1 Innledning

Ærede forsamling,

Jeg er glad for å få denne anledningen til å holde dette foredraget for Atlanterhavskomiteens årsmøte. DNAK har jo gjennom sitt arbeid spilt en betydelig rolle for det norske folks holdning til NATO og vår forsvars- og sikkerhetspolitikk så lenge de fleste av oss kan huske.

I det meste av denne tiden var vår sikkerhetspolitikk dominert av den kalde krigen forholdet til den daværende Sovjetunionen. Oppløsningen av Warsawapakten og opphøret av den kalde krigen hadde imidlertid ikke bare den positive effekt at spenningsnivået i Europa ble drastisk senket. Nei, det viste seg snart utover i 90-årene at maktbalansen mellom de to store blokkene også hadde fungert som solide lokk på flere latente konflikter rundt om i verden. Resultatet er at denne typen sikkerhetspolitiske utfordringer etter hvert har fått et slikt omfang at de berører våre og våre alliertes sikkerhetsinteresser i betydelig grad.

De fleste NATO-land, også Norge, har derfor gjennom de siste årene endret sitt fokus for å møte disse nye utfordringene. Den neste Langtidsmeldingen for Forsvaret, som vil bli forelagt Stortinget omkring årsskiftet, blir særlig betydningsfull for den nødvendige videreutvikling av vår forsvarspolitikk. Jeg vil i dette foredraget som jeg har kalt Hvor går det norske Forsvaret? komme inn på de viktigste forsvarspolitiske avveiningene som vi nå er i ferd med å gjøre. Deretter vil jeg redegjøre for hovedtrekkene ved Det Nye Forsvarets framtidige oppgaver og kapasiteter. Men aller først vil jeg gjerne si litt mer om de sikkerhetspolitiske utfordringene som jeg nevnte innledningsvis og den utvikling som har foregått innenfor NATO og EU i den senere tid.

2 Sikkerhetspolitiske utfordringer

Det nye internasjonale sikkerhetsbildet må ses i sammenheng med den teknologiske, økonomiske og sosiale utvikling de siste tiår. Nye kommunikasjonsmidler har krympet tid og rom på en måte som for våre besteforeldre ville ha fortonet seg som den reneste fantasi. Derfor kan i vår tid en IT-student i Sørøst-Asia i løpet av noen timer forstyrre viktige funksjoner over hele verden og påføre blant annet norske bedrifter og offentlig forvaltning betydelige økonomiske tap.

Det norske samfunnet er i dag i langt større grad enn før avhengig av internasjonalt samarbeid og samhandling både innenfor økonomi og sikkerhet. Dette gir fordeler og muligheter, men gjør oss samtidig mer sårbare. Norsk og til dels Vesteuropeisk økonomi er for eksempel avhengig av olje- og gassproduksjon i Nordsjøen og Norskehavet. Den kan rammes meget alvorlig dersom vi ikke tar forholdsregler i form av sikringstiltak og bygger robusthet inn i systemene.

Foruten petroleumsindustrien, er også andre viktige deler av vårt nærings- og samfunnsliv i økende grad del av den globale utviklingen. Et viktig anliggende med en global dimensjon, er forvaltning av miljø og naturressurser. Denne dimensjonen viser seg stadig oftere å berøre sikkerhetspolitikken. Mangel på rent vann og en befolkningsvekst som naturen ikke kan bære, er en kilde til konflikt i enkelte deler av verden. Hos oss her i nord er det i første rekke forvaltning og vern av naturressursene i havet som er tema. Norge forvalter et havområde som er nesten sju ganger større en landterritoriet. Dette er derfor ingen liten oppgave. Alle disse spørsmålene har rekkevidde langt ut over landegrensene og kan derfor by på sikkerhetspolitiske utfordringer for oss. (Bilde 1)

Russland er i dag, i forhold til situasjonen under den kalde krigen, militært og økonomisk svekket og har et avspent forhold til sine naboer i vest. Russland må imidlertid fortsatt betraktes som politisk labilt og President Putin synes å ha til hensikt å gjenreise Russland som stormakt. Felttoget i Tsjetsjenia har vist at Russland både har vilje og evne til å forsvare sine nasjonale interesser når disse er truet.

