Det nye Forsvaret - Foredrag av statssekretær Øystein Singsaas, Forsvarets høgskole, 22. mai 2000

Ærede forsamling!

I tiden framover, hvor grunnleggende prioriteringer og sentrale veivalg må foretas, er det viktigere enn noen sinne å opprettholde en god og åpenhjertig dialog med alle miljøer som er opptatt av Forsvaret og forsvarspolitikk. Derfor er jeg glad for å kunne snakke til denne forsamlingen.

Vi står nå ved inngangen til det 21. århundre overfor en helt annen internasjonal dynamikk enn det som var tilfellet under den kalde krigen. Vår sikkerhet trues på andre måter enn før, den politiske inndelingen i Europa er under stadig endring. NATO har endret fokus mot å bli mer dynamisk og fleksibel i møtet med den nye og mer omskiftelige politiske situasjon i Europa. Dette stiller de fleste NATO-land overfor store utfordringer når det gjelder omstilling. Noen stater har kommet langt i omstillingen av sine stridskrefter og sin fredsorganisasjon - andre har mye igjen. Selv om vi har foretatt en del endringer de siste 10 år, må vi dessverre innse at vårt forsvar heller tilhører sistnevnte kategori.

Det første vi må gjøre for å møte denne utfordringen, er å erkjenne at den eksisterer. Det har vi altså gjort. Forsvaret er også godt i gang med omstillingsarbeidet, men jeg

innser at de tøffeste takene gjenstår. Uten omfattende endringer, er jeg redd Forsvaret vil komme mer og mer på etterskudd i forhold til egne og ikke minst alliertes forventninger. Det er derfor av avgjørende betydning at vi i den nærmeste tiden setter alle ressurser inn på å utvikle det vi har valgt å kalle "Det Nye Forsvaret". Dette Forsvaret vil bli slankere og mindre personellkrevende, men skal bli bedre utrustet, bedre og annerledes øvet, mer fleksibelt, ha bedre evne til samvirke med allierte – ja kort og godt skal det nye Forsvaret kunne ivareta Norges sikkerhet, i en tid preget av dynamikk og usikkerhet, på en troverdig og tillitvekkende måte.

I dette foredraget ønsker jeg innledningsvis å gi en beskrivelse og vurdering av den sikkerhetspolitiske bakgrunnen for den omstillingen Forsvaret krever. Deretter vil jeg kort beskrive Forsvarets tilstand, sett i lys av de utfordringene vi står overfor. Så vil jeg forsøke å tegne konturene av Det Nye Forsvaret for dere slik Regjeringen ser det før jeg avslutter med å si litt om selve omstillingsprosessen.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon, ti år etter at den kalde krigen var over, er fortsatt uforutsigbar og kanskje like vanskelig å håndtere som stormaktskonfrontasjonen var under den kalde krigen. Teknologiutviklingen og globaliseringen av økonomien gjør at det moderne samfunn veves tettere sammen. Dette gjelder både innenfor kommunikasjon, økonomi og sikkerhet. Dette gir fordeler og muligheter, men gjør oss samtidig mer sårbare. Norsk og til dels vesteuropeisk økonomi er for eksempel avhengig av olje- og gassproduksjon i Nordsjøen, Norskehavet og etter hvert Barentshavet. Den kan uten sikringstiltak settes ut av spill relativt enkelt. Vår avhengighet av moderne informasjonsteknologi medfører også økt sårbarhet overfor elektronisk eller fysisk sabotasje. Det nye internasjonale sikkerhetsbildet må derfor ses i sammenheng med den økte sårbarheten i vestlige moderne samfunn.

Det pågår for tiden to parallelle utredninger som tar for seg disse utfordringene; Forsvarspolitisk utvalg og det såkalte Sårbarhetsutvalget. Begge vil som kjent legge fram sine anbefalinger til sommeren. Regjeringen vil legge stor vekt på å se disse og Forsvarssjefens anbefalinger på basis av Forsvarsstudien i sammenheng i det videre arbeidet med en ny Langtidsmelding for Forsvaret, som planlegges å bli ferdig ved årsskiftet.

Hva slags utfordringer – eller mer presist - hvilke risikoscenarier kan vi så se for oss i dag og kommende år? Det kan være hensiktsmessig å dele de risiki som vi står overfor inn i fire grupper.

For det første finnes det fortsatt en tradisjonell militær restrisiko mot utsatte deler av alliansen. I forhold til situasjonen under Den Kalde Krigen, er Russland i dag militært og økonomisk svekket og har på mange måter innledet et fredelig samarbeid med sine naboer i vest. Russland må imidlertid, på tross av Putins relativt klare seier i presidentvalget, fortsatt betraktes som politisk labilt.

