"Dirigent, årsmøtedeltagere og gjester,

Først vil jeg takke for invitasjonen til å delta på dette møtet.

Jeg burde føle meg riktig på hjemmebane her i Bodø i dag. Jeg er født og oppvokst her i byen, og jeg har jo faktisk fartstid nettopp fra Nordland Fylkes Fiskarlag.

Det at jeg i dag representerer myndighetene håper jeg ikke oppfattes som om jeg har tatt sete på den andre siden av bordet. Mitt ønske har alltid vært at myndighetene og næringen kan ha en god dialog, og sammen finne løsninger på utfordringene vi møter.

Overskriften på innlegget mitt er "Verdiskaping – trygging av kystsamfunn". Dette er elementer som henger sammen.

Norge er –fortsatt- et meget lite land, både industrielt og økonomisk. Men på enkelte områder er vi store. Vi er en av verdens største eksportører av sjømat. Vi er verdens neste største oljeeksportør, og vi er en av verdens ledende skipsfartsnasjoner. Det er nærliggende å tro at vår lange kyst og nasjonens omgang med havet i årtusener har utviklet en kystkultur som har gitt oss stor evne til å hanskes med havet og dets utfordringer.

Det er samspillet mellom kultur, teknologi og kunnskap om havet som har vært, og er, grunnlaget for en vesentlig del av nasjonens verdiskaping. Vi mener nok å ha hatt god oversikt over verdiskapingspotensialet i de tradisjonelle fiskeriene. Men utviklingen innen fiskeoppdrett og forskning på ulike områder har åpnet nye perspektiver på potensialet for verdiskaping basert på de marine ressursene.

Fiskeri- og havbruksnæringen skal være en ambisiøs næring inn i de neste tiårene. Det må være myndighetenes og næringsutøvernes mål å tilrettelegge og arbeide for å oppnå målene og å realisere visjonen om en femdobling av verdiskapingen fra fiskeri og havbruk frem til år 2030.

Verdivekst og nyskaping kommer ikke av seg selv – det er nødvendig med handling i dag for at verdiskapinga om 10 – 20 – 30 år skal kunne realiseres.

Havbruk og fiskeri bidrar begge til det samlede resultatet i norsk fiskerinæring, og begge kan oppnå viktige, forsterkende effekter av hverandres fortrinn. Likevel krever de to områdene at det legges ulike strategier for myndighetenes arbeid med å forme rammebetingelser som kan gi grunnlag for å realisere næringas fremtidspotensiale. Jeg skal naturlig nok her i Bodø i dag konsentrere meg mest om fiskeriene.

Fiskeripolitikken handler i stor grad om fordeling. Fordeling mellom grupper og fordeling mellom regioner. Fiskeripolitikken handler imidlertid også om langsiktighet og stabilitet. Vi ønsker debatt, både i næringen og ellers, om hva som bør være siktemålet med fordelingen mellom gruppene, og om dagens fordeling er den som er best egnet til å utløse verdiskapingspotensialet.

Kvantumet som skal fordeles ligger fast. Det eneste vi kan påvirke er verdien av dette kvantumet. Hver enkelt aktør må derfor søke å maksimere verdien av den tilgjengelige kvoten. Kan vi med en annen fordeling mellom gruppene tenke oss at vi oppnår en høyere totalverdi av fangstene for samfunnet som helhet?

(I et verdikjedeperspektiv)

Hvis så er tilfelle, vil myndighetene vurdere forslagene nøye.

Og når vi snakker om fordeling kan vi heller ikke unngå å komme inn på kapasitetsspørsmålet. Debatten om overkapasiteten i fiskeflåten tvinger seg frem i tider med begrensede fiskeressurser i havet, og med stadig teknologisk utvikling og produktivitetsvekst i alle flåtegrupper. Når knappe ressurser skal fordeles, så blir det alltid et spørsmål om hvem som skal få adgang til å høste av ressursene.

Både globale og nasjonale analyser understreker at overkapasiteten er hovedårsaken til de problemer man i dag har med å få til forvaltningsregimer som er biologisk og økonomisk bærekraftige innenfor verdensfiskeriene. Det er derfor i økende grad nødvendig å lukke adgangen til ulike fiskerier. Det er nødvendig å redusere antall fartøyer for å styrke driftsgrunnlaget for hvert enkelt fartøy.

