"Forsvaret - Quo vadis"
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I
Utgiver: Forsvarsdepartementet
Foredrag av forsvarsminister Bjørn Tore Godal i Sjømilitært forum, Oslo 25.10.2000
Tale/innlegg | Dato: 27.10.2000
Foredrag av forsvarsminister Bjørn Tore Godal i Sjømilitært forum, Oslo 25.10.2000
"Forsvaret – Quo Vadis?"
Sjøfolk og forsvarsvenner, mine damer og herrer!
Det maritime Norge trenger foreningsvirksomhet som er opptatt av vårt maritime miljø og -virksomhet - i og utenfor Forsvaret. Jeg vil få lov til å takke for innbydelsen til å holde foredrag her i kveld. Jeg vil innledningsvis omtale den sikkerhetspolitiske situasjonen, deretter vi jeg ta opp bruken av maritime styrker, forholdet til Russland og den store omstillingen av vårt forsvar. Jeg vil avslutningsvis berøre moderniseringen av vår maritime styrkestruktur.
Den internasjonale sikkerhetspolitiske situasjonen – NATO og ESDP
NATO-samarbeidet er vesentlig endret de senere år. Dette skyldes både de store sikkerhetspolitiske omveltningene som har funnet sted i Europa det siste tiåret, og NATOs aktive rolle i fredsoperasjoner i det tidligere Jugoslavia. På NATO-toppmøtet i Washington i fjor godkjente stats- og regjeringssjefene et nytt strategisk konsept. Konseptet legger vekt på de endringer som har funnet sted i de sikkerhetspolitiske rammebetingelser, men viderefører likevel hovedtrekkene i det tidligere konseptet. Nytt i forhold til tidligere er at evnen til å gjennomføre internasjonale fredsoperasjoner nå er blitt en helt fundamental oppgave for NATO. Alliansen må derfor i tiden som kommer finne en best mulig balanse mellom de allerede etablerte og de nye oppgavene.
Et velfungerende NATO, med en integrert militær struktur er viktig for Norge. De nye oppgavene stiller store krav til Norge og norsk forsvar. Vi må i større grad regne med å engasjere oss ute i internasjonale operasjoner med tellende styrke-bidrag. Operasjonsområdene vil kunne befinne seg langt borte fra eget territorium. Dette betyr at vi må ha styrker som er oppsatt med moderne utstyr, og som kan fungere som en del av større multinasjonale enheter. Økt strategisk mobilitet, større utholdenhet, bedret evne til effektivt engasjement og egenbeskyttelse er viktige elementer som må videreutvikles. St. meld. nr. 38 (1998-99) beskriver hvordan regjeringen tar sikte på å styrke Forsvarets evne til å delta i internasjonal militær krisehåndtering ved å etablere en innsatsstyrke for internasjonale operasjoner. Dette har vi også gjort for å imøtekomme NATOs felles behov for mer fleksible, integrerte og mobile militære strukturer.
På toppmøtet i Washington lanserte NATO noe som er gitt betegnelsen Defence Capabilities Initiative eller "DCI" som det ofte forkortes til. DCI skal bedre alliansens evne til å utføre felles militære operasjoner gjennom en omfattende modernisering av NATOs militære styrker. Målet er å øke alliansens evne til både å løse mer varierte oppgaver, og å bedre samhandlingen mellom NATO-land . For å lykkes med dette, er det nødvendig å utjevne det teknologiske gapet som nå har utviklet seg når det gjelder militær slagkraft mellom USA og alliansens øvrige medlemmer. Dersom dette ikke lar seg realisere kan det i sin ytterste konsekvens føre til at amerikanske og europeiske allierte militære styrker ikke kan operere sammen. Kosovo-operasjonene viste at dette i dag allerede representerer et stort og reellt problem.
De europeiske ambisjoner og intensjoner om å etablere en felles europeisk sikkerhetspolitikk er i de senere år gradvis forsterket. På møtet i det europeiske råd i Køln i juni 1999 fikk man en erklæring om styrking av den felles europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk benevnt ESDP. På EU-toppmøtet i Helsingfors i desember 1999 fattet EU-landene de prinsipielle vedtakene for etablering av egne sikkerhets- og forsvarspolitiske strukturer og kapabiliteter. EU har som mål å utvikle en multinasjonal styrke for fredsoperasjoner på armekorpsnivå, det vil si 50-60 000 soldater støttet av sjø- og luftstridskrefter innen 2003. Denne utviklingen skal imidlertid skje i dialog og samarbeid med NATO, europeiske NATO-allierte som ikke er medlemmer av EU, og andre samarbeidspartnere.
