Om Regjeringens barnehagepolitikk og utfordringer på barnehageområdet. Konferanse i Telemark, 21.mai 2001

Barnehagekonferanse, Fylkesmannen i Telemark

Statssekretær Solveig Solbakken
Barne- og familiedepartementet

Kjære forsamling!

Hvorfor barnehager

Det er en fornøyelse for meg å komme hit til det flotte og trolske fylket Telemark for å snakke om barnehagepolitikk. Jeg har selv vokst opp på Rjukan, så fylket kjenner jeg godt, og når det gjelder barnehager – har jeg gode nyheter, som vel noen av dere allerede vet.

Vi har nettopp feiret 17.mai. En nasjonaldag med tog av glade barn over hele landet. Det er symbolikk i det, og det er unikt i verden. Barna er framtiden, slik vi som sitter her var det en gang. Nå er vi i den posisjon at vi kan bestemme viktige sider ved barnas oppvekstkår. Da må vi ta pulsen på dagens samfunn så vel som framtidens. Vi har vel alle et nostalgisk forhold til vår barndoms rike. Men det er et helt annet rike dagens 17.mai-barn vokser opp i. Det skal politisk vilje til for å prioritere barnehageutbyggingen – den koster – men beslutningen er ikke vanskelig når barnehagene settes inn i en helhetlig samfunnsforståelse.

Det er slutt på de tider da småbarna kunne slippes ut mellom husene og i gatene til lek med hverandre. Det er slutt på at mødres oppgaver først og fremst er familien. På få ti-år har norske kvinner og mødre fått en usedvanlig sterk tilknytning til arbeidslivet, og det vil vare ved. Det må vi ta inn over oss. Det sier sitt at innføring av kontantstøtten ikke førte til nevnverdig reduksjon av kvinnenes yrkesaktivitet. Arbeidslivet kan dessuten ikke fungere uten kvinnene. Bosettingen i distriktene kan ikke opprettholdes uten arbeidsplasser for kvinnene og barnehager for barna. Barnehager har en samfunnsøkonomisk betydning og betydning for utviklingen av lokalsamfunnet, de har betydning for næringsutvikling og de er viktige for å kunne holde på og tilsette folk i ledige stillinger innen pleie- og omsorgssektoren. De er avgjørende for likestillingsutviklingen. Og ikke minst – de har betydning for barnas muligheter til felles lek, utvikling og læring. Jeg ser ingen motsetninger i at barnehagene fyller flere målsettinger. Det er min mening at barn, foreldre og kommunale myndigheter har felles interesser i at det bygges nok barnehager og gode barnehager.

Barndommen er den viktigste fasen i et liv. Den er ikke et venteværelse for noe som skal skje senere i livet. Derfor er det så viktig at alt gjøres for at den kan bli en lykkelig tid – en tid hvor vitebegjæret utfordres, og lek og samvær med andre barn foregår i trygge og kjærlige omgivelser.

Jeg ser det som viktig at vi holder på den særegne norske forståelsen av "den gode barndommen" – nemlig barns rett til å være barn og beskyttelse av det genuine i barnekulturen. "Rammeplan for barnehagen" bygger på det synet. Der heter det at "barndommen kan ikke forseres, den kan ikke tas igjen, den skal få ta sin tid". Dette er uttrykk for en god humanistisk tradisjon vi skal holde på. I mange andre land dominerer nyttehensynet, hvor barnehagen kun er forberedelse til de krav skolegang og skoleresultater setter. Også i vår barnehagepolitikk står læring sentralt: barnet skal oppdras – "dras opp" – og utvikles – "vikles ut" – men ut fra egne forutsetninger. Det siste er viktig å understreke. Pedagogikken skal støtte opp under barns inneboende lærelyst og nygjerrighet. Som følge av denne mangfoldige forståelsen av barnehagens oppgaver, er det naturlig at barnehagene fremdeles er en del av familiepolitikken - og ikke en del av utdanningspolitikken, slik som i flere andre land.

