"Dirigent, årsmøtedeltagere og gjester,

"Utfordringer for fiskerinæringen i Finnmark" har jeg satt som tittel for dette innledningsforedraget mitt, som jeg håper kan gi grunnlag for en konstruktiv dialog og meningsutveksling som kan gi oss impulser som vi kan bruke fremover i utformingen av ei ny norsk fiskerinæring.

Utviklingen globalt, og politikken nasjonalt vil også sette rammene for utviklingen i Finnmark fylke og for fiskeriene i Finnmark i særdeleshet.

Jeg vil derfor innlede med noen generelle perspektiver på norsk fiskerinæring og fiskeripolitikk fremover, før jeg går over på å drøfte hvilke spesielle utfordringer dette stiller fiskerinæringen i Finnmark overfor.

I Norge arbeider vi i dag i ei næring som gjennom de siste 15 åra har utvikla seg fra subsidiemottaker og lav lønnsomhet, til å bli Norges nest største eksportnæring med en eksportverdi – fiskeri og havbruk samlet - på 30 milliarder kroner i 1999. I tillegg kommer en innenlands omsetningsverdi på om lag 5 milliarder.

Ulike forskningsmiljøer har med ulike faglige innfallsvinkler pekt på et stort uforløst potensiale for ytterligere verdiskaping basert på marine ressurser.

Vi må imidlertid ha en aktiv og framtidsretta politikk for næringa, basert på fortsatt bærekraftig vekst, for at verdiskapingspotensialet skal bli utløst.

Elementer i en slik satsing vil være tiltak som styrker nyskapingsevnen, betydelig økt privat og offentlig innsats innen marin forskning og utvikling, modernisering av lov- og regelverk, økt satsing på fiskerifaglig utdanning og rekruttering til alle deler av næringa, og tiltak som bidrar til å styrke sjømatklyngen og samarbeidet innad i næringa.

Vi må ha fokus på næringas plikter som bruker av felles ressurser. Næringa bruker våre felles ressurser, i form av areal og biomasse, og skaper sin avkastning blant annet gjennom denne bruken. Det innebærer at vi kan stille krav til næringa.

Havbruk og fiskeri bidrar begge til det samlede resultatet i norsk fiskerinæring, og begge kan oppnå viktige, forsterkende effekter av hverandres fortrinn. Likevel krever de to områdene at det legges ulike strategier for myndighetenes arbeid med å forme rammebetingelser som kan gi grunnlag for å realisere næringas fremtidspotensiale.

Og det er klart at verdivekst og nyskaping kommer ikke av seg selv – det er nødvendig med handling i dag for at verdiskapinga om 10 – 20 – 30 år skal kunne realiseres.

I havbrukspolitikken må det offentlige fortsatt en tid framover være med å sikre at produksjonsutviklinga i lakseoppdrettet står i rimelig forhold til markedsutviklinga.

Vi må tilrettelegge spesielle virkemidler for å fremme vekst for skjell og andre arter enn laks og ørret, bl.a. statlig risikokapital gjennom SND og Norges forskningsråd. Vi må samarbeide med miljømyndighetene og lokale planmyndigheter for å unngå at tilgangen på arealer i kystsona blir en flaskehals.

I industripolitikken er det nødvendig å ta tak i at det fortsatt er overkapasitet i bearbeidingsindustrien, og at dette medfører unødvendige kapitalkostnader.

I skjæringen mellom industripolitikken og politikken for fiskeflåten vil Fiskeridepartementet legge til grunn at deltakerloven og råfiskloven står fast, men at fordelingseffekten av disse må studeres, og at vi i en gjennomgang av eierskapsforholdene må vurdere hvordan lokalt eierskap kan sikres.

Jeg vil her rette spesiell oppmerksomhet mot overkapasiteten i fiskeflåten. Både globale og nasjonale analyser understreker at overkapasiteten er hovedårsaken til de problemer man i dag har innenfor verdensfiskeriene med å få til forvaltningsregimer som er biologisk og økonomisk bærekraftige. Og overkapasitet er å forstå som overinvesteringer.

Flere elementer bidrar til denne overkapasiteten. Grovt sagt er det tre: åpen adgang til fiske, subsidiering og manglende jurisdiksjon utenfor 200 mils økonomisk sone. Vi vil fortsatt jobbe aktivt på alle disse tre områdene :

Vi skal arbeide internasjonalt for å få fjernet subsidiering som bidrar til oppbygging av overkapasitet, og Norge har allerede i Verdens handelsorganisasjon - WTO - aktivt støttet at disse problemstillingene blir behandlet i de kommende WTO-forhandlingene.

Subsidiene fører ikke bare til økt overkapasitet og økt ressurspress, de bidrar også til skjeve konkurransevilkår i disfavør av Norge som har all interesse av frihandel med fisk på like og rettvise vilkår.

Vi skal fortsatt jobbe aktivt i FN-sammenheng og i de regionale fiskeriavtalene for å få tettet alle smutthull som har åpnet for fiske på vandrende bestander utenfor 200 mils sonene. Disse fiskemulighetene har medvirket sterkt til at nasjonale flåtereduksjonsprogrammer kun har ført til at overskuddskapasiteten er blitt satt inn i uregulert fiske. Fisket på torsk i Smutthullet i Barentshavet er det nærmeste eksemplet. Men rundt omkring i verden finnes det en rekke slike tilfeller.

Og - det er i økende grad nødvendig å lukke adgangen til alle viktige fiskerier. Det er nødvendig å redusere antall fartøyer innenfor de ulike fiskeriene for å styrke driftsgrunnlaget for hvert enkelt fartøy. Når det hevdes at lukking og adgangen til enhetskvoteordninger og andre ordninger for å øke kvotegrunnlaget til det enkelte fartøy vil rasere norsk fiskerinæring, - ja, så vil jeg hevde det stikk motsatte:

Hvis vi ikke sørger for at overkapasiteten nasjonalt og internasjonalt fjernes, vil næringa på sikt ikke kunne overleve og ikke kunne gi fremtidsrettede arbeidsplasser.

Og det vil i så fall hvertfall rasere de kystsamfunn som skal bygge sin velferd på avkastninga fra fisket.

Men det er klart at vi kan ikke bruke samme virkemidlene for å redusere det totale antallet fartøy i de åpne gruppene som vi har benyttet i de konsesjonsregulerte havfiskegruppene.

Enhetskvotemodellen som vi bruker i havfiskeflåten er neppe anvendbar i kystflåten. Så vi må sammen se på andre løsninger.

Det er jo kommet henvendelser og forslag til Fiskeridepartementet fra lokale grupper av fiskere, både i Troms og Finnmark som ønsker å få adgang til å prøve ut samfiskeløsninger.

Her ligger utfordringen hos dere, jeg venter på at organisasjonen tar tak i disse spørsmålene og fordomsfritt gjennomdrøfter fremtidens løsninger.

For en videreføring av dagens tilpasning hvor skipperne er mannskap hos hverandre er ikke fremtidens modell.

Og - allerede i dag ser vi at stadig færre av fiskerne, mannskapet, aksepterer å være uvirksomme store deler av året, og i fremtiden kan vi ikke forvente at næringa klarer å rekruttere ny arbeidskraft hvis man kun kan tilby sesongaktivitet, fordi kvota er fordelt på for mange båter.

For å oppsummere: Det er blåøyd å tro at de vyer mange har for utvikling av verdipotensialet i norsk fiskerinæring - i norsk marin basert næring i det hele - vil bli virkeliggjort av seg selv.

Vi må handle i dag for å få resultater i morgen. Og vi må akseptere at vi ikke kan realisere framtida i næringa vår uten å akseptere endringer underveis.

Hva innebærer så dette for Finnmark ?

Først må vi se litt på den faktiske utviklingen innenfor fiskerinæringen i Finnmark, og jeg vil konsentrere meg om hvitfisksektoren som har vært og vil være ryggraden for fiskeriene i fylket.

Når det gjelder pelagisk er utviklingen kjent, en kraftig rasjonalisering av sildoljenæringa har ført til at Finnmark sitter igjen med en fabrikk – som i lange perioder ikke har vært i drift.

Og når det gjelder ringnotkonsesjoner har kondemnering, enhetskvoteordning og direkte salg ført til at antall ringnotkonsesjoner i fylket har sunket fra 14 til 7 fra 1978 til i dag. Men Finnmark har som eneste fylke nord for Sogn og Fjordane opprettholdt sin relative andel av ringnotflåtens konsesjonskapsasitet. Riktignok bare 5%, men det er nå slik at det har ikke vært ringnot og pelagisk fiske man har satset på i Finnmark.

I hvitfisksektoren er det to vesentlige parametre som har betydning for næringa sitt bidrag til kystsamfunnsutviklinga. Antall og type fiskefartøy, og antall og lokalisering av fiskeindustrianlegg.

I 1975 hadde vi 302 fartøy med torsketrålkonsesjon i Norge. 47 båter tilsvarende 16% var hjemmehørende i Finnmark. I 1999 hadde vi kun 103 torsketrålkonsesjoner. Av disse er 26 som tilsvarer hele 25% hjemmehørende i Finnmark, altså er Finnmarksflåten økt i denne perioden fra en sjettedel til en fjerdedel.

Men, det er klart at bak disse tallene skjuler det seg ulike forhold som for eksempel at flere av trålerne er eid av kapital som ikke hører hjemme i Finnmark nå enn tidligere o.s.v.

Det er også interessant å se på utviklingen innenfor de konvensjonelle fartøyenes sitt fiske. Her fremmes det jo fast og jevnt den oppfatning at lukkingen av allmenningen, altså innføringen av Gruppe I i torskefisket, har vært negativ for fiskeriene i Finnmark.

Fra 1980 til 1990 sank den nordnorske fiskeflåten sin andel av samlet norsk fangstverdi fra torskefisk og reke fra 57,1% til 50,6%. Etter 1990 har den steget litt og flatet ut, med 51,8% i 1999. For fartøy under 28 meter er utviklingen den samme, men utslagene enda mindre, verdiandelen sank fra 69,6% i 1980 til 67,1% i 1990 med en svak stigning til 69,0% i 1999.

Ser vi så på utviklingen innenfor Gruppe I på torsk, alle fartøy - også de over 28 meter, så er antallet fartøy redusert fra 3.535 i 1990 til 2.598 i 2000. Og Finnmark har økt sin andel av fartøyene i denne gruppa i perioden siden lukkinga av denne allmenningen ble gjennomført, fra 17,9% til 20,6%.

Mer interessant er det imidlertid å se på utviklinga i fordelinga av tildelte kvotefaktorer i denne perioden, og her har Finnmark økt sin andel fra 15,1% til 16,9%. Det er kun Sogn og Fjordane som i tillegg til Finnmark som har en nevneverdig økning av kvotefaktorandelen.

Og dette avspeiles i fangststatistikken som altså viser at kystflåten i Finnmark og banklinegruppa fra Sogn og Fjordane har vært de relative vinnerne etter at torskefisket for konvensjonelle fartøy ble deltagerregulert.

Vi må derfor spørre oss, hvorfor oppfatter man i Finnmark utviklinga som negativ.

For å svare på dette må vi se på hvordan utviklinga innenfor fiskeindustrien har vært i fylket i samme perioden :

Utover på 90-tallet frem til 1997 økte både de norske og russiske leveransene av hvitfisk i Finnmark kraftig fra 65.000 tonn i 1990 til 211.000 tonn i 1997. Etter 1997 har de russiske og norske landingene i Finnmark gått noe ned grunnet reduserte totalkvoter, men Finnmark har økt sin andel.

I 1999 ble det landet totalt 171.000 tonn torsk, sei og hyse i Finnmark. Denne utviklingen har innebåret Finnmark i løpet av 90-tallet økte sin andel av torskefisklandingene fra 20 % til 23 % av totalen.

Og jeg spør meg selv nok en gang, hvorfor oppfatter man i Finnmark utviklinga som negativ.

Fra 1975 til 1999 har fiskeindustrien gjennomgått en strukturendring og rasjonalisering som er vesentlig med omgripende enn i fiskeflåten.

I denne perioden ble antall filetanlegg i fylket redusert fra 43 til 23, og antall konvensjonelle anlegg redusert fra 64 til 23. Og dette har både medført at man har fått mye færre bruk på steder hvor anleggene lå vegg i vegg i havna og at mindre steder har mistet fiskebruket og de arbeidsplassene som fulgte med.

Og det er forståelig at slike lokale endringer må oppfattes som en negativ utvikling.

Fremover vil den nødvendige tilpasning til et ressursgrunnlag som skal bidra til å forrente en stadig mer moderne fiskeflåte og en industri som likeledes må investere mer i kvalitet, arbeidsmiljø o.s.v., innbebære at det fortsatt vil måtte bli færre båter og fortsatt måtte bli færre anlegg.

Men som vi altså har sett, så har ikke Finnmarks ressursandel betraktet som flåtens hjemhørighet gått ned, og når vi regner inn leveransene fra russiske fartøy som i all hovedsak har gått til Finnmark, så har altså fylkets andel av landingene av de samlede hvitfiskfangstene fra Barentshavet gått opp det siste tiåret.

Det vi ser er utviklingen er at aktørene i næringa bygger nytt, Aarsæther i Vardø er ett eksempel. Tilsvarende bygges det større når båter skiftes ut. Og skal næringa kunne konkurrere om råstoffet om markedsandelene, så må det investeres i nye moderene rasjonelle anlegg og fartøy.

Næringsutøvere og andre i Finnmark må ta inn over seg at det er dette som er realiteten – ingen ønsker vel å nekte nyinvesteringer i fiskebåter og fiskebruk? Og denne realiteten innebærer at innenfor det råstoffgrunnlagt vi kan påregne på villfisksiden, så vil det bare bli rom for færre fartøy, færre fiskere, færre fiskebruk og færre fiskeindustriarbeidere.

Det er ikke realistisk å ha som strategi for Finnmark å ytterligere skulle øke sine andeler på bekostning av andre områder i landet eller Nord-øst-Russland for den saks skyld..

Tvert imot er det jo stor fare for at det vil bli reduserte landinger i Finnmark etter hvert som Russland klarer å styre landingene fra egen flåte til egne havner. For mens Finnmarks totale mottak av fisk har økt som andel av totalkvotene, så har Finnmarkskjøpernes andel av norske leveringer sunket fra i underkant av 16% i 1990 til vel 14% i 1999.

Finnmark må for all del ikke basere sine langsiktige næringsstrategier på at andelen av russiske totalfangster som landes i fylket skal kunne opprettholdes.

Hva er så alternativet for næringsstrategi for fiskerinæringa i Finnmark annet å søke sikret kvote til sin båt, og leveringer til sitt anlegg.

Nærhet til ressursen er pekt på som Finnmarks store konkurransefortrinn – et fortrinn som større, mer mobile fartøy, økt kvalitet på dobbelfrosset råstoff o.s.v. har redusert.

Men Finnmark har ytterligere ressurser; sjøareal, fjordområder, vannkvalitet og vanntemperaturer som gir fylket konkurransefortrinn innenfor oppdrett innenfor nye marine arter.

Så i stedet for å gråte over ei kake som stadig blir mindre – noe den nå faktisk ikke er blitt, det er bare hver enkelt av dere som har tatt større biter – så kan man i Finnmark utvikle en strategi for å øke kaka. For det vil ikke være mulig med dagens råstoffgrunnlag å opprettholde dagens aktivitets- og sysselsettingsnivå innenfor den tradisjonelle delen fiskerinæringa i fylket.

Men, gjennom å ta i bruk kystsonen til å produsere fisk vil man kunne øke råstofftilgangen, basert på egne naturlige fortrinn.

Så jeg vil utfordre dere, nå skal dere ta i bruk kystsonen til havbruk på andre arter enn laks, her kan også områdene som ikke kan anvendes til lakseoppdrett tas i bruk, og hvorfor ikke sette et kvantum som et mål.

I Finnmark skal det produseres 50.000 tonn torsk innen 2010.

Hvis ikke fiskerinæringa og lokalsamfunnene i Finnmark tar tak i disse mulighetene og tør og møte denne utfordringen se jeg redd for man skusler bort muligheten til å opprettholde den sysselsetting og bosetting basert på fisk og hav i den omfang dere fremmer ønske om.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er Finnmarks egen befolkning, som bor her, som kjenner egen natur, som har den beste forutsetningen for å lykkes i dette.

Hva har så dette med årsmøtet i Finnmark Fiskarlag å gjøre kan man så spørre seg.

Jeg synes ikke det er spesielt fremtidsrettet å bruke en årsmøtedebatt på å krangle med nabofylket og nabobåten om 10ende deler av gruppekvota på torsk eller leveringsbetingelser for trål.

Og; Finnmark Fiskarlag har alltid vært en politisk kraft ikke bare i Norges Fiskarlag men også i Finnmark fylke, og er derfor også en meningsdanner for den næringspolitiske utviklingen i fylket. Og jeg ser ingen grunn for at ikke dere som i dag er aktører i den fangstbaserte delen av fiskerinæringa i Finnmark også kan bidra i den utviklinga på oppdrettssida som er nødvendig for å utløse hele potensialet i Finnmarks marine ressursgrunnlag. Og der er fortsatt store uforløste synergieffekter mellom den tradisjonelle fiskerinæringa og oppdrettsnæringa.

Så derfor, det er mitt håp at jeg kan få dratt i gang en alternativ diskusjon omkring fiskerinæringa i Finnmark sin framtid. En diskusjon som følger andre spor enn misnøye med permitteringer og landligge med forslag om å forby eksport salg av ferskfisk og lignende alles kamp mot alle løsninger.

Og jeg håper at vi i dag kan starte denne debatten, og jeg har stor tro på Finnmark Fiskarlag som et godt forum, derfor lanserer jeg tankene og kommer med denne utfordringen her i dag.

Takk for oppmerksomheten.