Russernes reaksjon på det vestlige engasjement i forhold til Kosovo-konflikten og den brutale russiske krigføringen i Tsjetsjenia satte samarbeidet mellom Russland og vesten flere steg tilbake. Dette er nå i bedring. Arbeidet i det permanente NATO/Russland-rådet er nå så smått er kommet i gang igjen og bilaterale kontakter mellom Norge og Russland er også i framgang. Vi vil fortsette å føre en aktiv politikk for å utdype samarbeidet med russerne. Slik kan vi bidra til økt stabilitet og integrasjon mellom Russland og de vestlige land.

Dagens forhold mellom våre to land kan derfor sies å være preget av gode hensikter og konstruktivt samarbeid. På kort og middels sikt ser vi derfor bort fra muligheten for et storstilt angrep mot norsk territorium som kan true vår eksistens som nasjon. Sannsynligheten for at en trussel om begrenset bruk av militær makt skal bli rettet mot oss, anser vi på kort sikt også som relativt liten.

Det finnes likevel flere områder hvor Norge og Russland ikke alltid har sammenfallende interesser. Foruten delelinjen i Barentshavet kan dette eksemplifiseres ved å nevne forvaltning av havets ressurser, næringsvirksomhet kontra miljøvern på Svalbard, Globus II samt kjernefysisk aktivitet og avfallsdeponering i nordområdene. Vår grense mot Russland har også som følge av Schengen-avtalen fått forsterket betydning. Vi vil derfor også i framtiden møtes av minst like store utfordringer som før når det gjelder suverenitetshevdelse, vern om våre interesser i den økonomiske sone og sikring av en forsvarlig forvaltning av naturressursene i nord.

Historien har vist oss at det sikkerhetspolitiske klima i løpet av få år også kan endre seg dramatisk til det verre. På lang sikt kan følgelig verken et begrenset eller mer omfattende angrep mot norsk territorium avskrives fullstendig. Naboskapet med en stormakt vil derfor også i framtiden på den ene eller andre måten utgjøre en sentral faktor for Norges sikkerhet.

Regional ustabilitet og indre uro i stater nær NATOs traktatområde, har i de siste år vist seg å kunne true sikkerheten og stabiliteten til en eller flere av alliansens medlemmer. Hendelsene i det tidligere Jugoslavia siden 1991 er vel det fremste eksemplet på dette. Sikkerhetsproblemene på Balkan er framdeles langt fra løst på en tilfredsstillende måte. Store NATO-styrker er derfor fortsatt bundet der. Ja, en meget betydelig del av Europas samlede deployerbare landmilitære kapasitet er faktisk nå satt inn på Balkan.

Den økende spredning av masseødeleggelsesvåpen utgjør også en reell risiko som vi nå står overfor. Flere land i Midtøsten og andre ustabile regioner vil trolig om få år ha utviklet eller anskaffet langtrekkende missiler som også kan ramme Europa. Økt europeisk militært engasjement ute kan øke risikoen for at enkelte slike aktører forsøker å ramme mål i Europa. Mot den typen motstandere som det her er tale om, vil avskrekking alene trolig ikke være nok. Dette skaper selvfølgelig betydelige utfordringer for oss. Forsvar mot masseødeleggelsesvåpen har allerede fått fornyet aktualitet blant flere av våre alliansepartnere – noe jeg har stor forståelse for.

Organisert kriminalitet og statlig eller ikke-statlig terrorisme er kanskje de risiki som vi har vanskeligst for å finne egnede tiltak mot. Angrepsmetodene kan omfatte fysisk sabotasje, drap på nøkkelpersonell, terrorangrep mot sivile og elektroniske angrep mot IKT-systemer. Motivene kan være både av politisk og økonomisk art. Disse truslene har en tendens til å forgrene seg i nye retninger; det som blir kalt spill-over-effekt. Organisert kriminalitet som springer ut fra enkelte utenlandske miljøer i Nord-Europa, er for eksempel i vesentlig grad med på å finansiere konflikter i NATOs nærområder. Vi kan slik trekkes inn i konflikter som i utgangspunktet ikke var ment å berøre Norge. Dette skaper utfordringer – ikke minst i grenselandet mellom politiet og det militære forsvar

Som en ser, er problemet i norsk forsvarspolitikk ikke å finne utfordringene, men å prioritere mellom dem. En spesielt krevende oppgave blir å gjøre oss i stand til å håndtere flere ulike risiki som materialiserer seg samtidig. Norge må derfor, i samarbeid med våre allierte, innrette Forsvaret slik at vi kan reagere adekvat på ulike trusler, og også kombinasjoner av trusler, som springer ut av de nevnte risiki. Dette bringer meg over på utviklingen i NATO og EU.

