Fiskeriminister Otto Gregussen

Verdier fra havet - Norges framtid

Årsmøtet i Norske Fiskeoppdretteres Forening, Trondheim, 12. april 2000

Jeg takker for invitasjonen til å komme hit i dag og innlede om hvordan vi bør fordele framtidig vekst, og hvilken struktur havbruks- og fiskerinæringen bør ha i framtiden.

Jeg vil først betrakte disse problemstillingene i et overordnet- og langt bredere perspektiv, der jeg tar utgangspunkt i hvordan vi kan realisere det store potensialet som finnes i havbruks- og fiskerinæringen. Jeg vil deretter presentere Regjeringens politikk og virkemidler for vekst og struktur i havbruksnæringen.

---------------

Verdier fra havet – Norges framtid. Dette må være vårt utgangspunkt når vi nå skal videreutvikle en næring som skal være en av bærebjelkene i den norske økonomien i 2020. Jeg har derfor lyst til å bli med på en liten reise fram i tid; NFFs 50 års jubileum- Der jeg selvsagt vil være tilstede selv.

Hvordan ser så havbruks- og fiskerinæringen ut i 2020? Har vi da nådd de mål vi satte oss i år 2000? Var de rapporter Norges Forskningsråd og Vitenskapsakademiene i Trondheim presenterte i år 2000 tankespinn, eller beskrev de utviklingen av en vekstnæring som skulle kunne sikre at den norske velferdsstaten ville bestå inn i et nytt århundre?

Det er farlig å utgi seg for en som kan se inn i framtiden. Likefullt er det viktig å ha visjoner og mål om hvordan man ønsker at verden skal se ut i framtiden. Jeg vil presentere min visjon om hvordan havbruks- og fiskerinæringen kan se ut, og hva den betyr for Norge i 2020.

Dette er min visjon:

Visjon 2020

Havbruks- og fiskerinæringens verdiskaping er et viktig fundament for den norske økonomien. Verdiskapingen fra fiskerinæringen er blitt veldig viktig for den offentlige økonomien. Eksporten har hatt en jevn vekst og utgjør nå en samlet verdi på 120 milliarder kroner.

Det er status å arbeide i havbruks- og fiskerinæringen. Norge besitter den beste kompetansen i verden på området. Ungdom står i kø for å komme inn på utdanninger rettet mot fiskeri og havbruksnæringen.

Forskningsinnsatsen er tredoblet og ligger på 1,5 milliarder 2000 kr. En stor del av denne økning er finansiert gjennom investering av næringens eget overskudd.

Ny kunnskap og teknologi har åpnet opp for å finne nye anvendelsesmuligheter for kjent råstoff og for bruk av hittil ubenyttet råstoff til kommersiell anvendelse.

Norske oppdretts- og fiskeindustribedrifter har verdens beste arbeidsmiljø innen matvareproduksjon.

Som følge av en nedbygging av handelshindre er Norge en verdensledende eksportør av marine produkter. En samordnet strategisk markedsatsing i næringen har derfor gitt resultater, og norske fiskeprodukter har et renommé som gjør at folk i alle land opplever matglede og trygghet ved norsk sjømat.

Nye arter har definitivt gjort sitt inntog i havbruksnæringen. Skjellnæringen har vokst seg stor med en årsproduksjon av 300.000 tonn blåskjell og 20.000 tonn kamskjell. I tillegg har oppdrett av kveite, steinbit og torsk blitt kommersialisert. Årsproduksjonen av marine arter i norsk oppdrettsnæring er på 10.000 tonn kveite, 10.000 tonn steinbit og 80.000 tonn torsk. Det drives også kommersielt havbeite med stor suksess og uten å skape konflikter mellom ulike bruksinteresser av sjøareal.

Gjennom framveksten av oppdrettsnæringen har også behovet for fôr økt betraktelig. Fôrprodusentene henter nå en stor andel av råstoffet til produksjonen fra utkast og biprodukter fra fiske, fra fiskeindustrien, og fra utnyttelse av plankton og åte

Fraflyttingen fra kyst-Norge som dominerte på slutten av 1900-tallet er snudd til en tilstrømming. Kommunene nyter godt av inntekter de får som følge av den økte veksten i havbruks- og fiskerinæringen. Dette styrker velferden og økonomien i den enkelte kommune.

