1 Innledning

La meg først få takke for invitasjon fra Europabevegelsen til å presentere noen tanker om Norges rolle i det transatlantiske samarbeidet. Jeg vet fra gammelt av hvor viktig Europabevegelsens arbeid for å sette europeisk politikk på den norske dagsorden er. Og er det noe jeg har erfart i mitt nye liv som forsvarsminister er det hvor viktig utviklingen i Europa er for Norge. Regjeringen er nå inne i en viktig fase for utformingen av norsk Europapolitikk. Vi tar sikte på å legge fram en melding for Stortinget om norsk europapolitikk etter Arbeiderpartiets landsmøte, i november.

Vår ambisjon er å gi en bred gjennomgang av de ulike europapolitiske spørsmål. Her står utviklingen av europeisk sikkerhets - og forsvarspolitikk i EU og det transatlantiske forhold sentralt.

2 Det transatlantiske forhold er viktig for Norge

Det transatlantiske samarbeidet mellom USA og Europa gjennom NATO er en hjørnesten i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Også vårt bilaterale samarbeid med USA på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området er meget godt. I hele etterkrigstiden har samarbeidet mellom USA og Europa vært den viktigste bærebjelken for europeisk sikkerhet. Den amerikanske sikkerhetsgarantien gjennom USAs militære tilstedeværelse i Europa og lederrolle i NATO har knyttet amerikansk og europeisk sikkerhet sammen. Med den kalde krigens slutt og bortfallet av den overveldende militære trussel fra Sovjetunionen har det transatlantiske forhold endret innhold. I dag er felles innsats for å møte nye sikkerhetsutfordringer, slik det er nedfelt i NATOs strategiske konsept, et nytt og utvidet grunnlag for det transatlantiske samarbeidet. Spennvidden illustreres ved ytterpunktene Kursk og Kosovo. Gamle motparter føres sammen – i samarbeid om nye oppgaver. Det strategiske konsept definerer evnen til å gjennomføre internasjonale operasjoner og partnersamarbeid som nye fundamentale oppgaver for NATO. NATOs initiativ for bedret forsvarsevne ( DCI – "Defence Capabilities Initiative") er særlig viktig i så måte.

Sett fra amerikansk side, er dette et spørsmål om økt interoperabilitet – det vil si at europeiske og amerikanske styrkers evne til å operere sammen må bli bedre. I tillegg berører initiativet spørsmålet om en mer akseptabel byrdefordeling over Atlanterhavet. Det er bred politisk enighet om å styrke Norges evne til å delta i internasjonale operasjoner. Ved å være aktiv ute styrker vi også vårt hjemmeforsvar. Når vi planlegger det nye Forsvaret må vi derfor se våre egne utfordringer i et internasjonalt, et atlantisk og et europeisk perspektiv. Parallelt med endringene i NATO er EU i ferd med å bli en viktig arena for utformingen av europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Et sterkere og mer selvstendig Europa er både ønsket og uunngåelig.

Ønsket fordi Europas nåværende avhengighet av USA er uheldig. Uunngåelig fordi det i det lange løp må kunne kreves at en så sterk politisk og økonomisk enhet som EU tar et selvstendig ansvar for fred og sikkerhet. Spørsmålet er ikke hvorvidt Europa vil fremstå som en sterkere maktfaktor, men heller hvordan Europa vil fremstå, og hvilken virkning dette vil få på NATO og det transatlantiske samarbeidet. Vi må også spørre oss selv hvilke utfordringer dette reiser for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

