"Perspektiver på utviklingen av en konkurransedyktig norsk foredlingsindustri"

Fiskeriminister Otto Gregussen

"Perspektiver på utviklingen av en konkurransedyktig norsk foredlingsindustri"

FNLs årsmøte i Trondheim, 12. april 2000

Kjære deltakere,

Innledning:

Alle er kjent med at Norge er verdens ledende fiskeeksportør. Dere er også kjent med at vitenskapsmiljøene i Trondheim har antydet inntekter på 240 milliarder basert på de levende ressurser i havet om 30 år. Mindre kjent er min visjon for norsk fiskeri- og havbruksnæring. Den kan kort oppsummeres som:

Verdier fra havet – Norges framtid!

Gjennom det århundret vi har bak oss har fiskerinæringen vist evne til tilpasning og nyskapning. Norge har erfaring, kompetanse og naturbaserte forutsetninger til å generere betydelig økt verdiskapning. Erkjennelsen av dette danner grunnlaget for min visjon for 2020.

Visjon 2020:

Fiskeri- og havbruksnæringens verdiskapning er et viktig fundament for den norske økonomien i 2020. Eksporten har hatt en jevn vekst og utgjør nå en samlet verdi på 120 milliarder.

Forskningsinnsatsen er tredoblet og ligger på 1,5 milliarder 2000 kr. En stor del av denne økningen finansieres gjennom investering av næringens eget overskudd.

Forskningsmiljøene i Norge er de fremste på sine områder. Ny kunnskap og teknologi har gjort at fiskeindustrien består av høyteknologiske bedrifter. Fiskeindustrien produserer ikke bare mat, men baserer også sin virksomhet på utnyttelse av biprodukter til en rekke ulike formål.

Norske oppdretts- og fiskeindustribedrifter har verdens beste arbeidsmiljø innen matvareproduksjon.

En typisk norsk fiskeindustribedrift har sikret seg flere ben å stå på og er langt mer robust mot endringene i ressursgrunnlag og marked enn det vi er vant med i dag. Levende kystsamfunn består av mange driftige og initiativrike bedrifter som styrker hverandre gjennom samarbeid og konkurranse.

Norge er fortsatt verdensledende i eksport av marine produkter. En samordnet strategisk markedssatsing i næringen har gitt resultater. Norske fiskeprodukter har et renommé som gjør at folk i alle land opplever matglede og trygghet ved norsk sjømat.

Nye arter har definitivt gjort sitt inntog i havbruksnæringen. Skjellnæringen produserer 300.000 tonn blåskjell og 20.000 tonn kamskjell. Årsproduksjonen av marine arter i norsk oppdrettsnæring er på 10.000 tonn kveite, 10.000 tonn steinbit og 80.000 tonn torsk. Det drives også kommersielt havbeite med stor suksess.

Sammen med våre naboland har vi utviklet forvaltningsmodeller som har satt oss i stand til å forvalte våre fiskebestander på en langsiktig måte. Det vitenskapelige grunnlaget for forvaltningen av villfiskbestanden er betydelig forbedret og vi er nå i stand til å fastsette langsiktige kvoter som vi bare gjør små justeringer i hvert år. For å forhindre at vi kommer i de laveste kvotedalene tar vi ikke ut de høyeste kvotetoppene.

____________

Hvilke perspektiver har så jeg på utviklingen av en konkurransedyktig norsk foredlingsindustri?

Det er overskuddet fra norske eksportnæringer som finansierer vår levestandard i dag og de sosiale goder vi bevilger oss og som sikrer lav arbeidsledighet og god nasjonaløkonomi. Vi er derfor helt avhengige av å levere varer og tjenester til det internasjonale samfunnet til konkurransedyktige priser og betingelser. Når oljeressurser og andre næringer skrumper inn, må vi kompensere nedgangen i disse med alternativ virksomhet dersom vi ønsker å opprettholde en høy velferd.