De militære styrkene er under kraftig tallmessig reduksjon og omorganisering i samsvar med det dekret som president Jeltsin utstedte i desember –97. Det er tegn som tyder på at reformene og økte forsvarsbevilgninger fra 1996, gir resultater i form av konvensjonelle styrker med høyere stridsevne, fleksibilitet, reaksjonsevne og betydelig bedret evne til å gjennomføre koordinerte fellesoperasjoner. Det gjenstår å se hvordan den videre politiske og økonomiske utvikling vil påvirke Russlands militære kapasitet i tiden framover.

Som det framgår av Russlands nye Militærstrategiske Doktrine, legges det i dag større vekt på de kjernefysiske styrker enn tidligere. Nordflåten, med sine baser på Kola, spiller her selvfølgelig fortsatt en sentral rolle.

Kontakten mellom Norge og Russland, og mellom NATO og Russland, på det forsvarspolitiske området har dessverre siden NATOs luftoperasjon i Kosovo vært dårligere enn på mange år. Den brutale russiske krigføringen i Tsjetsjenia, der de militære later til å ha lagt liten eller ingen vekt på å skjerme sivilbefolkningen fra kamphandlingene, medfører også en belastning på forholdet til de vestlige land. Dette har skapt ny usikkerhet om en viktig del av det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. På den positive siden må det imidlertid nevnes at arbeidet i det permanente NATO/Russland-rådet (PJC) så smått er kommet i gang igjen og at det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland er blitt bedre. Sjefen for Nordflåtens besøk for en tid siden, viser tydelig det.

På kort og middels sikt ser vi derfor bort fra muligheten for et storstilt angrep mot norsk territorium som kan true vår eksistens som nasjon. Selv om stormakter i vår nærhet synes å ha en voksende militær evne til på relativt kort varsel å gjennomføre begrensede militære operasjoner, vurderer vi sannsynligheten for at en slik trussel om bruk av militær makt skal bli rettet

mot oss, som liten. Men verden kan endre seg. På lengre sikt kan

følgelig verken et begrenset eller mer omfattende angrep mot norsk territorium avskrives fullstendig. Naboskapet med en stormakt vil derfor også i framtiden på den ene eller andre måten utgjøre en sentral faktor for Norges sikkerhet.

Den andre gruppen av risiki som vi må ta hensyn til framover, er regional ustabilitet og indre uro i stater som ligger så nært NATOs traktatområde at det kan true sikkerheten og stabiliteten til en eller flere av alliansens medlemmer. Hendelsene i det tidligere Jugoslavia er vel det fremste eksemplet på denne typen risiki. Situasjonen på et overordnet nivå er riktignok under kontroll både i Bosnia og Kosovo, men de fundamentale sikkerhetsproblemene på Balkan er framdeles langt fra løst på en tilfredsstillende måte. Store NATO-styrker er derfor fortsatt bundet der. Ja, Europas samlede deployerbare militære kapasitet er faktisk nå satt inn på Balkan.

I vårt nærområde, nærmere bestemt den andre siden av Østersjøen, er situasjonen enda ikke så stabil som vi kunne ønsket oss. Det er nok å nevne de uavklarte etniske og økonomiske spørsmålene mellom Russland og Estland/ Latvia, problemene omkring Kaliningrad-enklaven og den beklagelige mangelen på en demokratisk utvikling og økonomisk framgang i Lukaschenkos Hviterussland.

Den tredje gruppen av risiki som vi nå står overfor er den økende spredning av masseødeleggelsesvåpen. I 1999 gjennomførte India og Pakistan kjernefysiske sprengninger. Flere land i Midtøsten og andre ustabile regioner vil trolig om få år ha utviklet eller anskaffet langtrekkende missiler som også kan ramme Europa. Økt europeisk militært engasjement ute kan øke risikoen for at også europeiske land kan havne på «målprioritetslista» til slike aktører. Mot den typen motstandere som det her er tale om, vil avskrekking trolig ikke være et virksomt middel.

Dette skaper selvfølgelig betydelige utfordringer for oss. Flere av våre alliansepartnere overveier nå å etablere et begrenset forsvar mot ballistiske missiler, det såkalte Theatre Missile Defence, nettopp for å kunne møte en slik trussel.

Den fjerde og siste gruppen av risiki er kanskje den som vi har vanskeligst for å finne egnede tiltak mot, og det vil heller ikke være Forsvaret som vil spille hovedrollen i bekjempelsen av slike risiki. Det jeg her snakker om er ulike former for statlig eller ikke-statlig terrorisme og organisert kriminalitet. Angrepsmetodene kan blant annet omfatte fysisk sabotasje av viktige installasjoner, drap på nøkkelpersonell, terror mot utvalgte deler av sivilbefolkningen og elektroniske

angrep mot informasjons- og styringssystemer – også kalt «Cyber Warfare». Motivene kan være både av politisk og økonomisk art.