3 Dynamikken i EU vil virke inn på det transatlantiske samarbeid

3.1 Utviklingen i EU: Ambisjoner og evne

Etter tredve års utenrikspolitisk samarbeid framtrer nå EU med ambisjoner om å utvikle en egen evne til sivil og militær krisehåndtering. Erfaringene fra Balkan og Kosovo viser at de europeiske lands evne til krisehåndtering i dag ikke er god nok. EU har ambisjoner om å dekke et bredt spekter av funksjoner i henhold til de såkalte Petersberg-oppgavene. Disse omfatter humanitære oppdrag, fredsbevaring, fredsoppretting og krisehåndtering, slik det ble formulert i nionstraktaten i 1997. EU har imidlertid ikke som ambisjon å bli en tradisjonell militærallianse, og har heller ikke som mål å påta seg noen form for kollektivt forsvar. Dette overlates til NATO. Den sentrale målsetning er heller å utvikle en mer aktiv og handlekraftig utenrikspolitikk. Til dette trenger man også en troverdig militær komponent. Utfordringen ligger i å skape en forbedret evne til å ta ansvar for europeisk sikkerhet, uten at dette skaper motsetninger som kan svekke NATO og det transatlantiske samarbeidet. Det at de tre store Storbritannia, Frankrike, Tyskland nå i større grad er enige om retning og utviklingstakt for en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, er vesentlig. Særlig viktig er samarbeidet mellom Storbritannia og Frankrike, som tidligere har fremstått som motpoler på dette området. Prosessen har stor tyngde, ved at den både er politisk initiert og følges opp fra høyeste politiske hold. Den videre utviklingen vil blant annet avhenge av EUs evne til å nå de mål en har satt seg. Trolig er den politiske vilje til å lykkes med de militære og sivile styrkemålene så sterk at vi kan forvente at EU når sitt militære hovedmål rundt 2003, å utvikle en flernasjonal styrke på armekorpsnivå, det vil si 50-60 000 soldater, støttet av sjø- og luftstridskrefter. De styrker som inngår i EUs hovedmål, vil imidlertid i stor grad bestå av flerhattede styrker som også er meldt inn i andre styrkeregistre og til NATO. Når det gjelder EUs mer langsiktige målsetninger - med etablering av alle nødvendige støttefunksjoner og tilleggskapasiteter til styrken - er dette langt mer krevende, og vil ta lengre tid. Dette vil bli den virkelige testen på den europeiske vilje. Bedre etterretning, kommando og kontroll og strategisk løftekapasitet er elementer som må på plass. Dette vil forutsette betydelige økonomiske investeringer, noe som ikke er lett. Det er foreløpig uklart hvordan dette skal finansieres. Økt europeisk flernasjonalt samarbeid er en løsning. EU har også vedtatt å etablere egnede sivile kapabiliteter, for å kunne dekke et bredt spekter av humanitære og fredsbevarende oppgaver.

Dette er en krevende oppgave som forutsetter institusjoner for koordinering, både internt i EU og mellom medlemslandene. Også forholdet til internasjonale og frivillige hjelpeorganisasjoner må avklares. EUs medlemsland har allerede tilgjengelige ressurser og omfattende erfaring fra områder som politivesen, humanitær bistand, overvåkning ved valg, arbeid med menneskerettigheter med mer. Erfaringene fra Balkan viste imidlertid at EU ikke er i stand til å mobilisere og koordinere støtte på europeisk nivå. Her gjenstår det derfor et stort arbeid før EU får på plass en dertil egnet organisasjon med de nødvendige sivile kapabiliteter. Foreløpig er det opprettet en komité for sivil krisehåndtering. Videre har EU etablert et separat styrkemål for politi, hvor målet er at en innen 2003 skal kunne stille 5000 politi til internasjonale operasjoner ved behov. Det konkrete arbeidet på den sivile siden har til nå vært knyttet til utvikling av politiressurser for krisesituasjoner. Per i dag er EUs evne til effektiv krisehåndtering lav. Dette står i skarp kontrast til NATOs evne til krisehåndtering. EU vil i lang tid framover være helt avhengig av ressurser fra NATO og USA for å være en troverdig militær aktør. Utviklingen av en europeisk krisehåndteringskapasitet i EU må derfor skje i dialog og samarbeid med NATO, og med de europeiske allierte som ikke er medlemmer av EU og andre samarbeidspartnere.

Gitt medlemslandenes ulike sikkerhets- og forsvarspolitiske tradisjoner og militære struktur, kan det også settes visse spørsmålstegn ved EU-landenes evne til å komme fram til operative og effektive løsninger. På tross av en rekke uavklarte forhold bør vi likevel basere oss på at EU vil spille en mer aktiv rolle i europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, primært rettet inn mot krisehåndtering. EUs mest verdifulle bidrag vil etter mitt syn være dens muligheter til å spille en mer dynamisk rolle i krisehåndtering i Europa gjennom et bredt spekter av diplomatiske, økonomiske og politiske virkemidler, støttet av militære kapabiliteter. Styrkemålene er moderate, og vil i seg selv ikke svekke det transatlantiske samarbeidet. Heller kan prosessen føre til en styrking av europeisk forsvarsevne. En styrket europeisk evne til krisehåndtering vil også styrke den europeisk pilar i NATO. Det forutsetter imidlertid at EU åpner for medvirkning også fra de europeiske allierte som ikke er medlemmer av EU.

3.2 Norske hovedposisjoner i forhold til ESDP

Regjeringen ønsker en europeisk krisehåndteringskapasitet velkommen.