Jeg er bedt om å snakke om utfordringene på barnehageområdet og om kvalitetssatsingen. Utfordringene på barnehagesektoren er først og fremst på to områder:

• Barnehager til alle som ønsker det, dvs nok barnehager og
• Redusert foreldrebetaling, dvs. billigere barnehager

Full utbygging

Full behovsdekning er nådd når alle som ønsker det får en barnehageplass til sine barn som står i rimelig forhold til de ønsker de har, og til en overkommelig pris. (Vi snakker ikke lenger om at full dekning er 70 %. Det kan variere fra sted til sted. )

Det er helt nødvendig å se pris og behovsdekning i sammenheng. Regjeringen mener at barnehager skal være et tilbud til alle barn. Barnehager skal ikke være bare for familier med god råd og to fulle inntekter. Vi vil at alle barn skal ha tilnærmet like forutsetninger før de starter på skolen. Det vil ikke tåles stort lenger at barnehagesubsidiene kommer utvalgte til gode, mens andre må stå i kø år etter år.

Det har helt siden midten av 70-tallet vært bred politisk enighet i Stortinget om full behovsdekning på barnehageplasser. Utbyggingen har gått mye langsommere enn forutsatt de siste årene. Nå må vi komme i mål! Med full behovsdekning vil den viktigste begrunnelsen for kontantstøtten falle bort – nemlig at barnehagesubsidiene også skal komme dem til gode som ikke får barnehageplass. Mødre vil ha barnehager, det viser evalueringen av kontantstøtten. Og regjeringen vil satse på barnehager. For kommende stortingsperiode har vi planlagt en kraftig ressurssatsing. Det er den største satsningen på barnehager noensinne!

Det er satt i gang arbeid på flere områder for å nå målene. Virkemidlene er å innføre en plikt for kommunene til å tilby et tilstrekkelig antall barnehageplasser, samt å tilføre sektoren mer midler.

Stortinget har bedt om å få forelagt en sak om utbyggingsplikt. Departementet har sendt ut et høringsnotat med frist 31. mai. Forslaget innebærer at barnehagelovens § 7 får en tilføyelse om at kommunen skal sørge for at det finnes et tilstrekkelig antall barnehageplasser for barn under opplæringspliktig alder. Kommunen må til enhver tid ha oversikt over antall plasser og behov for plasser. Endring i barnehagelovens § 11 vil gi kommunen hjemmel til å innhente opplysninger fra barnehageeiere til dette formål. Lovforslaget inneholder en sterkere formulering enn i dag med hensyn til forpliktelser til å prioritere midler til barnehager, men det følges ikke av plankrav eller sanksjoner. Det gir heller ikke en individuell rett for barnet til en plass – foreløpig. Men vi vil følge nøye med i kommunenes anstrengelser for å nå full behovsdekning.

Det er altså kommunens ansvar å lage behovsundersøkelser. Nasjonale tall er til liten nytte i lokal planlegging. Jeg er kjent med at Fylkesmannen i Telemark har oppmuntret kommunene til å lage planer for full behovsdekning. Kanskje kan det være nyttig å vite at departementet har laget en veileder til det bruk.

Mange vil mene at utbyggingsplikt strider mot prinsippet om mer kommunalt selvstyre. Men vi har klare nasjonale mål for barnehagesektoren, og da må vi være villig til å bruke de nødvendige virkemidler – som flertallet i Stortinget står bak. –tidligere har vi også hatt mål for utbyggingen, uten at disse er nådd. Vi må nå prøve nye tiltak. Det gjelder for perioden fram til sektoren er ferdig utbygd. Etter dette har Stortinget vedtatt at barnehagetilskuddet skal vurderes som del av inntektssystemet, og ikke lenger være øremerket. Vi vet ikke om Stortinget fatter et slikt vedtak, men kommunene må ta mer ansvar og være forberedt på å overta hele forvaltningen av barnehagene i framtida.

Statstilskuddet

Statstilskuddet er det viktigste virkemidlet for å få full utbygging. Tilskuddet for 2001er økt i forhold til fjorårets. Det skal øke ytterligere. I revidert nasjonalbudsjett vil regjeringen foreslå en satsøkning på om lag 10 prosent med virkning fra 1. juli 2001, 240 mill kroner er lagt inn i rev nasjonalbudsjett til økningen. Det blir lagt opp til en enklest mulig fordeling gjennom fylkesmennene. Barnehageeiere skal slippe å ta en ny søknadsrunde. Fra statens side er det således lagt grunnlag for en viss nedgang i foreldrebetaling allerede fra høsten av, for vi forutsetter at økt statlig tilskudd kommer brukerne direkte til gode.

Redusert foreldrebetaling

Dersom barnehage skal være et reellt tilbud til alle barn, må foreldrebetalingen ned. En familie med et barn over 3 år og en brutto årsinntekt på 250 000 kroner, må betale 2 700 kroner måneden i landsgjennomsnitt. Og da snakker vi om en familie som langt fra er en høyinntektsgruppe. De med barn i private barnehager må vanligvis betale enda mer. Dertil kommer store regionale forskjeller. 1000 kroner pr. måned er forskjellen fra det fylket med høyest egenandel til det med lavest.

Bare i år 2000 var prisoppgangen i foreldrebetalingen på 4,8 prosent, og det er klart mer enn konsumprisveksten. Østlandet (hvor i Telemark er inkludert) hadde sterkest prisvekst – på 5,9 prosent. Prisveksten er større i kommunale- enn i private barnehager. Her må det imidlertid tas høyde for at kommunale barnehager tilbyr gunstigere betalingsformer. Men hovedmønstret er at en meget bekymringsfull utvikling fra 90-tallet fortsetter.

På 90-tallet har foreldrene dekket en økende andel av kostnadene, mens det offentliges andel gradvis er blitt lavere. I 1999 dekket foreldrene 35 prosent av kostnadene.

Regjeringens barnehagesatsing for perioden 2002 til 2005

Regjeringen har i kommuneøkonomiproposisjonen, som ble offentliggjort 11. mai, varslet en langsiktig satsing i perioden 2002 til 2005 for å få etablert flere barnehageplasser og redusert foreldrebetalingen ytterligere. I løpet av 2005 skal utbyggingen være fullført, og vi skal ha en kostnadsfordeling på 50 –30-20 mellom staten, kommuner og foreldre. Det vil gi grunnlag for en betydelig prisreduksjon for foreldrene. Vi regner med at prisen skal halveres. Staten vil sette inn om lag 5 milliarder kroner på denne satsingen. Dette er - også i kostnader - den største barnehagereformen noen sinne!

Jeg håper inderlig at kommunene betaler sin andel av regningen. Hvis ikke foreldrebetalingen går ned, vil vi ikke gå av veien for å oppfordre landets foreldre til å passe på at kommunene tar sitt ansvar.

Regjeringen vil foreslå at det bevilges 1 milliard kroner hvert år i perioden. Det skal finansiere plasser til 10 000 barn i 2002. De statlige satsene økes, og i tillegg skal det legges inn midler i de frie inntektene for å dekke kommunenes kostnader ved etablering av nye plasser. Dette gjør vi for å unngå at det bygges bare 1900 plasser i stedet for 6000 som var planlagt, for i fjor (år 2000).

Satsingen skal gjennomføres i nært samarbeid med berørte parter, for å sikre at de nasjonale mål blir nådd. Den ordningen vi har med konsultasjoner mellom staten og kommunesektoren vil bli benyttet. Dessuten er det svært viktig å ha drøftinger med private barnehageeiere.

Som dere sikkert vet, arbeider regjeringen med ulike modeller for å få ned foreldrebetalingen. Det er et arbeid som vil kreve nøye utredning. Den norske barnehagesektoren er mangfoldig. Blant annet er om lag 40 prosent av plassene privateide. Slik er det ikke i våre naboland. Det er derfor ikke bare å se til Sverige og kopiere maksimalpris-modellen derfra. I tillegg har vi store lokale variasjoner i utbyggingstakt, ulikheter i betalingssystemer, og ikke minst – i nivået på kommunale tilskudd til private barnehager. Bare halvparten av de private barnehageplassene får økonomisk tilskudd fra kommunen.

Vi vurderer å innføring av maksimalpriser. Det vil da være naturlig å ta utgangspunkt i at foreldrene skal dekke 20 prosent av de totale kostnadene i sektoren. Nivået kan fastsettes i forskrift eller reguleres gjennom Stortingets årlige budsjettvedtak. Et annet alternativ er innføring av gratis korttidstilbud til enkelte årskull. Dette har den fordel at samtidig som det bidrar til redusert pris, vil det sikre at barnehager blir tilgjengelige for alle barn uansett bakgrunn.

Det er ikke tatt stilling til hvilken modell vi vil gå inn for. Uansett hva regjeringen faller ned på, blir det viktig å sikre full behovsdekning før foreldrebetalingen reduseres drastisk eller det innføres gratistilbud for alle barn. Det er ikke akseptabelt at noen får en tjeneste gratis eller til sterkt redusert pris, mens andre står uten noe tilbud.