Når det hevdes at tiltak som lukking av fiskerier og innføring av enhetskvoteordninger vil rasere norsk fiskerinæring, vil jeg hevde det stikk motsatte: Hvis vi ikke sørger for at overkapasiteten nasjonalt og internasjonalt reduseres, vil næringa på sikt ikke kunne overleve og vil følgelig heller ikke kunne gi fremtidsrettede arbeidsplasser. Det vil i så fall kunne rasere de kystsamfunn som skal bygge sin velferd på avkastninga fra fisket.

Det kan ses på som et paradoks at det offentlige gjennom ulike støtteordninger har deltatt i finansieringen av en del av overkapasiteten. Det er en utfordring å stimulere til fornyelse og samtidig få tatt ut en del av kapasiteten.

Kondemneringsordninger kan her være én løsning. Enhetskvoteordninger kan være en annen. De enkelte virkemidler må være tilpasset den flåtegruppen man til enhver tid snakker om. Det som passer for en gruppe, passer nødvendigvis ikke like godt for en annen. Enhetskvotemodellen som vi bruker i havfiskeflåten er for eksempel neppe anvendbar i kystflåten.

Det er fastsatt nye forskrifter om enhetskvoteordninger for torsketrål, ringnot, grønlandsreketrålflåten og for konvensjonelle fartøy over 28 meter.

Havfiskeflåten kan ved å benytte dette tilbudet ta sitt ansvar for kapasitetstilpasning.

Men det må være rimelig at også kystflåten skal få tilgang på strukturvirkemidler. Hvorfor? Jo, fordi kystflåten må konkurrere med havfiskeflåten både om mannskap og om å være det alternativ som tilbyr samfunnet som helhet den beste avkastningen av fellesressursen. Ut fra et samfunnsperspektiv er det ikke akseptabelt at ressursene høstes på en lite hensiktsmessig måte. Hvis kystflåten skal kunne konkurrere på like vilkår, må kystflåten få rammebetingelser som gir rom for valg av tilpasningsform som passer den enkelte, og som gir størst mulig lønnsomhet for den enkelte. Bare når alle aktører har rammebetingelser som gir den enkelte mulighet til å utnytte sine respektive fortrinn blir konkurransen mellom i utgangspunktet svært ulike aktører likevel rettferdig- og avkastningen for samfunnet som helhet størst.

Det arbeides nå med å legge forholdene til rette for at også kystflåten kan få tilbud om spesielle kvoteordninger. I forbindelse med innføringen av enhetskvoteordningen for konvensjonelle fartøy over 28 meter ba Stortinget Regjeringen utrede muligheten for å gjøre ordningen gjeldende også for flåten under 28 meter. For å kunne innføre spesielle kvoteordninger for denne delen av flåten, må imidlertid Stortinget gi oss en ny lovhjemmel. Departementet forbereder nå en proposisjon for Stortinget for å få på plass en slik hjemmel som kan benyttes for flåten ned til 21 meter. Og så får det bli en utfordring både for myndigheter og næring hvordan slike spesielle kvoteordninger skal se ut.

Det er ønskelig å komme bort fra dagens situasjon der mange deltar i mer eller mindre alle fiskeri i frykt for å miste deltakeradgang i fremtidige år. Jeg mener at det i fremtiden er ønskelig at fiskerne i større grad enn i dag kan tilpasse seg et driftsmønster de selv finner rasjonelt.

I utgangspunktet ble kvotene i torskefiskeriet tildelt etter faktisk lengde på fartøyet. For å unngå kapasitetsøkning, får man ikke lenger større kvote ved forlengelse eller utskiftning til lenger fartøy. Man må beholde den kvoten man hadde før utskiftingen. Og slik må det være.

Det er imidlertid slik at dersom man bytter til et mindre fartøy, blir kvoteandelen for torsk redusert. Dette er for meg ikke logisk.

Man bør etter mitt syn også kunne beholde kvoteandelen selv man ønsker å bytte ut fartøyet man har i dag med et mindre. Dette vil være en stimulans til kapasitetsreduksjon, i hvert fall hvis man benytter meterlengde som mål på kapasitet. I forbindelse med reguleringene for neste år vil jeg foreslå at man vurderer å endre denne regelen. Prinsippet om kvoter etter faktisk lengde må likevel fortsatt bestå for de åpne fiskeriene. Man vil da få beholde andelen for torsk, men få en reduksjon i kvotene for sei og hyse hvis man bytter til mindre fartøy.