Folk har det bedre i 2020 enn 20 år tidligere. Rent miljø, god plass og trygge arbeidsplasser sørger for det. Takket være havbruk- og fiskerinæringen er landets økonomi svært god, og Norge er fortsatt et av verdens beste land å leve i.

-----------

Dette er min visjon – Dette er mine tanker om hvordan havbruks- og fiskerinæringen kan prege det norske samfunnet i framtiden.

Kanskje er ikke alle mine vyer om hvor mye vi produserer av de ulike arter riktige, eller kanskje vil vi møte større problemer på veien mot 2020 slik at vi ikke greier å dominere alle markeder. Det er ikke poenget her.

Poenget er at Norge kan ta i bruk noen av verdens mest produktive fjord-, kyst- og havområder. Dette gir unike muligheter for framtidig verdiskaping basert på havets egne produksjonsressurser. Gjennom det århundre vi har bak oss har fiskerinæringen vist evne til tilpasning og nyskapning. Norge har både erfaring og kompetanse til å generere en økt verdiskaping. Dette forutsetter en felles satsing på marin sektor. Det er disse fortrinn som skal danne grunnlaget for ny bærekraftig vekst.

-Og det er disse fortrinn som gjør havbruks- og fiskerinæringen til mulighetenes næring!

Mål

Hvordan skal vi så realisere det enorme potensialet?

Jeg vil med følgende 7 målsettinger forsøke å forklare hvordan jeg som fiskeriminister vil bidra:

1. Havbruks- og fiskerinæringen skal stå for en betydelig verdiskaping i dette landet og være en bærebjelke i norsk økonomi ved å sikre et fortsatt høyt velferdsnivå i Norge

Den framtidige nasjonale velferden vil avhenge av hvordan vi i framtiden erstatter tapet av oljeinntektene. En lønnsom havbruks og fiskerinæring vil derfor være avgjørende for statens mulighet til å opprettholde velferdsnivået, slik at Norge også i framtiden er et av verdens beste land å bo i.

For å nå målet om å bevare den nasjonale velferden, må havbruks- og fiskerinæringen være attraktiv for investeringer. For meg er det et mål at statens bevilgninger som settes inn i havbruks- og fiskerinæringen skal gi større avkastning, enn andre anvendelser. Dette er et mål som også bør være næringens felles ambisjon. Vårt budskap til omverden bør være SATS PÅ OSS!

Næringen må blomstre slik at vi kan skape trygge, lønnsomme og attraktive arbeidsplasser på kysten. Det er mitt mål at eksportverdien i 2020 skal nærme seg 120 milliarder kroner. Dette tilsvarer en årlig vekst på 8 prosent.

Gjennom bærekraftig vekst i havbruks- og fiskerinæringen vil grunnlaget for bosetting, sysselsetting- og velferd bli styrket, både i nasjonalt perspektiv, og i kyst-Norge. Derfor ligger målsettingen fast om at havbruks- og fiskerinæringen skal bidra til å snu flyttestrømmen.

2. Fiskeindustrien skal være konsument- og markedorientert

Norsk fiskerinæring er i dag fortsatt i stor grad leverandør av råvarer og halvfabrikata. I mange tilfeller er dette en god og lønnsom strategi; Men, for å utnytte næringens vekstpotensiale må produktspekteret utvides mot ulike segmenter i markedet. Målet er å finne frem til effektive organisasjonsformer, bl.a. nettverk mellom industribedrifter og markedsaktører, og å bygge opp kompetanse til å etterspørre og utnytte forsknings- og utviklingsarbeid.

Fiskeridepartementet vil legge vekt på at det offentlige virkemiddelapparatet bidrar til å fremme samarbeid mellom de ulike produksjonsledd. Vårt mål må være at Norge skal ha et godt renommé som leverandør av fiskeprodukter av høy kvalitet, og at forbrukerne skal være trygge på innholdet i det de spiser.

3. Havbruk- og fiskerinæringen skal være utgangspunkt for ny næringsvirksomhet

Utvikling av ny næringsvirksomhet vil stille krav til vår evne til å drive produktutvikling. Produktutvikling krever et kunnskapsgrunnlag som spenner over en rekke fagområder, fra grunnleggende kunnskap om råvarene, prosessteknologi, konservering, emballering, forbrukerpreferanser og ikke minst markedskunnskap. Både når det gjelder produktutvikling og videre utvikling av havbruks- og fiskerinæringen er det behov for et tett samspill mellom bedrifter, bransjer, forskningsmiljøene og offentlige aktører.

