Av statssekretær Solveig Solbakken

Barne- og familiedepartementet

TEMAMØTE HELSE – OG SOSIALPOLITISKE LEDERE I VEST-AGDER, 23.MARS.

Først av alt vil jeg få lov til å takke for invitasjonen.

Det å møte politikere til diskusjon om barnevernet, ser jeg på som spesielt nyttig. Det er dere som vet hvor skoen trykker i deres egen kommune, og det er dere som har makt til å sette dette viktige tema på dagsorden. Barnevernet handler om de barna og familiene som trenger oss aller mest.

Dernest vil jeg allerede innledningsvis si at utfordringene i barnevernet ikke kan løses uten samarbeid- og jeg vil legge til: et omfattende, systematisk og kvalitativt godt samarbeid.

Siden dette er et samarbeidsmøte vil jeg innledningsvis dvele litt ved ordene samarbeid og dialog. At samarbeid har en verdi er det lett og enes om, men samarbeid i praksis kan ofte vise seg vanskelig. Det er selvsagt mange grunner til det, og temaet er for sammensatt til å peke ut et sesam sesam. Samarbeidsproblemer er trolig et like hyppig brukt ord, og noen vil muligens finne en viss gjenkjennelse, andre en god trøst i Kumbelsbøn om to slags styrke:

Giv os, oh samarbeides gud at holde dette menske ud – samt, når vi strategisk bør det, at vise,

at vi ikke gjør det! (Kumbel, 1962, s.11)

Dialog og samtale bør alltid stå sentralt i politikkutformingen. Det er gjennom kontakt og argumentasjon at vi sammen kan finne fram til en politikk som kan reflektere og utfordre våre verdier og kunnskaper, våre standpunkter for ikke å glemme vår ideologi. Derfor er det så viktig å etablere, pleie og utvikle samarbeid.

Som dere alle kjenner til; politikk er veldig mye prosess, og deriblant evnen til å manøvrere i et landskap med både muligheter og begrensninger. For å øve opp denne evnen håper jeg vi vil få noe tid til dialog her i dag. Men først vil jeg ta for meg de temaer som er innarbeidet i programmet og som dere naturlig nok forventer at jeg skal si noe om. Jeg finner det naturlig å starte med å gi et riss av utviklingstrekkene i barnevernet.

Noen utviklingstrekk

I løpet av de siste ti årene har det skjedd betydelige forbedringer i norsk barnevern. Det er lagt mer vekt på blant annet å sikre partenes rettssikkerhet, å utvikle og ta i bruk metoder som stimulerer til økt samarbeid mellom barneverntjenesten, barn og foreldre, bedre systematikk og mer effektiv organisering og kompetansestyrking på enkelte områder. Og ikke minst har departementet, gjennom en omfattende forskningsinnsats, fått et bedre grunnlag for å vurdere behov og framtidige utfordringer.

Det kom fortsatt et stort antall meldinger til barneverntjenesten i kommunene i 1999. Til tross for denne økningen, ble over 96 prosent av meldingene gjennomgått i løpet av en uke, som er fristen for meldingsgjennomgang. Antall undersøkelsessaker viste også en svak økning, fra gjennomsnittlig 4630 per kvartal i 1998 til 4820 i 1999. Noe under halvparten av sakene ble henlagt etter undersøkelse. Det innebærer at barnevernet ikke finner grunnlag for å sette i verk konkrete tiltak etter loven. I 1999 ble det iverksatt vedtak om barneverntiltak innen fristen på 6 uker i om lag 97 prosent av sakene.

Det totale antall barn med tiltak fra barneverntjenesten hadde en særlig økning i første halvdel av 90-tallet, men har altså stabilisert seg de seinere år. Økningen er først og fremst mer bruk av hjelpetiltak, mens antallet omsorgsovertakelser har holdt seg relativt stabilt. Spesielt har antallet barn og unge i hjelpetiltak som frivillig og midlertidig er plassert utenfor hjemmet enten i institusjon eller fosterhjem (§4-4,5.ledd) økt. Når det gjelder tiltak etter adferdsbestemmelsene (§§4-24, 26), har disse holdt seg relativt stabile de siste år. Ved utgangen av 1998 var det 344 plasseringen, mens tallet i 1999 var økt til 361.

Det er gledelig å registrere at barnevernet de siste årene har intensivert innsatsen for å gripe tidlig inn. Når det er sagt, er jeg samtidig enig med Befringutvalget som advarer mot å la seg forføre av alle hjelpetiltakene. Det er usikkert i hvor stor grad antall hjelpetiltak gir et godt bilde av hvor mange barn, unge og familier som får den hjelpen de trenger fra barnevernet. Samtidig som hjelpetiltak brukes hyppig, er det også disse tiltakene vi har minst kunnskap om virkningene av. Å styrke kvaliteten på og kunnskapen om hjelpetiltakene er derfor en utfordring for det enkelte kontor og for forskningsmiljøene.

