Skolebibliotek og tilkobling til Internett gir oss store muligheter for læring og utvikling. Ved å åpne for at elever kan bruke skolen større del av dagen og året, vil samfunnets investeringer bli bedre utnyttet. Heldagstilbudet skal handle om fag, læring, fritid og lek – på en måte som også kan bidra til mer og bedre integrering av barn med ulik bakgrunn.

Mange barn stenges i dag ute fra fritidsaktiviteter fordi egenandelene er for mange og for høye. Det er jo her ny-fattigdommen viser et av sine mest hjerteskjærende ansikter; barna som må stå igjen når de andre drar av gårde på aktiviteter og turer. Vi kan ikke ha det sånn. Skolen skal være gratis. Og aktivitetene rundt skolen kan ikke koste så mye at unger hektes av tilbudene.

Vi har startet med å sende et klart signal til de som formidler kunnskapen – til lærerne: dere gjør en viktig jobb, mange har snakket om å gi lærerne høyere lønn – vi har gjort noe med det.

Vi økte lærernes lønn med mellom 30.000 kroner – noen fikk helt opp i 50.000 kroner og vi jobber nå med å få på plass en mer fleksibel arbeidsdag i skolen som bedre utnytter tiden til undervisning.

Vi har sett problemene til ungene som sliter tungt med lesning og skriving. Vi har satt i verk lesetester – slik at ungene får det tilbudet de trenger.

For å motvirke de problemene som tross alt finnes i skolen i dag, enten det er rusmisbruk, motepress eller mobbing, mener jeg nøkkelen er forebyggende arbeid og en bevisst politikk for ungdom.

Forebyggende arbeid

Forebyggende ungdomsarbeid handler om å gjøre oppvekstsituasjonen til barn og ungdom så god, variert og trygg som mulig. For å realisere et slikt mål kreves det et omfattende innsats og engasjement, både i offentlig og privat regi, i kommuner og lokalsamfunn. Barn og ungdoms oppvekstsituasjon handler om deres familie- skole- og fritidssituasjon. Derfor er det så viktig at nettopp foreldre, lærere og andre i lokalsamfunnet møtes, slik som dere gjør i dag.

Familien tilbyr den primære omsorgen, sosialiseringen og forankringen. Skolen tilbyr kvalifisering til voksenliv og yrkesliv, der de unge får testet ut ferdigheter og interesser. Dessuten er skolen en møteplass der ungdommene møter jevnaldrende. På denne måten har vi berøringspunkter mellom skolesituasjonen og fritidssituasjonen. Dette gir skolen en unik anledning til å få oversikt over ungdomsmiljøet og hva som beveger seg i ungdomsgruppen og dette viser oss hvor viktig det er å arbeide på tvers av de ulike arenaene.

Ungdom som faller utenfor, enten det er i skolesammenheng, det at de utvikler asosial atferd som rusmisbruk, mobbeatferd, kriminalitet og voldsutøvelse, har en del felles trekk. Det har alltid vært slik at enkelte ungdommer føler at de ikke strekker til. Likevel kan noe tyde på at dersom en først faller utenfor i dagens samfunn er det også færre retrettmuligheter enn tidligere.

Det å falle ut av skolen viser seg ofte å ha svært negative effekt på sosial utvikling. Når en mislykkes på en så viktig arena som skolen må det på en eller annen måte kompenseres ved å lykkes på andre arenaer. Noen fanges opp av idrett, musikk eller ulike frivillige organisasjoner der en kan få tildelt betydningsfulle roller. De kan få vist sin kreativitet, føle seg nyttig og utvikle positivt selvbilde som kan kompenserer for den manglende mestringen av skolesituasjonen. De som ikke passer inn i skolen og som heller ikke fanges opp av positive aktiviteter for ungdommer har en tendens å trekke til ulike asosiale miljøet. Der finner de den tilhørighet og anerkjennelse som de manglet tidligere. De kan komme inn i kriminelle miljøer, voldelige miljøer, miljøer som bruker rusmidler eller lefler med høyreekstreme meninger. Felles for mange av de en finner i slike miljøer er nettopp at de falt ut av skolen. Noen har falt ut av skolen fordi de har dårlige norskkunnskaper, andre kan ha dysleksi. Noen var ensomme, manglet venner og ble sett på som litt "puslete", kanskje ble de mobbet. Andre kunne være svært urolige og utagerende, kanskje med hyperaktivitet, MBD eller AD/HD (Tourettes syndrom). Samtidig er mange ungdommer tiltrukket av den spenningen som rusmisbruk, kriminalitet og det å tilhøre marginaliserte grupper representerer.