Det som gjør disse truslene ekstra alvorlige – som om de angrepsformene jeg nettopp nevnte i seg selv ikke er alvorlige nok – er at de har en tendens til å forgrene seg i uventet retning; det som blir kalt "spill-over"-effekt. Den organiserte kriminaliteten som springer ut fra enkelte utenlandske miljøer i Nord-Europa er for eksempel i vesentlig grad med på å finansiere konflikter i NATOs nærområder. Vi kan slik trekkes inn i konflikter som i utgangspunktet ikke var ment å berøre Norge. Et annet faremoment er at flere av disse risiki faktisk kan inntre samtidig. Samarbeidet med politiet og det sivile samfunn vil bli viktig i håndteringen av denne gruppen risiki.

Som en ser, er problemet for norsk forsvarspolitikk ikke først og fremst å finne utfordringene, men å dimensjonere Forsvaret utfra utfordringenes alvor og sannsynlighet for at de skal kunne virkeliggjøres og bekjempes. Norge må derfor, i samarbeid med våre allierte, innrette Forsvaret på en slik måte at vi kan reagere adekvat på ulike sett av trusler. Dette bringer meg over på utviklingen i NATO og EU.

NATOs nye strategiske konsept som ble vedtatt på Washington-toppmøtet i fjor, angir retningen på Alliansens videre utvikling. Det nye konseptet har i ettertid ført til debatt her hjemme. Forsvaret bør hilse denne debatten velkommen.

Konseptet er ikke en oppskrift på hvilke operasjoner NATO skal gjennomføre i framtiden. Det angir derimot hva slags redskaper som skal utvikles og stilles til disposisjon for alliansens politiske lederskap. Militær makt er bare ett av flere virkemidler i denne sammenhengen. Dessuten vil det framdeles være politiske beslutninger, fattet enstemmig av 19 demokratisk valgte regjeringer, som avgjør om - og i tilfelle hvordan - makt skal brukes.

NATOs hovedoppgave er fortsatt å forsvare medlemsland mot angrep – altså kollektivt forsvar etter Artikkel V. Dette gjelder naturligvis også de nye medlemsland. Samtidig øker internasjonale fredsoperasjoner i omfang og betydning. Denne utviklingen stiller store krav til politisk og militær planlegging og ledelse, utrustning, infrastruktur, trening og øving.

Washington-toppmøtet vedtok videre en plan for utviklingen av den militære kapasiteten som er nødvendig for å kunne nå de målene det strategiske konseptet legger opp til, det såkalte "Defence capabilities initiative" forkortet DCI.

Gjennom DCI vil NATO forbedre sin kapabilitet innenfor de fem områdene mobilitet, utholdenhet, fleksibilitet, overlevelsesevne og ledelse. En trend her er prinsippet om standardisering av prosedyrer, materiell og støttefunksjoner slik at multinasjonale operasjoner og etablering av multinasjonale forband faller lettere enn før. Dette er for så vidt en forutsetning for å kunne sette opp en såkalt Combined Joint Task Force for å kunne operere i henhold til det nye strategiske konsept.

Et annet betydningsfullt trekk i det sikkerhetspolitiske bildet er den Europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk, forkortet ESDP. Forståelsen av hva ESDP skal resultere i, er noe forskjellig, avhengig av fra hvilken side av Atlanteren man betrakter det. Dette ble senest synliggjort i forbindelse med EUs toppmøte i Lisboa i mars i år. Den store utfordringen her vil bli å skape en forbedret europeisk evne til å ta ansvar for vår egen sikkerhet, også med militære midler, uten at dette skaper motsetninger som kan svekke det transatlantiske samarbeidet.

Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap i EU, er Norge så avgjort tjent med at NATO fortsatt framstår som det primære forum for vestlig sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Jeg mener man vanskelig kan tenke seg at andre institusjoner kan få tilsvarende handlekraft og effektivitet både politisk og militært. Selvsagt vil andre internasjonale organisasjoner ivareta viktige oppgaver i internasjonal sikkerhetspolitikk. Washington-toppmøtet i fjor markerte imidlertid at NATO fortsatt er i endring for å tilpasse seg en ny internasjonal situasjon, og for å forbli relevant i forhold til de utfordringene vi ser for oss i framtiden.

Samtidig vil utviklingen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk kunne få svært konkrete konsekvenser for det norske Forsvaret. I forbindelse med EUs toppmøte i Helsingfors høsten 1999 gjorde EU-landene de prinsipielle vedtakene for etablering av egne sikkerhets- og forsvarspolitiske strukturer. Hvordan europeiske land utenfor EU, deriblant Norge, vil kunne medvirke til de nye strukturene er så langt ikke endelig klarlagt.

EU landenes målsetning om en multinasjonal styrke for fredsoperasjoner på armekorpsnivå, det vil si 50-60 tusen soldater støttet av sjø- og luftstridskrefter innen 2003, er meget ambisiøs. Selv om det gjenstår å se i hvilken grad de makter å realisere dette målet, må vi planlegge med at EU på mellomlang sikt vil spille en betydelig rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Det er derfor et norsk politisk ønske om fra starten av å bidra til å nå denne målsetningen.