På sikt vil Norge kunne stå overfor en situasjon der EU de facto fatter vedtak som ellers ville blitt fattet i NATO, og at beslutninger fattet i EU vil binde EU-land i NATO-sammenheng. Dette vil i verste fall kunne marginalisere Norge i alliansesammeheng, ikke minst dersom EU har diskutert slike saker bilateralt med USA på forhånd. Samarbeidsordninger og nye strukturer mellom EU og de europeiske NATO-land utenfor EU, er nå etablert, og tar hensyn til behovet for et tett samarbeid mellom EU og disse seks land. Norge ønsker å delta aktivt i utviklingen av en mer effektiv europeisk krisehåndteringskapasitet. Fra norsk side har vi derfor signalisert både evne og vilje til å bidra til Europas sikkerhet ved å melde inn Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner til EUs overodnede kapasitetsmål, kalt Headline Goal.
KFOR er den NATO-ledede internasjonale styrke som har ansvar for å etablere og opprettholde sikkerhet og stabilitet i Kosovo. Norge deltar som kjent i KFOR. Fra mars 2001 og et halvt år framover vil Norge sammen med Danmark ha ansvaret for ledelse av KFOR-styrken. Personellet for dette hovedkvarteret vil bli trukket fra NATO-hovedkvarterene i Danmark og Norge. Generalløytnant Skiaker, som til daglig er øverstkommanderende i Stavanger, vil bli ansvarlig i felten for hele KFOR. Dette vil være en stor utfordring samtidig som vi nå får sjansen til å vise vår vilje og evne til å lede betydelige internasjonale operasjoner.
Norsk deltakelse i internasjonale operasjoner med vekt på maritime styrkebidrag
Konflikten på Balkan har det siste ti-året stått i sentrum for arbeidet med europeisk sikkerhet. På militær side har oppmerksomheten vært størst rundt NATOs luft- og landoperasjoner. De sjømilitære styrkebidragene har kommet noe i bakgrunnen, selv om de har utgjort en betydelig del av den totale styrkeinnsatsen. Vi legger fra norsk side vekt på å videreføre vår deltakelse i flernasjonale flåtestyrker. Denne kapasiteten har økt, først og fremst gjennom våre nye mineryddere, men vil senere også styrkes ved innføring av nye fregatter.
Fregatten KNM Trondheim har fra august i år deltatt i NATOs stående atlanterhavsstyrke, STANAVFORLANT, hvor ikke mindre enn åtte NATO-nasjoner deltar foruten Norge. KNM Trondheim vil inngå i styrken fram til desember. Jeg har med interesse registrert reiserapportene fra KNM Trondheim på internett.
Etter at våre nye minemottiltaksfartøyer ble operative, har vi på ny deltatt jevnlig i NATOs stående mineryddingsstyrke. Et spesielt høydepunkt var det at kommandørkaptein Geir Erik Flage var styrkesjef i perioden 1998 til 1999 med KNM Vidar som kommandofartøy. Dette er spesielt fordi det er første gang siden den andre verdenskrigen at en norsk sjøoffiser har ledet en flernasjonal flåtestyrke. Den høye kvaliteten på våre nye mineryddere er ikke minst bevist gjennom KNM Hinnøys operasjoner i Baltikum forrige høst. Profesjonaliteten viser at vi er en seriøs bidragsyter og at vi nå på nytt deltar i Baltikum med KNM Hinnøy og er forberedt på å lede NATOs minerydderstyrke senere.
Våre maritime styrebidrag til NATO er bare en del av Sjøforsvarets synliggjøring internasjonalt. Nevnes må også våre havnebesøk og vår oppøving av marinefartøyer i britiske og danske farvann, foruten deltakelse i Partnerskap for fred- øvinger.
Den sikkerhetspolitiske situasjonen i norske nærområder – forholdet til Russland
Grunnlaget for det forsvarsrelaterte samarbeidet mellom Norge og Russland er en bilateral MoU fra 1995, som følges opp gjennom årlige tiltaksplaner. Antallet aktiviteter i årets tiltaksplan er relativt beskjedent, og består i all vesentlighet av besøksutvekslinger. Årsakene til det begrensede omfanget er sannsynligvis både av praktiske og økonomiske, såvel som av politisk, karakter.