Norge har historisk sett skapt mange av sine verdier med utgangspunkt i vann og bergverk. Skipsfart og industri basert på billig strøm fra våre vannkraftverk har gitt landet betydelige inntekter opp gjennom årene. I de senere år har olje og gass vært de viktigste inntektskilder for landet. Men oljenæringen har også mye å takke fiskerinæringen og havet for:

Jeg tenker da på fiskerikonfliktene Norge hadde med England i 50- og 60-årene, og som resulterte i at Nordsjøen ble inndelt etter midtlinjeprinsippet. Det er rimelig å anta at dersom England hadde vært klar over de store verdier som lå under havbunnen i Nordsjøen, er det ikke gitt at Norge i dag ville hatt råderett over mange av de store olje- og gassfeltene i dette området.

For å sikre et konkurransedyktig næringsliv og et konkurransedyktig Norge, må innsatsen konsentreres på områder der vi har komparative fortrinn. I den siste forskningsmeldingen er fire områder fremhevet : IKT, energi-miljø, medisin-helse og marin sektor. Av disse er det kun innen marin sektor vi har klare komparative fortrinn.

Innen fiskeri og havbruk har Norge en rekke naturgitte fortrinn, som et stort, uforurenset og tilnærmelsesvis beskyttet farvann, et sunt klima for produksjon av høyverdig sjømat og store arealer for dyrking av marin plantebiomasse. Dette er også naturlig utbredelsesområde for mange aktuelle arter i oppdrett.

Næringas betydning er økende og dens status i folks bevissthet er stigende. Jeg har stor tro på at denne utviklingen vil fortsette, men det er mitt ønske og håp at vi i fellesskap skal ha visjoner og mål som langt overgår de senere års utvikling av næringen.

Mange har spurt meg hva som skal til for å utløse det antatte vekstpotensialet i fiskerinæringen. For å svare på det tror jeg vi må ta et raskt tilbakeblikk. Forskere, offentlige myndigheter, næringen og dens organisasjoner har lagt ned et betydelig arbeide for å få til økt verdiskapning. Det har gitt resultater. Dette må vi bygge videre på.

Utviklingen de siste 10 – 12 år har medført at eksportverdien av fiskeprodukter er doblet. Overføringene fra staten er redusert fra omlag 1,7 milliarder kroner til bortimot null. Antall fartøy og anlegg er betydelig redusert og er i dag noe bedre tilpasset ressurstilgangen. Fiskeindustrien har fortsatt overkapasitet, men har gjennomgått en omfattende oppgradering til en standard som er en av forutsetningene for global markedsadgang. For tiden arbeider vi hardt for å innarbeide det nye systemet for veterinær grensekontroll – et system som sikrer Norge adgang til det Europeiske markedet uten fordyrende og kompliserende kontroll ved grensepassering.

Fiskeindustrien er i dag en viktig del av fiskeri- og havbruksnæringen. Den eier derfor en vesentlig andel av de muligheter jeg nå har skissert. Her har dere utfordringer og en stor jobb foran dere. Uten deres innsats kan vi ikke realisere dette potensialet. I framtida vil fiskeindustrien bli en enda viktigere del av både fiskeri- og havbruksnæringen fordi vi har som målsetting å sørge for at mer av verdiskapningen skjer i Norge og i norsk fiskeindustri.

Å være konkurransedyktig innebærer at man er flink til å konkurrere. Man blir ikke konkurransedyktig ved å begrense konkurransen eller ved å subsidiere bedrifter. Fiskeindustrien er ikke noe unntak. Man kan konkurrere på mange arenaer. Ikke bare om råstoff i et marked som globaliseres i økende grad. Men på pris, på kvalitet og produkter. Også oppdrettsprodukter. Dette betyr mangfold. Mangfold gir flere muligheter. Men det krever kunnskap og teknologi. At vi ligger i forkant. Min industripolitikk innebærer å legge forholdene til rette for en slik utvikling. At dere kan bli konkurransedyktige. Dere må selv se mulighetene. Rette fokus primært mot kunder og marked. Ikke mot Fiskeridepartementet. Vi er ikke i stand til å foredle og markedsføre fisk i Grubbegata i Oslo.