Norges posisjonering i forhold til det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i Europa blir av stor viktighet i tiden framover. Det vil være avgjørende for Norge å sikre deltagelse og innflytelse innenfor et nytt institusjonelt rammeverk. For oss er dette et viktig konstitusjonelt spørsmål. Norske styrker til en EU-ledet operasjon forutsetter at vi har full innsikt og medvirkning i planleggingen av operasjonene. Alvoret i slike beslutninger setter med andre ord høye krav til muligheten for medinnflytelse; konsultasjoner etter at beslutninger er fattet vil ikke være tilstrekkelig for Norge på dette området.

En hovedutfordring er det teknologiske gapet innad i alliansen hvor de europeiske statene har mye å ta igjen. Arbeidet i Europa for å tette disse gapene har, som nevnt, startet. En av de mulighetene Norge har for å vinne innflytelse, er å utvikle enkelte spesielle militære kapasiteter som kan bidra til å fylle de alvorligste hullene i EU-landene sitt styrkeregister.

Mye tyder på at det nordiske forsvarssamarbeidet vil bli stadig viktigere i årene som kommer. For vår del vil det være en målsetting å styrke den sikkerhets- og forsvarspolitiske dialogen mellom de nordiske land ytterligere. Det er særlig viktig å opprettholde dialogen med Danmark, Finland og Sverige om utviklingen i EU og den videre utformingen av ESDP. Dersom den dynamiske utviklingen i EU skulle føre til at NATO-samarbeidet blir mindre sentralt enn i dag, vil vi stå overfor nye utfordringer. Det vil i så fall kunne være i norsk interesse å gi det nordiske samarbeidet desto større tyngde.

NORDCAPS, etablert i 1998, erstatter tidligere nordiske samarbeidsstrukturer innen internasjonale fredsoperasjoner med et helhetlig system som skal håndtere ulike aspekter av virksomheten samtidig. Målet er ved behov å kunne stille en felles nordisk fredsbevarende enhet opp til brigade størrelse. Beslutningen på det nordisk forsvarsministermøtet i slutten av april om opprettelsen av en nordisk stab for fredsbevarende innsats til høsten, er et nytt skritt i denne retning.

Men her i utenforlandet Norge, registrerer vi med bekymring tegn som kan tyde på at nordområdene er i ferd med å bli glemt av våre europeiske allierte. De britiske Royal Marines uteble i vinter fra sin årvisse vintertrening i Norge. Selv om den britiske forsvarsministeren personlig forsikret oss om at dette var et engangstilfelle, er det meget beklagelig og et eksempel på at det tradisjonelle allierte øvings- og treningsnærværet i Norge er blitt redusert de senere år. Regelmessige øvelser under norske forhold er avgjørende for at våre allierte skal kunne vedlikeholde evnen til å operere her.

De styrkereduksjoner som har funnet sted i NATO de siste år, gjør også at reaksjonsstyrkene må fungere mer fleksibelt. Det vil si at de samme enhetene går igjen i flere forskjellige planverk og styrkelister. Hvis kriser skulle oppstå på flere steder samtidig, vil reaksjonsstyrkene ikke strekke til og en prioritering mellom de kriserammede områdene vil måtte foretas. Dersom vi i en slik situasjon skulle få en krise i Nordområdet, spørs det hvilke styrker som da er ledige og kan settes inn som forsterkning i vår del av Europa. Spenningene og urolighetene i Nord-Afrika, Midtøsten, Kaukasus og ikke minst på Balkan har definitivt dreid NATOs oppmerksomhet sydover og det er ingen tvil om at det i dag er Middelhavsområdet som er det stedet hvor alliansen kraftsamler sine sikkerhetspolitiske virkemidler.

På den annen side finnes det også mange forhold som tilsier at Norges strategiske betydning og interesse ikke er blitt redusert - snarere tvert om. Den nevnte utviklingen av en egen europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk innen EUs rammer, er i ferd med å føre oss inn i en situasjon hvor norsk land- og sjøterritorium befinner seg midt mellom tre betydelige maktsentra; USA, Russland og EU. Dette påvirker også vår strategiske situasjon.

Vi har videre i løpet av de siste år utviklet oss til å bli en strategisk energileverandør for statene på det europeiske kontinent. Tyskland vil for eksempel i fremtiden få over 30% av sine naturgassleveranser fra Norge. Det at en stor andel av det øvrige energibehovet dekkes av Russland, gjør ikke vår betydning mindre.

Innenfor NATO har vi også tradisjonelt hatt en sterk stilling på andre områder. Dette gjelder særlig strategisk etterretning og vårt potensiale i form av en stor handelsflåte under norsk eierskap og flagg. Hvis vi legger forholdene til rette, vil våre ressurser på disse områdene også i framtiden kunne påvirke vår strategiske betydning og innflytelsesevne innenfor alliansen.

