Utfordringer i barnevernet

av politisk rådgiver Eli Anne Hole, Barne- og familiedepartementet

Sør-Trøndelag Barnevernsambands årskonferanse på Røros, 8. februar 2001

Tema: Er barnevernet et arbeid for spesielt interesserte eller har vi alle et ansvar?

Jeg vil aller først overbringe en hilsen fra statsråden, som dessverre ikke hadde anledning til å være her på grunn av regjeringskonferanse i dag.

Jeg vil takke for invitasjonen til denne konferansen og jeg må si jeg står her med ydmykhet med tanke på den kompetansen og innsatsene dere, på forskjellige nivå, utgjør overfor de svakeste barna, og det skal dere være stolt av. Vi, som politikere, har gjennom bl.a. lovverk og målsetting, gitt dere en av de vanskeligste jobbene som er, nemlig å arbeide i den private sfære på barnas vegne og for barnas beste. Jeg vil derfor benytte anledningen til å si takk for den jobben dere gjør.

Temaet for denne konferansen er formulert som et spørsmål: Er barnevernet et arbeid for spesielt interesserte eller har vi alle et ansvar? Jeg vil si at svaret på et slikt spørsmål verken er et entydig ja eller nei. Delvis er svaret avhengig av om vi snakker om vern av barn i vid forstand eller om barnevernet som en etat styrt av en egen lov. For min del oppfatter jeg det som nærmest selvinnlysende at ansatte i barneverntjenestene har behov for spesialkompetanse på sine områder, på samme måte som ansatte i bl.a. barne- og ungdomspsykiatrien og skoleverket har spesialkompetanse på sine felt. Sagt med store ord, dette er vel den viktigste grunnen til at vi velger å ha en arbeidsdeling i arbeidet med barn og unge. På den andre siden, virker det like opplagt at barnevern i videre betydning ofte krever innsats både fra andre offentlige etater og sosiale nettverk rundt barn og familier. Som konferansens tema antyder dreier barnevern seg ikke bare om kunnskaper og ferdigheter, men også om interesse for de barna og ungdommene som utsettes for store eller mindre vanskeligheter under oppveksten.

Jeg vil understreke at når jeg her bruker ord som "selvinnlysende" og "opplagt" er dette spissformuleringer. Spørsmålene om hvem som skal gjøre hva i forhold til vanskeligstilte barn og unge er på mange måter kompliserte. I de siste ti-årene har det gang på gang blitt poengtert i offentlige dokumenter og faglitteratur at samarbeid mellom etater og yrkesgrupper er nødvendig i arbeid med barn, unge og familier. Det at vi ikke har nådd lenger i å nå mål om samarbeid og samordning som "alle" tilsynelatende er enige om, gir grunn til ettertanke.

Det jeg vet alle nå venter på er hvordan har Regjeringen tenkt å følge opp Befring-utvalgets innstilling.

Som mange antakelig kjenner til, er de fleste prosjektene under delforskningsprogrammet om evaluering av velferdslovene (sosialtjenesteloven, barnevernloven) nå gjennomført. Etter at den nye barnevernloven hadde virket i noen år, var tida inne for en bred gjennomgang av barnevernfeltet. Utvalget som ble opprettet i januar 1999 under ledelse av Edvard Befring, skulle bl.a. oppsummere resultatene av denne evalueringen. Utvalget leverte sin rapport i mai 2000 etter å ha gjennomgått alle sentrale områder i barnevernet. Utvalget drøfter hvordan forebyggende tiltak og hjelpetiltak i familier og nærmiljø kan utvikles og forbedres, og hvordan foreldrenes og barnas rettssikkerhet i barnevernsaker kan styrkes. Utvalget beskriver og analyserer omsorgstiltak i fosterhjem og institusjoner, ansvarsdeling og samarbeid mellom barneverntjenesten og andre etater. Kompetansen i barneverntjenesten blir tatt opp i et eget kapittel. For å unngå eventuelle misforståelser, vil poengtere at når jeg her bare nevner noen få av temaene som utredningen tar opp, mener jeg ikke at de andre temaene er mindre viktige.