Det å falle ut av skolen er en risikofaktor for å utvikle asosial atferd i seg selv. Samtidig er det å falle ut av skolen også, sammen med mange andre trekk, et tegn på at noe er galt. Dette kan enten være ulike sykdommer, syndromer eller tilpasningsvansker. Eller det kan være et uttrykk for at barnet eller ungdommen har vanskelige hjemmeforhold. Her kan for eksempel helsesøster bidra, men i noen tilfeller vil det være nødvendig å koble inn barnevernet. Barnevernet har mange ulike virkemidler med ulik grad av intervenering som kan settes inn der det er vanskelige familiesituasjoner. De fleste tiltak dreier seg om på ulike måter å støtte de voksne i sin rolle som foreldre. I de færreste tilfeller dreier det seg i første rekke om så drastiske tiltak som å flytte barn ut av familien.

Uansett hva som er årsaken til at en faller ut av skolen er det viktig å fange opp dette så tidlig som mulig, før en søker til negative miljøer for å få anerkjennelse. Her kan skolen, familien og andre i fellesskap gjøre mye for å sørge for at ungdommen klarer å delta på skolen.

Vi vet noe om hva som virker. Det er viktig å jobbe tverrfaglig og tverretatlig. Ungdom er hele individer, og først når vi ser hele mennesket er vi i stand til å gi den tilstrekkelige hjelpen. Derfor er det viktig for foreldre, frivillige organisasjoner og kommunale fritidsaktiviteter, som ser ungdommene i fritiden, å samarbeide med skolen, politiet, barnevernet og andre instanser, og at forebyggende tiltak gjerne planlegges og gjennomføres i et slikt samarbeid. I denne sammenheng blir det viktig for meg å framheve betydningen av at foreldre engasjerer seg og trekkes inn i arbeidet på skolen. Dette engasjementet er krevende for lærerne som får kritiske blikk på sin utøvelse av lærerrollen og vil måtte få innspill til hvordan de gjør jobben sin. Det er også krevende for foreldre som blir nødt til å sette av tid i en hektisk hverdag og å tåle at foreldrerollen og utøvelsen av denne settes under lupen. Selv om et slikt samarbeid er krevende er det også svært lærerikt for alle parter og bidrar til en styrking av barnas og ungdommenes oppvekstvilkår. Det å møtes for å snakke sammen er avgjørende for å lykkes.

I tillegg til at forebyggende arbeid må være tverrfaglig og tverretatlig vet vi at innsats og arbeid som strekker seg over tid har større mulighet til å lykkes. Vi må ikke la de kortsiktige aksjonene og kampanjene råde alene på dette feltet. Heller ikke panikkreaksjoner når det skjer noe akutt i ungdomsgruppen. Holdningsendringer skjer ikke gjennom kortsiktige satsinger, men er et møysommelig arbeid som krever bred innsats over tid. Denne kontinuiteten ivaretas ved at personer som kjenner ungdommene det gjelder, som for eksempel lærere, har noe å bidra med. Derfor er et samarbeid mellom skole, hjem og ulike hjelpeinstanser være helt nødvendig. Forebyggende arbeid krever planlegging, helhetstenkning og tid og en bevisst politikk.

Vi vet også noe om at den uformelle sosiale kontrollen som nære personer representerer, i mange tilfeller fungere mye mer effektivt i forhold til problematferd enn den formelle kontrollen, representert ved myndighetspersoner. Det vil si at den påvirkningen som lærere og foreldre har på ungdommene ikke skal undervurderes.

I det forebyggende arbeidet er det viktig å sette inn tiltak raskt og tidlig slik at en bidrar til å begrense en negativ utvikling. Det er likevel ikke alltid mulig å se hvem det er som kommer til å få et problem senere i livet. Det er for eksempel ikke enkelt på forhånd å vite hvem det er som utvikler et stort alkoholforbruk. Derfor er det viktig å ha "lytteposter" underveis. I ungdomsårene lever en ikke lenger et så overvåket liv som en gjør som barnehagebarn eller elev i de første skoleårene. Ledere i frivillige organisasjoner, fritidsaktiviteter, lærere og andre foreldre kan være slike "lytteposter", som kan fange opp de som faller utenfor eller er utsatt for påkjenninger i ungdomsalder.