Et lite land med store ressurser og høy almen geostrategisk verdi kan fort havne i en utsatt posisjon. Det fordres derfor at Norge besitter en militær kapasitet som – i samarbeid med våre allierte – er tilstrekkelig til at bruk av militær makt mot oss blir et svært lite fristende alternativ.

Hva er så status for vårt forsvar i dag?

Forsvaret står utvilsomt – i et ressursperspektiv - overfor en såkalt dobbel ubalanse. Økte driftsutgifter medfører på den ene siden reduserte investeringer. På den annen side er Forsvaret gitt for knappe ressursrammer i forhold til de oppgavene som er fastsatt. Dagens organisasjon og aktivitet er rett og slett underfinansiert og ute av stand til å levere det produkt som kreves.

Vi har i denne sammenheng hatt to debatter gående. Den ene berører vår evne og mulighet til å delta i slike operasjoner som i Kosovo. Den andre går på tilstanden i vårt hjemlige forsvar, eller som vi noe ambisiøst kaller invasjonsforsvaret. De problemer som er identifisert må holdes adskilt, men må likevel sees i sammenheng i en debatt om framtidig innretning av Forsvaret.

Media har det siste året vært fokusert endel på Norges angivelig beskjedne bidrag i Kosovo-operasjonen, samt mangler ved utstyr og knapphet på personell. Både luft- og bakkeoperasjonen knyttet til Kosovo har vist at vi har et potensiale for forbedring, spesielt i forhold til reaksjonsevnen. F-16 skvadronen som deltok i luftoperasjonen, er innmeldt til NATO som en hurtig reaksjonsstyrke. Det kan derfor hevdes at den derfor burde ha vært forberedt på nettopp en situasjonen som den i Kosovo. Det viste seg likevel at vi ikke hadde alle elementer på plass da aktiviseringsordren ble gitt i oktober 1998. Det tok også et halvt år før vi var på plass med større bakkestyrker i Kosovo. Selv om vi nå i.f.m. investeringspoposisjonen som nylig er lagt fram for Stortinget, viser at regjeringen tar konsekvensene av dette ved å satse på nye våpensystemer som vil utvide anvendelsesområdet for de oppdaterte F16 (MLU), er de svakheter som jeg har påpekt egentlig en følge av hvordan vi har organisert oppsetting av styrker for internasjonale operasjoner, og som ikke synes å være godt nok.

Men i et videre perspektiv berører disse mangler også en annen nokså grunnleggende problemstilling. Er vårt vernepliktsbaserte forsvarskonsept velegnet for styrkeproduksjon til internasjonale oppdrag? Har vår forsvarsplanlegging vært innrettet mot deltakelse i slike skarpe oppdrag som vi hadde i Kosovo, d.v.s. tvangsoperasjoner med referanse til kapittel VII i FN’s charter? Selv om svaret er nei, vil det være feil å fokusere for sterkt på tellende bidrag fra norsk side i en ny type operasjoner utenfor norsk territorium som vårt forsvar ikke har vært innrettet mot, og som vi derfor vanskelig til nå har kunnet være godt nok forberedt på.

Den andre debatten har gått og går på om vi har tilstrekkelige midler til investeringer og styrkeproduksjon og øvelse av invasjonsforsvaret. Ligger våre fartøyer for mye ved kai, får ikke våre flygere nok timer i luften, øves det ikke nok i Hæren, investeres det for lite? Her står vi overfor to problemstillinger;

• I hvilken grad skal det framtidige norske forsvar innrettes mot å forsvare våre områder?
• Må vi i framtiden stadig oftere være beredt til å bidra internasjonalt også i rene krigsoperasjoner, eller kan et framtidig forsvar balansere disse oppgavene på en fornuftig måte?

Vi går etter alt å dømme mot en utvikling hvor bl.a troverdighet som NATO-medlem vil avhenge like mye av hvordan og hvor mye vi vil bidra med når det brenner utenfor vårt eget gjerde, som av hvordan vi ordner oss for å forsvare vår egen teig.

Ta f.eks Hæren og deler av Sjø- og Luftforsvaret der fredsorganisasjonen siden 1990 er blitt lagt om til et utdanningsapparat for å produsere styrker til mob-oppsetningene. Det har blitt en slags filosofi når det gjelder verneplikten at det ikke gir noen særlig mening å gjøre førstegangstjeneste dersom man i årevis etterpå ikke har sin faste plass i mob-forsvaret, mottar krigstjenestekort og blir kalt inn jevnlig til rep-øvelse. Jeg tror ikke dette er en filosofi som passer for Det Nye Forsvaret. Dersom vi setter realistiske krav til kvalitet og treningsstandard, tror jeg vi må innse at dagens svært mobiliseringsavhengige konsept ikke alene vil kunne gi oss den nødvendige beredskap for å møte kriser og krig verken ute eller hjemme.