Fristen for å gi høringsuttalelser til utredningen gikk ut 15. oktober. Foreløpig diskuteres innholdet i Regjeringens oppfølging av NOUen. Departementet kommer til å følge opp utredningen i form av en stortingsmelding og vil i den forbindelse vurdere forslag til lovendringer.

Mål og utfordringer for barnevernet

Vi ønsker et samarbeidende og åpent barnevern som har høy kompetanse og arbeider målrettet. Etter en slik generell målformulering, kunne det sikkert sies mye om andre må1 som barnevernet også bør nå og om skjær i sjøen på vei mot målene. I den grad jeg gjør det i dag, blir det som ledd i de beskrivelsen av enkelte temaer.

Barnevernets arbeid med meldinger og undersøkinger er tatt opp grundig i Befring-utvalget. Utredningen tok for seg utviklingen til og med 1998. Også i 1999 kom det et stort antall meldinger til barneverntjenesten i kommunene. Til tross for en økning i antallet, ble over 96 prosent av meldingene gjennomgått i løpet av fristen på 1 uke.. Antall undersøkelsessaker viste også en svak økning, fra gjennomsnittlig 4630 per kvartal i 1998 til 4820 i 1999. Noe under halvparten av sakene ble henlagt etter undersøkelse. Det innebærer at barnevernet ikke fant grunn til å sette i verk konkrete tiltak etter loven. I 1999 ble det iverksatt vedtak om barneverntiltak innen fristen på 6 uker i om lag 97 prosent av sakene.

Jeg vil poengtere at barnevernet skal være en aktiv deltaker for å sikre barn omsorg, gode oppvekstvilkår og hjelp når de trenger det. Det er gledelig å registrere at barnevernet de siste årene har intensivert innsatsen for å gripe inn tidlig, slik at barnevernet kan hindre at barn og unges problemer blir svært alvorlige. Blant annet ser vi det gjennom det økte antall hjelpetiltak i hjemmet. Når dette er sagt, er jeg samtidig enig med Befring-utvalget der det advarer mot å "la seg forføre" av uttrykket hjelpetiltak. Det er usikkert i hvor stor grad antall hjelpetiltak gir et godt bilde av hvor mange barn, unge og familier som får den hjelpen de trenger fra barnevernet. Samtidig som hjelpetiltakene er den typen tiltak som bruker langt hyppigere enn andre tiltak, er det også de tiltakene vi har minst systematisk kunnskap om virkningene av. Dette er absolutt ikke et særnorsk fenomen, men er ikke desto mindre en viktig utfordring. Enkle løsninger på hvordan vi kan få et barnevern som er bedre tilpasset barn og familiers behov finnes neppe. (Jeg kommer i dag ikke til å kommentere Befringutvalgets sterke motforestillinger mot å betegne barn, unge og foreldre som kommer i kontakt med barnevernet som "brukere"). Jeg regner med at barnevernets hjelpetiltak i en del tilfeller kan bli enda bedre i tråd med behovene gjennom en økt dialog med barn og foreldre. Befringutvalget mener at effektene av hjelpetiltakene i større grad bør vurderes systematisk både ved det enkelte kontor og gjennom forskningsprosjekter. Etter min vurdering virker dette som et godt forslag.