Utfordringen vår er å utløse det uutnyttede potensialet som finnes i marin sektor. For eksempel er det et stort potensial for avledet næringsvirksomhet med basis i biprodukter fra havbruk- og fiskerinæringen. I denne sammenheng vil Fiskeridepartementet bl.a. gjennom regelverksendringer for fartøyleddet tilrettelegge for produksjon av biprodukter. Fiskeridepartementets langsiktige mål er at minst 80% av alle biprodukter skal utnyttes i produksjon og videreforedling, og at Norge i 2020 skal være et ledende land innenfor marin bioteknologi og bioprospektering

4. Investeringer i midler til forskning og utvikling i tilknytning til havbruks- og fiskerisektoren skal økes.

Norge skal ha sterke nasjonale marine FoU-miljøer med høy kvalitet på forskningen. En sterkere satsing på marin FoU skal skape grunnlag for å styrke både den grunnleggende og den anvendte FoU-innsatsen, samt sikre stor bredde i de faglige aktivitetene. Det er et mål for meg at havbruks- og fiskerinæringen skal være den mest nyskapende og innovative næringen i Norge.

Det må settes inn en nødvendig marin FoU-innsats for å bringe flere nye arter inn i kommersielt oppdrett. Det må også utvikles kunnskap og teknologi for å fremme optimal kommersiell utnyttelse av de samlede marine ressurser (biprodukter, bioprospektering mv.). Fiskerinæringen skal ha et gjennomgående høyt kompetansenivå i 2020.

Fiskeridepartementet vil derfor prioritere forskningsområder som ivaretar viktige problemstillinger for næringen, og som legger til rette for at næringenes behov og prioriteringer ivaretas av forskningsinstitusjonene. I denne sammenheng vil FoU-avgiften gi næringen et redskap til å kommunisere næringens ulike behov for forskning.

5. Myndighetene skal sikre stabile og forutsigbare rammebetingelser.

Fiskeridepartementet vil arbeide for å sikre forutsigbarhet gjennom bruken av virkemidler, reguleringer og de handelsavtaler man forhandler frem. Økt bruk av offentlig risikokapital, bl.a. gjennom SND, vil skape grunnlag for nyskapning og vekst. For meg er det viktig at lover og regler legger til rette for næringsutvikling. Vi må tillate kreative sjeler å blomstre og utvikle sine ideer. Det er slik det skapes grunnlag for ny virksomhet.

Kommunene må i tillegg, gjennom aktiv handling legge til rette for en bærekraftig og lønnsom bruk av kystsonen. Det betyr at det må gis plass til næringsutviklingen i marin sektor. Dette er en viktig forutsetning hvis næringen skal utvikle seg rundt i de mange kystkommunene. Kampen om sjøareal har vi bare sett begynnelsen på. Fiskeridepartementet vil bidra til å fremme næringens interesser på nasjonalt nivå. Lokalt hviler ansvaret for å legge til rette for marin næringsvirksomhet hos kommunene.

6. Norsk havbruk- og fiskernæring skal ha minst like god markedsadgang som konkurrerende nasjoners fiskerinæring.

Handelen med sjømat er fortsatt et av de mest beskyttede områder i verdenshandelen, og en økning i eksporten, ikke minst som følge av nye produkter, vil stille store krav til adgangen til markedene. Vi vil derfor prioritere arbeidet med bedret markedsadgang for norsk sjømat. Både gjennom den kommende forhandlingsrunden i WTO og gjennom inngåelse av nye og forbedring av eksisterende bilaterale og regionale avtaler.

Målsettingen med WTO-arbeidet er å redusere det gjennomsnittlige bundne tollnivået på sjømat i WTO betydelig. Dersom dette skal lykkes må vi være pådriver for at markedsadgang skal bli en del av de kommende forhandlingene i WTO, samt prioritere alliansebygging, og prioritere markedsadgang foran andre temaer.

EU er og blir det viktigste markedet for norsk fiskerinæring, noe som vil bli forsterket av EUs utvidelse østover. Eksporten av sjømat til EU møter i dag et system med til dels høye tollsatser, tollfrie kvoter, og forskjellige opprinnelsesregler. Dette systemet vil også i fremtiden være til hinder for en videreutvikling av eksporten til EU. Jeg er opptatt av at eksporten til EU må få bedre vilkår, og ser det derfor som en viktig oppgave å arbeide for at norsk sjømateksport på sikt kan få like gode rammevilkår i EU som EUs egne medlemsland.

7. Havbruks- og fiskerinæringen skal være en attraktiv næring for arbeidstakerne.

Gjennom de muligheter havbruks- og fiskerinæringen byr på, skal utviklingen av næringen danne grunnlaget for interessante og utfordrende arbeidsplasser for både kvinner og menn. I denne sammenheng vil det være en utfordring å sikre rekrutteringen. Vi må derfor gjennom skoleverket presentere havbruks- og fiskerinæringen og de mulighetene som finnes. Utdanningstilbudene må også markedsføres, og fremstå som attraktive.

Den positive utviklingen for havbruks- og fiskerinæringen må utnyttes slik at næringen tiltrekker seg ungdom og høyt kompetent arbeidskraft fra et bredt spekter av fagområder. Dette vil stille krav til oss om at vi kan presentere attraktive arbeidsplasser som gir rom for personlig utvikling, fritid- og familieliv, god lønn, og ikke minst trivsel. Derfor må forholdene i deler av næringen forbedres, og dette arbeidet må vi begynne med nå!

---------

Dette var målene. Jeg vil nå omtale noen av de problemstillingene jeg anser som viktige å arbeide videre med i den nærmeste tiden.

Bruken av fellesgoder

Sjøareal og fiskebestandene er en naturressurs som tilhører oss alle. Samfunnet har stilt fellesskapets ressurser til disposisjon, gjennom at næringen får utnytte nærmere 2000 lokaliteter langs kysten og ved å tildele rettigheter i de tradisjonelle fiskeriene.

Historisk har samfunnet ved flere anledninger benyttet seg av retten til å skattlegge utnyttelsen av fellesskapets naturressurser. Dette ble gjort i forbindelse med at man bygde ut norske vassdrag ved forrige århundreskifte, og det gjør vi i forbindelse med utvinningen av olje og gass. De verdier samfunnet fikk tilført fra utnyttelsen av disse naturressursene har skapt grunnlaget for utviklingen av det velferdssamfunnet vi har i dag.

Havbruksnæringen skaper allerede arbeidsplasser langs kysten- og næringen generer også verdier i avledede virksomheter. Ikke uten risiko har havbruk- og fiskerinæringen i mange generasjoner påtatt seg ansvaret for sysselsetting- og bosetting i mange småsamfunn langs kysten. Nasjonalt har næringen bidratt, blant annet gjennom eksport- og valutainntekter.

Selv om havbruks- og fiskerinæringen allerede i dag bidrar, og selv om det ikke er mange år siden vi sleit med dårlige resultater, vil jeg understreke det ansvaret som hviler på vår næring i framtiden. Etter hvert som oljeinntektene forsvinner må havbruk- og fiskerinæringens inntekter bidra til å finansiere kostnadene ved å opprettholde dagens velferdsnivå i Norge. Det betyr at vi på sikt må finne måter å styre deler av overskuddet som genereres fra utnyttelse av nasjonale ressurser, og ved tildeling av eksklusive rettigheter, tilbake til samfunnet.

Det er i stor grad opp til dere å ta ansvaret kommer videre gjennom forskning og utvikling. Tilby lærlingekontrakter- gå inn i aktivt samarbeid med skoleverket.

Dere må engasjere dere i hvordan grunnrenten bør tilbakeføres til samfunnet. Ved at næringen selv er i forkant av denne debatten, vil en unngå at ordninger i tilknytning til uttak av grunnrenten blir innført uten at næringen har fått debattert grunnrente-problematikken og mulige positive tiltak tilstrekkelig.

Den videre veksten i havbruksnæringen – oppdrett av laks og ørret

Når den videre veksten i næringen er blitt diskutert – er de stort sett fokuset på spørsmål om fordelingen mellom grupper og regioner.

Skal vi tildele nye konsesjoner eller skal vi øke volumet i de eksisterende?

Skal nye konsesjoner tildeles til selskaper under en viss størrelse eller ikke?

Om enkelte områder skal prioriteres foran andre - og i såfall hvilke?