Fram til 1998 var utviklingen i samarbeidet generelt sett positiv, til tross for en del praktiske problemer. I løpet av 1998 endret russiske myndigheter sin holdning til samarbeidet. Dette gjorde seg først direkte gjeldende ved det russiske vedtak om ikke å delta i "In the Spirit of PfP"-øvelsen "Barents Peace 99" i Finnmark, og den tilhørende russiske kritikk av den endrede norske policy vedrørende militær aktivitet i Finnmark.
I tillegg har russisk kritikk av noe de oppfatter som en angivelig økt norsk militær aktivitet/tilstedeværelse på Svalbard, Globus II-radaren i Vardø, NATO-utvidelsen, vedtaket om NATOs nye strategiske konsept, samt norsk deltakelse i NATOs luftkampanje mot rest-Jugoslavia bidratt til å redusere antall samarbeidsaktiviteter og tiltak de siste to årene. I noen tilfeller har en mindre samarbeidsvillig og lite pragmatisk holdning fra russisk side også medført redusert utbytte i samarbeidstiltak som tross alt er innledet (Eksempler er: de årlige norsk-russiske redningsøvelsene i Barentshavet og AMEC-samarbeidet).
Den norske og den russiske forsvarsminister avholdt årlige bilaterale møter i perioden 1994 – 1999. Siden utarbeidelsen av de årlige tiltaksplanene ble igangsatt i 1997, ble det i tillegg lagt opp til at det skulle avholdes årlige embets- og stabssamtaler som fast del av disse planene, i tillegg til diverse besøksutvekslinger og avholdelse av felles kurser og seminarer på ulike militærfaglige områder. Hovedsakelig på bakgrunn av de nevnte problemer har det imidlertid ikke vært avholdt embetssamtaler mellom de to forsvarsdepartementer siden høsten 1998.
Etter Kursk-ulykken har det vært naturlig fra norsk side å forsøke å revitalisere det militære samarbeidet og initiere nye tiltak. Disse tiltakene tar sikte på å bedre rutinene for varsling av ulykker i nordområdet, varsling av redningsøvelser, samt å utarbeide en søk- og redningsavtale med Russland som også vil involvere militære myndigheter.
I forbindelse med statsministerbesøket i Oslo 29. september ble det utarbeidet en bilateral MoU på regjeringsnivå om redningssamarbeid og varsling, samt en felleserklæring om det framtidige samarbeidet. Begge dokumenter ble undertegnet under besøket. I felleserklæringen er det tatt inn at partene vil treffe tiltak som vil bedre redningssamarbeidet til havs og til lands. Dette skal skje innenfor rammen av allerede eksisterende operative øvelser som for eksempel øvelse "Barents". Det nevnes også at partene vil vurdere å nedsette en felles arbeidsgruppe som vil foreta en bred gjennomgang av spørsmål knyttet til varsling og redning ved alvorlige hendelser i Barentshavet.
I MoUen fremgår det at partene skal samarbeide om søk- og redning, samt holde fellesøvelser. I MoUen fastslås forøvrig at partene skal varsle hverandre ved alvorlige hendelser eller ulykker, spesielt atomulykker, og utveksle informasjon i slike situasjoner - både når det gjelder ulykker til havs, som til lands. Det nevnes eksplisitt at slikt varsel gjelder alle fartøyer, herunder ubåter, fly, samt (land-)installasjoner. Slik varsling skal skje dersom den andre part kan gi assistanse, eller dersom essensielle interesser for den andre part er berørt. Rutinene for slik varsling skal dessuten effektiviseres og avklares mellom kompetente myndigheter på russisk og norsk side. Det fremgår av felleserklæringen at det skal gjennomføres regelmessig kontakt og besøksutveksling på høyt nivå, inklusive årlige forsvarsministermøter og gjenopptagelse av årlige embeds- og stabssamtaler mellom de lands forsvarsdepartementer. Dette er helt i tråd med norske ønsker.