Jeg vil gjerne ha konstruktive innspill fra dere om hvilken kvotemodell dere finner mest formålstjenlig for flåten under 28 meter. Det er kommet henvendelser og forslag til Fiskeridepartementet fra lokale grupper av fiskere som ønsker å få adgang til å prøve ut samfiskeløsninger. Samlekvoteordningen som ble beskrevet i går kan være en annen mulig tilpasning.

Her ligger utfordringen hos dere. Jeg venter på at organisasjonen tar tak i disse spørsmålene og fordomsfritt gjennomdrøfter fremtidens løsninger. For en videreføring av dagens tilpasning hvor skipperne er mannskap hos hverandre er i hvert fall ikke fremtidens modell.

Og - allerede i dag ser vi at stadig færre av fiskerne, mannskapet, aksepterer

å være uvirksomme store deler av året. I fremtiden kan vi ikke forvente at

næringa klarer å rekruttere ny arbeidskraft hvis man kun kan tilby sesongaktivitet, fordi kvota er fordelt på for mange båter. Jeg er faktisk tilbøyelig til å våge den påstanden at det at fartøyene må ligge i land i ukesvis på grunn av mangel på kvoter, av mange oppleves som verre enn redusert lønnsomhet. Vi må tilstrebe å gjøre noe med begge delene.

Jeg har registrert at enkelte er bekymret for at hvis det innføres spesielle kvoteordninger for konvensjonelle fartøy under 28 meter så kan det føre til bygging av store kystfartøy med fryseri. Med den følge at fangstene går ubearbeidet ut av landet, via nøytrale frysehotell.

Jeg ønsker at kystfiskerne skal få en mulighet til å tilpasse seg en driftsform de selv ønsker, slik at de kan være med på å sikre verdiskapingen langs kysten. Dette kan muliggjøre helårsdrift og kan dermed sikre den lokale fiskeindustrien en mest mulig jevn råstofftilgang.

Jeg er ikke imot at fiskerne skal ha muligheten til å selge fangstene der de oppnår den beste prisen. I den senere tid har det vist seg at uavhengige handelsselskaper er i stand til å betale mer for de frosne fangstene enn fiskeindustrien. Dette er muliggjort ved at det etableres stadig flere nøytrale frysehoteller langs kysten. Ombordfrossen fisk blir levert der, og solgt til høystbydende.

En slik omsetning av fryste fangster er i seg selv ikke betenkelig. Men det bekymrer meg at frossen, utilvirket fisk i stadig større omfang blir eksportert fra Norge. Vi eksporterer da samtidig noe av verdiskapingspotensialet vårt.

Derfor kan en slik omsetning ha uheldige konsekvenser. Balansen mellom industri og flåte blir da kanskje ikke opprettholdt. Hvis fisken omsettes til andre enn lokale fiskebruk, kan det føre til at enkelte fiskeindustribedrifter ser seg nødt til å legge ned driften. Da er det ikke sikkert at betalingsviljen blant de "frie" og uavhengige kjøperne vil fortsette å være like stor.

Fiskeflåten beskatter fiskebestandene, en ressurs som tilhører oss alle. Samfunnet har stilt fellesskapets ressurser til disposisjon ved å tildele rettigheter i de tradisjonelle fiskeriene. Derfor må fiskerne være med på å ta sin del av ansvaret for verdiskapingen i kystsamfunnene.

Det har til nå ikke blitt trukket inn grunnrente fra fiskeri- og havbruksnæringen, nettopp fordi næringen har hatt et ansvar for bosettingen og sysselsettingen langs kysten. Hvis det skulle vise seg at fiskerne ikke lenger tar dette ansvaret ved å være bevisst på konsekvensene av ulike landingsmønster, mener jeg at det ikke er urimelig at vi på sikt må finne måter å styre deler av overskuddet som genereres, med bakgrunn i disse rettighetene, tilbake til samfunnet.

Når det gjelder verdiskapingen på land, kan denne blant annet bedres ved økt videreforedling og utvikling av ny teknologi. