Statssekretær Solveig Solbakken, Barne- og familiedepartementet

Handlingsplan mot kommersiell seksuell utnytting av barn

Nordisk seminar om handel med barn

Oslo 2. oktober 2001

Jeg vil først takke arrangørene for å ha tatt initiativet til dette nordiske seminaret. Alle former for utnyttelse av barn fremkaller sterke avsky-følelser hos oss, kommersiell seksuell utnyttelse sterkest av alle. Kommersiell seksuell utnytting av barn er et problem på tvers av landegrenser, og mottiltak må derfor også være det. Dette er noe alle i salen er enige om, likevel mener jeg dette må gjentas inntil det regionale og internasjonale samarbeidet på feltet blir godt nok. Med regional mener jeg her for eksempel Norden, Østersjøområdet eller Europa som helhet. Det internasjonale samarbeidet på feltet, innebærer selvsagt å arbeide over hele verden, i alle verdensdeler. I tillegg må vi arbeide på lokalt plan.

Tittelen på mitt innlegg er "Handlingsplan mot kommersiell seksuell utnytting av barn". Kommersiell seksuell utnytting av barn kan deles inn i tre hovedområder: barnepornografi, barneprostitusjon og menneskehandel med barn for seksuelle formål.

En del pornografi som viser bilder eller film av mindreårige er strengt tatt ikke kommersiell. Den produseres og distribueres blant annet mellom personer som er tilknyttet såkalte pedofile nettverk. De fleste synes å være enige om at når vi skal bekjempe barnepornografi, så har det i mange sammenhenger liten hensikt å skille skarpt mellom kommersiell og "ikke-kommersiell" pornografi. Den norske oppfølgingsplanen etter den første verdenskongressen mot kommersiell seksuell utnytting av barn (i Stockholm, 1996) inkluderer derfor alle former for pornografi der mindreårige utnyttes.

Dagens tema er et område der kommersielle motiver klart er en av de viktigste, sannsynligvis den viktigste, årsaken til problemene. I hvor stor grad det dreier seg om organisert kriminalitet er foreløpig usikkert.

Under forberedelsene til dette seminaret, måtte jeg velge mellom å snakke generelt om den norske planen eller konsentrere meg sterkt om handel med barn for seksuelle formål. Jeg har valgt å gjøre begge deler.

Jeg regner med at det varierer i hvilken grad deltakerne på dette seminaret kjenner forhistorien. Kort fortalt, ble den første verdenskongressen mot kommersiell seksuell utnytting av barn arrangert i Stockholm i 1996. Representanter fra 122 ulike land deltok på kongressen. De kom fra landenes regjeringer, ikke-statlige organisasjoner og mellomstatlige organisasjoner. Norge var representert bl.a. med en offisiell delegasjon, ledet av den daværende barne- og familieministeren.

Mot slutten av kongressen ble det vedtatt en Erklæring ("Declaration") på 13 hovedpunkter og en Internasjonal Handlingsplan ("Agenda for Action") på 35 punkter. I den internasjonale handlingsplanen, forpliktet de enkelte deltakerlandene seg bl.a. til å lage en nasjonal oppfølgingsplan.

Den forrige Regjeringen, la i mai 1999 fram Plan for Norsk Oppfølging av Stockholmkongressen mot kommersiell seksuell utnytting av barn (Q-0988). Planen inneholder til sammen 18 oppfølgingstiltak.

Jeg vil gjerne poengtere at i tillegg til sluttdokumentene fra verdenskongressen i Stockholm er det også laget viktige dokumenter om dette tema fra andre mellomstatlige organisasjoner, bl.a. FN, Europarådet og Nordisk Ministerråd.

Som de fleste er kjent med vil Japan være vertsland for den andre verdenskongressen mot kommersiell seksuell utnytting av barn i desember 2001. Som forberedelse til verdenskongressen, arrangerer Europarådet en europeisk konferanse i november i år (i Ungarn). Til denne kongressen er medlemslandene bedt om å utarbeide en rapport om positive og negative erfaringer fra oppfølgingsarbeidet etter den første verdenskongressen.

Norge er i ferd med å avslutte arbeidet med en slik engelskspråklig rapport.

En del av oppfølgingstiltakene og utfordringene hører helt eller delvis under Justisdepartementets ansvarsområder. De skal justisministeren komme inn på i sitt innlegg. Men utfordringene er minst like store innenfor det vi med en fellesbetegnelse kan kalle barnevern-, sosial- og helsesektorene. Tverretatlige etterutdanningskurs om temaet er satt i verk denne høsten ved høyskolen i Oslo etter initiativ og midler fra BFD. Forskningsstiftelsen NOVA arbeider med en kunnskapsstatus om barne- og ungdomsprostitusjon i Norge. Mht. handel med barn for seksuelle formål, har vi i dag fått referert, ved Astrid Renland, problemstillinger fra en undersøkelse som både BFD og Redd Barna har gitt midler til. Det viser hvor viktig det er både å sette temaet på dagsorden og å gjøre noe med det.

Selv om en del er gjort, er det fortsatt store behov for kunnskap, kompetanse og utvikling av arbeidsmetoder. En ungdomsundersøkelse fra Oslo i 1996, inneholder selvrapporterte opplysninger om at 1, 4 % av 10828 ungdommer mellom 14 og 17 år oppgir å ha solgt seksuelle tjenester (i følge Pedersen/Hegna, Tidsskrift for Den Norske Lægeforening nr. 2/2000). For de fleste andre områder i landet, mangler vi lignende opplysninger. Det finnes i liten grad norsk læremateriell for fagpersonell som kommer i kontakt med barn og ungdom som selger sex. Vi trenger også mer kunnskap om personer som kjøper sex fra mindreårige, for eksempel i hvilken grad dette dreier seg om personer som også begår seksuelle overgrep mot barn i nærmiljøet eller familien. Enkelte funn fra andre land, bl a referert i rapporten fra en konferanse om barnesexturisme arrangert av EU i 1998 kan tyde på at et flertall av de som kjøper sex fra mindreårige under utenlandsreiser ikke er spesielt opptatt av selgerens alder. Uttrykt med en unyansert spissformulering, så kjøper de sex av kjønnsmodne personer. Samtidig bør jeg poengtere at personer, stort sett menn, med pedofile tendenser sannsynligvis kjøper sex fra mindreårige langt hyppigere enn såkalte "leilighetskunder".

Så langt jeg kjenner til, finnes det ikke på noen språk faglitteratur om hvordan bl.a. barne- og ungdomspsykiatrien kan arbeide med de psykiske skadevirkninger som følger av barnepornografien. Jeg sikter her til når seksuelle overgrep fotograferes eller filmes og spres for eksempel over Internet. Barn og unge blir med andre ord utsatt for at grove ydmykelser av dem spres som en type underholdning.

Ett skritt i retning av å løse kunnskaps- og kompetanseproblemer, er ett prosjekt jeg vet flere av dere kjenner til. Jeg sikter her til IT-nettverket om barn i risikosonen ("Children at risk") som Østersjørådets medlemsland er engasjert i. Dette nettverket mellom bl.a. fagmiljøer og myndigheter i medlemslandene er utviklet primært i forhold til barn og unge som utsettes for seksuell utnytting og seksuelle overgrep. Det dekker også videre problemfelt. For nærmere opplysninger, vil jeg anbefale interesserte om å se på nettverkets hjemmesider (www.childcentre.baltinfo.org).

For å vende tilbake til hovedtemaet for konferansen, handel med barn for seksuelle formål så setter dagens program søkelyset både på:

norske og nordiske innbyggere som kjøper sex fra mindreårige i andre land,

mindreårige fra andre land som utnyttes i prostitusjon og eventuelt også pornografi i Norge eller Norden.

Reisebransjeforeningen har tatt klart avstand fra barnesexturisme. Dette gjelder både nasjonale, regionale og internasjonale foreninger. I denne forbindelse oppfordret Nordisk Ministerråd i 1998 at foreningene i Norden innførte ECPATs etiske regler for reise- og turistnæringene. Dette er fulgt opp at de største turoperatørene i Norge. Fra andre land kjenner vi til at flyselskaper kjører "filmsnutter" og distribuerer materiell som markerer holdninger mot å kjøpe sex fra barn.

Det er et åpent spørsmål i hvilken grad personer som ønsker å kjøpe sex fra mindreårige i andre land, stoppes av at det ikke finnes pakketurer til de mest beryktede områdene. Salg av sex med mindreårige skjer også steder der folk reiser for mange andre formål. Bestilling av hoteller foregår bl.a. over Internet utenfor den organiserte reisebransjens kontroll.