3 Utviklingen i NATO og EU

NATO-landene startet allerede under toppmøtet i Roma i 1991 den fornyelse av forsvarsalliansens strategiske konsept og organisasjon som var nødvendig for å kunne møte de nye sikkerhetspolitiske utfordringene. Gjennom hele 90-tallet har vi gjennom en demokratisk prosess i et samarbeid mellom suverene stater, utviklet NATO og NATOs strategi til det som ble vedtatt i Washington i fjor vår. (Bilde 2)

NATOs hovedoppgave vil fortsatt være å ivareta det kollektive forsvar etter Artikkel V. Dette gjelder naturligvis også de nye medlemsland. Samtidig øker internasjonale fredsoperasjoner i omfang og betydning. Denne utviklingen stiller store krav til politisk og militær planlegging og ledelse, utrustning, infrastruktur, trening og øving.

For å gjøre oss i stand til å klare framtidas oppgaver vedtok Washington-toppmøtet det såkalte Defence capabilities initiative forkortet DCI. Gjennom DCI vil NATO forbedre sin evne innenfor de fem områdene mobilitet, utholdenhet, fleksibilitet, overlevelsesevne og ledelse. En trend her er prinsippet om standardisering av prosedyrer, materiell og støttefunksjoner slik at multinasjonale operasjoner og etablering av multinasjonale forband faller lettere enn før. Regjeringen slutter seg fullt og helt til dette initiativet og akter å legge betydelige ressurser i å nå disse standardene.

Et annet betydningsfullt trekk i det sikkerhetspolitiske bildet er den Europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk, forkortet ESDP. Forståelsen av hva ESDP skal resultere i, er noe forskjellig, avhengig av fra hvilken side av Atlanteren man betrakter det. Oppfatningen om dette er heller ikke enhetlig innad i Europa og EU. Dette ble senest synliggjort i forbindelse med EUs toppmøte i Lisboa i vinter. Den store utfordringen her vil bli å skape en forbedret europeisk evne til å ta ansvar for vår egen sikkerhet, også med militære midler, uten at dette skaper motsettinger som kan svekke det transatlantiske samarbeidet. I spørsmålet om vårt forhold til Europa, må vi imidlertid ikke glemme at vi først og fremst er en del av Norden. Det er derfor særlig viktig å opprettholde dialogen med Danmark, Finland og Sverige om utviklingen i EU og den videre utformingen av ESDP.

Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap i EU, er Norge så avgjort tjent med at NATO fortsatt fremstår som det primære forum for vestlig sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Jeg mener man vanskelig kan tenke seg at andre institusjoner kan få tilsvarende handlekraft og effektivitet både politisk og militært. Selvsagt vil andre internasjonale organisasjoner ivareta viktige oppgaver i internasjonal sikkerhetspolitikk. Washington-toppmøtet i fjor markerte imidlertid at NATO fortsatt er i endring for å tilpasse seg en ny internasjonal situasjon, og for å forbli relevant i forhold til de utfordringene vi ser for oss i framtiden. For vår egen og Europas sikkerhet er USAs forpliktelser og deltakelse like viktig og avgjørende som før. De transatlantiske båndene vil derfor være et hovedanliggende for Norge også i framtida.

