Mine damer og herrer

Velkommen til Nor-Fishing alle sammen. Messa feirer i år sitt 40 års-jubileum. Ingen høy alder om vi tenker på at fiskeeksporten har bortimot tusenårige tradisjoner i Norge. Men samtidig har det skjedd enorme forandringer i fiskerinæringa de 40 åra siden den første offisielle norske fiskerimessa i Bergen i 1960. Og skal ei messe som Nor-Fishing forsvare sin ledende posisjon blant verdens fiskeriutstillinger, må hver messe representere en fornyelse.

Ved en anledning hvor vi markerer Nor-Fishings første 40 år, og ved inngangen til et nytt årtusen, må vi framfor alt se framover. Men vi skal også ta med oss historia. I fiskerimessesammenheng går den for Norges del tilbake til 1864. Da ble den første fiskerimesse arrangert – i Ålesund. Drivkraften bak messa var først og fremst ønsket om at næringa måtte bli mer kvalitetsbevisst for bedre å kunne tilfredsstille markedene. Det måtte tenkes kvalitet fra en dro fisken opp av sjøen til den var levert ute. Senere ble det i vårt land arrangerte ei rekke fiskeriutstillinger – internasjonale, nasjonale og regionale – fram til at arbeidet for en offisiell, norsk fiskerimesse kom i gang i andre halvdel av 1950-tallet. Ny teknologi, kvalitet, ernæring og marked preget de fleste utstillingene.

Dette er en god ballast å ta med inn i et nytt årtusen. Vi arbeider med ei næring som gjennom de siste 15 åra har utvikla seg fra subsidiemottaker og lav lønnsomhet, til å bli Norges nest største eksportnæring med en eksportverdi – fiskeri og havbruk samlet - på 30 milliarder kroner i 1999.

Ulike forskningsmiljøer har med ulike faglige innfallsvinkler pekt på et stort uforløst potensiale for ytterligere verdiskaping basert på marine ressurser. Vi må ha en aktiv og framtidsretta politikk for næringa, basert på fortsatt bærekraftig vekst, for at verdiskapingspotensialet skal bli utløst.

Elementer i en slik satsing vil være tiltak som styrker nyskapingsevnen, betydelig økt privat og offentlig innsats innen marin forskning og utvikling, modernisering av lov- og regelverk, økt satsing på fiskerifaglig utdanning og rekruttering til alle deler av næringa, og tiltak som bidrar til å styrke sjømatklyngen og samarbeidet innad i næringa.

Vi må ha fokus på næringas plikter som bruker av felles ressurser. Næringa bruker våre felles ressurser, i form av areal og biomasse, og skaper sin avkastning blant annet gjennom denne bruken. Det innebærer at vi kan stille krav til næringa.

Havbruk og fiskeri bidrar begge til det samlede resultatet i norsk fiskerinæring, og begge kan oppnå viktige, forsterkende effekter av hverandres fortrinn. Likevel krever de to områdene at det legges ulike strategier for myndighetenes arbeid med å forme rammebetingelser som kan gi grunnlag for å realisere næringas fremtidspotensiale. Og det er klart at verdivekst og nyskaping kommer ikke av seg selv – det er nødvendig med handling i dag for at verdiskapinga om 10 – 20 – 30 år skal kunne realiseres.

I havbrukspolitikken må det offentlige fortsatt en tid framover være med å sikre at produksjonsutviklinga i lakseoppdrettet står i rimelig forhold til markedsutviklinga.

Vi må tilrettelegge spesielle virkemidler for å fremme vekst for skjell og andre arter enn laks og ørret, bl.a. statlig risikokapital gjennom SND og Norges forskningsråd. Vi må samarbeide med miljømyndighetene og lokale planmyndigheter for å unngå at tilgangen på arealer i kystsona blir en flaskehals.

I industripolitikken er det nødvendig å ta tak i at det fortsatt er overkapasitet i bearbeidingsindustrien, og at dette medfører unødvendige kapitalkostnader. På den ene siden kan store enheter gi økt stabilitet. Men disse har større kapitalkostnader, og svingninger i naturressursene gjør at fleksibilitet er svært viktig for å være konkurransedyktig, noe som gir et fortrinn for mindre enheter. Her må det gjøres avveininger som gir oss en variert struktur i fiskeindustrien.