Både Råfiskloven og Deltakerloven spiller viktige roller med hensyn til fordeling av de verdier som skapes i næringen. De påvirker nødvendigvis ikke den totale verdiskapningen som finner sted i næringen. Det er imidlertid stor enighet om at et velfungerende førstehåndsmarked er en sentral forutsetning for en konkurransedyktig fiskeindustri.

Likeså at eierskap i fiskeflåten kan sikre den enkelte bedriften kontinuerlig og sikker tilgang på råstoff. Men det blir neppe mer råstoff til foredling totalt sett, hvis vi ser bort fra havbruksnæringen. Jeg mener at salgslagene forvalter det ansvaret som råfiskloven gir dem på en måte som understøtter målet om verdiskapning. Slik må det være også i framtida. Dette er en forutsetning for at råfiskloven som privilegium og ansvar skal fortsette.

Vi har utallige utredninger og forslag på hvordan vi kan utløse vekstpotensialet i næringen, men som ikke er blitt omsatt til aktiv og målbevisst innsats verken fra næringen selv eller det offentlige. Vi må bli flinkere til å definere våre mål og omdanne disse til praktisk handling.

For Fiskeridepartementet vil markedsadgang og forskning og utvikling være de viktigste områdene fra myndighetenes side for å få utløst potensialet for norsk fiskeindustri.

Markedsadgang

Markedsadgang er et nøkkelord når vi snakker om økt verdiskaping i næringen. Vi kan ikke bli konkurransedyktige og få økt verdiskapning dersom vi holdes ute fra markeder eller utkonkurreres av andre land på grunn av høye tollbarrierer eller andre handelshindringer. Også kompliserte tollregimer som vi i dag har overfor EU er med på å begrense muligheten for verdiskaping. Mitt mål er at myndighetene og næringen sammen må sikre norsk fiskerinæring minst like gode konkurransevilkår og markedsadgang for sine produkter som sine konkurrenter, både ute og hjemme.

Mange land oppfatter norsk sjømateksport som en trussel mot egen produksjon, og benytter stadig nye tiltak for å hindre norske eksportører i å komme til. I det siste har vi sett at når tollbarrierer bygges ned, øker andre former for handelshindringer som for eksempel bruk av antidumpingtiltak. Denne trenden kan ikke fortsette.

På tross av at handelen med sjømatprodukter har vært gjenstand for tollreduksjoner gjennom flere runder i WTO, er handelen med matvarer et av de mest beskyttede områder i verdenshandelen. Dersom vi skal lykkes i å få redusert toll på fiskeprodukter globalt, må vi i enda større grad være pådriver for at markedsadgang skal bli en del av de kommende forhandlingene i WTO.

For å få dette til må hjemme- og uteapparatet bruke mer tid på alliansebygging, og vi må være innstilt på å prioritere markedsadgangsforhandlingene. Stillingen som fiskeriråd i Geneve ble utlyst sist tirsdag. Vedkommende som ansettes i stillingen skal bruke tiden sin på forberedelser til ny forhandlingsrunde og på å følge med i utviklingen i problemstillinger av relevans for fiskerinæringen. Aktivitet knyttet til alliansebygging vil være en sentral oppgave for fiskeriråden.

Selv om de kommende WTO-forhandlingene kan føre til betydelige tollreduksjoner, er det ingen grunn til å tro at dette gjør dagens regionale og bilaterale avtaler overflødige. EU er og blir det viktigste markedet for norsk fiskerinæring, noe som vil bli ytterligere forsterket av EUs utvidelse østover. Med en vekst i kjøpekraften i søkerlandgruppen tilsvarende det Portugal og Spania opplevde da de ble EU-medlemmer, vil EU som marked for norsk sjømat kunne dobles i løpet av en tiårsperiode.