I forebyggende arbeid viser det seg at en lykkes bedre nettopp når en bruker skolen som en trygg base, et sted som gir tilhørighet og identitet, når en trekker foreldre aktivt med og når ungdommen selv får spille en sentral rolle. Samtidig viser deg seg at hvis vi sørger for å holde ungdommene på skolen er det mindre fare for at de henfaller til rusmisbruk, kriminalitet og voldsatferd. Det å ha en fast forankring, faste rutiner som skolen representerer, det å treffe lærere og elever som forventer noe av deg og som merker dersom du uteblir.

Skolen og FAU må samarbeide med frivillige organisasjoner og andre ungdomstiltak slik at en sørger for at det skapes muligheter for skolesvake ungdommer til å få en verdsatt rolle og å føle seg betydningsfull. Samtidig er det viktig at det arbeides for en inkluderende skole der det også er plass til de som ikke er så tradisjonelt skoleflinke.

Det var litt generelt om forebyggende arbeid. Så til noen spesielle problemområder:

Rusmisbruk

Hvert år gir rusmiddeldirektoratet ut en statistikk om rusmidler i Norge basert på spørreundersøkelse, og med ujevne mellomrom en som tar for temaet ungdom og rusmidler. Den siste kom i 2000. Slike statistikker er et svært viktig grunnlag for utforming av den statlige politikken og bør være det også for hvilke tiltak en setter i gang lokalt og ved den enkelte skole. Dersom en tar utgangspunkt i det en leser om ungdom og rusmisbruk i avisene kan en bli vettskremt. Derfor er det viktig med saklig og objektiv informasjon for oss som utformer politikken og for dere som skal iverksette tiltak ved deres skole og i deres kommune.

I følge den siste statistikken fra Rusmiddeldirektoratet fra 2000 har det store flertallet av ungdom i alderen 15-20 år drukket alkohol. Dette gjelder hele landet. Mengden og hyppigheten av alkoholforbruket varierer fra de som så vidt har smakt et glass til de som drikker mye og ofte. Etter at det gjennomsnittlige alkoholforbruket gledelig gikk ned i første del av 1990-tallet, har det de siste årene igjen vært en klar økning. Gutter drikker mer enn jenter, men forskjellene blir stadig mindre. Gjennomsnittsalderen for første gang de unge drikker er omkring 15 år. Tidligere begynte gutter å drikke før jenter, men nå er denne forskjellen så å si borte. Øl utgjør halvparten av alkoholforbruket. Når det gjelder forbruket er det noen geografiske- og kjønnsforskjeller: Ungdom på landsbasis drikker klart mer brennevin enn ungdom i Oslo, og jenter drikker mer vin enn det gutter gjør.

Når det gjelder narkotiske stoffer er det mellom en fjerdedel og en femtedel som oppgir å ha brukt hasj eller marihuana. Det har vært en klar økning i løpet av det siste tiåret. På begynnelsen av 90-tallet var det om lag 10 % som oppga at de hadde prøvd hasj eller marihuana, mens det på slutten av 90-tallet var bortimot 20 %. Vi må likevel være klar over at det her ofte dreier seg om en eller få gangers bruk. Det er bare et mindretall som kan sies å bruke hasj og marihuana jevnlig, selv om denne andelen øker. Mens andelen ungdom som oppga å ha brukt hasj eller marihuana tidligere var dobbelt så høy i Oslo som blant ungdom på landsbasis, har forskjellene de siste par årene vært mindre. Det er fortsatt betydelige regionale forskjeller og det er grunn til å anta at det er forholdsvis flere som har brukt hasj eller marihuana i de større byene.

Når det gjelder bruk av hardere narkotiske stoffer, er det en liten, men en økende gruppe som har erfaring med bruk av disse. Både når det gjelder bruk og holdninger til narkotika tyder resultatene fra de årlige ungdomsundersøkelsene på at ungdom i siste halvdel av 1990-tallet, har et mer liberalt forhold til illegale rusmidler enn tidligere.

