Takk for muligheten til å komme til årskonferansen til studieutvalget av Forsvarets høgskoleforening. Tittelen på denne årskonferansen – paradigmeskifte eller systemkollaps? – er etter mitt syn dekkende for den valgsituasjon vi nå står overfor. Regjeringens anbefalinger innebærer uten tvil et paradigmeskifte i norsk forsvarspolitikk. Hvis vi derimot ikke gjennomfører en dramatisk omlegging av dagens forsvarspolitiske hovedkurs, vil vi i løpet av kort tid oppleve en systemkollaps i Forsvaret.

Jeg vil si det slik: Forsvaret må gjennomgå en drastisk fornyelse og modernisering, uavhengig av hva slags oppgaver man ønsker å prioritere. Vi bruker i dag altfor store ressurser på å drive en overdimensjonert fredsorganisasjon, en fredsorganisasjon som i utgangspunktet ble konstruert for å kunne håndtere mobiliseringen av et par hundre tusen soldater under et invasjonsscenario. Det er mitt håp at alle ansvarlige partier kan enes om betydelige nedskjæringer i fredsorganisasjonen, slik regjeringen har lagt opp til. Klarer vi det, er vi kommet et meget godt stykke på vei mot å få kontroll over en av ubalansene Forsvaret sliter med – ubalansen mellom kostnader og bevilgninger.

Omfanget av denne ubalansen er større enn mange tror. Realiteten er at vi, for å videreføre dagens Forsvar på en ansvarlig måte, ville ha måttet øke forsvarsbudsjettet med 40 prosent, til over 40 milliarder kroner i året. I et slikt perspektiv blir forskjellene mellom de bevilgninger partiene på Stortinget har gått inn for de siste årene, helt marginale. Dette dreier seg ikke om noen hundre millioner i året, ikke engang om et par milliarder. Vi snakker om et fundamentalt endret budsjettnivå, som dersom det ble vedtatt, hadde fått svært store konsekvenser for statens virksomhet på andre områder.

Forsvarets problemer kan ikke og bør ikke løses gjennom bevilgninger alene. Regjeringen satser på å bruke noe mer penger på Forsvaret i tiden framover, men for å skape balanse i Forsvaret er det de organisatoriske reformene som er viktigst.

Samtidig som enighet må oppnås om de grep som er nødvendige for å få ubalansen mellom kostnader og bevilgninger under kontroll, må vi imidlertid også ta stilling til hvordan vi skal håndtere Forsvarets andre ubalanse – den mellom organisering og oppgaver. Dagens forsvar ble organisert under den kalde krigen, da trusselen om en storstilt invasjon fra en kjent fiende var altoverskyggende. Gårsdagens organisering er ikke hensiktsmessig for dagens situasjon morgendagens utfordringer. Vi har i stedet behov for et bredt spekter av moderne militære enheter av høyere kvalitet, med bedre reaksjonsevne og større mobilitet, som kan operere sammen med våre allierte. Slike enheter må Forsvaret råde over både for å kunne løse enkelte oppgaver alene i norske områder, og for å kunne operere sammen med våre allierte – i internasjonale operasjoner og i Forsvaret av Norge.

Mange av dem som har reagert på omfanget av de reduksjonene i Forsvarets omfang som nå anbefales, har hevdet at reduksjonene skyldes en overdreven satsing på det internasjonale til fortrengsel for det nasjonale. Jeg mener at denne analysen er feil, fordi Norge er fullstendig avhengig av NATO for at vårt nasjonale forsvar skal være troverdig. Slik var det også under Den kalde krigen. Å framstille internasjonalt forsvarssamarbeid som en byrde, når det i realiteten er en forutsetning for vår sikkerhet, er direkte misvisende. Fornyelsen av Forsvaret er dessuten nødvendig også for å sikre Norges interesser og ansvarsområder isolert sett: For eksempel vil de styrker som skal kunne brukes internasjonalt – Forsvarets innsatsstyrke på om lag 3.500 personell – også være våre beste og mest operative styrker for nasjonal bruk. Selv om vi ikke hadde hatt en eneste soldat i Kosovo i dag, ville vi hatt behov for denne typen styrker for å løse oppgaver i våre nærområder.

Det kan etter mitt syn føre helt galt av sted å konstruere et motsetningsforhold mellom det nasjonale og det internasjonale i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Utviklingen de siste 10-15 år har ført til at kravene til Forsvaret er sterkt forandret. I positiv retning trekker at forholdene i våre nærområder er politisk og militært sett stabile, samt at Russland er inne i en samlet sett positiv utvikling og at det i dag ikke foreligger noen trussel om et massivt angrep mot allierte område og Norge. Selv om dette i et lengre perspektiv ikke helt kan utelukkes, bør evnen til å møte et slikt angrep ikke lenger være den altoverskyggende faktor for utformingen av Forsvaret. Dette betyr selvsagt ikke at vi kan utelukke større trusler, verken på kort eller på lengre sikt. Forsvaret skal derfor, i samvirke med våre allierte, fortsatt kunne møte større utfordringer mot norsk sikkerhet, og dessuten relativt raskt kunne bygges opp dersom dette skulle bli påkrevet på lengre sikt.

Et breder og mer sammensatt risikobilde preger i dag våre sikkerhetspolitiske omgivelser. Etniske og andre konflikter, lik dem vi har sett på Balkan de siste 10 år, kan spre seg. 90 prosent av konfliktene i verden de siste årene har vært av denne typen. Samtidig er våre moderne samfunn sårbare og kan rammes med enkle midler, mens langtrekkende våpensystemer og moderne kommunikasjons- og informasjonsteknologi gjør geografiske avstander mindre vesentlige når vi vurderer hvilke farer de enkelte land står overfor. Samtidig har Norge ansvaret for store havområder og betydelige naturressurser, og er en strategisk viktig leverandør av energi.

Spennvidden i våre utfordringer kan illustreres ved krisene knyttet til Kursk og Kosovo.

Det er med andre ord større fare for at Norge på kort varsel vil kunne bli trukket inn i ulike mindre kriser. I verste fall kan slike kriser oppstå mer eller mindre samtidig og på den måten sette vår samlede krisehåndteringskapasitet på prøve. I tillegg stiller fredstidsbehovet for militær tilstedeværelse, etterretning, overvåkning, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse fortsatt store krav til Forsvaret.

Enkelte av disse oppgavene må Forsvaret kunne håndtere på egen hånd, andre forutsetter at Norge deltar i et forpliktende internasjonalt samarbeid. NATO vil som før være garantisten for norsk suverenitet. Dette er ikke noe nytt – forsvaret av Norge har i over 50 år vært helt avhengig av NATO. Igjen, forpliktende internasjonalt forsvarssamarbeid er ikke noe som går på bekostning av vårt nasjonale forsvar, men er en forutsetning for at vårt Forsvar skal være troverdig. Det norske forsvaret må derfor kunne operere effektivt sammen med våre NATO-allierte, hjemme og ute, og også på andre måter moderniseres i samsvar med alliansens nye rolle. En slik modernisering er en forutsetning for at vårt alliansemedlemskap skal ha reell verdi, også når det gjelder forsvaret av norske interesser og -ansvarsområder. Derfor støtter også NATO omleggingen av Forsvaret.

Som en nasjon med store ansvarsområder og betydelige naturressurser, men med liten befolkning, er vi dessuten avhengige av våre internasjonale omgivelser. Derfor må vi, i tillegg til å bidra til NATOs fortsatte styrke og samhold, yte bidrag til FNs arbeid for fred og internasjonal stabilitet.

Hvorfor må Forsvaret endres? Vi må fornye Forsvaret fordi forsvarspolitikken ganske enkelt ikke har holdt tritt med den sikkerhetspolitiske og militærteknologiske utvikling. Vi må redusere Forsvarets omfang fordi det i dag ikke kan drives og fornyes på en ansvarlig måte innenfor noe i nærheten av realistiske budsjettrammer. I tillegg må vi effektivisere Forsvaret fordi det preges av en altfor stor og tung fredsorganisasjon, som spiser store ressurser uten å skape en tilsvarende operativ evne eller stridsevne.

For å skape et moderne og fleksibelt forsvar må vi gjøre betydelige organisasjonsendringer. Formålet er først og fremst å redusere utgiftene knyttet til de administrative ledd, slik at mer penger kan brukes på de militære oppgavene, på nytt materiell, på trening og øvelser og på operativ virksomhet for øvrig.

Hvordan kan jeg så vite at vi kommer til å lykkes med dette denne gang? Forsvarsreformene på 1990-tallet hadde jo som kjent ikke noe i nærheten av den effekt de var ment å skulle ha.

Man kan selvfølgelig aldri garantere noe. Imidlertid har regjeringen tatt konsekvensene av de mislykkede omleggingsprosessene på 1990-tallet, på fire måter. For det første legger vi fram en proposisjon heller enn en melding. Dette betyr at vi inviterer Stortinget til å fatte de nødvendige vedtak, spesielt med hensyn til nedleggelser av virksomhet, samtidig med at det tar stilling til de politiske føringene. Vi legger med andre ord fram en pakke som – dersom den gjennomføres – i seg selv vil utgjøre en radikal omlegging av Forsvaret. Ved å legge fram en slik samlet pakke, håper vi også å framtvinge en debatt som fokuserer på helheten i omleggingen heller enn organisatoriske delspørsmål.

For det andre anbefaler regjeringen at Forsvaret får en tilstrekkelig grad av økonomisk forutsigbarhet. Regjeringen foreslår at Forsvaret innrettes mot at det tildeles omlag 112 milliarder kroner totalt i perioden 2002-2005, gjennomsnittlig omkring 28 milliarder kroner i året. 24 milliarder av de 112, eller i overkant av 20%, vil gå til investeringer i nytt materiell. Imidlertid vil selve omleggingen stå i fokus i perioden, og 10 milliarder kroner øremerkes for dette.

Den tredje grunnen til at vi mener å ha gode muligheter for å lykkes, er at Forsvaret er tildelt nye virkemidler som vil gjøre det lettere å oppnå de faktiske innsparingene. Dette gjelder spesielt på personellsiden, der avgangsstimulerende tiltak allerede er tatt i bruk, med gode resultater.

Den fjerde årsaken til at regjeringen mener at vi denne gang skal kunne lykkes i å legge om Forsvaret, er at vi anbefaler store grep i hele Forsvarets struktur og organisasjon. Mangelen på slike grep var den største svakheten ved forsøkene på omstilling på 1990-tallet: mens styrkestrukturen ble gradvis og til dels dramatisk redusert, ble Forsvarets fredsorganisasjon ikke noe billigere å drive.

Dette skal vi rette på ved denne korsvei.

Ledelsen av Forsvaret – Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando – er altfor stor og ressurskrevende sammenlignet med Forsvaret for øvrig. Samtidig er de to enhetene ikke godt nok organisert for å løse sine strategiske oppgaver – som langtidsplanlegging for Forsvaret, krisehåndtering og internasjonalt samarbeid. Regjeringen anbefaler derfor at Forsvarets overkommando legges ned og at forsvarssjefen og hans nærmeste staber integreres i Forsvarsdepartementet. Samtidig skal forsvarssjefen være en synlig etatssjef for Forsvaret. Dette grepet vil gi en samlet reduksjon i Forsvarets ledelse på minst 40% og potensielt enda større reduksjoner i Oslo-området. Det vil samtidig styrke forsvarsledelsens strategiske fokus. Det siste er svært viktig – situasjonen vi befinner oss i i dag, illustrerer til fulle at Forsvaret har et grunnleggende ledelses- og styringsproblem.

Regjeringen anbefaler også en omfattende slanking og effektivisering av kommandostrukturen. Den anbefalte kommandostrukturen vil bestå av Forsvarets fellesoperative hovedkvarter i Stavanger med to landsdelskommandoer i Bodø og Trondheim. Kommandoplassen i Bodø blir krisestyringskommando for nordområdene, og skal kunne tjene som framskutt kommandoplass for øverstkommanderende for hovedkvarteret i Stavanger. Den territorielle kommandostrukturen vil bestå av åtte forsvarsdistrikter og 14 heimevernsdistrikter. Ordningen vil gi en innsparing på omkring 40%, og dagens 41 hovedkvarter og -staber vil bli redusert til 17.

Støttevirksomheten i Forsvaret er allerede i ferd med å bli effektivisert gjennom etableringenav Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO, jamfør St.prp. nr. 55 (1999-2000) og Innst. S. Nr. 25 (2000-2001)). Dette arbeidet vil videreføres i omleggingsperioden. Regjeringen varsler også i proposisjonen at det i nærmeste framtid vil bli anbefalt grep for å effektivisere forvaltningen av Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg.

Regjeringen legger vekt på at verneplikten skal videreføres, fordi den utgjør et viktig bindeledd mellom Forsvaret og befolkningen for øvrig, og fordi den bidrar til å sikre Forsvarets rekruttering. Det nye forsvaret vil imidlertid ha behov for noe færre vernepliktige enn i dag. For fortsatt å kunne kalle inn flest mulig til førstegangstjeneste, vil mange av de som innkalles, få kortere tjenestetid enn 12 måneder.