Dette fokuset – denne tankegangen, blir etter min mening for snever. Den tar ikke inn over seg ansvaret som påhviler oss som er aktører i denne næringen. Verdiene fra havet er Norges fremtid. Næringen skal være med på å sikre velferdsnivået i landet. I dette perspektivet blir spørsmålet om den videre veksten noe mer enn et spørsmål om en intern fordeling av rikdom mellom de som er begunstiget med eksklusive rettigheter.

Dere som driver med oppdrett av laks i Norge er flinke – ja kanskje de beste i verden. Dere har opparbeidet dere en verdifull kompetanse, kunnskap om havet, utstyr osv. Etter hvert også en del kapital. Dette gleder meg. De gode tider vi nå opplever bør føre til økte langsiktige investeringer i havbruksnæringen. Dersom min visjon, og forventninger skal bli virkeliggjort, må de ressursene dere besitter utnyttes til å øke verdiskapingen fra havbruksnæringen utover å investere i økt produksjon av laks.

Vi må ha en klar hensikt dersom vi tildeler nye laksekonsesjoner. Hovedhensikten må være å legge til rette for å ta ut mest mulig av det potensialet som ligger i havbruksnæringen som helhet.

Hvordan dette skal gjøres har jeg ennå ikke klare oppfatninger om. Her er det viktig at næringen selv kommer på banen og er med på å finne de rette grepene. En måte å gjøre det på kan være å koble en tildeling av tillatelse til å drive oppdrett av laks med for eksempel investeringer og virksomhet i oppdrett av andre arter. Erfaringene med oppdrett av laks bør kunne overføres til oppdrett av marine arter, slik at dette raskere kan bli kommersialisert.

En annen måte å gjøre det på kan være å bygge ut næringssvake områder som har et stort potensialet, ved hjelp av lakseoppdrett

Spørsmålet om hvordan vi skal ta ut den videre veksten i næringen er en del av et prosjekt som nå pågår i departementet - arbeidet med å utvikle langsiktige nasjonale strategier for havbruksnæringen. Dette er en oppfølging av et vedtak ved Stortingets behandling av St. meld. nr. 51, 1997-98, perspektiver for utviklingen i norsk fiskerinæring, og for så vidt også av et stortingsvedtak fra 23. mars, hvor Regjeringen ble bedt om å legge frem et verdiskapingsprogram for havbruksnæringen.

Sentralt i strategiarbeidet står markedsadgang, miljø, helse og mattrygghet – noe som får stadig større betydning for forbrukerne og dermed for adgangen til markedene og norske fiskeprodukters konkurransedyktighet. Andre viktige temaer i strategiarbeidet er skjell og nye arter. Temaene er valgt utfra et fremtidsperspektiv og meningen er å gjøre fiskeriforvaltningen best mulig rustet for nytenkning og problemløsning de neste årene.

Jeg vil invitere næringen til samtaler og debatt om dette arbeidet, for å sikre at resultatet blir best mulig.

Det offentlige har regulert produksjonen i næringen gjennom fôrkvoter siden 1996. Dette var i utgangspunktet ment som en midlertidig ordning – og det er ikke en selvfølge at fiskerimyndighetene skal drive med dette. I første omgang vil vi styre produksjonen i næringen ved fôrkvoter frem til 2002, da avtalen med EU går ut, men jeg ser uansett et klart behov for å regulere produksjonsveksten i forhold til markedsutviklingen i en del år framover.

På kort sikt vil produksjonsveksten måtte tas ut gjennom å øke forkvotene. Men vi kan ikke øke forkvotene i det uendelig. For det vil gå ut over miljøet og hensynet til fiskehelse. Det betyr konkret at størrelsen på forkvotene ikke må komme i strid med dagens regler om tetthet og biomasse i driftsforskriften.

Departementet skal se nærmere på denne problemstillingen.

Salget av Hydro Seafood

Salget av Hydro Seafood til nederlandske Nutreco er noe som har engasjert mange i den senere tid. Det reageres på at det største selskapet i det som sees på som den mest fremtidsrettede næringen i Norge – havbruksnæringen - nå får utenlandske eiere.

Jeg forstår personlig ikke at Hydro vil selge seg ut av havbruksnæringen, men tar til etterretning at Hydro mener at de ikke er de rette til å utvikle selskapet og næringen videre. Det viktigste er tross alt at havbruksnæringen består av gode eiere som ser utviklingspotensialet i næringen.