4 Norges plass i det sikkerhetspolitiske landskap

Utviklingen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk kan få svært konkrete konsekvenser for det norske Forsvaret. I forbindelse med EUs toppmøte i Helsingfors i fjor gjorde EU-landene de prinsipielle vedtakene for etablering av egne sikkerhets- og forsvarspolitiske strukturer. Hvordan europeiske land utenfor EU, deriblant Norge, vil kunne medvirke til de nye strukturene er så langt ikke helt klarlagt. EUs målsetting om en stor multinasjonal styrke for fredsoperasjoner, er i utgangspunktet ikke spesielt oppsiktsvekkende. Tidsplanen for opprettelsen – innen 2003, styrkemålet – 50 000 – 60 000 soldater, reaksjonsevnen og utholdenheten er imidlertid meget ambisiøs. Selv om det gjenstår å se i hvilken grad de makter å realisere dette målet, må vi planlegge med at EU på mellomlang sikt vil spille en betydelig rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området.

Norges posisjonering i forhold til denne delen av samarbeidet i Europa blir altså av stor viktighet i tiden framover. Det vil være avgjørende for Norge å sikre oss deltakelse og innflytelse. Betydelig innsikt og medvirkning i planleggingen av en EU-ledet operasjon er for oss ikke bare et konstitusjonelt spørsmål men en forutsetning for vårt bidrag og støtte. Konsultasjoner etter at beslutninger er fattet vil ikke være tilstrekkelig for Norge. På dette feltet har det imidlertid i løpet av de siste ukene skjedd en viss positiv utvikling innenfor EU.

En hovedutfordring er det teknologiske gapet innad i alliansen hvor de europeiske statene har mye å ta igjen. En av de mulighetene Norge har for å vinne innflytelse, er å utvikle enkelte spesielle militære kapasiteter som kan bidra til å fylle de alvorligste hullene i EU-landene sitt styrkeregister. Denne innflytelsen vil vi imidlertid ikke få gratis. Jeg vil minne om at det alltid er slik at det er ressursene som stilles til rådighet, og ikke de politiske ambisjonene, som til sjuende og sist bestemmer hva man er i stand til å gjennomføre.

Her kommer spørsmålet om en jevnere fordeling av byrdene i NATO opp. Våre amerikanske allierte, som selv bruker opp mot 3 ^2 % av sitt BNP på forsvaret, er fortsatt ikke særlig imponert over rike europeiske forbundsfeller som bare kan avse knapt 2% av sitt BNP til dette formål. Med tanke på ESDP er flere europeiske land her i ferd med å få et troverdighetsproblem. Vi har ikke funnet det riktig å redusere forsvarsutgiftene i samme grad som enkelte andre allierte. (Bilde 3)

Enkelte mener i de senere år med bekymring å kunne registrere tegn som kan tyde på at nordområdene er i ferd med å bli glemt av våre europeiske allierte. Spenningene og urolighetene i Nord-Afrika, Midtøsten, Kaukasus og ikke minst på Balkan har definitivt dreid NATOs oppmerksomhet sydover og det er ingen tvil om at det i dag er mot Middelhavsområdet alliansen kraftsamler sine sikkerhetspolitiske virkemidler. Dette har bidratt til at den allierte deltakelsen på øvelser i Norge er blitt mer usikker. Regelmessige øvelser under norske forhold er avgjørende for at våre allierte skal kunne vedlikeholde evnen til å operere her.

De styrkereduksjoner som har funnet sted i NATO de siste år, gjør også at reaksjonsstyrkene må fungere som Tordenskjolds soldater. Det vil si at de samme enhetene går igjen i flere forskjellige planverk og styrkelister. Hvis kriser skulle oppstå på flere steder samtidig, vil reaksjonsstyrkene ikke strekke til og en prioritering mellom de kriserammede områdene vil måtte foretas. Dersom vi i en slik situasjon skulle få en krise i Nordområdet, spørs det hvilke styrker som da er ledige og kan settes inn som forsterkning i vår del av Europa. (Bilde 4)

På den annen side finnes det også mange forhold som tilsier at Norges strategiske betydning og interesse ikke har sunket - snarere tvert om. Den nevnte utviklingen av en egen europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk innen EUs rammer, er i ferd med å føre oss inn i en situasjon hvor norsk land- og sjøterritorium befinner seg midt mellom tre betydelige maktsentra; USA, Russland og EU. Vår stilling som strategisk energileverandør for statene på det europeiske kontinent, vil i tiden framover også forsterke vår betydning i det sikkerhetspolitiske landskap. Innenfor NATO har vi også tradisjonelt hatt en sterk stilling når det gjelder strategisk etterretning og vårt potensiale i form av en stor handelsflåte under norsk eierskap og flagg. Hvis vi legger forholdene til rette, vil våre ressurser på disse områdene også i framtiden kunne påvirke vår strategiske betydning og innflytelsesevne innenfor alliansen. (Bilde 5)

Et lite land med store ressurser og høy almen geostrategisk verdi kan fort havne i en utsatt posisjon. Det fordres derfor at Norge besitter en militær kapasitet som – i samarbeid med våre allierte – er tilstrekkelig til at bruk av militær makt mot oss forblir en svært lite fristende opsjon.