Overvåkning av norske sjøområder
For å sikre Norges interesser på havet, er det helt sentralt at våre rettigheter og plikter etter internasjonal rett blir fulgt opp og kontrollert. De ressursene som finnes innenfor Norges økonomiske sone og på kontinentalsokkelen blir forvaltet og overvåket i samsvar med havrettskonvensjonen, nasjonal lovgivning og den generelle havrett for øvrig. Regjeringen legger vekt på den rollen Forsvaret har for effektivt å sikre vår suverenitet og suverene rettigheter og derigjennom våre maritime ressurser.
Forsvarets oppsynsoppgaver fram til nå har omfattet områdene Norges økonomiske sone, vernesonen ved Svalbard og Fiskerisonen rundt Jan Mayen. Fram til sommeren 1999 hadde vi ikke noe kontrollregime for de havområder som ligger utenfor de respektive lands økonomiske sone. Nå går kyststater sammen om å løse problemene i ressursforvaltningen til havs. Innføring av et kontroll- og håndteringsregime under den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC 1North East Atlantic Fisheries Commision) for internasjonale områder i det Nord-Østlige Atlanterhav, inklusiv det såkalte "Smutthavet" og "Smutthullet" stiller krav til norsk forvaltning og håndhevelse av regimet. Her arbeider Norge sammen med Russland, Polen, Island, EU og Danmark på vegne av Færøyene og Grønland. Dette innebærer bl. a. at Norge er forpliktet til å stille med et inspeksjonsfartøy fra Kystvakten eller inngå avtale med andre medlemsstater for å operere et slikt fartøy, dersom vi har mer enn ti fartøyer i området som fisker på en bestemt bestand.
Ved norsk tilslutning til Schengen-avtalen, vil Forsvaret bli involvert i forbindelse med yttergrenseoppsyn på vegne av Schengen-landene. Schengen-samarbeidet ligger i utgangspunktet under justismyndighetenes ansvarsområde. Forsvaret kommer i hovedsak inn i bildet som en støttefunksjon for politiet, og er følgelig normalt sekundærmyndighet i grensekontrollspørsmål. Forsvaret vil imidlertid bli berørt i forbindelse med kontroll ved landegrensen mot Russland og en utfordrende sjøgrenseoppsyn langs kysten. Sjøgrenseoppsyn vil komme til å bestå av en rekke faste kontrollposter langs kysten. Schengen stiller imidlertid strenge krav til kontroll mellom de faste kontrollpunktene. I dette mobile oppsynet vil Kystvakten få en sentral rolle, og da spesielt Indre Kystvakt.
Tilstedeværelse
Forsvaret forbindes som regel med evnen til å løse krigsoppgaver. Men også evnen til å utføre oppdrag i fred er helt sentralt. Maritime styrker har evne til tilstedeværelse som en av de mest sentrale funksjoner. Når Marinens fartøyer er deployert til ett område, betyr dette markering av norske interesser, samtidig som fartøyene gjennom handling kan støtte opp om krisehåndtering.
Tilstedeværelse oppnås ved Kystvaktens daglige virke i de norske ansvarsområder på sjøen. Som element i styrkestrukturen er imidlertid Kystvaktens fartøyer en del av en helhetlig forsvarsorganisasjon og krever støtte fra Forsvaret for øvrig for å kunne løse sine oppdrag. I det daglige er det Kystvakten med støtte fra Luftforsvarets kystvaktshelikoptre og eventuelt Orion- fly som håndhever de norske suverene rettigheter til havs. Forsvarets organer for informasjonsinnhenting er en forutsetning for at dette arbeidet blir utført så effektivt som mulig. Våre forsvarskommandoer sørger for operativ ledelse og for å motta, analysere og distribuere informasjon til underlagte enheter for løsning av kystvaktsoppdrag.
Ved alvorlige kriser som truer norske interesser på sjøen, er marinefartøy en nødvendig del av landets Forsvar. Marinefartøyer er mobile, fleksible og utholdende kapasiteter. Fartøyene har evne til å være i operasjonsområdet over lagt tid og ha høy beredskap fordi de er autonome enheter. Dette gjør det mulig å gjennomføre en sammenhengende tilstedeværelse over lang tid. Mobiliteten gjør det mulig å forflytte seg raskt til andre områder og anvende fartøyene på en avpasset måte. Tilstedeværelse og synbarhet oppnås også når marinefartøy er på transitt eller øver. I sum gjør dette maritime styrker til et meget fleksibelt og egnet verktøy for tilstedeværelse og krisehåndtering.