At rusbruken i Norge er økende er bekymringsfullt, spesielt at den er økende blant ungdommer. Likevel er Norge på bunn, sammen med Island, når det gjelder årlig omsetning av alkohol målt i liter pr. innbygger. Til forskjell fra de fleste andre vesteuropeiske land har Norge hatt en liten økning på 90-tallet. Sammenlikner vi oss med andre nordiske land ligger Norge, sammen med Island, lavt på den samme statistikken. Hvis omsetningstallene også kan si noe om vårt konsum, ligger vi med andre ord lavt i europeisk sammenheng. Mange hevder at grunnen til vårt forholdsvis lave konsum er vår restriktive alkoholpolitikk, med høye avgifter og begrenset tilgjengelighet. WHO har jo nylig berømmet Norges alkoholpolitikk.

De voksnes rus

Vi vet alle at voksnes rusmisbruk er like viktig tema som barns og ungdoms forhold til rus. Rusmisbruk har en tendens til å overføres fra en generasjon til en annen og foreldres misbruk påvirker i stor grad barn og ungdoms oppvekstvilkår. Det er også slik at de som får alkohol hjemme er mer tilbøyelig til å utvikle er stort forbruk selv, enn de som er utsatt for en mer restriktiv praksis hjemme. Derfor er det viktig å videreutvikle det arbeidet som går på å bevisstgjøre foreldre i det å være gode rollemodeller når det gjelder omgang med rusmidler. Ungdommene vil ikke ta oss på alvor dersom vi reduserer diskusjonen om rusmidler og rusmisbruk til et ungdomsproblem.

Ruser seg i sosiale sammenhenger

Selv om ungdom blir påvirket av foreldre og voksnes drikkemønstre er det i sosiale sammenhenger sammen med andre ungdommer, venner og bekjente de begynner å drikke. De begynner å drikke i begynnelsen av tenårene, på fest, på hytteturer, i helger og i ferier, i situasjoner som er lystbetont og preget av glede. Drikking handler om kos, fellesskap, å ta seg litt fri fra normer og regler og det betyr et rituelt brudd med barndommen. Dette må ikke forsvinne i fokuseringen på skadevirkningene, for her ligger mye av forklaringen på hvorfor vi mennesker bruker rusmidler.

Det er vanskelig å være den som står i mot et press som oppstår i en sammensveiset gjeng. Det blir da viktig å gi ungdom korrekte kunnskaper og informasjon om rusmidler og å gjøre dem i stand til, og trygge nok, til selv å foreta velfunderte, selvstendige og bevisste valg.

Alkohol og de illegale rusmidlene

Selv om de illegale rusmidlene blir mer vanlige, er det fortsatt alkohol som absolutt er mest utbredt, også i de store byene. Likevel er det å fokusere på alkohol litt brysomt for oss fordi det da forutsetter at vi som voksne er nødt til å se på vårt eget alkoholforbruk og våre egne drikkevaner. Det må vi være villige til hvis vi vil at ungdommene skal ta oss på alvor. Det betyr ikke at vi ikke også skal være bekymret for de illegale rusmidlene. Grunnen til at vi skal være litt ekstra på vakt er at vi ikke vet skadevirkninger og langtidsvirkninger av en del av de "nye" rusmidlene, som for eksempel ecstasy. Samtidig kan det se ut til at misbruket har økt i omfang og at det som var et storbyfenomen og spesielt et Oslo-fenomen sprer seg til resten av landet.

Regjeringen er opptatt av å skaffe til veie kunnskaper om rusmisbruk og metoder som virker i det forebyggende arbeidet slik at vi sammen kan jobbe for å begrense rusmisbruket, både av alkohol og andre rusmidler, både blant ungdommer og den vokse delen av befolkningen. I det holdningsskapende arbeidet er ungdom selv en viktig aktør og samarbeidspartner. Regjeringen skal legge fram en egen plan for arbeid mot rusmisbruk.

Motepress

Barn og ungdom er i økende grad målgruppe for reklame og markedsføring. Både som storforbrukere av barneprodukter og fremtidige brukere av voksenprodukter utgjør de en interessant målgruppe for næringslivets merkevarebygging. I tillegg har næringslivet oppdaget at barn spiller en viktig rolle når det gjelder å påvirke foreldrene – og dermed husholdningenes innkjøp.

Mange sier at det ikke er noe nytt med reklame rettet mot barn. Det er sant – sparegriser fra sparebankene har stått på mange barnerom opp gjennom årene. Det er likevel for enkelt å se det på denne måten. Det massive presset er nytt. Barn og unge utfordres på nær sagt alle områder, og presset ser bare ut til å øke. Det som kanskje provoserer sterkest, er når strategiske næringslivsinteresser spiller kynisk på barn og unges identitet og selvfølelse. Eller deres manglende sådan. Både som foreldre og samfunnsmedlemmer blir vi tvunget til å ta stilling til utviklingen. Når reklamen utfordrer barna våre blir dette ekstra sterkt. Dette er både et verdispørsmål og et politisk spørsmål. Samtidig beveger vi oss her på et sammensatt og utfordrende felt. I hvor stor grad er vi i stand til å skjerme barna? Har vi reell råderett over virkemidlene som skal til?

