Hovedbudskaper

1. Vi må fornye og omstille det norske Forsvaret etter den kalde krigens slutt. Våre NATO-allierte har én etter én gjort jobben. Den norske fornyelsen kommer seint, men godt.
2. Vi vil ha et troverdig forsvar for morgendagens utfordringer. Dagens forsvar er planlagt ut fra gårsdagens trussel om et massivt angrep på Norge. Vi må sette inn ressursene der vi har behov for å sikre norske grenser, håndheve vår suverenitet over havområdene og avverge angrep og terrorisme. Derfor trenger vi både innsatsstyrker og mobiliseringsstyrker.
3. Vi skal skape et bedre forsvar. Forsvaret skal ombygges, ikke nedbygges. Vi vil bruke noe mer penger på Forsvaret enn tidligere, men fram for alt vil vi bruke midlene bedre.
   (I dag bruker vi store summer på et forsvar som ikke gir økt sikkerhet, men der gal bruk av pengene for ofte setter fly på bakken, legger fartøyer til kai og tærer på våre lagre. Vi vil ha mer sikkerhet for hver krone, ikke mindre.)
4. Vi vil samle ressursene og investere i nytt utstyr. I det nye Forsvaret satser vi på en kraftsamling i nord og en kraftsamling i sør. Det vi sparer på bedre organisering frigir penger til innkjøp av moderne utstyr, flere øvelser og mer nærvær der Forsvaret trengs.
5. Vi tar ansvaret for Norges sikkerhet, derfor tar vi også medansvar for sikkerheten i Europa, slik vi nå gjør i Kosovo og på Balkan. Konflikter i Europa har tidligere brakt ufred til våre områder. Vi skal ta vår del av ansvaret for at det ikke skjer igjen. NATO-samarbeidet er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk.
6. Omstillingen blir krevende og vanskelig for flere lokalsamfunn. Men erfaringene fra vårt naboland Sverige viser at det kan gå bra å omstille seg fra militær til sivil virksomhet. Regjeringen vil bidra med hjelp og støtte.

ØVRIGE PUNKTER

En forsvarsreform ville vært nødvendig selv om vi ikke hadde hatt økonomiske hensyn å ta. Forsvaret har i en årrekke fått mindre ressurser enn det har hatt behov for. Forsvaret er, dels som en følge av dette, en hul organisasjon, på den måten at mange av de styrkene vi hevder å råde over, kun eksisterer på papiret. Denne situasjonen kommer til å bli ytterligere forverret i tiden framover, dersom vi ikke gjør noen omfattende grep. Skulle vi ha drevet og fornyet den forsvarsstruktur vi i dag mener å råde over, etter hensikten, måtte forsvarsbudsjettene ha blitt økt med 50%. Noe slikt er det ingen politiske partier som har vært i nærheten av å gå inn for.

Regjeringen anbefaler en betydelig reduksjon i Forsvarets volum. Til gjengjeld får vi styrker av langt bedre kvalitet, som er bedre trent og utstyrt. Reduksjonene i Forsvarets omfang er tilsynelatende svært store. Vi går for eksempel fra seks brigader i dag til to brigader pluss en innsatsstyrke organisert innenfor en brigaderamme. Samtidig vil jeg understreke at en stor del av reduksjonene bare er tilsynelatende – vi er langt unna å ha seks faktisk operative brigader i dag. Da Kåre Willoch la fram innstillingen fra Forsvarskommisjonen av 1990, påpekte han at svært mange av våre brigader var "papirtigre". Det er dessverre fortsatt situasjonen. Fordi styrkene i den nye strukturen skal være operative eller nær operative til enhver tid, vil med andre ord de reelle reduksjoner være mindre enn det ser ut til. Hærens oppsetting ved mobilisering vil for øvrig være 40 000 personell, Forsvarets samlede styrke 125 000 personell.

Hvordan kan jeg så vite at vi kommer til å lykkes denne gang? Hele 1990-tallet er jo faktisk en eneste lang lidelseshistorie med hensyn til forsvarsreformer.

Man kan selvfølgelig aldri garantere noe. Imidlertid har regjeringen tatt konsekvensene av de mislykkede omleggingsprosessene på 1990-tallet, på fire måter. For det første legger vi fram en proposisjon i stedet for en melding. Dette betyr at vi inviterer Stortinget til å fatte forpliktende vedtak om hvordan det nye forsvaret skal se ut. Ved å legge fram en slik samlet pakke, håper vi også å framtvinge en debatt som fokuserer på helheten i omleggingen, og ikke på organisatoriske delspørsmål.

For det andre anbefaler regjeringen at Forsvaret får en tilstrekkelig grad av økonomiske forutsigbarhet. Regjeringen foreslår derfor at Forsvaret får 112 milliarder kroner totalt i perioden 2002-2005, gjennomsnittlig omlag 28 milliarder kroner i året. 24 milliarder, eller i overkant av 20%, av dette vil i perioden gå til investeringer i nytt materiell. Imidlertid vil selve omleggingen stå i fokus i perioden, og 10 milliarder kroner øremerkes for dette.

Den tredje grunnen til at vi mener å ha gode muligheter for å lykkes, er at Forsvaret er tildelt nye virkemidler som vil gjøre det lettere å oppnå de faktiske innsparingene. Dette gjelder spesielt på personellsiden, der avgangsstimulerende tiltak allerede er tatt i bruk, med gode resultater.

Den fjerde årsaken til at regjeringen mener at vi denne gang skal kunne lykkes i å legge om Forsvaret, er at vi anbefaler omfattende grep i hele Forsvarets struktur og organisasjon. Mangelen på slike grep var den største svakheten ved forsøkene på omstilling på 1990-tallet: mens styrkestrukturen ble gradvis og dramatisk redusert, ble Forsvarets fredsorganisasjon ikke noe billigere å drive.

