Ærede forsamling!

Jeg setter pris på denne muligheten til snakke til og med elevene på dette kurset. Det å holde en åpen og god dialog med alle miljøer som er opptatt av Forsvarets framtid er noe jeg legger stor vekt på. Ekstra viktig og spennende er det selvsagt i tider, som nå, hvor vi står midt oppe i veivalg og beslutninger med store konsekvenser ikke bare for Forsvarets innretning, men også for den enkelte ansatte, ja, ikke minst for nettopp dere.

Vi har erkjent at det Forsvaret vi har i dag, ikke er det Forsvaret vi vil ta med oss videre inn i det nye århundret. Forsvaret er godt i gang med omstillingsarbeidet, men jeg innser at utfordringene står i kø. Uten omfattende endringer, er jeg redd Forsvaret vil komme mer og mer på etterskudd i forhold til hvilke krav vi selv må stille og ikke minst i forhold til de alliertes forventninger som følge av at NATO har endret seg i takt med den sikkerhetspolitiske utvikling. Det nye Forsvaret skal kort og godt kunne ivareta Norges sikkerhet, i en tid preget av dynamikk og usikkerhet, på en troverdig og tillitvekkende måte.

I dette foredraget ønsker jeg innledningsvis å gi en kort beskrivelse og vurdering av den sikkerhetspolitiske bakgrunnen for den omstillingen Forsvaret krever. Deretter vil jeg se nærmere på de utfordringene vi står overfor, både i lys av den sikkerhetspolitiske utvikling og i lys av Forsvarets "helbred" i dag. Så vil jeg antyde konturene av et framtidig forsvar slik jeg ser det, før jeg avslutter med å si litt om selve omstillingsprosessen.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon, ti år etter at den kalde krigen var over, er fortsatt uforutsigbar og kanskje like vanskelig å håndtere som stormaktskonfrontasjonen var under den kalde krigen. Teknologiutviklingen og globaliseringen av økonomien gjør at det moderne samfunn veves tettere sammen. Dette gir fordeler og muligheter, men gjør oss samtidig mer sårbare. Jeg kan bare nevne norsk og til dels vesteuropeisk økonomis avhengighet av av olje- og gassproduksjonen. Den kan uten sikringstiltak settes ut av spill relativt enkelt. Det nye internasjonale sikkerhetsbildet må derfor ses i sammenheng med den økte sårbarheten i vestlige moderne samfunn.

Hva slags utfordringer – eller mer presist - hvilke risikoscenarier kan vi så se for oss i dag og kommende år? Det kan være hensiktsmessig å dele inn i fire grupper.

For det første finnes det fortsatt en tradisjonell militær restrisiko mot utsatte deler av alliansen. I forhold til situasjonen under den kalde krigen, er Russland i dag militært og økonomisk svekket, og har på mange måter innledet et fredelig samarbeid med sine naboer i vest. Russland må imidlertid, på tross av

Putins relativt klare seier i presidentvalget, fortsatt betraktes

som politisk labilt. Det gjenstår imidlertid å se hvordan den videre politiske og økonomiske utvikling vil påvirke Russlands militære kapasitet i tiden framover. Den brutale russiske krigføringen i Tsjetsjenia, der de militære later til å ha lagt liten eller ingen vekt på å skjerme sivilbefolkningen fra kamphandlingene, medfører også en belastning på forholdet til de vestlige land. Dette har skapt ny usikkerhet om en viktig del av det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa.

På kort og middels sikt ser vi imidlertid bort fra muligheten for et storstilt angrep mot norsk territorium som kan true vår eksistens som nasjon. Selv om stormakter i vår nærhet synes å ha en voksende militær evne til på relativt kort varsel å gjennomføre begrensede militære operasjoner, vurderer vi sannsynligheten for at en slik trussel om bruk av militær makt skal bli rettet mot oss, som liten. Men verden kan endre seg. På lengre sikt kan følgelig verken et begrenset eller mer omfattende angrep mot norsk territorium avskrives fullstendig. Naboskapet med en stormakt vil derfor også i framtiden på den ene eller andre måten utgjøre en sentral faktor for Norges sikkerhet.

Den andre gruppen av utfordringer som vi må ta hensyn til framover, er regional ustabilitet og indre uro i stater som ligger så nært NATOs traktatområde at det kan true sikkerheten og stabiliteten til en eller flere av alliansens medlemmer.