Dette er noe av bakgrunnen for at Barne- og familiedepartementet nedsatte det såkalte Nyborg-utvalget, for å utrede tiltak for å redusere det kommersielle presset mot barn og unge. Utvalget overleverte sin utredning; Oppvekst med prislapp? Om kommersialisering og kjøpepress mot barn og unge (NOU, 2001:6) til Barne- og familieministeren 15. februar. Rapporten er nå sendt på høring med frist 5. juni.

Nyborg-utvalgets forslag kan deles i to. På den ene siden finner vi endringsforslag av eksisterende lovverk for bedre å kunne beskytte barn og ungdom mot kommersiell påvirkning, på den annen side finner vi forslag som i større grad skal forebygge og gjøre barn og ungdom i stand til å møte det økende kjøpepresset.

Det som går på lovregulering må myndighetene ta seg av. Det som i denne sammenheng kan være mer relevant for dere som er her i dag er at utvalget også diskuterer foreldrenes og skolens rolle og ansvar. Utvalget peker på at foreldre i Norge er mye svakere organisert enn foreldre i andre land i Europa og USA. Utvalget mener det bør stimuleres til etablering av foreldreorganiserte forbrukergrupper som kan arbeide sammen med andre aktører for å sikre barns interesser og muligheter. Barn og ungdom tilbringer store deler av sin oppvekst i skole og barnehage. Foreldre har en viss kontakt med hverandre i denne fasen, men utvalget mener det bør etableres nye møteplasser for foreldre i regi av skole og barnehage og styrke de eksisterende. Blant annet peker utvalget på at det bør opprettes foreldreutvalg i alle kommuner og styrke foreldreutvalget for grunnskolen. Det at det møter opp så mange foreldre her i dag viser at det ligger til rette for en slik styrking av samarbeidet mellom foreldre og mellom foreldre og skole. Utvalget peker også på behovet for skolen som en reklamefri sone og for å styrke forbrukerkunnskap som fag.

Det dere som foreldre kan gjøre er å stå sammen og lage felles kjøreregler. Ofte bruker de unge argumentet "Ja, men alle andre har sånn". Er det noen som kjenner seg igjen? Det er ikke alltid at det er riktig at "alle andre har". Dette er en teknikk som fungerer effektivt overfor oss som foreldre så lenge vi ikke kontrollerer sannhetsgehalten i det. Dersom vi isteden blir enige om å snakke sammen når slike påstander kommer opp vil vi lettere kunne forhindre en kjøpespiral som er forårsaket av en falsk forestilling om at alle andre har fått både det ene og det andre. Dette er en arbeidsmetode som kan innføres også på andre problem- og konfliktområder som leggetider, lommepenger osv. Hva med å gjøre dette til temaer på foreldremøter eller møter i FAU? En viktig grunn til å forsøke og begrense kjøpe- og motepresset er også at ikke alle har råd til å holde tritt, jfr diskusjonen om fattige barn.

Mobbing

Mobbing er et betydelig problem i norsk grunnskole. Mobbing kan defineres slik: "en person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer." (Olweus).

I år 2000 ble det på oppdrag fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Barne- og familiedepartementet foretatt en vurdering av ulike program og tiltak for å redusere problematferd og utvikle sosial kompetanse. Når det gjaldt mobbing konkluderte fagpanelet med at bare Olweus-programmet holder mål og kan anbefales til videre bruk i skolen uten reservasjoner. I tillegg har en ekspertkomité i USA nylig gransket mer enn 500 antatt voldsforebyggende tiltaksprogram som er i bruk i amerikansk skole og samfunn. Olweus sitt program ble valgt ut som ett av de ti godkjente modellprogrammene, og er det eneste som ikke er fra USA. Det amerikanske justisdepartementet har satt av midler til mer systematisk iverksetting av disse programmene. Prosjektet er en del av Barne- og familiedepartementets "utviklingsprogram for styrking av oppvekstmiljøet".