Norsk sjømat møter både tollsatser og et komplisert system med tollfrie kvoter, og forskjellige opprinnelsesregler i EU. Dette systemet vil også i fremtiden være til hinder for en videreutvikling av eksporten til EU. Spørsmålet om å gjenoppta arbeidet med å gjennomgå handelsbetingelsene i EØS-avtalen og protokoll 9 er blitt reist flere ganger fra EFTA-siden, og EFTA har utarbeidet en rapport som nå er til vurdering hos Kommisjonen. Jeg avventer nå Kommisjonens kommentarer til rapporten.

Jeg vil imidlertid ikke legge skjul på at jeg mener at et norsk EU-medlemskap på sikt vil være den eneste måte å sikre at norsk fiskerinæring får like gode rammevilkår i EU som EUs egen industri.

Det er ikke bare myndighetene som har en stor jobb å gjøre når det gjelder å sikre norsk fiskerinæring bedret markedsadgang. Også dere i næringen har en oppgave ved å få kontaktene dere har ute til å jobbe for bedret markedsadgang. Dere må få gehør for at alle parter er tjent med en liberalisering i handelen med fiskeprodukter, og at problemer for norsk eksport i overveiende grad også gir problemer for importøren. Dersom vi kan få med oss næringsaktørene i de landene vi eksporterer til, kan mye være gjort for å bedre markedsadgangen for norsk sjømat.

I løpet av den nærmeste tiden tar jeg sikte på å invitere næringen til et seminar om markedsarbeid og markedsadgang for norsk sjømat. Dette vil være et initiativ fra departementet og Eksportutvalget for fisk.

Fiskeridepartementet, Eksportutvalget og næringen har i noe tid arbeidet sammen for å styrke forskning og utredning på dette området, og flere prosjekter er allerede gjennomført. Dette arbeidet vil bli presentert på seminaret og kan være basis for en debatt om hva som må til på en rekke fronter for å sikre norsk fiskerinæring like god markedsadgang som konkurrerende land.

FoU:

Produktutvikling krever et kunnskapsgrunnlag som spenner over en rekke fagområder, fra grunnleggende kunnskap om råvarene, prosessteknologi, konservering, emballering, forbrukerpreferanser og ikke minst markedskunnskap. Både når det gjelder produktutvikling og videre utvikling av fiskeri- og havbruksnæringa er det behov for et tett samspill mellom bedrifter, bransjer, forskningsmiljøene og offentlige aktører.

I forrige uke deltok jeg i åpningen av SPIN, Senter for produktutvikling i næringsmiddelindustrien, hvor Fiskeridepartementet, sammen med Landbruksdepartementet, har gått inn med midler. SPIN er et resultat av et samarbeid mellom forskningsinstituttene Fiskeriforskning, Norconserv og Matforsk hvor målet nettopp er å bidra til en sterkere kobling mellom forskningsmiljøene og bedriftene. Dette for å høyne kompetansenivået i næringsmiddelindustrien og å øke foredlingsgraden av norske råvarer.

Norge har i dag vitenskapelig kompetanse i verdensklasse når det gjelder ernæringsaspekter og kvalitet ved sjømat. Den økende interessen for mat og helse gir nye muligheter for verdiskaping. Vi bør derfor arbeide for videre oppbygging og spredning av kunnskap om de helsemessige virkningene av fisk som et rent naturprodukt. Utvikling av produkter som fremmer disse fortrinnene, vil være et interessant område for ny forskning.

Utnyttelse av biprodukter blir stadig viktigere og flere får nå øynene opp for hvilke anvendelsesmuligheter som finnes her. Vi har hatt et arbeid gående som blant annet har sett på om vi kan gjøre regelverket bedre med hensyn til utnyttelse av biprodukter. Jeg ønsker å følge opp dette i samarbeid med næringen med sikte på å legge forholdene til rette for at vi kan få økt verdiskapning basert på biprodukter. Jeg håper vi kan få mange flere bedrifter som i mye større grad er basert på biprodukter. Her vil forhåpentligvis fiskeindustrien selv skape en rekke bedrifter og datterselskaper.