Hendelsene i det tidligere Jugoslavia er vel det fremste eksemplet på denne typen utfordring. Situasjonen på et overordnet nivå er riktignok under kontroll både i Bosnia og Kosovo, men de fundamentale sikkerhetsproblemene på Balkan er framdeles langt fra løst på en tilfredsstillende måte. Store NATO-styrker er derfor fortsatt bundet der.

Den tredje gruppen av utfordringer som vi nå står overfor er den økende spredning av masseødeleggelsesvåpen. I 1999 gjennomførte India og Pakistan kjernefysiske sprengninger. Flere land i Midtøsten og andre ustabile regioner vil trolig om få år ha utviklet eller anskaffet langtrekkende missiler som også kan ramme Europa.

Økt europeisk militært engasjement ute kan øke risikoen for at også europeiske land kan havne på «målprioritetslista» til slike aktører. Mot den typen motstandere som det her er tale om, vil avskrekking trolig ikke være et virksomt middel.

Dette skaper selvfølgelig betydelige utfordringer for oss. Flere av våre alliansepartnere overveier nå å etablere et begrenset forsvar mot ballistiske missiler, det såkalte Theatre Missile Defence, nettopp for å kunne møte en slik trussel.

Den fjerde og siste gruppen av utfordringer er kanskje den som vi har vanskeligst for å finne egnede tiltak mot, og det vil heller ikke være Forsvaret som vil spille hovedrollen i bekjempelsen av slike utfordringer. Det jeg her snakker om er ulike former for statlig eller ikke-statlig terrorisme og organisert kriminalitet. Motivene kan være både av politisk og økonomisk art.

Det som gjør disse truslene ekstra alvorlige – som om de angrepsformene jeg nettopp nevnte i seg selv ikke er alvorlige nok – er at de har en tendens til å forgrene seg i uventet retning; og vi kan trekkes inn i konflikter som i utgangspunktet ikke var ment å berøre Norge. Samarbeidet med politiet og det sivile samfunn vil bli viktig i håndteringen av denne gruppen utfordringer.

Som en ser, er problemet for norsk forsvarspolitikk ikke først og fremst å finne utfordringene, men å dimensjonere Forsvaret utfra utfordringenes alvor og sannsynlighet for at de skal kunne virkeliggjøres og bekjempes. Norge må derfor, i samarbeid med våre allierte, innrette Forsvaret på en slik måte at vi kan reagere adekvat på ulike sett av trusler. Dette bringer meg over på utviklingen i NATO og EU.

NATOs nye strategiske konsept er ikke en oppskrift på hvilke operasjoner NATO skal gjennomføre i framtiden. Det angir derimot hva slags redskaper som skal utvikles og stilles til disposisjon for alliansens politiske lederskap. Militær makt er bare ett av flere virkemidler i denne sammenhengen. Dessuten vil det framdeles være politiske beslutninger, fattet enstemmig av 19 demokratisk valgte regjeringer, som avgjør om - og i tilfelle hvordan - makt skal brukes.

NATOs hovedoppgave er fortsatt å forsvare medlemsland mot angrep – altså kollektivt forsvar etter Artikkel V. Dette gjelder naturligvis også de nye medlemsland. Samtidig øker internasjonale fredsoperasjoner i omfang og betydning. Denne utviklingen stiller store krav til politisk og militær planlegging og ledelse, utrustning, infrastruktur, trening og øving.

Washington-toppmøtet vedtok videre en plan for utviklingen av den militære kapasiteten som er nødvendig for å kunne nå de målene det strategiske konseptet legger opp til, det såkalte "Defence capabilities initiative" forkortet DCI.

Gjennom DCI vil NATO forbedre sin kapabilitet innenfor de fem områdene mobilitet, utholdenhet, fleksibilitet, overlevelsesevne og ledelse. En trend her er prinsippet om forbedret standardisering av prosedyrer, materiell og støttefunksjoner slik at multinasjonale operasjoner og etablering av multinasjonale forband faller lettere enn før. Dette er for så vidt en forutsetning for å kunne sette opp en såkalt Combined Joint Task Force for å kunne operere i henhold til det nye strategiske konsept.