Barn og unge med alvorlige atferdsproblemer

Befring-utvalgets rapport inneholder et eget kapittel om barn og unge med alvorlige atferdsproblemer. Problemområdet har vært og er et sentralt tema både i den offentlige debatten, i fagmiljøer og for ansvarlige myndigheter. I juni 2000 ble "Handlingsplanen mot barne- og ungdomskriminalitet" behandlet i Stortinget (St. meld. nr.17 (1999-2000)). Alle berørte departement deltar nå i oppfølgingen. Planen gir en samlet oversikt over hvordan myndighetene vil styrke og videreutvikle innsatsen for å forebygge og bekjempe problematferd. Behovene for bedre samarbeid og koordinering av det forebyggende arbeidet understrekes sterkt. Planen har mer enn 40 igangsatte tiltak og nye innsatsområder innenfor seks hovedfelt:

• Helhetlig forebyggende arbeid.
• Innsats i skolen.
• Innsats rettet mot fritid og nærmiljø.
• Oppfølging av barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer.
• Oppfølging av unge lovovertredere og kriminelle ungdomsgjenger.
• Kunnskapsutvikling og forskning.

Noen av de viktigste tiltakene i planen er:

• Særlig innsats mot mobbing i skolen
• Innsats rettet inn mot barn og ungdom med krigsopplevelser
• Videreføring av konfliktrådsordningen
• Forsøk med ungdomskontrakter i stedet for straff
• Behandlingsmetoder for barn og ungdom med alvorlige atferdsproblemer.

Som eksempel på behandlingsmeotder vil jeg nevne Multisystemisk terapi (MST). Det er enighet blant fagfolk om at institusjonsplassering i mange tilfeller ikke hjelper i forhold til barn og unge som har utviklet alvorlige atferdsproblemer. På bakgrunn av denne kunnskaper er det nå satt i gang behandling etter MST- metoden i mange fylkeskommuner. Vi har som mål å opprette MST-team i alle fylkeskommuner i løpet av 2001. Metoden består av et intensivt, familiebasert behandlingsopplegg. Opplegget forutsetter at behandlingen gjennomføres i ungdommens naturlige omgivelser og at alle aktuelle instanser blir involvert (familie, skole, venner, arbeidsgiver, politi osv.). Gjennomsnittlig behandlingstid er fire måneder. Behandlerne er tilgjengelige hele døgnet så lenge behandlingen varer. Det foreligger en betydelig forskningsdokumentasjon særlig fra USA som viser at MST gir resultater. Utagerende og kriminell atferd blir redusert. I Norge er evalueringen av utprøvingen her til lands ikke ferdig. Foreløpige vurderinger peker imidlertid så langt i samme positive retning.

En lignende metode - PMT (Parent Management Training) eller foreldretrening - er utviklet med tanke på yngre barn. Kort fortalt går behandlingen her ut på å lære opp foreldre i å bruke mer hensiktsmessige strategier i håndteringen av atferdsvanskelige barn. Ved bedre håndtering reduseres risikoen for at alvorlige atferdsproblemer oppstår eller får utvikle seg videre. Det er også satt i gang arbeid med denne metoden i de fleste fylkeskommunene. For små (4-8 år) med tegn på begynnende atferdsproblemer, prøves det i tillegg ut en metode (Webster-Stratton) der barnepsykiatrien innvolveres sterkt (bl.a. i Trondheim - finansiert av SHD). BFD samarbeider med andre berørte departement om å opprette et eget senter ved Universitetet i Oslo for å utvikle, iverksette og evaluere nye metoder mot atferdsavvik.

Fosterhjemsplassering er og har vært det viktigste omsorgstiltaket i barnevernet. Alle fylkeskommuner og de fleste kommuner har utarbeidet planer for oppfølging og styrking av fosterhjemsarbeidet. Den jobben disse familiene gjør er helt uunnværlig for å kunne gi disse barna og ungdommene et best mulig tilbud. Jeg vet at det er mye å ta fatt i når det gjelder oppfølging av fosterhjem og hvilke rammebetingelser de har, og vil her få understreke at fosterhjemmene vil ikke bli glemt i gjennomgangen vi nå foretar. Departementet vil i år videreføre støtten til utviklingsarbeidet i fylkeskommunene for å bedre opplæringen av fosterforeldre bl.a. gjennom å videreføre de positive erfaringene med opplæringsprogrammet "PRIDE". Det vil bli igangsatt en større informasjons- og rekrutteringskampanje på landsbasis for å skaffe flere fosterhjem. Å skaffe nok fosterhjemsplasser til ungdom er fortsatt en særlig prioritert oppgave. Det kreves også forsterket innsats for å støtte ungdom som har vært under omsorg i den overgangsfasen da de skal etablere seg som unge og selvstendige voksne. For å styrke kunnskapsutviklingen på saksområdet, vil departementet bl.a. ta initiativ til oppretting av en idebank for formidling av gode prosjekter.