Private barnehager

Det store antall private barnehager er en betydelig usikkerhetsfaktor når det gjelder tiltak for redusert foreldrebetalingen. Det er en sentral forutsetning at de private barnehagene skal likebehandles med offentlig eide barnehager. Kommunene må sørge for at private barnehager får tilskudd og har forutsigbare rammebetingelser. Det krever forpliktende samarbeid mellom kommunen og de private barnehagene. For barn og foreldre skal det ikke spille noen rolle om barnehagen er privat eller offentlig eid.

Departementet arbeider med en veileder for samarbeidsavtaler mellom private barnehageeiere og kommunen, og den er ferdig i løpet av sommeren. Vår mal må sees i sammenheng med samarbeidet mellom KS og Private Barnehagers Landsforbund om en mønsteravtale som begge parter vil anbefale sine medlemmer å benytte. Mønsteravtalen vil også foreligge i sommer.

Jeg vil henstille til kommuner som eventuelt har ideologiske innsigelser mot privat barnehagedrift å legge disse til side. Vi trenger alle de barnehageplasser vi kan få, også de private barnehagene. Foreldrene er mest opptatt av å få en god og trygg barnehage for sine barn. Det bør være det viktigste i en brukerorientert tjenesteproduksjon som barnehagene også er. Jeg håper at flere kommuner vil inngå forpliktende samarbeid med de private eierene. Hvis ikke dette fungerer etter forventningene, vil vi vurdere sterkere virkemidler for at kommunene påtar seg et helhetlig ansvar for sektoren.

Jeg er kjent med at i Telemark går noe under halvparten av barna i private barnehager. For flertallet av plassene ytes det kommunalt tilskudd (69%). I så måte plasserer Telemark seg godt i bildet, men har fortsatt et stykke vei å gå når det gjelder å sikre samarbeidsavtaler og likeverdig tilbud med brukerne i sentrum.

Økt etterspørsel

Billigere barnehager vil føre til økt etterspørsel. Det må taes med i betraktningen når utbyggingsbehovet skal vurderes i de kommende årene. Hvor mange nye plasser som vil være nødvendig, må vurderes nærmere gjennom perioden. Departement vurderer å gjennomføre en ny nasjonal behovsundersøkelse for å se hvor mye etterspørselen øker med reduserte priser. Men som sagt tidligere; lokale behovsundersøkelser er nødvendig.

En kvalitetsbarnehage

Sammen med de økonomiske og juridiske virkemidlene, blir satsing på kvalitet viktig for å realisere målene. I perioden før kommunene får det fulle ansvar for barnehagesektoren, er det viktig at det legges grunnlag for god myndighetsutøvelse. Kvalitetssikring skal både knyttes til rammebetingelsene for driften av barnehagesektoren, og til den enkelte barnehages virksomhet. Derfor må mange instanser involveres: kommunen og fylkeskommunen som tilsynsmyndighet, barnehageeiere og personalet, foreldre og barn i den enkelte barnehage.

Sentralt skal vi sørge for rammer og retningslinjer som er vide nok og tilpasset lokale behov og forutsetninger. Statsråden vil før sommerferien sende ut et brev til alle kommuner og barnehager hvor hun klargjør ansvar og forventninger til det å skape "den gode barnehage".

"Den gode barnehagen" har vi nemlig satt som navn på den 3-årige kvalitetssatsingen. Den innfører ikke noe nytt og ukjent på barnehagesektoren.

Målet er å få kvalitetssikring til å bli en integrert del av det daglig arbeidet både for barnehagemyndighet og i den enkelte barnehage. Det skal bidra til refleksjon over egen praksis og fornyelse av virksomheten. Således knytter den an til regjeringens innsats for fornyelse av offentlig virksomhet, hvor målet er bedre og mer tjenesteproduksjon for pengene.

Den skal ende opp med at alle barnehager skal ha etablert verktøy i løpet av 2003 for å opprettholde ogvidereutvikle kvalitet i barnehagen. Vi satser altså på et mer systematisk vurderingsarbeid enn noen gang. Det kan for eksempel være utvikling av gode tilsynsrutiner, beredskapsplaner ved ulykker, metoder for systematisk behovsundersøkelser, bruk av virksomhetsplanlegging, vurdering av brukertilfredshet og en bevisst lønns- og personalpolitikk.

På bakgrunn av det arbeidet som gjøres, vil departementet vurdere om det skal fastsettes nasjonale kvalitetskriterier for sektoren der kommunene og staten er omforent i synet på hva som er viktigst å ivareta.