For å oppnå reaksjonsevne og den ønskelige operative tilgjengelighet, er vi avhengig av å ha nok personell som er tilgjengelig når det kreves og innstilt på innsats selv om det ikke er fedrelandets eksistens som er truet. Vi må følgelig snarest få på plass romslige og forutsigbare tiltak hva angår forsikring, lønn, kontrakter, rotasjonsordninger, forhold for de pårørende etc.

Når alt dette er sagt er det mitt inntrykk at norske soldater og offiserer holder en meget god standard og på ingen måte står tilbake i forhold til våre allierte. Det har vår innsats på Balkan de siste år og deltakelse i NATOs kommandostruktur siden opprettelsen vist. Jeg tror vårt system for utdanning av befal er meget godt og jeg har også fått det inntrykk at våre avdelinger, etter nærmere 12 måneders utdanning og samøving, er fullt på høyde med de beste utenlandske.

Stortingsmelding nr. 38, som nylig er behandlet Stortinget, inneholder forslag til hvordan vi kan bedre reaksjonstiden for norske styrker som skal delta i internasjonale operasjoner. Jeg betrakter denne meldingen som et nødvendig skritt på veien mot Det Nye Forsvaret. De styrkeelementene, og organiseringen av våre framtidige bidrag til internasjonale militære operasjoner, som beskrives i meldingen, vil være et viktig grunnlag for arbeidet med den kommende Langtidsmeldingen som vil trekke opp hovedlinjene for hvordan vårt framtidige forsvar skal se ut.

Forsvaret må tilpasse seg de krav samfunnet stiller, men vi må ha et et realistisk ambisjonsnivå. Det vil alltid være begrenset hva et lite land som Norge bidra med i skarpe operasjoner av f.eks Kosovo-typen. Norge har deltatt i et stort antall "vanlige" fredsbevarende operasjoner både før og etter at den kalde krigen var slutt med rundt 50 000 personer til sammen. Til dags dato har vi som nevnt høstet ros og lovord for vår deltakelse fra andre land, i og utenfor NATO. De aller fleste slike oppdrag krever først og fremst kvaliteter hos soldatene som ikke går direkte på regulær kamptrening, fordi det nettopp er fredsoppdrag, ikke krigsoppdrag. "Vanlig" fredsvirksomhet i internasjonale operasjoner er f.eks overvåking, patruljering, inspeksjon, trafikkontroll, stabsoppgaver, sanitetstjeneste etc. Dette til tross, vi må tilpasse oss nye krav, og det vil også være viktig at det framtidige trening- og øvelsesmønster vil gjenspeile de kravene som blir stilt til deltakelse i et mer utadvendt forsvar, bl.a. at øvelser med øvrige av NATOs reaksjonsstyrker får en noe større betydning enn tidligere.

Ved å ha pekt på hvilke rammebetingelser og krav som må ligge til grunn for Forsvarets framtidige utvikling, har jeg også antydet hvordan regjeringen ser på hvordan et framtidig forsvar bør innrettes og struktureres. Uten å foregripe resultatet av verken Forsvarspolitisk utvalg eller Forsvarssjefens anbefalinger på basis av studien, skal jeg meget kort og meget grovt forsøke å tegne konturene av Det Nye Forsvaret slik vi ser det for oss. Først ønsker jeg å presisere at norsk forsvarspolitikk fortsatt må bygge på fire søyler; nemlig et nasjonalt balansert forsvar, samvirke med våre allierte, totalforsvarskonseptet og den allmenne verneplikt. Dette danner til sammen vårt forsvarskonsept.

I tillegg til disse fire grunnprinsippene, har vi trukket opp noen hovedretningslinjer for utviklingen av styrkestrukturen:

• For det første skal Forsvaret være helhetlig der de ulike delene av virksomheten og styrkestrukturen er nøye avstemt mot hverandre og mot Forsvarets oppgaver i fred, krise og krig. Vi kan ikke ta oss råd til, av nostalgiske, regional- eller næringsøkonomiske hensyn, å opprettholde våpenarter og avdelinger som har en sterkt svekket rolle i en moderne struktur og operativt miljø.

• For det andre må vi bygge inn handlefrihet til å kunne møte endrede forutsetninger. Vi må altså skape en struktur som lett kan tilpasse seg enforverret sikkerhetspolitisk situasjon så vel som endrede økonomiske rammer. Det nye Forsvaret må altså ha innebygd en reell regenereringsevne.

• For det tredje må strukturen preges av et nøkternt kvalitetsnivå. Dette betyr at Forsvaret må vurdere nøye hvor vi kan klare oss med det som er godt nok og på hvilke felter vi må være helt i front med hensyn til kvalitet.