I skjæringen mellom industripolitikken og politikken for fiskeflåten vil Fiskeridepartementet legge til grunn at deltakerloven og råfiskloven står fast, men at fordelingseffekten av disse må studeres, og at vi i en gjennomgang av eierskapsforholdene må vurdere hvordan lokalt eierskap kan sikres.

Jeg vil her rette spesiell oppmerksomhet mot overkapasiteten i fiskeflåten. Både globale og nasjonale analyser understreker at overkapasiteten er hovedårsaken til de problemer man i dag har innenfor verdensfiskeriene med å få til forvaltningsregimer som er biologisk og økonomisk bærekraftige. Og overkapasitet er å forstå som overinvesteringer.

Flere elementer bidrar til denne overkapasiteten. Grovt sagt er det tre: åpen adgang til fiske, subsidiering og manglende jurisdiksjon utenfor 200 mils økonomisk sone. Vi vil fortsatt jobbe aktivt på alle disse tre områdene :

Det er i økende grad nødvendig å lukke adgangen til alle viktige fiskerier. Det er nødvendig å redusere antall fartøyer innenfor de ulike fiskeriene for å styrke driftsgrunnlaget for hvert enkelt fartøy. Når det hevdes at lukking og adgangen til enhetskvoteordninger vil rasere norsk fiskerinæring vil jeg hevde det stikk motsatte: Hvis vi ikke sørger for at overkapasiteten nasjonalt og internasjonalt fjernes, vil næringa på sikt ikke kunne overleve og ikke kunne gi fremtidsrettede arbeidsplasser. Det vil i så fall rasere de kystsamfunn som skal bygge sin velferd på avkastninga fra fisket.

Vi skal arbeide internasjonalt for å få fjernet subsidiering som bidrar til oppbygging av overkapasitet, og Norge har allerede i Verdens handelsorganisasjon - WTO - aktivt støttet at disse problemstillingene blir behandlet i de kommende WTO-forhandlingene. Subsidiene fører ikke bare til økt overkapasitet og økt ressurspress, de bidrar også til skjeve konkurransevilkår i disfavør av Norge som har all interesse av frihandel med fisk på like og rettvise vilkår.

Vi skal fortsatt jobbe aktivt i FN-sammenheng og i de regionale fiskeriavtalene for å få tettet alle smutthull som har åpnet for fiske på vandrende bestander utenfor 200 mils sonene. Disse fiskemulighetene har medvirket sterkt til at nasjonale flåtereduksjonsprogrammer kun har ført til at overskuddskapasiteten er blitt satt inn i uregulert fiske. Fisket på torsk i Smutthullet i Barentshavet er det nærmeste eksemplet. Men rundt omkring i verden finnes det en rekke slike tilfeller.

For å oppsummere: Det er blåøyd å tro at de vyer mange har for utvikling av verdipotensialet i norsk fiskerinæring - i norsk marin basert næring i det hele - vil bli virkeliggjort av seg selv. Vi må handle i dag for å få resultater i morgen. Og vi må akseptere at vi ikke kan realisere framtida i næringa vår uten å akseptere endringer underveis.

Nor-Fishing og havbruksmessa Aqua Nor her i Trondheim kan bli viktige arenarer i utviklingsarbeidet. Messene sin rolle som møtested, utstillingsvindu og arena for nytenking og diskusjon bør utvikles videre. Årets messe er den mest omfattende noen gang, og jeg vil få ønske både utstillere og arrangører lykke til.

Nor-Fishings sentrale rolle understrekes også av at så mange fremtredene representanter fra mange land og institusjoner er til stede. Jeg er spesielt glad for å ha i blant oss her i dag den marokkanske fiskeriminister Thami el Khyari og den polske statssekretær for fiskeriene Jadwiga Berak, og deres delegasjoner.

Med disse ord har jeg gleden av å erklære Nor-Fishing 2000 for åpnet.