De fleste av oss vil si oss enige i at den viktigste oppgaven i barnevernet er å sette inn de riktige tiltakene på rette tidspunkt. Det synes stadig mer kritisk å komme tidlig inn med forebyggende tiltak også i andre deler av tjenesteapparatet, for eksempel i helsestasjoner, skoler og liknende, ikke minst med tanke på å dempe etterspørsel etter barneverntjenester. Departementet er derfor opptatt av at andre deler av hjelpeapparatet yter støtte til utsatte barn og familier, og vi mener det er viktig å bidra til at dette skjer i større grad. Alle offentlige institusjoner som arbeider med barn og unge har altså et felles ansvar for å bidra til at de som faller utenfor fellesskapet trekkes inn igjen og inkluderes. Ikke minst gjelder dette barnehager og skoler. Barnehager er da også en av de mest brukte arenaer for forebyggende- og utviklingsfremmende tiltak. Det er da også denne tjenesten, sammen med helsestasjonene, som tradisjonelt har vært de mest aktive i drøftingen av foreldrerettede tiltak, dels fordi de retter seg mot så mange småbarnsforeldre, som er en viktig målgruppe i oppvekstpolitiske sammenhenger, og dels fordi de to tjenestene framstår med positive kvaliteter sett fra foreldrenes side.

Befringutvalget og oppfølging

Etter at den nye barnevernloven, som ble iverksatt i 1993, hadde virket i noen år, ble det igangsatt en omfattende evaluering for å se om loven hadde fått noen utilsiktede virkninger. Videre ble det igangsatt et delforskningsprogram om barnevernet som også skulle gi oss kunnskap om hvordan feltet fungerte. Behovet for mer kunnskap var da også bakgrunnen for at det såkalte Befringutvalget ble nedsatt. Utvalget tok for seg alle sentrale områder i barnevernet, og la særlig vekt på hvordan det kan utvikles forebyggende tiltak og hjelpetiltak i familiene og nærmiljøene, og på hvordan partenes rettssikkerhet i barnevernsaker kan styrkes. Utvalget tok også for seg utviklingen i hjelpe-, omsorgs- og adferdstiltak i fosterhjem og institusjoner, ansvarsdeling og samarbeid mellom barneverntjenesten og andre etater som arbeider med barn og ungdom i kommuner og fylkeskommuner. Innstillingen inneholder nærmere 70 anbefalinger, inkludert forslag til endringer av lov- og regelverk. Departementets frist til høringsuttalelser var 15. oktober i fjor, og det er vel unødvendig i si at vi har mottatt en stor mengde høringsuttalelser.

Oppfølgingen skjer på flere områder:

Vi er inne i en prosess nå hvor vi har påbegynt arbeidet med en lovproposisjon (Ot.prop) som spesielt vil se på forslagene til endringer i regelverket. Den planlegges lagt fram for Stortinget engang til høsten. Det pågår også et hektisk arbeid med å skrive stortingsmeldingen om barn og unges oppvekst som blant annet vil inneholde noe om barnevernet. Meldingen planlegges å legges fram for Stortinget rett før eller rett etter sommerferien i år.

Videre har vi trukket fram spørsmålet om godkjenning av barneverninstitusjoner og lagt fram et forslag som nå er ute til høring. Det har vært nødvendig å behandle denne saken spesielt, fordi vi mener det haster med å få innført en slik ordning. Det er ikke noe tvil om at regjeringen ønsker å innføre visse kvalitetskrav for barnevernsinstitusjoner, og en særlig godkjenningsordning for private institusjoner.

Avgjørelsen om å skrive en felles barne- og ungdomsmelding gjør at regjeringen på en naturlig måte kan følge opp den brede oppvekstfaglige tilnærmingen i innstillingen til Befringutvalget. Når det gjelder innholdet i meldingen, er den ennå ikke helt fastlagt. Generelt vil jeg likevel si at barnevernet fortsatt skal være en aktiv deltaker for å sikre barn omsorg, gode oppvekstvilkår og hjelp når de trenger det, og det er gledelig å registrere at barnevernet de siste årene har intensivert innsatsen på forebyggingsområdet. På dette området har jeg lyst å si at vi har gode kunnskaper om hva som virker. Det er med andre ord ikke slik at forebygging er det samme som å eksperimentere i løse lufta. Det vi trenger er å få i gang flere systematiske studier av hvordan forebyggende tiltak virker. Vi trenger med andre ord mer forskningsbasert kunnskap. Og siden forebygging er et tema som allerede er viet mye plass i vår politiske virkelighet, finner jeg det naturlig å skissere noen sentrale forutsetninger for at en gjennomtenkt forebyggende innsats skal kunne gi resultater.

• Tiltakene bør være kunnskapsbaserte i betydningen bygge på forskningsbasert kunnskap om hvordan problemer utvikles.

• Tiltakene bør være teoribaserte i betydningen at vi bør vite hvorfor tiltakene skal virke forebyggende.

• Tiltakene bør være bredspektrede og ta utgangspunkt i barn og unge som hele individer og sikte mot bredden av risikofaktorer.

Videre vet vi at virksomme tiltak er:

• rettet mot definerte grupper av barn og unge, men med en individuell oppfølging og oppmerksomhet.

• nærmiljøomfattende tiltak som er tverretatlige og fellesfinaniserte, har flere komponenter, er flerårige, gjerne med basis i skolen.

• tiltak som styrker nærmiljøet og fremmer uformell kontroll med barn/unge og samhold. Så som natteravner, ansvarsgrupper, selvhjelpsgrupper, elevmekling og mobbeforebyggende arbeid.

• tiltak som er baseorienterte og som fungerer som ankerfeste for barn og unge. Så som grendehus, døgnåpne skoler og ungdomsklubber.

• gir spesiell oppmerksomhet og støtte i forbindelse med flytting, skolebytte eller andre former for miljøskifte. Så som fadderordninger, elevstøtte og støttekontakter.

• foreldreinvolverende gjennom opplæring, veiledning, utvidet hjem-skole samarbeid og myndiggjørende praksis (empowerment).

• involverer barn og unge gjennom å gi ansvar og innflytelse. Så som medlæring og kulturelle aktiviteter.

Adferdsproblemer

Et sentralt tema i den senere tid - både for barnevernet og i den offentlige debatten - har vært alvorlig atferdsproblematikk blant barn og unge. I juni i fjor ble "Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet" behandlet i Stortinget (St. meld. nr.17 (1999-2000). Alle berørte departement deltar nå i oppfølgingen. Planen gir en samlet oversikt over hvordan myndighetene vil styrke og videreutvikle innsatsen for å forebygge og bekjempe problematferd. Bedre samordning og koordinering av det forebyggende arbeidet står sentralt. Konkret omfatter planen mer enn 40 igangsatte og nye innsatsområder og tiltak innenfor seks hovedområder:

• Helhetlig forebyggende arbeid.
• Innsats i skolen.
• Innsats rettet mot fritid og nærmiljø.
• Oppfølging av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer.
• Oppfølging av unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger.
• Kunnskapsutvikling og forskning.

Noen av de viktigste tiltakene i planen er:

• Særlig innsats mot mobbing i skolen.
• Innsats rettet inn mot barn og ungdom med krigsopplevelser.
• Videreføring av konfliktrådsordningen.
• Forsøk med ungdomskontrakter i stedet for straff.
• Behandlingsmetoder for barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer.

Multisystemisk terapi (MST) og Parent Management Training (PMT)

Som eksempel på det siste (behandlingsmetoder) vil jeg nevne multisystemisk terapi. Dette er en behandlingsmetode som har vært satt i gang i 4 prøvefylker, hvorav VA var ett. Metoden har gott gode resultater.

Det er enighet blant fagfolk om at institusjonsplassering stort sett ikke hjelper i forhold til barn og unge som har utviklet alvorlige atferdsproblemer. Dette er bakgrunnen for at behandling etter den såkalte MST- metoden er satt igang. Metoden består av et intensivt, familiebasert behandlingsopplegg. Det er et hovedpoeng at behandlingen skal gjennomføres i ungdommens naturlige omgivelser og at alle aktuelle instanser blir involvert (familie, skole, venner, arbeidsgiver, politi osv.). Gjennomsnittlig behandlingstid er fire måneder. Behandlerne er tilgjengelige hele døgnet så lenge behandlingen varer. Det foreligger en betydelig forskningsdokumentasjon som viser at MST gir resultater. Utagerende og kriminell atferd blir redusert. I Norge er evalueringen ikke ferdig, men rapportene så langt peker i samme positive retning. Det er svært gledelig at dette tilbudet er gjort tilgjengelig i alle fylker- og at samarbeidet mellom fylkeskommune og departement er så konstruktivt.

MST har også en tvillingbror - PMT (Parent Management Training) - som er utviklet med tanke på yngre barn. Kort fortalt går behandlingen her ut på å trene foreldre i å bruke mer hensiktsmessige strategier i håndteringen av sitt atferdsvanskelige barn. Ved bedre håndtering reduseres risikoen for at alvorlige atferdsproblemer oppstår eller får utvikle seg videre. Det er satt i gang arbeid med begge disse metodene i de fleste fylkene.