Gjennomføringen av fylkesmennenes lovpålagte tilsyn med institusjoner er fortsatt en stor utfordring. Fylkesmennenes måloppfyllelse varierer betydelig mellom embetene. Ifølge årsrapportene for 1999 har det vært en økning i antall tilsynsobj ekter. Utvikling av en mer systematisk tilsynsmodell vil forhåpentligvis bidra til en mer enhetlig praksis, vel og merke samtidig som dette kan bidra til å bedre den enkeltes beboers rettssikkerhet. Dette er forhold som vil bli vurdert i sammenheng med gjennomgangen av Befring - utvalgets tilrådinger og i forhold til en eventuell godkjenningsordning for barneverninstitusjonene.

Det er blitt stilt spørsmål om skoletilbudet til barn og ungdom som er bosatt i fylkeskommunale og kommunale barneverninstitusjoner er godt nok.. I den forbindelse kan jeg informere om at Lillegården kompetansesenter nylig har publisert en kartlegging av grunnskoletilbudet til denne målgruppa (Rapport i 2001, bok i Lillegården kompetansesenters skriftserie, nr. 2/00). I følge kompetansesentret bør tilbudene en del steder fortsatt bli bedre, selv om det har skjedd forbedring de siste 5-6 årene.

Forebyggehde virksomhet og tiltak for utsatte barn, unge og familier

Det er litt "farlig" å snakke om forebygging, på den måten at det er lett å havne i minst to fallgruber Målsettinger om forebygging kan framstå som honnørord eller talekunst av typen "det er billigere å forebygge enn å behandle eller to barn under omsorg". Snakk om forebygging kan også virke overdrevent optimistisk, slik at det satt på spissen virker som hensikten er å avskaffe all nød og elendighet. For å unngå dette, virker det mer fruktbart å starte med å s1å fast at vi har gode kunnskaper om hva som virker. Jeg finner det derfor naturlig å skissere noen sentrale forutsetninger for at en gjennomtenkt forebyggende innsats skal kunne gi resultater.

Forutsetninger for en gjennomtenkt forebyggende innsats:

•Tiltakene bør være kunnskapsbaserte

•Tiltakene bør være teoribaserte i betydningen bygge på et teoretisk rasjonale for hvorfor tiltaket skal virke forebyggende.

•Tiltakene bør være bredspektrede og to utgangspunkt i barn og unge som hele individer og sikte mot bredden av risikofaktorer.

Videre vet vi at virksomme tiltak er:

•rettet mot definerte grupper av barn og unge, men med en individuell oppfølging og oppmerksomhet.

•nærmiljøomfattende tiltak som er tverretatlige og fellesfinaniserte, har flere komponenter, er flerårige, gjerne med basis i skolen.

•tiltak som styrker nærmiljøet og fremmer uformell kontroll med barn/unge og samhold. Så som natteravner, ansvarsgrupper, selvhjelpsgrupper, elevmekling og mobbeforebyggende arbeid.

•tiltak som er baseorienterte og som fungerer som ankerfeste for barn og unge. Så som grendehus, døgnåpne skoler og ungdomsklubber.

•gir spesiell oppmerksomhet og støtte i forbindelse med flytting, skolebytte eller andre former for miljøskifte. Så som fadderordninger, elevstøtte og støttekontakter.

•foreldreinvolverende gjennom opplæring, veiledning, utvidet hjem-skole samarbeid og myndiggjørende praksis (empowerment).