Tilstedeværelse i våre sjøområder ivaretas ikke av Forsvaret alene, men av vår maritim virksomhet generelt. For det første har vi en betydelig maritim næringsvirksomhet, hvor vi er av de største leverandører av petroleumsprodukter og fisk. For det andre er forskning også av betydning i denne sammenhengen. Vi har en lang tradisjon innen forskning både langs vår kyst og i havområdene som er bl. a. en del av Arktis. Det er denne samlede tilstedeværelsen av norsk aktivitet som viser at vi ta vare på og utnytter de områder hvor vi har suverene rettigheter og andre internasjonale forpliktelser å ta vare på.
Jevnlig norsk tilstedeværelse i våre interesseområder og maritim ressursforvaltning bidrar til å ivareta norske rettigheter til sjøs. Forsvarets rolle som et stabiliserende element gjennom tilstedeværelse er like viktig i framtiden som det før har vært.
Omstillingen av Forsvaret
Det norske forsvaret har det siste året fått mye medieoppmerksomhet. Flere ubalanser i forsvaret er beskrevet. Krisen skyldes manglende balanse mellom Forsvarets oppgaver, ressurser, fredsorganisasjon og styrkestruktur. Forsvarspolitisk utvalg understreker at den voksende ubalansen i Forsvaret gjør det nødvendig å utvikle et forsvar som er tilpasset dagens virkelighet. Det er ikke lengere spørsmål om justeringer og rasjonalisering. Det kreves radikal omlegging. Denne kriseforståelsen er jeg enig i.
Selv om omstillingen har pågått kontinuerlig de siste ti-år, må vi rette opp de ubalanser som endringene har medført. Fortsatt er det ikke samsvar mellom nedleggelse av stridende enheter og støttefunksjoner. For mange støttefunksjoner er blitt videreført, selv etter til dels meget store reduksjoner av styrkestrukturen. Hæren og Kystartilleriet er mer enn halvert i denne perioden, antall undervannsbåter er redusert med 1/3. Antall jagerfly er redusert under den grensen som ble betraktet som en minimumsstruktur for noen år siden.
Mange representanter for lokalsamfunn og kommuner ber om trygghet for sine militære og sivile arbeidsplasser. Det hersker usikkerhet rundt det endelige resultatet av de endringer som vi i dag ser framfor oss. Skulle vi realisert alle ønsker og planer i Forsvaret og tatt hensyn til alle lokalsamfunn som har militær virksomhet måtte vi i dag hatt en forsvarsbudsjett langt over det realistiske.
Norge har i dag et forsvarsbudsjett som ligger nært det europeiske gjennomsnittet i NATO og bør holde seg der. Med dette som fastpunkt må vi sørge for å omstille Forvaret til færre tjenestesteder, færre staber, flere øvelser og et tilstrekkelig investeringsvolum i nytt materiell. Forsvaret kan ha sin virksomhet på et begrenset antall steder i framtiden. Militær tilstedeværelse rundt omkrig i landet og i våre havområder krever militær virksomhet mange steder, men få baser og garnisoner å operere fra.
Tiltakene vi iverksetter må gi betydelig effekt. En rask og dramatisk omlegging vil være best både strukturmessig og personellmessig framfor en fortsatt gradvis prosess. Det må understrekes det brede konsensus om behovet for omstilling – både fra politisk og militært hold – som FPUs innstilling og FS 2000 er uttrykk for. Det er dermed sammenfall i de anbefalinger som er fremmet Forsvarsdepartementet.
Regjeringen vil legge fram en langtidsproposisjon tidlig neste år med sikte på å få den behandlet i Stortinget i vårsesjonen. Som en del av grunnlagsarbeidet for den kommende langtidsproposisjonen om Forsvarets virksomhet og utvikling, er det etablert et fellesprosjekt mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando for å utrede Forsvarets nye fredsorganisasjon. Anbefalinger gitt i FS 2000 og innstillingen fra FPU danner grunnlaget for dette arbeidet.