Et annet betydningsfullt trekk i det sikkerhetspolitiske bildet er den Europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk, forkortet ESDP. Forståelsen av hva ESDP skal resultere i, er noe forskjellig, avhengig av fra hvilken side av Atlanteren man betrakter det. Dette ble senest synliggjort i forbindelse med EUs toppmøte i Lisboa i mars i år. Den store utfordringen her vil bli å skape en forbedret europeisk evne til å ta ansvar for vår egen sikkerhet, også med militære midler, uten at dette skaper motsetninger som kan svekke det transatlantiske samarbeidet.

Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap i EU, er Norge så avgjort tjent med at NATO fortsatt framstår som det primære forum for vestlig sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Jeg mener man vanskelig kan tenke seg at andre institusjoner kan få tilsvarende handlekraft og effektivitet både politisk og militært. Selvsagt vil andre internasjonale organisasjoner ivareta viktige oppgaver i internasjonal sikkerhetspolitikk. Washington-toppmøtet i fjor markerte imidlertid at NATO fortsatt er i endring for å tilpasse seg en ny internasjonal situasjon, og for å forbli relevant i forhold til de utfordringene vi ser for oss i framtiden.

Samtidig vil utviklingen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk kunne få svært konkrete konsekvenser for det norske Forsvaret. I forbindelse med EUs toppmøte i Helsingfors høsten 1999 gjorde EU-landene de prinsipielle vedtakene for etablering av egne sikkerhets- og forsvarspolitiske strukturer. Hvordan europeiske land utenfor EU, deriblant Norge, vil kunne medvirke til de nye strukturene er så langt ikke endelig klarlagt.

EU landenes målsetning om en multinasjonal styrke for fredsoperasjoner på armekorpsnivå, det vil si 50-60 tusen soldater støttet av sjø- og luftstridskrefter innen 2003, er meget ambisiøs. Selv om det gjenstår å se i hvilken grad de makter å realisere dette målet, må vi planlegge med at EU på mellomlang sikt vil spille en betydelig rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Det er derfor et norsk politisk ønske om fra starten av å bidra til å nå denne målsetningen.

Norges posisjonering i forhold til det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i Europa blir av stor viktighet i tiden framover. Det vil være avgjørende for Norge å sikre deltagelse og innflytelse innenfor et nytt institusjonelt rammeverk. For oss er dette et viktig konstitusjonelt spørsmål. Norske styrker til en EU-ledet operasjon forutsetter at vi har full innsikt og medvirkning i planleggingen av operasjonene. Alvoret i slike beslutninger setter med andre ord høye krav til muligheten for medinnflytelse; konsultasjoner etter at beslutninger er fattet vil ikke være tilstrekkelig for Norge på dette området.

En hovedutfordring er det teknologiske gapet innad i alliansen hvor de europeiske statene har mye å ta igjen. Arbeidet i Europa for å tette disse gapene har, som nevnt, startet. En av de mulighetene Norge har for å vinne innflytelse, er å utvikle enkelte spesielle militære kapasiteter som kan bidra til å fylle de alvorligste hullene i EU-landene sitt styrkeregister.

De styrkereduksjoner som har funnet sted i NATO de siste år, gjør også at reaksjonsstyrkene må fungere mer fleksibelt. Det vil si at de samme enhetene går igjen i flere forskjellige planverk og styrkelister. Hvis kriser skulle oppstå på flere steder samtidig, vil reaksjonsstyrkene ikke strekke til og en prioritering mellom de kriserammede områdene vil måtte foretas. Dersom vi i en slik situasjon skulle få en krise i Nordområdet, spørs det hvilke styrker som da er ledige og kan settes inn som forsterkning i vår del av Europa. Spenningene og urolighetene i Nord-Afrika, Midtøsten, Kaukasus og ikke minst på Balkan har definitivt dreid NATOs oppmerksomhet sydover og det er ingen tvil om at det i dag er Middelhavsområdet som er det stedet hvor alliansen kraftsamler sine sikkerhetspolitiske virkemidler.

På den annen side finnes det også mange forhold som tilsier at Norges strategiske betydning og interesse ikke er blitt redusert - snarere tvert om. Den nevnte utviklingen av en egen europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk innen EUs rammer, er i ferd med å føre oss inn i en situasjon hvor norsk land- og sjøterritorium befinner seg midt mellom tre betydelige maktsentra; USA, Russland og EU. Dette påvirker også vår strategiske situasjon.