•involverer barn og unge gjennom å gi ansvar og innflytelse, for eksempel medlæring og kulturelle aktiviteter. Det er her viktig for meg å understreke at en helhetlig barne og ungdomspolitikk er nøkkelen. Gir man et helhetlig barne- og ungdomstilbud vil dette gi seg utslag i mindre problem. Men vi må ta med oss følgende utsagn: "Er ikke med i speideren for at man ikke skal begynne med narko. Er med i speideren for at det er gøy.

På bakgrunn av dette vil jeg si at selv om problemene i bl.a Oslo er sammensatt vil jeg her våge den påstand at vår hovedstad "betaler" i dag for nedleggelser av fritidsklubber og manglende fritidstilbud for barn og unge på 80- og 90-tallet.

Barnehager

Barnehager er ett av de mest brukte arenaer for forebyggende- og utviklingsfremmende tiltak. Denne tjenesten har, sammen med helsestasjonene har tradisjonelt vært de mest brukte familierettede tiltakene. Når jeg her trekker fram barnehager, vil jeg samtidig poengtere at frivillige organisasjoner og andre etater som for eksempel skoler også er svært viktige instanser. Dette gjelder både som generelle oppveksttiltak og som samarbeidspartnere for barnevernet.

Årets statsbudsjett inneholder etter Regjeringens mening en offensiv satsing på barnehager. For første gang på flere år er det gitt full priskompensasjon på satsene på det statlige driftstilskuddet. I behandlingen av barnehagemeldingen ga et flertall i Stortinget klart uttrykk for at den samlede offentlige finansieringen av barnehagene må styrkes. Barnehagen skal være et velferdsgode som er tilgjengelig for alle som ønsker det. For at barnehagetilbud til alle skal bli reelt, ønsker Regjeringen å innføre et gratis korttidstilbud i barnehage for 3-5åringer når sektoren er fullt utbygd. Dette kan bidra til at alle barn, uavhengig av familiens økonomi, har mulighet til å få del i et pedagogisk tilbud som forberedelse til skolegang.

Et av målene på familievernområdet er å etablere et effektivt familievern med høy faglig kvalitet, tilpasset familienes behov. NIBR ( Norsk institutt for By - og regionutvikling ) har å kartlagt kompetansesituasjonen i familievernet. Rapporten fra prosjektet viser at tjenesten gjennomgående har et høyt faglig nivå. Svært mange (ca. 70 prosent) av de tilsatte har en form for videreutdanning i familieterapi. Det er imidlertid stor variasjon kontorene imellom, og kompetanseutviklingen synes preget av noe tilfeldighet. For å følge opp utredningen organiserte departementet et prosjekt med sikte på å etablere et landsomfattende kompetansetiltak for familievernet.

En viktig oppgave for kontorene er å sikre barns situasjon etter samlivsbrudd mellom foreldrene. I denne sammenheng er det viktig at meklingsapparatet er fylkesvis tilpasset, slik at det skal være geografisk tilgjengelig for alle uten vesentlig ventetid. Mekling er videreført på samme kvalitative nivå som hittil. Fylkesmannsembetene arrangerer fylkesvis minst en faglig samling for meklerne i året. Det er gitt midler til opplæring av nye meklere og faglig oppfølging av allerede oppnevnte meklere.

Nasjonalt program for foreldreveiledning ble i 1995 igangsatt som et samarbeidsprosjekt mellom Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Kirke, undervisnings- og forskningsdepartementet. Program for foreldreveiledning er et forebyggende program rettet "mot alle". Foreldreveiledning innebærer tilbud om møteplasser der alle foreldre og fagfolk skal kunne utveksle erfaringer og to opp spørsmål om omsorg og oppdragelse i forhold til egne barn. Tilbud om egne fedregrupper inngår i programmet og har til hensikt å styrke det felles foreldreansvaret, fedrenes betydning i barneomsorgen og fremme likestilling mellom kvinner og menn.