Dette skal vi rette på ved denne korsvei.

Ledelsen av Forsvaret – Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando – er altfor stor og ressurskrevende sammenlignet med Forsvaret for øvrig. Samtidig er de to enhetene ikke godt nok organisert for å løse sine strategiske oppgaver – som langtidsplanlegging for Forsvaret, krisehåndtering og internasjonalt samarbeid. Regjeringen anbefaler derfor at Forsvarets overkommando legges ned og at forsvarssjefen integreres i Forsvarsdepartementet. Samtidig skal forsvarssjefen være en synlig etatssjef for Forsvaret. Dette grepet vil gi en samlet reduksjon i Forsvarets ledelse på omlag 40% og potensielt enda større reduksjoner i Oslo-området. Det vil samtidig styrke den strategiske ledelsen av Forsvaret.

Regjeringen anbefaler også en omfattende slanking og effektivisering av kommando-strukturen. Den anbefalte kommandostrukturen vil bestå av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter i Stavanger med to underlagte landsdelskommandoer i Bodø og Trondheim. Kommandoplassen i Bodø blir krisestyringskommando for nordområdene, og skal kunne tjene som framskutt kommandoplass for øverstkommanderende for hovedkvarteret i Stavanger. Den territorielle kommandostrukturen vil bestå av åtte forsvarsdistrikter og 14 heimevernsdistrikter. Ordningen vil gi en innsparing på omkring 40%, og dagens 41 hovedkvarter/staber vil bli redusert til 17.

Regjeringen mener at verneplikten må videreføres, fordi den utgjør et viktig bindeledd mellom Forsvaret og befolkningen, og fordi den bidrar til å sikre Forsvarets rekruttering. Det nye Forsvaret vil imidlertid ha behov for færre vernepliktige. En lavere andel av hvert årskull vil derfor bli innkalt til førstegangstjeneste, og mange av disse vil få kortere tjenestetid.

Forsvarets virksomhet drives i dag svært spredt geografisk. Dette innebærer uforholdsmessig høye kostnader. For å oppnå de nødvendige innsparinger må mange av Forsvarets garnisoner, stasjoner og baser legges ned. Samtidig legger regjeringen stor vekt på at Forsvaret skal være til stede i alle deler av landet, med konsentrasjon i Nord-Norge, Trøndelag, Bergensområdet og det indre Østlandet. Særlig skal Forsvaret være tungt representert i Nord-Norge.

Selv om regjeringen gjennom sine anbefalinger søker å begrense og fordele konsekvensene av reduksjonene i Forsvaret mest mulig, vil enkelte lokalsamfunn bli sterkt berørt. Regjeringen anbefaler at de mest berørte kommunene gis støtte til omstilling. 250 millioner kroner vil bli satt av til dette formål i perioden 2002-2006.

Som helhet vil de organisatoriske grep jeg nå har skissert, gi innsparinger som vil gjøre det mulig å drive og fornye den anbefalte styrkestrukturen på en slik måte at vårt framtidige forsvar vil være av høy kvalitet og ha høy tilgjengelighet. Når det gjelder et særskilt element, MTB-spørsmålet, viser jeg til boks 6.2 og 6.1 i proposisjonen.

Mange har brukt 9. april som et argument mot en omlegging av Forsvaret. Dette er etter mitt syn misvisende. Det som skjedde i mellomkrigstiden var at de fleste nordmenn, ut ifra erfaringene fra første verdenskrig, trodde at Norge kunne isolere seg fra den internasjonale utviklingen. Denne fundamentale feilvurderingen lå til grunn både for den manglende satsingen på Forsvaret på 1930-tallet og Norges manglende vilje til internasjonal solidaritet og ansvar i samme tidsrom, samt for Forsvarets manglende beredskap våren 1940.

Det er denne feilen vi må unngå å gjøre i dag. Som småstat er Norge fundamentalt avhengig av internasjonalt samarbeid for å trygge vår sikkerhet, og vi er på grunnleggende vis avhengige av våre internasjonale omgivelser. Den store forskjellen på situasjonen i 1940 og situasjonen i dag, er vårt NATO-medlemskap. NATOs militære styrke er uten like i verden i dag. Dette gjelder også evnen til å bygge opp et enda større forsvar i framtiden, dersom nye og mer alvorlige trusler skulle dukke opp på lang sikt. Veien til norsk sikkerhet går til syvende og sist gjennom NATO, som den har gjort det i de siste 50 år. Derfor må vi satse på NATO. Det er ikke noe nytt, og vil ikke endres ved omleggingen av Forsvaret.

Jeg mener vi har funnet fram til den best mulig balanse i våre anbefalinger. Det vil sikkert bli diskusjoner om detaljene i regjeringens anbefalinger, både i Stortinget og i opinionen for øvrig. Det er bra. Hovedargumentene for de lokaliseringsvalg regjeringen har gjort, framgår av proposisjonsteksten. I den grad det er ønskelig med utfyllende informasjon, vil departementet selvfølgelig bidra med dette. Jeg har tro på at alle partier i prinsippet kan slutte seg til hovedgrepene i den omlegging av Forsvaret regjeringen anbefaler. Det finnes ingen vei utenom en så omfattende fornyelse av Forsvaret.

Vårens behandling i Stortinget vil vise om det også er grunnlag for at en slik mulig enighet kan gi grunnlag for et forsvarspolitisk forlik. Jeg viser her til proposisjonens formuleringer og innstillingen fra det tverrpolitisk sammensatte Forsvarspolitisk utvalg.