Av fiskeriminister Otto Gregussen

(På trykk i Aftenposten 23.08.00)

Norges fremtidige muligheter for verdiskaping ligger først og fremst i det marine miljøet. Dette er i senere tid understreket både av forskere, næringsaktører og politikere. Når oljeinntektene avtar vil det i særlig grad være verdiene i havet som kan sikre den norske velferdsstaten. Dette perspektivet gjør problemstillingene Aftenposten har tatt opp i flere reportasjer de siste dagene særlig interessant.

Avisen skriver at regjeringen gjennom lov om havbeite vil foreta inngrep i allemannsretten og begrense det frie fisket, og videre fastslår Aftenposten at kysten er blitt en kampsone, der fiskeoppdrett blir presset fra mange kanter.

Både de tradisjonelle fiskeriene og fiskeoppdrett representerer betydelige inngrep i allemannsretten. For å trygge ressursene og sikre lønnsomheten er fiskeriene strengt regulerte gjennom deltakelse, konsesjoner og kvoter. For å trygge driften av oppdrettsanlegg ligger det en sikkerhetssone omkring hvert anlegg på 100 meter - hvor det er forbudt å fiske – og 20 meter hvor det er forbudt å ferdes. I tillegg kan det legges restriksjoner på fisket også utenfor 100 meter-grensen.

Forslaget til lov om havbeite begrenser også allemannsretten, men det er et avgrenset inngrep og et mindre inngrep enn i vanlig oppdrett. Regjeringen sikrer investeringene til de som får sette ut organismer på sjøbunnen, samtidig som dette i minst mulig grad avgrenser ferdsel og fiske i området.

Forslaget regulerer utsetting av krepsdyr, bløtdyr og hummer til næringsformål. Altså stasjonære arter som holder seg på sjøbunnen. Utsetteren gis en eksklusiv rett til gjenfangst av de utsatte organismene. Det er nødvendig for at utsettingen skal være lønnsom. Begrensningen i allemannsretten består i at en ikke kan drive fiske som kommer i konflikt med havbeitevirksomheten. Det vil i praksis si fiske på eller nær sjøbunnen. Det vil imidlertid fortsatt være fri ferdsel og adgang til å fiske høyere oppe i sjøen i havbeiteområdene så langt det ikke kommer i konflikt med næringsvirksomheten.

Å diskutere lov om havbeite ut fra problemstillingen fritt fiske eller ikke, blir etter mitt syn derfor en avsporing. Det dette dreier seg om er mulighetene for å bygge opp en ny næring på kysten. Den viktige debatten handler om hvordan vi totalt sett skal forvalte de forskjellige interesser som knytter seg til kystsonen. Det gjelder så vel næringsinteresser som mer allmenne frilufts- og verneinteresser. Forslaget til lov om havbeite er en nyskaping nettopp fordi vi prøver å veie de ulike bruksmåtene av kystsonen opp mot hverandre, og tilpasse havbeitevirksomheten til andre interesser.

Havbeite vil være en av mange interessante måter å dyrke havet på. Mulighetene for økt verdiskaping på basis av havets ressurser er betydelige, og Norge med sin lange kyst, store havområder og rene havmiljø har særlige forutsetninger for vekst, så framt utviklingen skjer på en bærekraftig og økologisk riktig måte. Det gjelder mulighetene innen de tradisjonelle fiskerier, innen oppdrett og i utviklingen av havbeite. Dessuten ligger det et stort potensiale i virksomhet med basis i biproduktene fra fiskeri og oppdrett, blant annet gjennon ulike typer av høyt betalte spesialprodukter.

Skal vi lykkes i dette må fiskerimyndigheter, miljømyndigheter og lokale planmyndigheter samarbeide for å unngå at tilgang på arealer i kystsonen blir en flaskehals. Det må legges til rette for en lønnsom og bærekraftig bruk av kysten vår. Forslaget til lov om havbeite representerer et konstruktivt bidrag for å få dette til. Det slås fast at løyve til havbeite ikke kan gis dersom det er fare for skadelige virkninger på miljøet, og det skal legges stor vekt på samfunnsmessige nytte- og skadevirkninger.