Programmet legger vekt på å utvikle kompetanse hos fagfolk slik at de kan møte foreldres ulike behov for veiledning. I tillegg formidler det en holdning om å møte foreldre med respekt og lydhørhet. Det bygger på verdier og prinsipper for utvikling av kommunikasjon mellom barn og foreldre og mellom foreldre og fagfolk og på faktorer som fremmer opplevelser av mestring og egenverd. Det er lagt avgjørende vekt på en ressursorientert tilnærming.

Norsk senter for barneforskning (NOSEB) har hatt ansvaret for å gjennomføre en evaluering av virksomheten i perioden 1995-1998. Aktiviteten har vært stor over hele landet. Lokale fagfolk har stilt seg positive til satsingen, og ikke minst har denne tilnærmingen bidratt til at fagfolk langt på vei har kunnet engasjere seg i forhold til ønsker, behov og forutsetninger. Hele 41 % av kommunene i breddeundersøkelsen mente at programmet hadde bidratt til kompetanseheving. Ansatte på helsestasjoner har vært de mest aktive både når det gjelder å to i bruk materiellet og når det gjelder deltakelse i de tverretatlige og tverrfaglige teamene som kommunene ble anbefalt å opprette. Barneverntjenesten og barnehagene har også vært aktive (ca 77% av teamene), mens skolene kun stilte i halvparten av teamene.

Barne- og familiedepartementet arbeider nå, i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningdepartementet, med å videreføre foreldreveiledningsprogrammet. Blant annet er det store utfordringer knyttet til implementering i skolen og foreldregrupper med særskilte behov. For skolen er det allerede utarbeidet eget materiell som er under utprøving. Men framover vil det være like viktig å opprettholde eksisterende tilbud for småbarnsforeldre og ikke minst videreutvikle disse.

Et hovedmål for arbeidet med samlivstiltak er å støtte opp om samliv, spesielt med tanke på skape gode oppvekstforhold for barna. Både foreldreveilednings- og samlivstiltak må to utgangspunkt i de samlivsmønstre og den familiestruktur som finnes i dag. Dette krever omstilling og nytenkning. Samlivstiltakene skal blant annet forebygge konflikter, men også bidra til at partene lærer å håndtere allerede oppståtte konflikter. Bedre kommunikasjon er stikkordet, og undersøkelser viser tydelig at dette er noe som kan læres. Regjeringen vil videreføre arbeidet med samlivstiltak, men ønsker å målrette midlene til familier som har størst behov.

Når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger kan vi slå fast at tiltak for denne målgruppa faller verken klart inn under kategorien generelle tiltak eller barnevern.

Enslige mindreårige flyktninger er en sårbar gruppe barn og ungdom i samfunnet. Likevel er det mange som klarer seg bra og tar vare på de muligheter som finnes i det norske samfunnet. Opplevelsen av mestring i forhold til utdanning og arbeid, sosial tilknytning, oppfølging og veiledning har hatt avgjørende betydning for hvor "godt" den enkelte enslige mindreårige har klart seg. For eksempel er mange av de enslige mindreårige som ble bosatt i perioden 19891992 i dag i arbeid og har tatt eller fortsatt holder på med utdanning.

Jeg vil nevne at Høgskolen i Telemark offentliggjør om kort tid (omtrent samtidig med konferansen) rapporten "Barn i bevegelse - om oppvekst og levekår for enslige mindreånge flyktninger". Rapporten er et resultat av et forskningsprosjekt om hvordan det har gått med enslige mindreårige som kom til Norge for ca. 10 år siden.. Rapporten tar særlig for seg omsorgssituasjon, skolesituasjon og det offentliges innsats overfor gruppen. Barneverntjenestens innsats overfor gruppen er særlig belyst. Den er skrevet på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (BFD og KRD tok initiativ til prosjektet).

Rapporten viser bl.a. at det er et stort faglig og personlig engasjement for disse barna i kommunene. I følge rapporten ble de private plasseringene hos slektninger i liten grad fulgt opp av det offentlige. Dette gjaldt også de plasseringer som er blitt foretatt av barneverntjenesten.