I forbindelse med det pågående eierskiftet i Hydro Seafood er det reist spørsmål om hvordan Fiskeridepartementet vil håndtere denne saken. Jeg finner derfor grunn til å slå fast at det etter både regelverk og praksis ikke er så enkelt å løse dette problemet som enkelte ønsker.

Gjennom EØS-avtalen er vi forpliktet til fri bevegelse av kapital innen fiskeindustri og oppdrett - Det følger av dette at Fiskeridirektoratet ikke skiller mellom norske og utenlandske eiere. Dagens regelverk og praksis har røtter mer enn ti år tilbake, før EØS-avtalen ble inngått. Mangel på kapital var et alvorlig problem for mange anlegg og distrikter. Tilførsel av kapital utenfra gjør at bare de færreste oppdrettsselskap i dag tilfredsstiller det gamle kravet om lokalt eierskap. Resultatet er imidlertid blitt at oppdrettsnæringen og kystdistriktene nå står betydelig sterkere enn de ville gjort uten denne tilgangen på kapital. Dette vet også de som bare hevder at vi bare kan endre praksis.

Spørsmålet om graden av eierkonsentrasjon i næringen er blitt aktualisert gjennom Hydro saken. Angelsen foreslo at én enkelt innehaver ikke skulle kunne kontrollere mer enn 15 % av konsesjonene. Jeg har ikke tatt noen stilling til saken, men avveier flere varianter.

Én variant kan være at det må innhentes samtykke fra departementet for å eie mer enn 10 %. Utover dette nivå kan det tenkes en dynamisk trappestige, slik at det med en god nok begrunnelse, dvs. at ikke nærings- eller samfunnsmessige hensyn taler i mot, blir mulig å vokse utover dette nivå. I første omgang ville oppdrettsselskapet i så fall få samtykke til å operere innenfor intervallet 10 – 15 %, for så å måtte søke på nytt igjen dersom det ble aktuelt å overstige 15 %. Slik jeg vurderer saken, er det viktig å lage et regelverk som gjør det mulig å finne en balanse mellom utviklingen i den globale matvareomsetningen og ønsket om å begrense konsentrasjonen av eksklusive rettigheter i den norske kystsone.

Settefisk

Det har vært en arbeidsgruppe i gang for å se på rammebetingelsene for settefisknæringen. Etter som jeg forstår har arbeidsgruppen samarbeidet godt med NFF i dette arbeidet. Det har blitt utarbeidet et forslag til ny settefiskforskrift. Dette forslaget ligger nå til behandling i departementet. Forskriften skal sendes på høring i vår, med sikte på å tre i kraft fra 1. januar 2001.

Settefisknæringen vil med den nye forskriften få bedre vilkår ved at muligheten for å produsere 2,5 millioner settefisk pr. anlegg økes. Den nye forskriften vil gjøre settefisknæringen bedre i stand til å øke produksjonen i takt med veksten i laksemarkedet. Vi vil blant annet åpne for bruk av mindre mengde ferskvann samt å åpne for bruk av sjøvann. Spesielt i Troms og Finnmark tror jeg den nye forskriften vil bidra til positiv utvikling og vekst.

Ny havbrukslov

Første del av revisjon av oppdrettsloven er nå fullført fra departementets side. Sist fredag ble forslag om endringer i oppdrettsloven for å styrke miljøprofilen lagt fram for Stortinget. Med hjemmel i nye bestemmelser i oppdrettsloven vil departementet bl.a. kunne innføre; Godkjenningsordninger for anlegg, innretninger og utstyr, internkontroll, miljøovervåking ved den enkelte lokalitet og forbud mot oppdrettsvirksomhet i bestemte områder. Etter min vurdering er dette en nødvendig modernisering av loven, og et viktig skritt i den videre utviklingen av regelverket for havbruksnæringen.

Jeg vil knytte noen kommentarer til muligheten for å innføre godkjenningsordninger. Dette spørsmålet har en lang forhistorie. Mange av dere i salen vil kanskje huske tilbake til et tidligere årsmøte i Kristiansand, hvor et forslag til sertifiseringsordning ble lagt på is. Vi har som kjent i 1999 hatt forslag om et nytt konsept for godkjenning av anlegg og utstyr på høring, den såkalte typegodkjenningsordningen. Hovedinntrykket fra høringen er at en slik ordning denne gang er ønsket av alle aktører i næringen og at dette bør innføres raskt.