5 Hvor står Forsvaret i dag?

Hvordan står så vårt norske forsvar rustet for å møte de nye utfordringene og endringene i det sikkerhetspolitiske landskap i Europa? Økte driftsutgifter har på den ene siden medført reduserte investeringer. Dette har igjen resultert i en langsom foreldelse av våpensystemer og utrustning over hele linjen. Samtidig har betydelige deler av krigsorganisasjonen hatt, og har framdeles, betydelige mangler i forhold til den beholdning som krigsoppsettingsplanene foreskriver. (Bilde 6)

På den andre siden er Forsvaret gitt for knappe ressursrammer i forhold til de oppgavene som er fastsatt. Nye oppgaver og økt vektlegging av blant annet kystvakt, sikkerhetstjeneste og internasjonale operasjoner er kommet til uten at man i tilstrekkelig grad har klart å omstille organisasjonen og frigjøre ressurser for dette. Dagens organisasjon og aktivitet er rett og slett underfinansiert og ute av stand til å levere det produkt som kreves. Dersom vi fortsetter slik, vil vi sakke akterut og vil på sikt verken være tilstrekkelig i stand til å samvirke eller være spesielt attraktiv som samarbeidspartner med våre allierte. Dette kan ikke fortsette lenger.

Når det gjelder vår beredskap og reaksjonsevne viste det seg under innledningen til Kosovo-operasjonene at våre hurtige reaksjonsstyrker fra Luftforsvaret og Hæren trengte uventet lang tid for klargjøring og overføring. Dette er dessverre en følge av hvordan vi lenge har organisert oppsetting av styrker for internasjonale operasjoner. Det er imidlertid ikke godt nok. Hvis vi setter realistiske krav til kvalitet og treningsstandard, må vi innse at dagens mobiliseringsavhengige konsept ikke alene vil kunne gi oss den nødvendige beredskap for å møte kriser og krig verken uteeller hjemme. For å oppnå reaksjonsevne og den ønskelige operative tilgjengelighet, er vi avhengig av å ha nok personell som er tilgjengelig når det kreves og innstilt på innsats selv om det ikke er fedrelandets eksistens som er truet. Stortingsmelding 38 inneholder forslag og beskriver et konsept som vil rette på disse forholdene.

6 Veien videre – avveininger og grunnlag

Jeg vil nå, uten å foregripe resultatet av verken Forsvarspolitisk utvalg eller Forsvarssjefens studie, meget kort og meget grovt forsøke å tegne konturene av Det Nye Forsvaret slik vi ser det for oss. Først ønsker jeg å presisere at norsk forsvarspolitikk fortsatt må bygge på fire søyler; nemlig et nasjonalt balansert forsvar, samvirke med våre allierte, totalforsvarskonseptet og den allmenne verneplikt. Dette danner til sammen vårt forsvarskonsept.

Innenfor dette konseptet, står vi imidlertid overfor flere spørsmål om avveining. Forsvarets oppgaver er fortsatt svært mangeartede. (Bilde 7) Norges situasjon er da også ganske spesiell – også i forhold til de fleste av våre allierte. Vår geografiske og strategiske beliggenhet er som nevnt ganske unik, men vel så viktig er størrelsen på det området som er under vår jurisdiksjon i forhold til vårt folketall. Det norske jurisdiksjonsområdet er blant de største i Europa – vårt folketall er blant de minste. Vår nærhet til en politisk ustabil militær stormakt gjør oss også spesielle. Alt dette gjør det svært krevende å innrette et norsk forsvar . Mange av våre allierte befinner seg isolert sett i en helt annen situasjon og føler at de kan innrette sine væpnede styrker mer ensidig mot nye oppgaver. Det faller da på Norge å minne om at store deler av nordområdene også ligger innenfor NATOs traktatområde og er dermed et fellesansvar i alliansen.