I forrige uke holdt jeg et innlegg på Kongsberg på seminaret Et verdiskapende Norge. Dette prosjektet skal identifisere de viktigste utfordringene næringslivet i Norge står overfor ved inngangen til det 21. århundret og vurdere hvordan disse utfordringene kan møtes - både av bedrifter og myndigheter. Prosjektet har identifisert sjømatsektoren som en vekstnæring og en næringsklynge som vokser raskere enn resten av næringslivet. Sjømat er den sektoren som det er knyttet størst forventninger til. Jeg håper at vi tar den utfordringen sammen. Det krever tett samspill mellom mange aktører og at vi får en fruktbar konkurranse som kan løfte næringa videre.

Verdikjeden i norsk fiskerinæring er kunnskapsbasert og avhengig av kontinuerlig satsing på utdanning, forskning og utvikling. Det er behov for kunnskap om ressurser, teknologi, marked og produkt. Kompetanseheving er viktig for lønnsomhet og videre vekst i næringen. Fiskeri- og havbruksnæringa har i flere år ønsket en egen FoU-avgift. Det er gledelig at vi nå endelig er i ferd med å etablere en slik avgift for næringa. Jeg håper at avgiften gir en like høy avkastning som tidligere anvendte FoU-midler innenfor fiskeri- og havbruksnæringa.

Den teknologiske utviklingen skjer raskt, og norsk fiskerinæring har behov for ny kompetanse og ny type arbeidskraft for å være en internasjonalt ledende produsent og markedsfører av sjømat. I tillegg er kompetanseheving viktig for at næringens aktører bedre skal kunne nyttiggjøre seg resultater av forskning som utføres ved universiteter og forskningsinstitutter, og være bedre i stand til å gi innspill til og påvirke den forskning og utvikling som foregår. Det er også en utfordring å koble næringa sterkere opp mot forskningsmiljøene og å bidra som premissleverandør for de prioriteringer som skjer her.

Jeg er ikke tilfreds med utviklingen av norsk teknologi i fiskeindustrien. Spissformulert kan vi si at norsk bearbeidingsindustri består av tyske maskiner i prosesslinjer designet av danske konsulenter i bygninger satt opp av svensker. Her ligger en betydelig utfordring for de norske teknologimiljøene. Norge er verdens ledende fiskeeksportør og et av verdens mest avanserte teknologiske samfunn. Det er ikke særlig imponerende at vi ikke har vært i bedre stand til å være ledende i utviklingen av en foredlingsteknologi til Norges største vekstnæring. Dette sier jeg i Norges teknologihovedstad.

Når vi ser konturene av de muligheter vi har innenfor bioteknologi, bioprospektering, biprodukter og nye oppdrettsarter må vi ha teknologimiljøene med oss. Vi må heller ikke glemme at IKT-næringa har en stadig større betydning for verdiskapningen innenfor fiskeri- og havbruk.

Norsk fiskeindustris fortrinn ligger i tilgangen på store mengder fersk fisk av høy kvalitet. For å utnytte næringens vekstpotensiale må produktspekteret utvides og flere ulike segmenter i markedet må nås. Dette medfører behov for å utvikle kunnskap på flere områder.

Avslutning:

Jeg håper at dette møtet her i Trondheim er et viktig steg på veien til et nært og godt samarbeid om vårt felles mål om å få til størst mulig vekst innen fiskerinæringen. Det er min oppfatning at fiskeindustrien må være en viktig bidragsyter dersom vi skal lykkes i dette arbeidet. På denne bakgrunn håper jeg mitt innlegg i dag vil bidra til å få i gang en nødvendig diskusjon om hvordan og hvilke rammebetingelser som må være tilstede dersom vi skal lykkes i å nå vårt mål:

Verdier fra havet – Norges framtid!

Takk for oppmerksomheten.