Det nye Forsvaret

Mine damer og herrer.

Jeg skal i dette foredraget snakke om et tema som i de siste månedene har tatt det meste av Statsrådens og min arbeidstid: utformingen av Det nye Forsvaret.

Den 16 februar la vi fram Stortingsproposisjonen om omleggingen i Forsvaret i perioden 2002 til 2005. Proposisjonen trekker også opp et lengre utviklingsperspektiv, i første rekke fram mot år 2010. Tidligere langtidsplaner har normalt blitt framlagt for Stortinget i form av langtidsmeldinger. Denne gangen la vi fram noe som forplikter Stortinget mer, en proposisjon med forslag til beslutninger.

Jeg skal først presentere hovedlinjene i proposisjonen – og deretter drøfte noen av de mange utfordringene omstillingen av Forsvaret vil gi forsvarsindustrien.

Hvorfor omstilling ?

Det norske Forsvaret befinner seg i en dyp strukturell krise som alle vet. Det er to grunnleggende ubalanser som preger situasjonen:

1. Forsvarets størrelse står ikke i forhold til de ressurser det blir tilført, og
2. Forsvarets organisasjon er ikke tilpasset framtidens oppgaver.

Denne doble ubalansen har vært nevnt i mange sammenhenger tidligere. Problemet er at det alltid har vært snakket mye om ubalansen, men lite er blitt gjort med den.

Den første ubalansen – ligger altså i spriket mellom ressursbehov og ressurstilførsel. I en årrekke har det blitt bevilget færre ressurser til Forsvaret enn det som faktisk er nødvendig for både å :

• vedlikeholde og fornye infrastruktur og materiell, og
• gjennomføre nødvendig utdannings-, trenings- og øvingsaktivitet.

I tillegg preges fredsorganisasjonen fortsatt i en alt for stor grad av det utgiftsnivå vi hadde under den kalde krigen.

Den andre ubalansen – ligger i spriket mellom Forsvarets organisasjon og framtidens forsvarsoppgaver. Den sikkerhetspolitiske utviklingen og utviklingen innen militær teknologi, gjør at det stilles andre krav til Forsvaret i dag enn det som har blitt stilt i tidligere tider.

Effekten av ubalansene er at Forsvaret - til tross for et årlig budsjett på over 27 milliarder kroner - ikke fungerer etter hensikten. Regjeringen mener derfor at dagens norske forsvar ikke fyller den rollen vi mener et moderne forsvar skal ha.

Den sikkerhetspolitiske og strategiske situasjon

Norges sikkerhetspolitiske situasjon er bestemt av vår posisjon innenfor en maktpolitisk struktur der NATO, USA, EU og Russland utgjør de viktigste tyngdepunktene. Forholdet mellom tyngdepunktene i dette systemet har forandret seg de siste årene. Mens Russlands posisjon er blitt svekket, har USA og EU fått økt makt og betydning. Samtidig har NATOs rolle og oppgaver endret seg.

De sikkerhetspolitiske forholdene i nord dreier seg i første rekke om vårt forhold til Russland. Det er ingen ting i dagens sikkerhetspolitiske situasjon som skulle tilsi at man fra norsk side har grunn til å betrakte Russland som en potensiell fiende. I Europa har vi utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk dimensjon innenfor den europeiske unionen (EU), forkortet ESDP. For Norges del er det avgjørende at de seks europeiske NATO-land som ikke er medlemmer av EU får et tettest mulig samarbeid med ESDP, både når det gjelder videreutviklingen av Europas militære kapasiteter og i planleggingen og gjennomføringen av eventuelle k risehåndteringsoperasjoner.

NATO har i løpet av de senere år gjennomført en omfattende omstilling. Denne tilpasningsprosessen fortsetter. I NATOs nye strategisk konsept betraktes evnen til å gjennomføre internasjonale fredsoperasjoner og partnersamarbeid som fundamentale oppgaver for å trygge sikkerhet og stabilitet i det euro-atlantiske området. NATOs hovedoppgave vil imidlertid fortsatt være å ivareta det kollektive forsvar av medlemslandene.

Selv om den sikkerhetspolitiske situasjonen i stor grad er positiv, vil et mer sammensatt risikobilde prege våre omgivelser i tiden som kommer.