Det er her hjemme bred politisk enighet om å styrke Norges evne til å delta i internasjonale militære operasjoner samtidig som våre nasjonale sikkerhetsbehov ivaretas på en like betryggende måte som før. Det nye Forsvaret må derfor være i stand til å løse alle typer oppgaver som det blir pålagt – både ute og hjemme. (Bilde 8)

En annen avveining som det må tas stilling til, er forholdet mellom bruk av militær makt og de andre sikkerhetspolitiske virkemidlene som vi rår over. Dette gjelder ikke bare ved kriser og konflikt ute, men også i forhold til utfordringene her hjemme. Vårt mangeartede sikringsbehov kan stå som eksempel på et felt hvor tiden for en slik avveining er moden.

Et tredje behov for avveining er forholdet mellom balansert og bred nasjonal kapasitet kontra satsing på å utvikle spisskompetanse i alliert sammenheng. Finnes det oppgaver hvor vi kan redusere vår nasjonale ambisjon til et minimum og anmode våre allierte om å overta? Finnes det på den annen side felt hvor vi i en multinasjonal kontekst kan stille så sterke bidrag at det får vesentlig positiv betydning for vår evne til å øve innflytelse? Jeg tror at økt grad av samarbeid med våre allierte om flere av Forsvarets oppgaver enn det som hittil har vært vanlig gjennom vårt NATO-medlemskap, vil være en fornuftig vei å gå. Dette vil kunne gjøre oss i stand til å nå målsettingene om å yte effektive militære bidrag til alliansens kollektive sikkerhet samtidig som allierte styrker knyttes tettere til forsvaret av Norge.

For utviklingen av styrkestrukturen i Det Nye Forsvaret har vi fastsatt noen hovedretningslinjer. For det første skal Forsvaret være helhetlig der de ulike delene av virksomheten og styrkestrukturen er nøye avstemt mot hverandre og mot Forsvarets oppgaver i fred, krise og krig. Våpensystemer og avdelinger som har en sterkt svekket rolle i det moderne operative miljø, kan vi ikke ta oss råd til å beholde.

For det andre må vi bygge inn handlefrihet til å kunne møte endrede forutsetninger. Vi må altså skape en struktur som lett kan tilpasse seg en forverret sikkerhetspolitisk situasjon så vel som endrede økonomiske rammer. Det nye Forsvaret må altså ha innebygd en reell regenereringsevne.

For det tredje skal strukturen preges av et nøkternt kvalitetsnivå. Dette betyr at Forsvaret må vurdere nøye hvor vi kan klare oss med det nest beste og på hvilke felter vi må være helt i front med hensyn til kvalitet.

7 Det Nye Forsvarets styrke- og kommandostruktur

Hvilke elementer vil så det nye Forsvaret bestå av? Jeg er overbevist om at vi må ha betryggende og allsidig etterretningskapasitet både på strategisk nivå og der hvor vi ikke er spesielt sterke i dag, nemlig på operasjonelt nivå. Spesialstyrker og enheter for informasjonsoperasjoner vil trolig også bli et satsningsområde.

Jeg tror også at marinen i framtiden vil ha god kapasitet både på våre åpne havområder og i kystnære farvann samtidig som det vil finnes en viss kapasitet til å transportere styrker over sjø og til å eksponere landmakt fra sjøen. Jeg tror videre at et fleksibelt og utholdende kampflyvåpen med nye og mobile støttefunksjoner også i framtiden vil utgjøre ett av våre viktigste stridsmidler. Å utvikle jagerflyenes evne til også å bekjempe bakkemål med stor presisjon blir et prioritert område. Vi vil på sikt også bli bedre rustet til å utnytte de taktiske og operative fordeler som helikopterbaserte systemer representerer.