Når vi nå skal bygge en forsvarsstruktur på disse forutsetningene, står vi overfor flere avveininger. Forsvarets oppgaver er er fortsatt svært mangeartede. De fleste av våre allierte derimot, har ingen utfordring i form av felles grense med en lite forutsigbar og fortsatt militært sterk stormakt å ta hensyn til. De kan derfor senke ambisjonsnivået ved sine grenser betydelig og konsentrere seg om de andre og nye utfordringene.

Det er her hjemme bred politisk enighet om å styrke Norges evne til å delta i internasjonale militære operasjoner samtidig som de tre andre grunnpilarene i vårt forsvarskonsept - verneplikten, totalforsvaret og et nasjonalt balansert forsvar –opprettholdes. Jeg er også av den oppfatning at satsing på oppgaver internasjonalt vil bidra til å styrke vårt hjemmeforsvar. Det står helt klart for meg at en liten nasjon som vår ikke kan ta seg råd til å ha to typer forsvar ved siden av hverandre. Det nye Forsvaret må, med sine samlede ressurser, være i stand til å løse alle typer oppgaver som det blir pålagt – både ute og hjemme.

En annen avveining som må gjøres er mellom bruk av militær makt og de andre sikkerhetspolitiske virkemidlene som vi rår over. Dette gjelder ikke bare ved kriser og konflikt ute, men også i forhold til utfordringene her hjemme. Vårt mangeartede sikringsbehov kan stå som eksempel på et felt hvor en slik avveining må gjøres.

Det tredje behovet for avveining gjelder graden av multinasjonalitet. Finnes det oppgaver hvor vi kan redusere vår nasjonale ambisjon til et minimum og anmode våre allierte om å støtte eller sogar overta? Finnes det på den annen side felt hvor vi i en multinasjonal kontekst kan stille så sterke bidrag at det får vesentlig positiv betydning for vår evne til å øve innflytelse? Dette mener jeg er spørsmål som det er ytterst viktig å få debatt omkring. Jeg tror at økt grad av samarbeid med våre allierte om flere av Forsvarets oppgaver enn det som hittil har vært vanlig gjennom vårt NATO-medlemskap, vil være en fornuftig vei å gå. Dette vil kunne gjøre oss i stand til å nå målsetningene om å yte effektive militære bidrag til alliansens kollektive sikkerhet, utnytte de tilgjengelige ressursene mer effektivt og å knytte allierte styrker tettere til forsvaret av Norge.

Hvilke elementer vil så det nye Forsvaret bestå av? Jeg er overbevist om at vi må ha betryggende og allsidig etterretningskapasitet både på strategisk nivå og der hvor vi ikke er spesielt sterk i dag, nemlig på operasjonelt nivå. Spesialstyrker og enheter for informasjonsoperasjoner er elementer som vil bli viktigere i denne sammenheng.

Jeg tror også at marinen i framtiden vil ha god kapasitet både på våre åpne havområder og i kystnære farvann samtidig som det vil finnes en viss kapasitet til å transportere styrker over sjø og til å eksponere landmakt fra sjøen. Jeg tror videre at et fleksibelt og utholdende kampflyvåpen med nye og mobile støttefunksjoner også i framtiden vil være en suksessfaktor. Vi vil på sikt også

bli bedre rustet til å utnytte de taktiske og operative fordeler som helikopterbaserte systemer representerer. Det må fortsatt vurderes om vi i tillegg til punktluftvern skal innføre moderne områdedekkende systemer.

Hæren vil neppe kunne unngå en ytterligere tallmessig reduksjon. De nye brigadene vil til gjengjeld måtte bli mer fleksible og ha betydelig høyere strids- og reaksjonsevne enn i dag. Heimevernet vil nok måtte ivareta de territorielle oppgavene alene og må trolig i denne sammenheng være forberedt på endret ansvar og oppdrag.

Vår nåværende tunge og mangfoldige nasjonale kommandostruktur må slankes betraktelig for å tilpasses størrelsen, strukturen og oppgavene til Forsvaret for øvrig. I denne sammenheng må det også tas hensyn til endringene i NATOs kommandostruktur. Det er imidlertid av nasjonale årsaker et ufravikelig krav at vi opprettholder en reell fellesoperativ kommando i Norge.

For å kunne dekke hele spekteret av utfordringer er det nødvendig å utvikle styrker som har evne til å reagere raskere og mer fleksibelt på flere ulike typer operasjoner enn tilfellet er i dag. Dette må kombineres med evnen til utholdenhet når styrkene er deployert. For å oppnå dette må våre styrker for internasjonal innsats være identifisert og klargjort på forhånd. I Stortingsmelding 38 opprettes derfor "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner" – som vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet i planleggingen av våre uteengasjement.

Styrkeelementene, som for øvrig vil være en normal del av det nasjonale Forsvar, skal kunne delta i alle de operasjoner det er rimelig å tenke seg kan bli aktuelle for Norge. På sikt vil det trolig være hensiktsmessig for oss å integrere betydelige deler av våre styrker i flernasjonale forband. Jeg ser også for meg at vi i framtiden i større grad enn før går til felles anskaffelser, drift og trening for enkelte styrkers vedkommende.