• Norges beliggenhet og rike naturressurser har fortsatt stor strategisk betydning. Militær tilstedeværelse, etterretning, overvåking og suverenitetshevdelse - vil derfor fortsatt stille store krav til Forsvaret.

• Vi ser regional ustabilitet og indre uro i stater som ligger nært opp til NATOs traktatområder. Motsetningene blant folkegruppene på Balkan viser dette meget tydelig.
• Moderne samfunn er sårbare og sentrale samfunnsfunksjoner, for eksempel kommunikasjonssystemer, kan rammes med relativt enkle midler. Norge er også en strategisk viktig leverandør av energi.
• Et viktig trekk ved vår tid er dessuten at langtrekkende våpensystemer og moderne kommunikasjons- og informasjonsteknologi gjør geografiske avstander mindre vesentlig når man vurderer ulike risiki.

Alle disse momentene viser at vi trenger et forsvar – men vi trenger et nytt forsvar!

Det må bygge på følgende forutsetninger:

• Vi lever i en verden der bruk av militærmakt ikke kan utelukkes, selv om den kalde krigen er over.
• Kravene og forventningene fra våre alliansepartnere er blitt større på en rekke områder.
• Forsvaret vil også i framtiden ha en rekke nye oppgaver å løse.

Vårt mål med omstillingen er en mindre, men mer moderne, fleksibel og strømlinjeformet struktur.

Forsvarspolitiske endringer

Regjeringen anbefaler i proposisjonen en rekke forsvarspolitiske endringer, i retning av et bredere oppgavespekter enn en ensidig satsing på det tradisjonelle invasjonsforsvaret.

Hovedpilarene i det nye forsvarskonseptet er følgende:

• Vi skal ha et moderne og fleksibelt forsvar. Forsvaret skal kunne løse flere typer oppgaver – alene eller i samarbeid med allierte, slik at vi kan møte den nye usikkerheten og kompleksiteten i den sikkerhetspolitiske situasjonen på en tilfredsstillende måte.

• Alliert og internasjonalt forsvarssamarbeid er en forutsetning for at Forsvaret skal klare å løse flere nasjonale oppgaver. Det forventes at vi bidrar til å forsvare hele NATO-området. Forsvaret skal også kunne bidra til annen internasjonal innsats i regi av FN, NATO eller EU.

• Verneplikten beholdes som en viktig pilar i forsvarskonseptet. Den har vært – og vil fortsatt være – av vesentlig betydning for kontakten mellom Forsvaret og folket, og for å sikre rekruttering av egnet personell til Forsvaret. Den senere tids debatt kan gi et inntrykk av at vi går bort fra verneplikten. Det er helt feil.
• Sivil-militært samarbeid blir enda viktigere i det nye risikobildet. Forsvarets samarbeid med det sivile samfunn må kunne bidra til å håndtere utfordringer og kriser også på et lavere konfliktnivå. Dette nødvendiggjør en videreføring og modernisering av totalforsvaret.

strukturelle og organisasjonsmessige endringer

For å få dette til - må Forsvarets struktur og organisasjon endres på en grunnleggende måte. Følgende prinsipper ligger til grunn for den struktur og organisasjon som anbefales:

For det første må Forsvaret råde over et bredt spekter av militære enheter. Disse må ha evne til å løse mange forskjellige oppgaver. En vesentlig del av styrkene må for eksempel være tilgjengelige for operasjoner både nasjonalt og internasjonalt. Vi må ha fleksible styrker med evne til å delta i allierte operasjoner.

Samtidig som Forsvaret i framtiden vil være en bidragsyter til regional sikkerhet gjennom internasjonale operasjoner, vil forsvaret av Norge, i en artikkel 5-situasjon, hovedsakelig bli ivaretatt av norske innsatsstyrker som opererer integrert med NATO-styrker. Det er derfor helt avgjørende at Forsvaret kan operere sammen med allierte styrker, både i utlandet og i Norge.

Bredden av Forsvarets oppgaver - og det framtidige Forsvarets begrensede størrelse - gjør kompetanse til en kritisk ressurs. På kort sikt vil mangfoldet av freds-, krise- og krigsoppgaver som blir utført i en nasjonal eller internasjonal ramme - stille store krav til personellets kompetanse. Militær virksomhet vil i framtiden i økende grad kjennetegnes av sterkere spesialisering og kompleksitet. På lang sikt må Forsvaret ha fleksibilitet til å kunne omstille seg til vesensforskjellige sikkerhetspolitiske situasjoner; kompetanse blir da den viktigste komponenten i Forsvarets evne til gjenoppbygging og omstilling.