Vi har valgt tre områdene for satsingen:

• Barnehage for alle barn
• Tilgjengelige barnehager
• Et kompetent personale

Tilgjengelighet og barnehager for alle barn handler om b rukertilpasning. Det handler om å få vekk køene, om åpningstider og oppholdstider tilpasset familiens behov. Det innebærer også et pedagogisk tilbud som ivaretar barnas ulike behov og forutsetning, som funksjonshemmede barn, barn fra etniske og kulturelle minoriteter og barn med adferdsproblemer.

Kommunen har ansvaret for at barnehagen makter disse oppgavene. Et viktig mål i kvalitetssatsingen er derfor å videreutvikle kommunen som barnehagemyndighet, slik jeg tidligere har vært inne på.

For foreldrene er barnas trivsel i barnehagen det aller viktigste. Og barnas trivsel er avhengig av personalets dyktighet. Kommunen må ta et mer helhetlig ansvar for personal- og kompetanseutviklingen i alle barnehager, og samarbeide tett med private barnehageeiere. Kommunen må etablere arenaer for opplærings- og personalutviklingstiltak for hele barnehagepersonalet. Arbeidsmiljø og lønn er sentralt for å rekruttere og beholde dyktige medarbeidere. Dette er virkemidler kommunen rår over for eksempel gjennom lokale lønnsforhandlinger, og bør derfor løpende vurderes. Jeg vil gjerne påpeke det store ansvar partene i arbeidslivet har for å ivareta kvinnene i myk sektor. En ny likestillingslov er på trappene, og regjeringen har foreslått innskjerping av likelønnsbestemmelsen. Den åpner for at kvinnene i myk sektor kan sammenlikne seg med menn i hard sektor med hensyn på om arbeidet er av lik verdi, og er svaret ja – skal det gis lik lønn. Jeg nevner dette fordi kommunene bør være forberedt.

Departementet har avsatt 5,6 millioner kroner til kvalitetssatsingen i år. I tillegg er det avsatt 7,8 millioner til informasjons- og utviklingstiltak. Av disse er 6 millioner fordelt til fylkesmennene. Hovedfokus i år er kommunenes ansvar som barnehagemyndighet og kompetanseutvikling av barnehagepersonalet. Kommuner som ligger etter i utbygging og kvalitetsarbeid skal gis særlig oppmerksomhet.

Det er fylkesmennene som har ansvaret for å koordinere arbeidet med kvalitetssatsingen. De skal sørge for veiledning og oppfølgingen av kommunenes arbeid. Embetene er i første omgang bedt om å kartlegge tilstand og behov i kommunene og stimulere kommunene til å ta aktivt ansvar for lokal kvalitetsutvikling. Vi spør blant annet om gode praksiserfaringer fra barnehagene. Vi vil også vite hvilke kompetansetiltak som er satt i verk for personalet og hva slags konkrete tiltak som er rettet mot kommuner som ligger etter i utbygging og kvalitetsarbeid. Telemark har i sin rapport vist at embetet har gjort et godt arbeid! Dersom kommunene vil sette i gang prosjekter på området, må det skje i dialog med fylkesmannen med tanke på eventuell prosjektstøtte.

Departementet arbeider med en database hvor gode erfaringer fra hele sektoren skal legges inn og sprees. Jeg håper jo at mange kommuner og barnehager melder inn sine gode praksiserfaringer. Basen skal være operativ på sensommeren.

Regjeringen er bekymret for den sviktende rekruttering og stabilitet hos ansatte i barnehagesektoren. Rapporten "Rekruttering til- og stabilitet i førskolelæreryrket 2000" bekrefter det. Den er utarbeidet av Norsk Lærerlag, KS, KUF og BFD. I mars ble det holdt en høringskonferanse om temaet. Vi har sendt ut rapporten med alle de innspill som kom fram der. Nå bør det være en prioritert oppgave for embetene å skape allianser mellom ulike regionale aktører på dette området. Behovet for nyrekruttering blir en stor utfordring for gjennomføringen av regjeringens barnehagereform!

Departementet samarbeider med KUF, KS og Lærerlaget om kvalitet i utdanningen og om rekrutteringsproblematikken. Vi har faste møter med KUF om rekruttering og kompetanseutvikling for barnehagearbeiderene. Vi har påpekt overfor KUF at rammeplanen for førskolelærerutdanningen i større grad må tilpasses Rammeplan for barnehagen og dagens barnehager. Det vil bli tatt opp i Stortingsmeldinga om lærerutdanningene, som regjeringen planlegger å legge fram i 2002.