Hæren vil bli vesentlig redusert i omfang. De nye brigadene vil til gjengjeld bli mer fleksible og i utstrakt grad ha betydelig høyere strids- og reaksjonsevne enn i dag. Innslaget av vervede vil trolig øke noe uten at vi dermed går over til profesjonaliserte enheter. Heimevernet vil under en strammere kommandostruktur, måtte ivareta de territorielle oppgavene og må trolig i denne sammenheng være forberedt på endret ansvar og oppdrag. Vår nåværende tunge og mangfoldige nasjonale kommandostruktur må slankes betraktelig for å tilpasses størrelsen, strukturen og oppgavene til Forsvaret for øvrig.

Jeg har tidligere omtalt behovet for stridskrefter med bedre reaksjonsevne og større anvendelighet i alle de situasjoner hvor bruk av militær makt er aktuelt. I Stortingsmelding 38 anbefaler derfor Regjeringen å opprette Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner – som vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet i planleggingen av våre uteengasjement. (Bilde 9)

Innsatsstyrken skal omfatte ca. 3500 soldater, hvorav hoveddelen skal bestå av en reaksjonsstyrke med reaksjonstid på maksimalt 30 dager. I tillegg vil den bestå av en mindre, men mer slagkraftig forsterkningsstyrke med maksimalt 90 dagers reaksjonstid. Det er en målsetting at vi skal være i stand til å holde knapt halve denne styrken, dvs i overkant av 1500 soldater, ute i innsatsområdene over tid.

Styrkeelementene, som for øvrig vil være en normal del av det nasjonale Forsvar, skal kunne delta i alle de operasjoner som kan tenkes å bli aktuelle for Norge. På sikt vil det trolig være hensiktsmessig å integrere betydelige deler av våre styrker i flernasjonale forband. Jeg ser også for meg at vi i framtiden i større grad enn før går til felles anskaffelser, drift og trening for enkelte styrkers vedkommende.

Jeg betrakter Stortingsmelding 38 som et meget viktig og helt nødvendig skritt på veien mot Det Nye Forsvaret. For at vi skal være i stand til å omsette meldingen til handling og nå våre mål, er det av helt avgjørende betydning at kostnadene ved de "uterelaterte operasjonsomkostningene" dekkes ved reelle tilleggsbevilgninger. Stortinget ga sin tilslutning til forslagene i Stortingsmelding 38 i april. Det blir nå en hovedoppgave for meg som forsvarsminister å følge opp.

8 Avslutning

Jeg vil helt til slutt gjenta og understreke at forutsetningen for at vi skal kunne ha et troverdig forsvar også i det neste tiåret, er at de nødvendige veivalg for Forsvaret tas nå. Utsetter vi de ubehagelige avgjørelsene blir problemene bare større. Den kommende omstillingsprosess vil berøre alle deler av Forsvaret; fra den øverste ledelse til den enkelte leir og stasjon. Vi har i 90-årene erfart at omstilling koster ressurser og krefter. Det er derfor avgjørende at vi planlegger med det for øye og blant annet tar høyde for dette i de kommende budsjetter. Forsvarets personell vil også måtte betale sin pris i form av flyttinger, endrede arbeidsoppgaver og bytte av arbeidsplass. En reduksjon av fredsorganisasjonen med flere tusen ansatte vil utvilsomt stille både Forsvarets ledelse og den enkelte overfor tøffe utfordringer.

Siden jeg tiltrådte har jeg allerede møtt svært mange engasjerte og kompetente offiserer som ser behovene for omstilling, har klare forestillinger om de nødvendige tiltakene og ivrer etter å komme i gang med å utvikle Det Nye Forsvaret. Jeg ser derfor lyst på den kommende tiden.

Regjeringen vil kjempe for at Forsvaret skal beholde sin relevans og sitt fokus på de oppgavene samfunnet forventer at vi skal kunne håndtere. Jeg ønsker meg et forsvar som er fleksibelt og sterkt nok til å ta de utfordringer som kommer, det være seg nasjonale såvel som internasjonale. Et forsvar som har forankring og støtte i befolkningen og som fungerer som det sikkerhetspolitiske element det bør være. Det Nye Forsvaret må sikres langsiktig balanse mellom oppgaver og ressurser. Dette krever et bredt politisk forlik om en ny, helhetlig forsvarspolitikk med tilhørende budsjettrammer. Dette skal vi klare i løpet av året som kommer.

Takk for oppmerksomheten.