Et moderne og fleksibelt Forsvar forutsetter balanse i struktur og organisasjon. Dette nødvendiggjør reduksjoner i og omorganiseringer av både styrkestrukturen og fredsorganisasjonen. Forsvaret må derfor hafærre ansatte enn det har i dag.

Styrkestrukturen

Den øverste forsvarsledelsens evne til strategisk planlegging, ledelse og kontroll må forbedres. Vi ønsker derfor å integrere ledelsen i FD og FO. Samtidig som vi styrker den strategiske ledelsen, vil vi redusere stabs-, støtte- og ledelsesenhetene.

Hæren vil i 2005 primært utgjøre Landforsvarets mobile del med en hovedstruktur på to brigader og en mobil divisjonskommando – inkludert blant annet divisjonsartilleri, oppklarings- og jegeravdelinger og sambandsavdelinger. Hærens bidrag til innsatsstyrkene vil være organisert innenfor en brigaderamme. I tillegg vil Hæren ha flere mindre enheter, inkludert Hans Majestets Kongens Garde og grensevaktstyrkene i Sør-Varanger.

Heimevernet opprettholdes og tilpasses nye oppgaver i et noe redusert volum, fra vel 80.000 til 60.000 personell. Heimevernets tilstedeværelse i hele landet– vil være av stor betydning for territorialforsvaret.

Sjøforsvaret vil på sikt bestå av fem Fridtjof Nansen - klasse fregatter inkludert nye enhetshelikopter. Den første fregatten skal være på plass i 2005. Videre vil strukturen ha seks undervannsbåter av ULA-klassen, åtte mineryddere, èn minelegger, sjøminer, èn kystjegerkommando, èn mineleggerkommando og ulike støtteavdelinger. I tillegg vil Kystvakten ta i bruk sitt nye isforsterkende fartøy - KV Svalbard - neste år.

Hovedelementene i den nye Luftforsvarsstrukturen – er 48 kampfly organisert i tre skvadroner, tre fly for elektronisk krigføring og overvåking (DA-20), seks maritime overvåkningsfly (P-3 Orion), seks transportfly (C-130 Herkules), 18 transporthelikoptre i tillegg til redningshelikoptertjenesten. Videre vil vi ha tre luftvernbatterier og to basesett som gjør det mulig å bruke ikke-militære flyplasser til militære formål på kort varsel.

Forsvarets spesialstyrker skal utvikles videre. I tillegg skal Forsvaret sikres bedre tilgang til strategisk sjøtransport.

Gjennom omstillingen vil vi frigjøre midler til bedre trening, mer øving og høyere beredskap. Vi vil bli mer operative enn vi er i dag. De mest prioriterte enhetene fra alle forsvarsgrenene vil sammen inngå i Forsvarets innsatsstyrke (FIST).

Utviklingstrekk i det internasjonale samarbeidet OG næringspolitiske konsekvenser

Jeg vil nå gå over i den andre hoveddelen av mitt foredrag – og si først noe om de utviklingstrekkene vi ser i det internasjonale samarbeidet og deretter litt om hvilke næringspolitiske konsekvenser proposisjonen vil få.

Internasjonale utviklingstrekk

Det europeiske markedet for forsvarsmateriell er i gjennomgripende forandring. På tilbudssiden gjennomgår forsvarsindustrien en tilpasning til endrede rammebetingelser gjennom restruktureringer på europeisk nivå. På etterspørselssiden er det et økende samarbeid om utvikling, anskaffelse og drift av nytt materiell - særlig mellom de større europeiske nasjonene. Det er en reell fare for at mindre land og deres industri - kan bli holdt utenfor denne utviklingen. Her står viktige næringspolitiske interesser på spill.

Internasjonalt samarbeid om utvikling, anskaffelse og drift av forsvarsmateriell vil få økt betydning. For å effektivisere dette samarbeidet i Europa har Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland etablert en egen internasjonal organisasjon (OCCAR) for å gjennomføre felles materiellprosjekter. De fire landene har sammen med Spania og Sverige også inngått en avtale - Letter of Intent (LOI 6) i den hensikt å etablere felles rammebetingelser for forsvarsindustrien. LOI samarbeidet søker å tilrettelegge for restrukturering og integrering av de deltakende lands forsvarsindustrier.