Jeg vil avslutningsvis si litt om selve omstillingsprosessen.

Departementet legger meget stor vekt på betydningen av å ivareta sammenhengen mellom de sikkerhetspolitiske mål og virkemidler og en forsvarspolitikk med klart definerte mål og oppgaver. Derfor legger vi også stor vekt på at det nye Forsvaret skal være fundert på et godt nok, men realistisk økonomisk grunnlag.

Forrige langtidsmelding, St.meld. nr. 16, som ble framlagt av den siste Harlem-Brundtland-regjeringen, igangsatte en omfattende prosess for å utvikle et forsvar i bedre balanse, selv om effektene av tiltak dels er uteblitt, dels er blitt forsinket. En mer samlet helhetsplan for omstilling vil utgjøre en stor del av grunnlaget for neste langtidsmelding, og vil således videreutvikle den politikk som er trukket opp tidligere. Det vil legges mye vekt på problemstillinger knyttet til drift ved siden av de mer grunnleggende spørsmål om oppgaver og ambisjonsnivå, og hvordan viktige prinsipper i forsvarskonseptet som den alminnelige verneplikt skal praktiseres.

For at Forsvarets troverdighet og legitimitet skal ivaretas, kommer vi ikke utenom å slakte en del "hellige kuer". Forsvarets organisasjon må som sagt slankes. Dette gjelder ikke minst fredsorganisasjonen som lenge har vært for stori forhold til krigsstrukturen. Dette gjelder så vel forsvarsgrenene som forvaltningene. De fleste avdelinger vil bli berørt. Forsvarets øverste ledelse må reduseres kraftig. Likeledes antall garnisoner og leire. Dette vil med stor sannsynlighet medføre en omfattende lokaliseringsdebatt. Hensynet til Forsvaret må selvfølgelig komme først. Jeg vil minne om at forrige regjering slo fast at god forsvarspolitikk er god distriktspolitikk, men i den rekkefølgen. Dette synet støtter jeg fullt ut.

En erfaring som vi smertelig har gjort oss i løpet av 90-årene, er at omstilling koster ressurser og krefter. Vi vurderer derfor hvordan det relativt raskt kan skaffes nødvendig rom i de årlige budsjetter til en helhetlig omstillingspakke som inkluderer investeringer i nybygg, teknologi og avgangsstimulerende tiltak for personell etc. Ett tiltak som vil bidra til det er regjeringens forslag om ikke å kjøpe kampfly nå. I den nylig framlagte proposisjonen legger vi ikke skjul på at ressurssituasjonen i Forsvaret er vanskelig. Regjeringens vurdering er at det vil være nødvendig for framtidige prioriteringer som skal gjøres i neste langtidsmelding å skaffe et handlingsrom både for muligheten til å gjennomføre nødvendig omstilling, samt å foreta omprioriteringer på investeringsbudsjettet som vil tjene Forsvaret best totalt sett. Til tross for at vi er forberedt på at omstillingen vil koste, er det likevel et mål at kostnadene ved selve omstillingen skal bli så lave som mulig. Vi må derfor vurdere meget nøye hvilke tiltak som bør iverksettes straks og hvilke som bør gjennomføres over tid.

I tillegg til de økonomiske kostnader ved omstillingen, vil naturligvis Forsvarets personell måtte betale sin pris i form av endrede arbeidsoppgaver og bytte av arbeidsplass m.v. Målet vil være å ha et godt forsvar som er i stand til å løse sine oppgaver på en god og hensiktsmessig måte. Et forsvar som gir de ansatte en god og trygg arbeidsplass med større forutsigbarhet.

Jeg vil helt til slutt gjenta og understreke at forutsetningen for at vi skal kunne ha et troverdig forsvar også i det neste tiåret, er at de nødvendige beslutninger om veivalg for Forsvaret tas nå. Siden jeg tiltrådte har jeg allerede møtt mange engasjerte og kompetente ansatte som ser behovene for omstilling, har klare forestillinger om de nødvendige tiltakene og ivrer etter å komme i gang med å utvikle Det Nye Forsvaret. Jeg ser derfor lyst på den siden av saken.

Jeg ønsker meg et forsvar som er fleksibelt og godt nok til å ta de utfordringer som kommer, det være seg nasjonale såvel som internasjonale. Et forsvar som har forankring og støtte i befolkningen, og som fungerer som den sikkerhetspolitiske garantien det bør være. Og sist, men ikke minst, vi skal fortsatt ha et forsvar bestående av kvinner og menn som er stolte av yrkesvalget sitt. Vi står midt oppe i veivalg med betydelige konsekvenser for Forsvarets innretning, oppbygging og virksomhet.

Takk for oppmerksomheten.