Siktemålet for omstillingen av Forsvaret er å få en organisasjon som er tilpasset endrede oppgaver, i tillegg til å etablere et akseptabelt driftsnivå og muliggjøre framtidige investeringer. Det nyopprettede samarbeidsprosjektet mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando involverer 150 medarbeidere i utredningsfasen. Utredningsarbeidet er en toppstyrt og ledelsesforankret prosess, hvor helhet, sammenheng og tempo er viktige kriterier. Både FPU og FS 2000 anbefaler en radikal omstilling både i Forsvarets krigsstruktur og fredsorganisasjon. For å realisere behovet for en driftsinnsparing på minst 2 milliarder kroner pr. år, vil det blant annet være påkrevet å kraftsamle Forsvarets virksomhet med konsentrasjon til færre geografiske steder og å redusere bemanningen i fredsorganisasjonen med ca. 5000 årsverk. Dette inkluderer en betydelig reduksjon av stabs-, støtte- og ledelsesenheter, og en styrket strategisk ledelse av Forsvaret. I tillegg vil avhending av materiell, salg av eiendom og flytting av virksomhet stå sentralt.
Det overordnede mål for personellpolitikken i Forsvaret er å ha et høyt motivert personellkorps med tilstrekkelig kompetanse for å løse Forsvarets oppgaver. En mindre og mer framtidsrettet organisasjon vil gi seg utslag i redusert behov for kompetanse, men også behov for ny kompetanse. En stor utfordring vil det bli å utarbeide en plan for omstillingen av personellressursene på bakgrunn av den forventede reduksjon av Forsvarets organisasjon. I den forbindelse har Regjeringen allerede vedtatt nye omstillingstiltak for personell.
I påvente av FPU og FS 2000 har Regjeringen fremmet flere forslag til Stortingets høstsesjon.
I Stortingsproposisjon nr. 75 (1999-2000) fremmer regjeringen forslag til endringer i Forsvarets lønnsadministrasjon og Luftforsvarets styrkestruktur. Regjeringen foreslår å legge ned lønnskontorer Oslo, Hamar og Harstad. Arbeidsoppgavene foreslås ivaretatt av Forsvarets sentrale lønnsadministrasjon med fortsatt lokalisering i Oslo. I tillegg vil Regjeringen fase ut DHC-6 Twin Otter og legge ned 719-skvadronen i Bodø. Endringsforslagene har et samlet innsparings-potensiale over ti år på inntil 83 millioner kroner i nåverdi for Forsvaret.
Regjeringen har i St. prp. nr. 55 (1999-2000) lagt fram forslag om den framtidige virksomhet, styring og organisering av forsvarets logistikkfunksjoner. Proposisjonen bygger på det såkalte STYFOR-prosjektet som ble presentert i Norsk offentlig utredning 1999:8.
Dette prosjektet, og det videre arbeidet med Stortingsproposisjonen, har vist at det ligger et betydelig potensiale for innsparing gjennom en bedre samordning og koordinering av støttefunksjoner mellom Forsvarets ulike materiell- og forsyningsvirksomheter.
I dag omsetter Forsvarets materiellvirksomheter ca. 60% av forsvarsbudsjettet og har ca. 7000 ansatte. Dagens organisering av logistikkfunksjonene har gitt begrenset samordning og i liten grad ført til helhetlig ressursutnyttelse for Forsvaret sett under ett. Det er derfor et stort potensiale for innsparing gjennom bedre samordning og koordinering av Forsvarets logistikkvirksomheter. Regjeringen foreslår i proposisjonen å opprette Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) og slå sammen Forsvarets ulike materiellvirksomheter til én organisasjon. Omorganiseringen vil innebære en reduksjon over tid på ca. 600 årsverk og en innsparing på 3 800 – 4 500 millioner over ti år.
FLO vil ved etableringen bestå av forsyningskommandoene i Hæren, Luftforsvaret og Sjøforsvaret, Forsvarets tele- og datatjeneste (FTD), materielldelen av Forsvarets overkommando/-sanitetsstaben, deler av de regionale forsyningskommandoene og Forsvarets øvrige verksteder og lagre. FLO vil i hovedsak være kundefinansiert, dvs. at brukerne skal betale for tjenestene.
Arbeidet med å modernisere Forsvarets styrkestruktur
Jeg vil kort gjennomgå de viktigste moderniseringer av Forsvarets maritime styrkestruktur.
Luftforsvarets fire maritime overvåkningsfly av typen P-3C Orion har gjennomgått en omfattende oppdatering. Prosjektet har vært gjennomført i samarbeid med USA, som har tilsvarende fly i sin marine. Selve oppdateringen har vært gjennomført i USA. Hensikten med prosjektet har vært å styrke mulighetene for overvåking av norske interesseområder.
Kontrakt for Norges første kystvaktskip med isbrytende kapasitet ble inngått 1. januar 2000. Fartøyet har vært under bygging i hele 2000. Overlevering til Sjøforsvaret forventes i 2002. Kontrakten med Langsten verft gjennomføres innenfor et omfang på 675 millioner kroner.
Etter at det ble inngått kontrakt med det spanske verftet Empresa Nacional Bazán i juni er anskaffelsen av nye fregatter kommet godt i gang. Bazán og deres underleverandører i flere land, bl. a. USA og Norge, vil arbeide med detaljkonstruksjon, bygging og testing slik at det første fartøyet i Fridtjof Nansen-klassen etter planen er klar til foreløpig levering i 2005. Det skal da gjennomføre ytterligere tester i en periode på to år før endelig levering. Det er planlagt at de nye fregattene vil bli operative fra 2008 og utover, og de vil da erstatte dagens fregatter av Oslo-klassen, som ble bygget i midten av 1960-årene.
Fregattene i Fridtjof Nansen-klassen vil bli helikopterbærende eskortefartøyer som skal kunne operere både i kystfarvann og på det åpne hav. De vil primært bli utstyrt for anti-ubåt operasjoner, men vil også ha en kapasitet til å bekjempe overflatefartøyer. Samtidig vil de ha en god selvforsvarsevne mot angrep fra fly og missiler.
Fregattene skal kunne beskytte sjøtransport, støtte kystvakten i suverenitetshevding, og kunne bidra til håndtering av episoder og kriser, nasjonalt og internasjonalt.
MTB-våpenet inngår ikke i FS-2000 strukturen. Dette fordi Forsvarssjefen mener våpenet ikke representerer en tilstrekkelig viktig kapasitet til å få prioritet i den ressurssituasjon Forsvaret befinner seg i. FPU mener imidlertid at Norge må ha kystgående marinefartøyer som kan løse både freds-, krise- og krigsoppgaver i kystsonen. På grunn av ressurssituasjonen mener utvalget at det er nødvendig med en nærmere vurdering av vedlikehold og utvikling av slike kapasiteter. Spørsmålet om oppstart av serieproduksjon av nye MTBer vil bli avklart i arbeidet med proposisjonen om omlegging av Forsvaret.
Vurdering av tilbudene i det nordiske samarbeidsprosjektet "Nordic Standard Helicopter Project"(NSHP), hvor det for Norges del tas sikte på anskaffelse av maritime helikoptre, er i hovedsak sluttført. Det planlegges med oppstart av kontraktsforhandlinger nå i oktober. Det vurderes samtidig om man skal dekke behovet til kystvakten på kort sikt i form av en oppgradering av eksisterende Lynx eller nyanskaffelse. Utfallet av vurderingen vil være avgjørende for når nye kystvakthelikoptre skal anskaffes. Gitt at de norske kravene er tilstrekkelig ivaretatt i de fellesnordiske forhandlingene, tas det sikte på å inngå nasjonal kontrakt i løpet av 2001. Totalprosjektets ramme er 4814 millioner kroner.
Avslutning
Forsvarets nye struktur er til vurdering og endelige konklusjoner er følgelig ikke trukket av Regjeringen. Dette vil først skje etter en grundig vurdering av FS 2000, FPU 2000 og andre relevante forhold. Vi ser for oss at omfanget av og retningen på omstillingen i grove trekk vil bli basert på FPUs innstilling og FS 2000.
Forsvarsdepartementet forbereder nå beslutningsgrunnlaget for Regjeringen til den nye langtidsproposisjonen for Forsvaret. Utredningen av den nye fredsorganisasjonen legges opp til å være åpen og inkluderende. Som forsvarsminister blir jeg orientert av flest mulig berørte parter.
Regjeringen ønsker en forutsigbar økonomisk situasjon for Forsvaret for å kunne sikre langsiktige investeringer og nødvendig helhet i omstillingsarbeidet. Ideen om et bredt forsvarspolitisk forlik, med faste rammer for forsvarsbudsjettet i en periode, er en av de mest sentrale anbefalinger fra det forsvarspolitiske utvalg. En slik løsning vil forbedre den økonomiske planleggingen i en lengre tidshorisont og være et viktig bidrag til arbeidet for et bedre forsvar. Det har både vi og Forsvaret fortjent.
Takk for oppmerksomheten.