Vi har videre i løpet av de siste år utviklet oss til å bli en strategisk energileverandør for statene på det europeiske kontinent. Tyskland vil for eksempel i fremtiden få over 30% av sine naturgassleveranser fra Norge. Det at en stor andel av det øvrige energibehovet dekkes av Russland, gjør ikke vår betydning mindre.

Innenfor NATO har vi også tradisjonelt hatt en sterk stilling på andre områder. Dette gjelder særlig strategisk etterretning og vårt potensiale i form av en stor handelsflåte under norsk eierskap og flagg. Hvis vi legger forholdene til rette, vil våre ressurser på disse områdene også i framtiden kunne påvirke vår strategiske betydning og innflytelsesevne innenfor alliansen.

Et lite land med store ressurser og høy almen geostrategisk verdi kan fort havne i en utsatt posisjon. Det fordres derfor at Norge besitter en militær kapasitet som – i samarbeid med våre allierte – er tilstrekkelig til at bruk av militær makt mot oss blir et svært lite fristende alternativ.

Hva er så status for vårt forsvar i dag?

Forsvaret står utvilsomt – i et ressursperspektiv - overfor en såkalt dobbel ubalanse. Økte driftsutgifter medfører på den ene siden reduserte investeringer. På den annen side er Forsvaret gitt for knappe ressursrammer i forhold til de oppgavene som er fastsatt. Dagens organisasjon og aktivitet er rett og slett underfinansiert og ute av stand til å levere det produkt som det til nå er planlagt for. Regjeringens nylig framlagte forslag om ikke å anskaffe 20 nye erstatningsfly i kampflyflåten nå, må blant annet ses på som ett av flere grep som må gjøres for å unngå at situasjonen forverrer seg ytterligere. Når dette er sagt, vil jeg ikke gi inntrykk av at Forsvaret er i noen fundamental krise. Alle land vi naturlig kan sammenligne oss med er midt oppe i tilsvarende omstillinger, og Norge er langt fra dårligst stilt når det gjelder evne og mulighet til å omstille forsvarssektoren. Det er helt klart at det er andre sentrale allierte, som f.eks Tyskland, som er mer bakpå i forhold til tidens utfordringer enn hva vi er.

Vi har i egentlig hatt to debatter gående om tilstanden i vårt forsvar. Den ene berører vår evne og mulighet til å delta i slike operasjoner som i Kosovo. Den andre går på tilstanden i vårt hjemlige forsvar. De problemer som er identifisert må holdes adskilt, men må likevel sees i sammenheng i en debatt om framtidig innretning av Forsvaret.

Media har det siste året vært fokusert endel på Norges angivelig beskjedne bidrag i Kosovo-operasjonen, samt mangler ved utstyr og knapphet på personell. Både luft- og bakkeoperasjonen knyttet til Kosovo har vist at vi har et potensiale for forbedring, spesielt i forhold til reaksjonsevnen. F-16 skvadronen som deltok i luftoperasjonen, er innmeldt til NATO som en hurtig reaksjonsstyrke. Det kan derfor hevdes at den derfor burde ha vært forberedt på nettopp en situasjonen som den i Kosovo. Det viste seg likevel at vi ikke hadde alle elementer på plass da aktiviseringsordren ble gitt i oktober 1998. Det tok også et halvt år før vi var på plass med større bakkestyrker i Kosovo. Selv om vi nå i.f.m. investeringspoposisjonen som nylig er lagt fram for Stortinget, viser at regjeringen tar konsekvensene av dette ved å satse på nye våpensystemer som vil utvide anvendelsesområdet for de oppdaterte F16 (MLU), er de svakheter som jeg har påpekt egentlig en følge av hvordan vi har organisert oppsetting av styrker for internasjonale operasjoner, og som ikke synes å være godt nok.

Men i et videre perspektiv berører disse mangler også en annen nokså grunnleggende problemstilling. Er vårt vernepliktsbaserte forsvarskonsept velegnet for styrkeproduksjon til internasjonale oppdrag? Har vår forsvarsplanlegging vært innrettet mot deltakelse i slike skarpe oppdrag som vi hadde i Kosovo, d.v.s. tvangsoperasjoner med referanse til kapittel VII i FN’s charter? Selv om svaret er nei, vil det være feil å fokusere for sterkt på tellende bidrag fra norsk side i en ny type operasjoner utenfor norsk territorium som vårt forsvar ikke har vært innrettet mot, og som vi derfor vanskelig til nå har kunnet være godt nok forberedt på.

Den andre debatten har gått og går på om vi har tilstrekkelige midler til investeringer og styrkeproduksjon og øvelse av invasjonsforsvaret. Ligger våre fartøyer for mye ved kai, får ikke våre flygere nok timer i luften, øves det ikke nok i Hæren, investeres det for lite? Her står vi overfor to problemstillinger;

I hvilken grad skal det framtidige norske forsvar innrettes mot å forsvare våre områder?

Må vi i framtiden stadig oftere være beredt til å bidra internasjonalt også i rene krigsoperasjoner, eller kan et framtidig forsvar balansere disse oppgavene på en fornuftig måte?

Vi går etter alt å dømme mot en utvikling hvor bl.a troverdighet som NATO-medlem vil avhenge like mye av hvordan og hvor mye vi vil bidra med når det brenner utenfor vårt eget gjerde, som av hvordan vi ordner oss for å forsvare vår egen teig.

For å oppnå reaksjonsevne og den ønskelige operative tilgjengelighet, er vi avhengig av å ha nok personell som er tilgjengelig når det kreves og innstilt på innsats selv om det ikke er fedrelandets eksistens som er truet. Vårt mål er følgelig snarest få på plass romslige og forutsigbare tiltak hva angår forsikring, lønn, kontrakter, rotasjonsordninger, forhold for de pårørende etc.

Når alt dette er sagt er det mitt inntrykk at norske soldater og offiserer holder en meget god standard og på ingen måte står tilbake i forhold til våre allierte. Det har vår innsats på Balkan de siste år og deltakelse i NATOs kommandostruktur siden opprettelsen vist. Jeg tror vårt system for utdanning av befal er meget godt og jeg har også fått det inntrykk at våre avdelinger, etter nærmere 12 måneders utdanning og samøving, er fullt på høyde med de beste utenlandske.

Stortingsmelding nr. 38, som nylig er behandlet Stortinget, inneholder forslag til hvordan vi kan bedre reaksjonstiden for norske styrker som skal delta i internasjonale operasjoner. Jeg betrakter denne meldingen som et nødvendig skritt på veien mot det framtidige Forsvaret, og den vil være et viktig grunnlag for arbeidet med den kommende Langtidsmeldingen som vil trekke opp hovedlinjene for hvordan vårt framtidige forsvar skal se ut. Jeg vil i denne forbindelse minne om at det var Bondevik-regjeringen som la fram denne meldingen, og den nye regjeringen kunne i all hovedsak slutte seg til meldingens politikk. Det indikerer at det neppe verken når det gjelder norske prioriteringer m.h.p norsk engasjement i internasjonale operasjoner, eller i forsvarspolitikken generelt, vil bli noen omfattende kursendring i forhold til forrige regjering. Vi føler at vi kan samarbeide, spesielt med de tidligere regjeringspartier om linjene i den framtidige forsvarspolitikken, og vi legger stor vekt på at vi kan opprettholde en felles forståelse og enighet når de omleggingene som vi står foran skal vedtas og gjennomføres. At det synes å være en skepsis hos opposisjonen på Stortinget mot at vi på ny skal være med på i sikre freden i Libanon i kjølvannet av den israelske tilbaketrekning fra de okkupert områdene i sør, anser jeg ikke som noe brudd på en mer grunnleggende enighet om vårt engasjement internasjonalt.

Forsvaret må tilpasse seg de krav samfunnet stiller, men vi må selvfølgelig ha et realistisk ambisjonsnivå. Det vil alltid være begrenset hva et lite land som Norge bidra med i skarpe operasjoner av f.eks Kosovo-typen. Til nå har de aller fleste internasjonale oppdrag i hovedsak vært fredsbevarende operasjoner og først og fremst krevd kvaliteter hos soldatene som ikke går direkte på regulær kamptrening. Fredsbevarende operasjoner er f.eks overvåking, patruljering, inspeksjon, trafikkontroll, stabsoppgaver, sanitetstjeneste etc. Selv om tyngdepunktet trolig også vil ligge på denne type oppdrag i framtiden, kommer vi ikke utenom å måtte tilpasse oss nye krav. I den sammenheng vil det også være viktig at det framtidige trening- og øvelsesmønster gjenspeiler de kravene som blir stilt til deltakelse i et mer utadvendt forsvar, bl.a. at øvelser med øvrige av NATOs reaksjonsstyrker får en noe større betydning enn tidligere.

Ved å ha pekt på hvilke rammebetingelser og krav som ligger til grunn for Forsvarets framtidige utvikling, har jeg også antydet hvordan vi ser på hvordan et framtidig forsvar bør innrettes og struktureres. Uten å foregripe resultatet av verken Forsvarspolitisk utvalg eller Forsvarssjefens anbefalinger på basis av forsvarsstudien, skal jeg meget kort og meget grovt forsøke å tegne konturene av et framtidig forsvar slik vi ser det for oss. Først ønsker jeg å presisere at norsk forsvarspolitikk fortsatt må bygge på fire søyler; nemlig et nasjonalt balansert forsvar, samvirke med våre allierte, totalforsvarskonseptet og den allmenne verneplikt.

I tillegg til disse fire grunnprinsippene, har vi trukket opp noen hovedretningslinjer for utviklingen av styrkestrukturen:

For det første skal Forsvaret være helhetlig der de ulike delene av virksomheten og styrkestrukturen er nøye avstemt mot hverandre og mot Forsvarets oppgaver i fred, krise og krig. Vi kan ikke ta oss råd til av tradisjonelle, regional- eller næringspolitiske hensyn, å opprettholde våpenarter og avdelinger som ikke vil ha en sentral rolle i en moderne struktur og operativt miljø.

For det andre må vi bygge inn handlefrihet til å kunne møte endrede forutsetninger. Vi må altså skape en struktur som lett kan tilpasse seg en endret sikkerhetspolitisk situasjon så vel som endrede økonomiske rammer. Det nye Forsvaret må altså ha innebygd en reell regenereringsevne.

For det tredje må strukturen preges av et nøkternt kvalitetsnivå. Dette betyr at Forsvaret må vurdere nøye hvor vi kan klare oss med det som er godt nok og på hvilke felter vi må være helt i front med hensyn til kvalitet.

Når vi nå skal bygge en forsvarsstruktur på disse forutsetningene, står vi overfor flere avveininger. Forsvarets oppgaver er fortsatt svært mangeartede. De fleste av våre allierte derimot, har ingen utfordring i form av felles grense med en lite forutsigbar og fortsatt militært sterk stormakt å ta hensyn til. De kan derfor senke ambisjonsnivået ved sine grenser betydelig og konsentrere seg om de andre og nye utfordringene.

Det er her hjemme bred politisk enighet om å styrke Norges evne til å delta i internasjonale militære operasjoner samtidig som de tre andre grunnpilarene i vårt forsvarskonsept - verneplikten, totalforsvaret og et nasjonalt balansert forsvar –opprettholdes. Jeg er også av den oppfatning at satsing på oppgaver internasjonalt vil bidra til å styrke vårt hjemmeforsvar. Det står helt klart for meg at en liten nasjon som vår ikke kan ta seg råd til å ha to typer forsvar ved siden av hverandre. Det nye Forsvaret må, med sine samlede ressurser, være i stand til å løse alle typer oppgaver som det blir pålagt – både ute og hjemme.

En annen avveining som må gjøres er mellom bruk av militær makt og de andre sikkerhetspolitiske virkemidlene som vi rår over. Dette gjelder ikke bare ved kriser og konflikt ute, men også i forhold til utfordringene her hjemme. Vårt mangeartede sikringsbehov kan stå som eksempel på et felt hvor en slik avveining må gjøres.

Det tredje behovet for avveining gjelder graden av multinasjonalitet. Finnes det oppgaver hvor vi kan redusere vår nasjonale ambisjon til et minimum og anmode våre allierte om å støtte eller sogar overta? Finnes det på den annen side felt hvor vi i en multinasjonal kontekst kan stille så sterke bidrag at det får vesentlig positiv betydning for vår evne til å øve innflytelse? Dette mener jeg er spørsmål som det er ytterst viktig å få debatt omkring. Jeg tror at økt grad av samarbeid med våre allierte om flere av Forsvarets oppgaver enn det som hittil har vært vanlig gjennom vårt NATO-medlemskap, kan være en fornuftig vei å gå for å skaffe til veie kapasiteter. Dette vil kunne gjøre oss i stand til å nå målsetningene om å yte effektive militære bidrag til alliansens kollektive sikkerhet, utnytte de tilgjengelige ressursene mer effektivt og å knytte allierte styrker tettere til forsvaret av Norge. Når det gjelder dette spørsmålet tror jeg riktignok at perspektivet strekker seg noe lengre fram i tid enn kommende langtidsperiode, hvis vi snakker om ordninger av noe omfang. Det kan selvfølgelig også stilles spørsmål ved om ikke slike perspektiver åpner for en diskusjon om forholdet mellom de fire søylene i forsvarskonseptet, ikke minst spørsmålet om opprettholdelse av et nasjonalt balansert forsvar. La meg si det slik; hvis vi av ressursmessige årsaker blir "tvunget" til å søke slike løsninger for vår sikkerhet, vil dette være uheldig, og vi vil kanskje ha kommet i en situasjon hvor vi ufrivillig har måttet renonsere på prinsipper som er nedfelt i forsvarskonseptet. Men dette er ikke mitt utgangspunkt. Jeg vil primært vurdere om det totalt sett vil tjene Norges og alliansens sikkerhet bedre, hvis vi inngår nærmere i slike formasjoner og samarbeid for øvrig, og det uavhengig av hvordan ressursutviklingen for Forsvaret blir. Hvis vi skal endre vårt forsvarskonsept, skal det primært gjøres på basis av grundige overveielser av behov.

Hvordan vil så det nye Forsvaret se ut?

Jeg kan naturlig nok ikke før utredningene foreligger ikke være svært konkret når det gjelder hvordan det framtidige forsvaret vil se ut. Noen punkter vil jeg imidlertid framheve.

Jeg ser av invitasjonen at det er av interesse å få mitt syn på forholdet mellom det politiske nivå og Forsvarets øverste ledelse. Jeg er noe usikker på hva som menes, men la meg i hvert fall slå fast; jeg er trygg på at det er et felles ønske om at forholdet skal være så godt som mulig, og ikke minst at det er klare linjer når det gjelder ansvar og roller. Jeg opplever få problemer i dag. Sjelden eller aldri har vel møtehyppigheten mellom meg og Forsvarssjefen vært større etter at jeg overtok enn hva som tidligere har vært praksis. Og jeg legger ikke skjul på at det har vært omfattende og dyptgående diskusjoner, men svært fruktbare.

Forholdet har også et organisasjonsmessig aspekt. Omorganisering av Forsvarets overkommando er både et nødvendig og ønskelig tiltak. Det vil ha et klart innsparingspotensiale ved å trimme og redusere organisasjonen. Det foreligger allerede en skisse til omorganisering, og jeg har gitt min tilslutning til at arbeidet skal videreføres i henhold til en slik skisse. Jeg finner det riktig at vi ser resultatet av omorganiseringen av FO, før vi eventuelt går videre å med å se på de organisatoriske forhold mellom departementet og overkommandoen. Som kjent besluttet den forrige regjeringen at FD og FO skulle samlokaliseres. Av de nevnte grunner har jeg besluttet å la dette spørsmålet foreløpig være i bero, også i påvente av forsvarsstudien og forsvarspolitisk utvalg.

Vår nåværende tunge og mangfoldige nasjonale kommandostruktur må slankes betraktelig for å tilpasses størrelsen, strukturen og oppgavene til Forsvaret for øvrig. I denne sammenheng må det også tas hensyn til endringene i NATOs kommandostruktur. Det er imidlertid av nasjonale årsaker et ufravikelig krav at vi opprettholder en reell fellesoperativ kommando i Norge.

For å kunne dekke hele spekteret av utfordringer er det nødvendig å utvikle styrker som har evne til å reagere raskere og mer fleksibelt på flere ulike typer operasjoner enn tilfellet er i dag. Dette må kombineres med evnen til utholdenhet når styrkene er deployert. For å oppnå dette må våre styrker for internasjonal innsats være identifisert og klargjort på forhånd. I Stortingsmelding 38 opprettes derfor "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner" – som vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet i planleggingen av våre uteengasjement.

Styrkeelementene, som for øvrig vil være en normal del av det nasjonale Forsvar, skal kunne delta i alle de operasjoner det er rimelig å tenke seg kan bli aktuelle for Norge. På sikt vil det trolig være hensiktsmessig for oss å integrere betydelige deler av våre styrker i flernasjonale forband. Jeg ser også for meg at vi i framtiden i større grad enn før går til felles anskaffelser, drift og trening for enkelte styrkers vedkommende.

Jeg vil avslutningsvis si litt om selve omstillingsprosessen.