Jeg er opptatt av at en slik ordning bør bygges på moderne prinsipper for tilsyn, og at den må være kostnadseffektiv. Det jeg savner i det foreliggende forslaget er at næringen i større grad bør stå for gjennomføringen av en godkjenningsordning. Myndighetene har utarbeidet et regelverk og en veileder som det er bred oppslutning om. Havbruksforvaltningen har en rolle å spille i å dra i gang og fastlegge de overordnede rammer og prinsipper. Når det gjelder selve driften av ordningen, vil jeg invitere NFF til å drøfte nærmere om det ikke er fornuftig å ta en mer aktiv rolle for å møte denne utfordringen.

Fiskeridepartementet tar sikte på å fremme en ny lov om havbeite for Regjeringen i begynnelsen av mai. Loven regulerer utsetting og gjenfangst av krepsdyr, bløtdyr og pigghuder i næringsformål. Utsetteren gis en eksklusiv rett til gjenfangst av de utsatte organismer. Dette nye regelverket gir muligheter for en ny næringsvei innen havbruk og gir anledning for nåværende aktører til å legge om til nye driftsmåter for eksempel i skjellnæringen.

Vi går nå over til andre del i arbeidet med å revidere oppdrettsloven. I denne fasen vil vi foreta en helhetlig gjennomgang av loven med sikte på å legge frem forslag til en NY H A V B R U K S L O V. Målsettingen er at en ny havbrukslov skal være det sentrale regelverk som samlet gir uttrykk for de krav som stilles til havbruksnæringen.

Et gjennomgående tema i lovarbeidet vil være ansvarsfordelingen mellom myndigheter og næring. For eksempel bør en se nærmere på i hvor stor grad offentlige myndigheter skal ha adgang til å styre produksjonen i forhold til markedet. Loven bør også bidra til å klargjøre skillet mellom offentlig og privat ansvar på områdene - mattrygghet – kvalitet – helse - miljø.

Norsk sjømat selges i et miljøbevisst og sensitivt marked. Jeg tror at en av de viktigste forutsetningene for å lykkes er at vi kan godtgjøre at våre produkter er produsert gjennom en bærekraftig produksjon, og at forbrukerne kan føle trygghet og glede for sjømatprodukter fra Norge. Dette er faktorer som bør gjenspeiles i en ny havbrukslov. I denne sammenheng vil det også være viktig å innarbeide et verdikjedeperspektiv i et helhetlig regelverk. Alle ledd i verdikjeden, fra oppdrettsmerdene til fisken selges til forbruker, må jobbe sammen dersom en skal optimalisere verdiskapingen. Også fra myndighetenes side kan det bli nødvendig å regulere mer enn produksjonsleddet. Et eksempel på at dette er nødvendig er den foreslåtte typegodkjenningsordningen hvor vi har måttet foreslå endringer i oppdrettsloven for å kunne stille krav til utstyrsprodusenter.

En annen utfordring i dette arbeidet er å sikre at reguleringer av skjell og marine arter i oppdrett kan gjøres på en måte som er tilpasset næringenes egenart.

Resultatet av lovarbeidet vil ha stor betydning for den framtidige styringen av alle deler av havbruksnæringen. Fiskeridepartementet arbeider nå med å planlegge den videre prosessen i lovrevisjonen. For å få til et godt resultat må dette arbeidet gjøres i et nært samspill med næringsutøverne. Jeg oppfordrer næringen til å delta aktivt i den videre prosessen.

Avslutning

Jeg begynte min tale med å slå fast min tro på at verdiene fra havet er Norges framtid. Dette er vår felles utfordring når vi nå sammen skal bygge den næringen som skal være en av bærebjelkene i norsk økonomi.

Jeg har delt min visjon- mine mål og mine virkemidler med dere, om hvordan samfunnet kan se ut i 2020. Ansvaret for å lykkes hviler på oss alle. Min oppfordring til dere er; Benytt dere av de mulighetene som finnes i havbruks- og fiskerinæringen. Sett dere mål- og skap verdier slik at havbruks- og fiskerinæringen kan danne grunnlaget for at Norge fortsatt er verdens beste land å bo i, også i framtiden.