Forsvaret virksomhet drives i dag svært spredt. Dette innebærer uforholdsmessig høye kostnader. For å oppnå de nødvendige innsparinger må mange av Forsvarets garnisoner, stasjoner og baser legges ned. Samtidig legger regjeringen stor vekt på at Forsvaret skal være til stede i alle deler av landet, med konsentrasjon i Nord-Norge, Trøndelag, Bergensområdet og det indre Østlandet. Særlig skal Forsvaret være tungt representert i Nord-Norge.

Som helhet mener vi at disse tiltakene vil gi det ønskede resultat. Det viktigste ved omleggingen er at vi skal skape et balansert Forsvar, der budsjettene står i forhold til kostnadene, og der organiseringen står i forhold til oppgavene. For å få dette til er det av overordnet betydning at vi skaper et forsvar der de forskjellige elementene er tilpasset hverandre. I klartekst betyr dette at ledelses-, kommando- og støtteapparatet må være tilpasset den nye styrkestrukturens behov. En av de mest alvorlige svakhetene ved reformene på 1990-tallet, var nettopp at kuttene i styrkestrukturen ikke ble fulgt av tilsvarende kutt i organisasjonen for øvrig. Med regjeringens anbefalinger er vi denne gang kommet svært nær en slik balanse. Det er derfor å håpe at dette aspektet ved omleggingen ikke utvannes. Dersom det skal skje påplusninger – som enkelte partier har varslet at de vil kreve – så må dette skje i styrkestrukturen, ikke ved at flere ressurser brukes på de administrative ledd. Regjeringen vil stå meget hardt på at reduksjonene i ledelses-, kommando- og støtteapparatet må gjennomføres som anbefalt. Samtidig er det avgjørendeviktig at balansen i forsvarsbudsjettet bibeholdes, at ikke nye elementer legges inn kun for å tjene rene politiske markeringsbehov, og uten økonomisk dekning.

Mange har uttalt bekymring for de reduksjonene i Forsvarets omfang som regjeringen anbefaler, og har brukt 9. april som et argument mot en omlegging av Forsvaret. Etter mitt syn er dette å sette saken på hodet, på to måter.

For det første vil omleggingen gi oss et langt bedre forsvar. Det er forsvars- og strids evnen som vil være avgjørende for Forsvarets framtidige muligheter til å beskytte norske interesser. Et stort, men gammeldags forsvar med lav stridsevne – som er det vi vil få uten omlegging – vil ikke tjene noen interesser og vil i hvert fall ikke kunne beskytte oss mot en eventuell framtidig invasjon.

For det andre var det som skjedde i mellomkrigstiden at de fleste nordmenn, ut i fra erfaringene fra første verdenskrig, trodde at Norge kunne isolere seg fra den internasjonale utviklingen. Denne feilvurderingen lå til grunn både for den manglende satsingen på Forsvaret, for Norges manglende vilje til internasjonal solidaritet og ansvar på 1930-tallet ogogså for Forsvarets manglende beredskap våren 1940.

Det er denne feilen vi må lære av, og som vi må unngå å gjøre igjen. Vårt NATO-medlemskap er den kanskje viktigste forskjell mellom Norges situasjon i mellomkrigstiden og i dag. Å snakke om et nasjonalt invasjonsforsvar løsrevet fra helheten i NATO-forsvaret, gir ingen mening. Et slikt forsvar hadde vi heller ikke under den kalde krigen, og å bygge opp et slikt forsvar ville forutsette forsvarsbudsjetter på et nivå hinsides det noen politiske partier i Norge noen gang har gått inn for. Samtidig ønsker jeg å understreke at styrken i NATOs samlede forsvarsevne i dag er uten sidestykke i historien. Dette gjelder også militær gjenoppbyggingsevne.

Bare gjennom en kombinasjon av forpliktende internasjonalt samarbeid i NATO og et moderne og fleksibelt nasjonalt forsvar kan Norges interesser og integritet sikres. Derfor må vi rasjonalisere og effektivisere Forsvaret gjennom en storstilt omlegging, og samtidig tilpasse oss både utviklingen i NATO og endringene i det risikobildet vi står overfor. For å få til dette er det ingen vei utenom en omfattende fornyelse av Forsvaret.

Takk for oppmerksomheten!