Dette samarbeidet kan bidra til å bryte ned de tradisjonelle handelsbarrierer som har preget forsvarsmateriellmarkedet, og legge forholdene til rette for en gjennomgående restrukturering av europeisk forsvarsindustri. Det er overveiende sannsynlig at det framtidige forsvarsindustrielle samarbeidet i Europa vil bli forankret innenfor disse samarbeidsordninger. På denne bakgrunn vil Regjeringen utrede nærmere mulighetene for eventuell norsk deltagelse i samarbeidet.

NATOs nye strategiske konsept understreker at Alliansens væpnede styrker må omstilles for å kunne møte de nye utfordringene. Defence Capabilities Initiative, forkortet DCI, er en plan for å utvikle de militære kapasiteter som alliansen er avhengig av for å kunne gjennomføre operasjoner i framtiden. Målet med DCI er å oppnå en bedre utnyttelse av alliansens samlede ressurser for å skaffe tilveie de kapasiteter alliansen vil ha behov for. Eksempler er strategisk luft- og sjøtransport, presisjonsstyrte våpen, satellittkommunikasjon, overvåkingssystemer og kommando-, kontroll og informasjonssystemer. Regjeringen legger i denne sammenheng stor vekt på at Forsvaret utvikles og moderniseres på en måte som styrker evnen til å operere effektivt sammen med andre lands styrker. For å bidra militært til Alliansen må Norge i større grad enn tidligere aktivt samordne og tilpasse nasjonal forsvarsplanlegging til omforente allierte mål.

En forutsetning for framtidig norsk deltagelse i internasjonale samarbeidsprosjekter innen utvikling, anskaffelse og drift av materiell, er nødvendigkompetanse - slik at vi fremstår som en troverdig partner. Forsvaret og norsk industri må derfor i større grad enn tidligere, legge vekt på å komme med i internasjonalt forsknings- og utviklingssamarbeid. Dette skal gi norsk industri muligheter og tilgang til systemkunnskap og teknologi som kan utnyttes i egen kompetanse- og produktutvikling der norsk forsvarsindustri har spesielle forutsetninger for å lykkes. Det skal også bidra til å øke mulighetene for norsk forsvarsindustri til å delta som partner i internasjonale samarbeidsprosjekter.

Forskning og utvikling (FoU)

Regjeringen vil legge opp til en målrettet innsats på utvalgte områder innen forskning og utvikling (FoU). Vårt formål med FoU-virksomheten er å understøtte Forsvarets ledelse i beslutninger og vurderinger av vitenskapelig og militærteknisk art av betydning for Forsvarets utvikling. Fou-virksomheten i Forsvaret skal legge grunnlaget for:

• utviklingen av en effektiv organisasjon,
• valg av operasjonskonsept og doktriner,

• valg av forsvarstekniske løsninger for å understøtte Forsvarets prioriterte oppgaver .

Vi ønsker at Forsvaret skal utvikles som kunnskapsorganisasjon. Kompetanse er avgjørende for vår tilpasningsevne og for vår evne til gjenoppbygging og større omlegging - dersom den sikkerhetspolitiske situasjonen skulle endre seg på lengre sikt.

Skal Forsvaret kunne framstå som et fleksibelt og effektivt virkemiddel for de politiske myndigheter og som en troverdig samarbeidspartner for våre allierte - må kunnskap og kontinuerlig læring være grunnleggende elementer.

Konsekvenser for forsvarsindustrien - Justeringer av den nasjonale strategien

Forsvarsdepartementet tok for noen år siden initiativet til å utarbeide en strategi for norsk forsvars- og forsvarsrelatert industri. Strategien hadde et langsiktig perspektiv og skulle bidra til at en større andel av Forsvarets anskaffelser skulle skje fra norsk industri samtidig som norsk industri skulle finne nye markeder ute. Den forutsatte et tett samarbeid mellom norske myndigheter og industri, en aktiv utnyttelse av tilgjengelige næringspolitiske virkemidler og at norsk forsvarsindustri måtte konsolidere seg nasjonalt - for deretter å søke internasjonale allianser.

Regjeringen mener at målsettingene og forutsetningene som strategien bygger på - fortsatt er gyldige. Det samme gjelder virkemidlene. Imidlertid er det globale markedet for forsvarsmateriell i rivende utvikling og dette påvirker også rammebetingelsene for norsk forsvarsindustri. Vi kommer derfor til å oppdatere strategien slik at den tilpasses de nye utfordringene.