Generelt sett gir den teknologiske utviklingen potensielle kunder både nye muligheter til å komme i kontakt med barn og til å unngå kontroll. Ved å konkretisere hva mulighetene består i, ligger det en viss fare for å gi utilsiktede råd til de som utnytter mindreårige seksuelt. På den annen side, er det mulig at mange pedofile allerede er kjent med hva de kan gjøre for å unngå å bli avslørt. Markedet øker fordi etterspørselen øker. Menn fra vesten er blitt en stadig større kjøpegruppe, og de reiser mer, som turister, på forretningsreise og i embeds medfør.

En mulig måte å bekjempe deler av sexturismen på, er at de virksomheter som ofte sender medarbeidere på utenlandsreiser utarbeider etiske retningslinjer.

Regjeringen har nylig bestemt at det skal innføres etiske regler i første omgang for statsansatte, mot kjøp og aksept av seksuelle tjenester på oppdrag i utlandet. Dette vil være med på å gi både kvinner og barn et bedre vern mot seksuell utnytting. Det er selvsagt et håp at kommuner og andre som får støtte fra det offentlige, og privat næringsliv også lager etiske regler for å komme problemet til livs.

Kjøp av sex fra en person under 18 år er (etter lovendringene i 2000) ett brudd på norsk straffelov. På hvilket grunnlag de mindreårige oppholder seg i landet, har ingen betydning i denne sammenhengen.

I rapporten som Astrid Renland har presentert i dag, har Redd Barna/ECPAT – Norge tatt opp noen sosialpolitiske sider ved handel med barn for seksuelle formål. Det fokuseres her særlig på enslige, mindreårige asylsøkere som har blitt utnyttet gjennom prostitusjon i Norge.

Rapporten har kritiske merknader til hvordan forholdet mellom Utlendingsloven og Barnevernloven i følge rapporten fungerer i praksis. Problemstillingen har blitt trukket fram en del ganger på et mer generelt nivå. Jeg skal her ikke gå inn i en generell diskusjon om søknadsbehandlingen i forhold til enslige, mindreårige asylsøkere. Jeg synes også det er vanskelig å gi et entydig svar på om enslige, mindreårige asylsøkere som har blitt utnyttet gjennom salg av sex nærmest automatisk bør få asyl eller oppholdstillatelse. Jeg synes imidlertid barnets skader og de negative reaksjonene jenta eller gutten kan vente å bli møtt med etter hjemkomsten som reaksjon på sexsalget må telle med når slike søknader vurderes.

Informantene i rapporten har mistanker om at enkelte enslige mindreårige, asylsøkere rekrutteres til prostitusjon. Med unntak av enkelttilfeller, kan rapporten verken bekrefte eller avkrefte av dette skjer, eller gi pålitelige indikasjoner om omfanget. Jeg vil føye til at problemet med å anslå omfanget av uregistrert kriminalitet er ganske generelt. Men uansett om det er usikkerhet rundt tallene, er det viktig å fortsette arbeidet med å bekjempe problemet.

Jeg er enig med rapporten der den etterlyser mer fokus på de utsatte barna og ungdommene. Vi kan ikke slå oss til ro med at det formelle lovverket er godt.

Regjeringen har ikke gått inn for at barnevernet alltid skal kobles inn i forhold til enslige, mindreårige asylsøkere. Men i Stort meld 17 om innvandrings- og asylpolitikken, som ble behandlet i Stortinget før sommeren, foreslås det en rekke tiltak for å styrke arbeidet med enslig mindreårige asylsøkere. Blant annet at alle enslige mindreårige som kommer til Norge i løpet av en måned skal vurderes med tanke på om de har spesielle hjelpebehov. I tillegg skal kommunenes kompetanse på området styrkes. Og dersom det er mistanke om at personer under 18 år har blitt presset eller lokket inn i salg av sex, er det behov for å trekke inn barnevernet. For å klare denne oppgaven, behøver de både kunnskap om å arbeide i forhold til seksuell utnytting av barn og å arbeide med barn med ulik kulturell eller etnisk bakgrunn.

Jeg vil til slutt nok en gang takke arrangørene for å ha tatt initiativet til å sette søkelyset på dette problemet. Arbeidet med dette spesielle saksfeltet må styrkes og videreutvikles, koordinert med andre aktuelle tiltak.

Arbeidet i framtida bør bl a knyttes til oppfølging etter den andre verdenskongressen mot kommersiell seksuell utnytting av barn (desember 2001) og oppfølging av tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon om salg av barn, barnepornografi og barneprostitusjon.

Det viktige er at arbeidet fortsetter, både blant offentlige myndigheter og fagmiljøer og blant frivillig organisasjoner.

Takk for meg!