Rapporten anbefaler avslutningsvis bl.a. økt satsing på forebyggende tiltak i forhold til mestring og sosial tilknytning, og at alle omsorgssituasjoner må vurderes og følges opp uansett om det etableres bofellesskap, fosterhjem, privatplassering m.m.. I tillegg må vergefunksjonen styrkes.

BFD vil på bakgrunn av denne rapporten og resultater fra SINTEF IFIM sitt prosjekt om utvikling av modeller eller arbeidsformer for kommunalt arbeide med enslige mindreårige, som avsluttes høsten 2001, vurdere om det er behov for å iverksette nye (statlige) tiltak.

Regjeringen har nylig lagt fram en sak for Stortinget om flyktningepolitikken. Der gikk Regjeringen inn for at alle barn som kommer til Norge skal gjennomgå en barnefaglig vurdering for å sikre at de får rett tilbud i forhold til deres behov.

En rekke arenaer har betydning for barns og unges generelle oppvekstmiljø. For å få til gode og varige løsninger i kommunene, er det nødvendig med tverrsektorielt samarbeid og samordning over etats- og profesjonsgrenser. En prioritert oppgave er å motivere kommuner til å videreutvikle det tverrsektorielle samarbeidet mellom barnehage, barnevern, helsestasjon og skole. Et slikt samarbeid vil øke kompetansen og kunnskapen innenfor dette området og bidra til bedre ressursutnyttelse og forebygging av sosiale problemer. Her har vi som politikere et ansvar for å slutte å være sektorpolitikere. (Det er ikke enkelt kan jeg fortelle dere). Dere som arbeider i forskjellige deler av hjelpeapparat må rive murer. Vi klarer kun å bli bedre og gi et best mulig tilbud hvis alle løfter i flokk.

Mange av de samme utfordringene gjelder i forhold til barn, unge og familier som har så store problemer at barnevernet bør eller må engasjere seg. Befring-utvalgets innstilling inneholder et eget kapittel om samarbeid, ansvarsfordeling og betalingsordningene i barnevernet. Heller ikke på dette området finnes det ennå løsninger som er så enkle som vi ideelt sett kunne ønske. Erfaringene med samarbeid på tvers av etater og yrkesgrupper gir imidlertid grunn til behersket optimisme.

Jeg regner med å bli spurt om hvordan fylkesbarnevernet vil bli påvirket av den planlagte overføringen av ansvaret for sykehusene til statlige myndigheter. Dette er spørsmål Regjeringen arbeider med å utrede nærmere, og som vi vil komme tilbake til seinere i år.

Også en større grad av samordning mellom fylkeslegene, utdanningsdirektørene og fylkesmennene er en forutsetning for å etablere helhetlige tiltak for barn og unge. Jeg tenker her både på mer generelle tiltak og koordinering av tiltak for barn, unge og familier med behov for tjenester fra flere etater.

Vi har alle et ansvar for hvordan barn og unge har det. Vi som politikere har et ansvar. Ledere og ansatte i etater har naturlig nok et særlig stort ansvar. En av de viktigste utfordringene framover blir fortsatt å finne en god balansegang i praktisk arbeid mellom prinsippene om at enkelte har et spesielt ansvar for noen oppgaver mens alle har et ansvar for å bidra i fellesskap til å hjelpe vanskeligstilte barn og unge.

Jeg kan forsikre dere om at statsråden er meget opptatt av barnevernet og hvordan det skal se ut for fremtida. Hun har bedt meg viderebringe at hun vil reise rundt, snakke med fagpersoner, snakke med fosterforeldre, besøke institusjoner og snakke med de barn og unge som har fått hjelp det. Dette for å få et best mulig grunnlag for å fatte de riktige beslutninger for de barna og ungdommene dette gjelder. Uansett hvor god mange er i dag kan vi alltid bli bedre.

Takk for oppmerksomheten!