Departementet legger meget stor vekt på betydningen av å ivareta sammenhengen mellom de sikkerhetspolitiske mål og virkemidler og en forsvarspolitikk med klart definerte mål og oppgaver. Derfor legger vi også stor vekt på at det nye Forsvaret skal være fundert på et godt nok, men realistisk økonomisk grunnlag.

Forrige langtidsmelding, St.meld. nr. 16, som ble framlagt av den siste Harlem-Brundtland-regjeringen, igangsatte en omfattende prosess for å utvikle et forsvar i bedre balanse, selv om effektene av tiltak dels er uteblitt, dels er blitt forsinket. Hva vi denne gang ønsker å få til bedre enn tidligere, er kraftsamling om èn helhetsplan for omstilling som vil utgjøre en stor del av grunnlaget for neste langtidsmelding. Det vil legges mye vekt på problemstillinger knyttet til drift ved siden av de mer grunnleggende spørsmål om oppgaver og ambisjonsnivå, og hvordan viktige prinsipper i forsvarskonseptet som den alminnelige verneplikt skal praktiseres.

For at Forsvarets troverdighet og legitimitet skal ivaretas, kommer vi ikke utenom å slakte en del "hellige kyr". Forsvarets organisasjon må som sagt slankes. Dette gjelder ikke minst fredsorganisasjonen som lenge har vært for stor i forhold til styrkestrukturen. Dette vil gjelde så vel forsvarsgrenene som forvaltningene. I den forbindelse la jeg fram for Stortinget tidligere denne måneden et forslag om å opprette "Forsvarets logistikkorganisasjon". Vi vil slå sammen Forsvarets ulike materiellvirksomheter, hvor ca 7000 er ansatt i dag, til èn organisasjon. Dette vil i løpet av noen år spare ca 600 årsverk og 3 til 5 mrd. kroner. Forsyningskommandoene vil inngå i organisasjonen, samt en rekke andre staber, verksteder og lagre.

De fleste avdelinger vil bli berørt av omstillingen. Likeledes antall garnisoner og leire. Dette vil med stor sannsynlighet medføre en omfattende lokaliseringsdebatt. Hensynet til Forsvaret må selvfølgelig komme først. Jeg vil minne om at forrige regjering slo fast at god forsvarspolitikk er god distriktspolitikk, men i den rekkefølgen. Dette synet støtter jeg fullt ut.

En erfaring som vi smertelig har gjort oss i løpet av 90-årene, er at omstilling koster ressurser og krefter. Vi vurderer derfor hvordan det relativt raskt kan skaffes nødvendig rom i de årlige budsjetter til en helhetlig omstillingspakke som inkluderer investeringer i nybygg, teknologi og avgangsstimulerende tiltak for personell etc. Ett tiltak som vil bidra til det er regjeringens forslag om ikke å kjøpe kampfly nå. I den nylig framlagte proposisjonen legger vi ikke skjul på at ressurssituasjonen i Forsvaret er vanskelig. Regjeringens vurdering er at det vil være nødvendig å skaffe et størst mulig handlingsrom fram mot neste langtidsmelding. Dette gjelder muligheten til å gjennomføre nødvendig omstilling, samt å foreta omprioriteringer på investeringsbudsjettet som vil tjene Forsvaret best totalt sett. Til tross for at vi er forberedt på at omstillingen vil koste, er det likevel et mål at kostnadene ved selve omstillingen skal bli så lave som mulig. Vi må derfor vurdere meget nøye hvilke tiltak som bør iverksettes straks og hvilke som bør gjennomføres over tid.

I tillegg til de økonomiske kostnader ved omstillingen, vil naturligvis Forsvarets personell måtte betale sin pris i form av endrede arbeidsoppgaver og bytte av arbeidsplass m.v. Målet vil være å ha et godt forsvar som er i stand til å løse sine oppgaver på en god og hensiktsmessig måte med forankring og støtte i befolkningen, og som fungerer som den sikkerhetspolitiske garantien det bør være.

Jeg vil helt til slutt gjenta og understreke at forutsetningen for at vi skal kunne ha et troverdig forsvar også i det neste tiåret, er at de nødvendige beslutninger om veivalg for Forsvaret tas nå. Det er nå det gjelder, for at vi skal lykkes kreves det lagspill med god samhandling. Slik vil vi oppnå resultater.

Takk for oppmerksomheten.