Det vil i høst bli startet opp et etter- og videreutdanningstilbud for førskolelærere ved Høgskulen i Sogn og Fjordane og Høgskolen i Tromsø. Utdanningen er nettbasert og kan rekruttere studenter fra hele landet. Tilbudet vektlegger barnehageutvikling.

Det er gjennomført en rekrutteringskampanje for å få ungdom til å søke førskolelærerutdanningen, og dette vil videreføres og forbedres til neste vår. Det ser imidlertid ikke så galt ut. Søkningen til opptak til førskoleutdanningen er på vei opp. 1965 søkere har førskoleutdanningen som første valg i år, mens det var 1834 i fjor. Det ligger an til at studieplassene kan bli fylt opp. Av søkerene er 517, dvs. hele 25 prosent, realkompetansesøkere. Det tyder på at denne nye ordningen, hvor voksne mennesker med livs- og arbeidserfaring kommer inn på studiet, kan bli en velsignelse for barnehagene.

KS har vist interesse for hva de som arbeidsgiverrepresentant kan bidra med, og det er et positivt signal. Vi samarbeider med KS og representanter for interesseorganisasjonene for å komme fram til en omforent forståelse av kostnadssituasjonen for barnehagene. KS har videre tatt initiativ til en kartlegging av de 3000 personene som i dag er ansatt på dispensasjon fra kravet om førskoleutdanning.

Vi har utvidet støtten til "Menn I Barnehagen-nett". Dette er den internettbaserte informasjonskanalen for "Menn i barnehagen i Norge". Vi har også bedt Fylkesmennene om å støtte de lokale MIB-nettverkene, slik at oppmerksomheten rundt menn ikke "glemmes" lokalt. I barnehagene utgjør menn bare 7 prosent menn av de ansatte. Det er bra for barna med flere menn i barnehagen, og det er bra for likestillingsutviklingen. Av Fylkesmannens rapport går det fram at i Telemark holder man saken varm ved at man har et nettverk for menn i barnehagen. Jeg håper dere lykkes i å holde oppe aktiviteten!

Jeg vil minne om at etter likestillingsloven er det anledning til å kvotere inn menn til yrker som har med barn å gjøre. Men det viktigste er selvsagt å få menn til å søke til barnehagene!

Avslutning

Jeg vil avslutningsvis ta opp tråden der jeg startet, nemlig å ta pulsen på dagens- og framtidens samfunn. Statistisk sentralbyrå har laget en enkel likestillingsindeks for kommunene i den nylig utgitt publikasjonen "Kvinner og menn i Norge 2000". I indeksen inngår barnehagedekning, kjønnsfordelingen i kommunen, kvinners utdanningsnivå, yrkesaktivitet og inntekt og andelen kvinnelige kommunestyrerepresentanter. Jeg vil påstå at dette alle er faktorer som påvirker tilbud og etterspørsel etter barnehager, og derfor har interesse for flere enn dem som jobber med likestilling.

Fylker og kommunene er rangert i forhold til hverandre. Vil dere vite hvordan Telemark kommer ut? Telemark er et gjennomsnittsfylke – det vil si at det ligger i midten. Skal jeg si dessverre eller heldigvis? Fylket ligger noe over gjennomsnittet når det gjelder barnehagedekning, godt over gjennomsnittet på jevn kjønnsfordeling og utdanningsnivå. Men når det gjelder yrkesaktivitet og inntekt er skåren lavere enn gjennomsnittet. Lavest er den – og det er ikke noe å være stolt av - når det gjelder kvinnelige kommunestyrerepresentanter.

Indeksen for kommunene er meget variert – fra langt under til langt over gjennomsnittet. Det er verd å merke seg at distriktskommunene kommer godt ut i forhold til bykommunene i fylket. Det gjelder både barnehagedekning, utdanningsnivå og yrkesaktivitet. Det tyder på at disse faktorene har en innbyrdes sammenheng. Jeg kikket etter om det er noen sammenheng mellom høy barnehagedekning og mange kvinner i kommunestyrene – men fant ingen! Der røk det forhold vi har erfaring for på sentralt hold – nemlig at kvinnelige politikere prioriterer familiepolitikken! Kanskje må det flere kvinner til før det monner?

Med dette sier jeg takk for følget så langt og ønsker lykke til videre!