Regjeringens Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet (St.meld. nr. 17, 1999-2000) ble diskutert i stortinget i fjor sommer. Som en oppfølging av denne handlingsplanen er det satt av midler (St.prop.nr 1, 2002-2001) til innføring av "Olweus’ kjerneprogram mot mobbing og antisosial atferd" i stor skala i norsk grunnskole fra år 2001. Olweus-gruppen skal i år 2001 trene og veilede et 50-talls trenerkandidater som så skal gi opplæring til nøkkelpersoner på minst fem skoler hver. Disse nøkkelpersonene har ansvar for å gjennomføre programmet på sin skole under veiledning av sin trenerkandidat, som i sin tur blir veiledet fra gruppen ved HEMIL-senteret (Senter for forskning om helsefremmende arbeid, miljø og livsstil). I løpet av året vil man på denne måten nå ut til mellom 200 og 250 skoler over hele landet, hvis alt går som planlagt. Et nytt kull av trenerkandidater vil begynne opplæring i år 2002. Målet er at alle barne- og ungdomsskoler i landet skal få tilbud i løpet av de nærmeste årene om å innføre tiltaksprogrammet. Olweus legger stor vekt på at arbeidet mot mobbing ikke skal være en kortsiktig trend.

Dersom mobbing er et problem også på deres skole kan dette opplegget anbefales. Uansett om dere velger å bruke Olweus program mot mobbing eller ikke må det arbeides kontinuerlig mot plaging og utestenging av medelever. Det er uakseptabelt at så mange barn og unge opplever å bli mobbet og trakassert, noe som kan merke dem for resten av livet.

Barn og ungdoms innflytelse

Å se på barn og ungdom som en ressurs er et viktig utgangspunkt for regjeringens barne- og ungdomspolitikk. Vi er opptatt av at barn og ungdom skal delta og få ansvar på alle nivåer i samfunnet. Vi setter derfor stor pris på at dere velger å arrangere felles møter som dette, mellom lærere og foreldre og andre aktører i lokalsamfunnet. Ung-til-ung-formidling er et viktig virkemiddel for å få ungdom til å engasjere seg. Samtidig er det også nødvendig at foreldre trekkes inn i arbeidet og tar del i diskusjonene med ungdommene. Gjennom en tilskuddsordning Ungdomssatsing i større bysamfunn og Utviklingsprogrammet for styrking av oppvekstmiljøet har vårt departement gitt støtte til prosjekter som arbeider for å bedre samarbeidet mellom hjem og skole. De viser seg at når foreldrene engasjerer seg og deltar i barna og ungdommenes hverdag, både på skolen og utenfor, så øker det barnas og ungdommenes trivsel og bedrer skolehverdagen både for lærerne og elever.

Dere som har med ungdom å gjøre vet at de engasjerer seg. Ikke nødvendigvis i de store politiske spørsmål, ikke alltid i politiske organisasjoner, men i nærmiljøet sitt, i skolen sin og i fritidstilbudet for barn og ungdom. De engasjere seg i miljøspørsmål, i spørsmål som dreier seg om fremmedfrykt og rasisme og de er opptatt av barns og ungdoms oppvekstvilkår generelt.

Det er et mål at alle landets kommuner legger opp et systematisk arbeid for å trekke barn og ungdom aktivt inn i arbeidet for å bedre oppvekstmiljøet. Mange opplever at det nytter å engasjere seg blant annet gjennom kommunenes barne- og ungdomsråd. Rundt halvparten av landets kommuner har innført et slikt system. Barne- og ungdomsrådene har i følge både politikerne og ungdommene selv bidratt til at saker som angår barn og ungdom har kommet høyere opp på den politiske dagsorden.

På skolen deres kan dere sammen legge forholdene til rette for at ungdom får delta og får innflytelsen. Barne- og familiedepartementet opprettet Ungdommens demokratiforum for å få innspill fra ungdom til hvordan vi kan styrke barn og ungdoms deltakelse og innflytelse i samfunnsutviklingen.

Avslutning

Nå har jeg pratet mye om det arbeidet som regjeringen mener virker og prioriterer når det gjelder ungdom. Nå er jeg spent på å få høre om hva som opptar dere, hvilke problemer og utfordringer dere står overfor og hvordan dere ønsker å gripe an utfordringene. Jeg håper også å få med meg innspill og ideer som vi kan implementere i vårt arbeid for barn og ungdom i Barne- og familiedepartementet.

Takk for oppmerksomheten!