Denne våren sertifiseres de 36 første PMT-terapeutene. De består i hovedsak av erfarne psykologer fra barne- og ungdomspsykiatrien og det fylkeskommunale barnevernet.

Deres oppgave framover er både å utøve PMT på sin arbeidsplass og å stå for opplæring av nye terapeuter. Det pågår for tiden en diskusjon om hvem disse bør være og om det er fornuftig å lære opp ansatte i barnevern og pedagogisk-psykologisk tjeneste i det samme programmet som ansatte i helsestasjon, barnehage og skole. I tillegg dreier dette seg om at det er svært ressurskrevende både å drive opplæring og å utøve PMT overfor familier som har behov for det. Det er likevel bestemt PMT skal etableres som et behandlingstilbud, men at det for tiden diskuteres hvordan dette best kan gjøres i regioner, fylkeskommuner og kommuner.

Forholdet til adferdssenteret

Arbeidet for å forebygge, redusere og behandle problemadferd blant barn og unge foregår på flere fagområder, og det er utviklet en rekke metoder og programmer rettet mot ulike typer av problemadferd. Fra departementets side er vi opptatt av å bistå praksisfeltet med å finne fram til gode forskningsbaserte metoder og ikke minst få evaluert disse. Og med den kunnskapen vi har i dag er vi, riktignok noe spissformulert, opptatt av at:

Di meir ein individualiserer eit problem, di meir uforståelig vert det, for å individualisere eit problem er å isolere det frå den konteksten som det er eit problem innanfor.

(Hellesnes, 1975, s. 31)

Etter regjeringens oppfatning er det behov for å etablere et eget senter for adferdsproblematikk tilknyttet et universitet. Og som de fleste av dere sikkert kjenner til, er det allerede iverksatt et femårig forsknings- og utviklingsprosjekt om barn og unge med adferdsproblemer ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo (1999-2003). Siktemålet er blant annet å etablere et nettverk mellom universiteter, høgskoler og kompetansesentre. I forlengelsen av denne aktiviteten vil det bli etablert et "adferdssenter" som vil innebære en vesentlig faglig utvidelse, dvs med flere relevante fag i et tverrfaglig samarbeid rundt adferdsproblematikken. Det vil blant annet bety at en vil kunne komme lenger når det gjelder å forebygge mobbing i og utenfor skolen og ikke minst når det gjelder å få oppdatert kunnskap om gjengkriminalitet og måter å komme denne til livs på. Når det gjelder dette problemområdet kan jeg anbefale rapporten "Vurdering av program og tiltak for å redusere problemadferd og redusere problemadferd og utvikle sosial kompetanse," som ble utgitt av BFD og KUF høsten 2000.

Statlig overtakelse av barnevernet

Når det gjelder en eventuell statlig overtakelse av barnevernet, er dette et spørsmål som regjeringen ennå ikke har tatt stilling til. Men en av mange sentrale problemstillinger er hvordan vi skal kunne sikre at samarbeidet mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien ikke blir svekket, men styrket. Selv om både barnevernet og barne- og ungdomspsykiarien er velferdstjenester som skal hjelpe barn og unge med problemer, så har de hvert sitt lovverk. Likevel, barnevern og bup møter de samme barna. Av samme grunn er det så viktig å få til et samarbeid mellom ulike tjenester, både av hensyn til barnet og for å få til en helhetlig innsats.

Avslutning

Jeg vil også gjerne få avslutte med noen ord om samarbeid. En rekke arenaer har betydning for barns og unges oppvekstmiljø. For å få til gode og varige tiltak, er det nødvendig med tverrsektorielt samarbeid og samordning over etats- og profesjonsgrenser. En prioritert oppgave er derfor å motivere kommuner til å videreutvikle det tverrsektorielle samarbeidet mellom barnehage, barnevern, helsestasjon, skole og andre. Et slikt samarbeid vil øke kompetansen og kunnskapen innenfor dette området og bidra til bedre ressursutnyttelse og forebygging av sosiale problemer.

Også en større grad av samordning mellom fylkeslegene, utdanningsdirektørene og fylkesmennene er en forutsetning for å etablere helhetlige tiltak for barn og unge. Barn og unge bør i størst mulig grad trekkes med, og det er et felles ansvar å gi muligheter rom for deltakelse, medvirkning og innflytelse i samfunnet. Vi trenger alle fra tid til annen en påminnelse om at det er barn og unge selv som best vet hvordan de har det, hvordan de ønsker å ha det og som sitter med mange av nøklene til en god oppvekst og framtid.