To hovedhensyn bør være styrende for utformingen av denne delen av næringspolitikken:

• Først og fremst Forsvarets framtidige behov for materiell og kompetanse.
• Dernest hvilke internasjonale samarbeidsprosjekter norsk forsvarsindustri har forutsetninger for å komme med i som partner.

Begrensede nasjonale ressurser og høye og stigende utviklingskostnader for militært materiell, gjør det nødvendig med en streng prioritering av strategisk viktige teknologier og produkter for å posisjonere norsk forsvarsindustri.

Tidlig samarbeid

Vilje og evne til langsiktig satsning er en forutsetning for å lykkes. Stabilitet i planverk og ressurstilgang blir derfor viktig, men også å stille ressurser til disposisjon i tidlige faser av Forsvarets anskaffelsesprosjekter. I en tid da kravene til prioritering av tilgjengelige ressurser skjerpes, blir det enda viktigere å ta de riktige beslutningene tidlig.

Regjeringen vil derfor legge til rette for at det i større grad gis muligheter for at industrien trekkes tidlig med i forbindelse med store anskaffelser til Forsvaret. En forutsetning for et slikt samarbeid er imidlertid at industrien er villig til å ta risiko, og bidra med ressurser, kompetanse og finansiering - før endelig beslutning om anskaffelse og/eller systemvalg er fattet. Erfaringer både fra utlandet, og ikke minst våre egne erfaringer i forbindelse med fregattprosjektet, tilsier at det er mye å hente både for Forsvaret og industrien ved å etablere et tidlig samarbeid.

Gjenkjøp

Vårt nåværende krav om 100 prosent gjenkjøp ved større anskaffelser fra utlandet - ligger fast. Regjeringen har imidlertid besluttet å heve den nedre grensen for når det skal kreves gjenkjøp på materiellanskaffelser fra 50 til 75 millioner kroner. Dette vil lede til færre avtaler og derav redusert ressursbruk. Her ligger det også inne en indeksregulering av den tidligere grensen på 50 millioner kroner - etablert for nærmere 10 år siden. I kjølvannet av dette vil vi nå starte opp et arbeid med å se på hva som i framtiden skal godkjennes som gjenkjøp og hvordan gjenkjøpene skal prioriteres.

Hvordan ser så den umiddelbare framtiden for vårt gjenkjøpsregime ut? I 1997 vurderte en bredt sammensatt arbeidsgruppe gjenkjøpsordningens effekt både på norsk forsvarsindustri og Forsvaret, og effekten av gjenkjøp som et næringspolitiskt virkemiddel.

De fant at det nærmest er umulig å foreta nøyaktig tallfesting av kostnadene og gevinstene ved gjenkjøpsordningen – ja selv et overslag er vanskelig. De fant imidlertid ikke holdepunkter for å anta at gjenkjøpsavtalene, når de samlede virkninger ble lagt til grunn, påfører Forsvaret merutgifter.

Utfra disse konklusjoner tilrådde de at Norge bør fortsette å bruke de virkemidler som finnes, deriblant gjenkjøp, til å posisjonere norsk forsvarsindustri overfor utenlandske bedrifter, slik at vår forsvarsindustri er forberedt når gjenkjøpsregimet en gang må avvikles. Videre tilrådde de at Norge ikke går i spissen og ensidig avvikler gjenkjøp mens andre land opprettholder ordningen.

Denne politikken ligger fast.

Slik jeg ser det vil vårt behov for gjenkjøp ikke minke. Forsvaret står foran flere store anskaffelser de neste 10-15 årene og flere av disse vil skje i utlandet. Det er derfor viktig å opprettholde kontinuitet i - og videreutvikle - vår forsvarsindustri og dens underleverandører.

Avslutning

Helt til slutt vender jeg tilbake til langtidsproposisjonen igjen. Den ligger nå i Stortinget. Der skal den behandles i løpet av vårsesjonen. Regjeringen har et klart ønske om å få til et forsvarspolitisk forlik, om hovedlinjene i proposisjonen .

Det arbeidet vil ta til ganske raskt. Det blir krevende, men vi er optimistiske og tror et forlik er innen rekkevidde.

Takk for oppmerksomheten.