Bidrag fra europeiske allierte ikke-EU land er etter vårt syn en viktig del i utviklingen av en europeisk krisehåndteringskapasitet. Vi har derfor tilbudt norsk støtte med sivile og militære ressurser til en styrket europeisk evne til krisehåndtering. Den nye "Forsvarets innsatsstyrke" er skreddersydd for internasjonale operasjoner. Styrken er nå under etablering og vil omfatte ca 3500 soldater, hvorav hoveddelen vil bestå av en reaksjonsstyrke med reaksjonstid på maksimalt 30 dager. Denne styrken vil kunne inngå i EU-ledete operasjoner. For øvrig vil norske styrker kunne inngå i en EU-ledet operasjon som delelementer i flernasjonale formasjoner, ikke minst gjennom den nordiske brigaden. Vi har imidlertid en klar forventning om samsvar mellom vår deltakelse med styrker og norsk medvirkning i forberedelse og ledelse av EU-operasjoner.

For Regjeringen er det derfor viktig at de europeiske allierte ikke-EU-land rolle blir en sentral del av dialogen mellom NATO og EU. Dette vil også sikre at våre bidrag blir relevante og at en fra norsk side raskt kan fatte vedtak om deltakelse. Det er likevel klart at vi utenfor EU ikke kan få den samme innflytelse og påvirkningskraft som et EU-medlemskap ville gi. Vårt tilbud om styrkebidrag ønskes velkommen, men våre krav om innflytelse har i mindre grad vunnet fram så langt.

3.3 Utviklingen i EU virker inn på forholdet EU-NATO

Et nært samarbeid mellom EU og NATO er en forutsetning for utviklingen av en mer effektiv europeisk evne til krisehåndtering. Det er etter vårt syn nå viktig å etablere gode formelle og substansielle kontakter som kan sikre et nært samarbeid mellom EU og NATO. Konklusjonen fra EU-toppmøtet i Feira om å finne samarbeidsløsninger som både EU og NATO er tjent med er viktig. Målsettingen bør være å etablere klare og fleksible prosedyrer for samarbeid mellom de to organisasjonene. Duplisering av kapabiliteter og institusjoner må unngås. For å etablere en nærmere samarbeidsordning med NATO, foreslo EU-toppmøtet i Feira i sommer å opprette fire arbeidsgrupper for å drøfte en sikkerhetsavtale, kapasitetsmål, prosedyrer for EUs tilgang til NATOs ressurser og utvikling av varige samarbeidsstrukturer mellom NATO og EU. Dette arbeidet er også viktig for å bygge bro mellom de ulike politiske kulturer i NATO og EU. I denne prosessen bør man etter norsk syn trekke veksler på det regime som er utviklet mellom VEU og NATO. Åpenhet i forhold til alle medlemsland - i EU og i NATO - er nødvendig i utviklingen av det institusjonelle samarbeid mellom de to organisasjonene. Det faktum at ikke alle EU medlemmer er medlemmer av NATO, og vice versa utfordrer de tradisjonelle politiske prosesser både i EU og NATO. Fra norsk side har vi vært svært opptatt av at spørsmålet om de seks allierte ikke-EU-lands deltakelse mht styrkebidrag og deltakelse i EUs militære og politiske struktur, må avklares.

De seks må sikres tilfredsstillende ordninger. Dette er også viktig for at EU skal kunne trekke på disse landenes militære kapabiliteter på en best mulig måte. I tillegg må de fire ikke-allierte EU-landene bli sterkere involvert i NATOs forsvarsplanleggingsprosess. Vi vil i tiden som kommer ventelig se økt integrasjon mellom EUs og NATOs forsvarsplanleggingsapparat. EU vil få økt tilgang til NATOs forsvarsplanleggingsapparat. Samtidig vil NATO kunne få en tilsvarende adgang til EUs styrkemålsprosess.

3.4 Utviklingen i EU vil virke inn på forholdet EU-USA

I tiden som kommer vil den sikkerhetspolitiske rollefordeling mellom EU og NATO, og med det også mellom EU og USA bli mer åpen. NATO vil ikke lenger være den eneste større organisasjon som påtar seg oppgaver i forhold til europisk krisehåndtering. Europa er imidlertid fortsatt militært avhengig av USA, og evnen til å operere uavhengig av USA er svak. Til nå har man fra amerikansk side valgt å være positiv til utviklingen av ESDP, og tilpasse seg denne. Den amerikanske holdning kan kanskje best beskrives som: Et sterkere Europa, men ikke for sterkt.

Videre vil den amerikanske holdning bli influert av hvilken utenrikspolitisk orientering som blir den framtredende i amerikansk politikk i årene som kommer. I så måte er utfallet av det forestående amerikanske presidentvalget meget interessant. Uttalelser fra Bushs rådgiver Condolezza Rice om en ny rollefordeling hvor europeerne må ta mer ansvar er viktig og må tas alvorlig.

4 Utfordringer for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk

I utformingen av vår sikkerhets- og forsvarspolitikk må vi ta høyde for utviklingen i USA, EU, det transatlantiske samarbeid i NATO og Russland. Gitt vår avhengighet av det transatlantiske samarbeidet, må vi bidra til at dette bevares, og også sikre at vi er i inngrep med den transatlantiske dialogen. Samtidig er vår sikkerhet vevd sammen med europeisk sikkerhet. Og vi deler de europeiske mål om å etablere strukturer for europeisk krisehåndtering. Når det gjelder internasjonal krisehåndtering, så vel sivil som militær, har vi gjennomgående felles interesser med EU. Våre erfaringer fra femti års deltakelse i en lang rekke internasjonale operasjoner i FN-regi er et relevant bidrag også til EU. Under den kalde krigen var forsvar av vårt eget land Norges viktigste bidrag til NATOs samlede forsvar. Likevel har 55 000 nordmenn tjenestegjort i internasjonale operasjoner siden den første FN-operasjonen i 1947. I tiden som kommer vil Bosnia og Kosovo fortsatt representere store utfordringer for det internasjonale samfunn, og dermed også for Norge. Vi går nå inn i en særlig aktiv periode når en norsk general i 2001 overtar ledelsen av NATOs KFOR-styrke i Kosovo. Vår erfaring fra sivil-militært samarbeid og kontakt og koordinering med frivillige organisasjoner i forbindelse med krisehåndtering, kan også være av interesse for EUs arbeid med en sivil krisehåndteringskapasitet. Her stiller Norge sterkt.

Uten medlemskap har vi imidlertid liten direkte innflytelse på utformingen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. En avklaring av det spørsmålet vil finne sted i en bredere sammenheng knyttet til den framtidige Europadebatten. Det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i EU preges også av prosessorientert heller enn regelstyrt samarbeid, noe som fører til at vi som "utenforland" taper ytterligere terreng. Vi møter allerede en rekke utfordringer som følge av utviklingen i EU.

Vår situasjonen kan ytterligere forverres hvis det skulle det komme til et tettere samarbeid mellom EU og USA. I så fall vil Norge stå i fare for å bli marginalisert i forhold til den transatlantiske dialog og europeisk sikkerhetspolitikk. Så langt har vårt forhold til EU på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området vært dominert av spørsmål om vår institusjonelle tilknytning. Det har i mindre grad vært fokusert på innholdet i politikken. For oss er det svært viktig at den nordlige dimensjon er reflektert i utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Fra norsk side legger vi stor vekt på å utvikle det multi- og bilaterale samarbeidet med Russland. Kursk-ulykken viser viktigheten av mulighet for og evne til kommunikasjon med Russland. I EUs arbeid for å utvikle et langsiktig strategisk partnerskap med Russland innenfor en alleuropeisk ramme har vi trolig gjensidige interesser med EU. Vi kan i framtiden bli mer avhengig av bredere europeiske rammer omkring vårt bilaterale forhold til Russland. Skulle det komme til småskalakonflikter knyttet til fiskerioppsyn eller petroleumsvirksomhet i våre nordlige havområder, vil det være viktig å ha bred politisk støtte og forankring. Et EU-medlemskap ville kunne gi oss en bedre politisk ryggdekning i situasjoner der det ikke er aktuelt for NATO å engasjere seg. Våre oppgaver er blitt mer komplekse og uforutsigbare på grunn av grunnleggende endringer i de sikkerhetspolitiske rammebetingelser. Samtidig er Forsvaret i krise når det gjelder organisasjon og ressursbruk.

Kraftig omstilling er nødvendig. Vi trenger et forsvar som ikke vektlegger det tradisjonelle invasjonsscenarioet i samme grad som før, og som i større grad kan ta på seg internasjonale oppdrag, i nært samarbeid med våre allierte. De krav som stilles til våre bidrag i internasjonale militære operasjoner blir stadig høyere, både hva angår reaksjonstid, trening, utrustning og evne til å samvirke med andre lands styrker. Samtidig er midlene vi har til rådighet begrensede.

Forsvarets struktur må gjøres mindre topptung og mer strømlinjeformet. Bare på den måten kan vi være beredt til å gjøre vår del av jobben, både i NATO og på den europeiske arena.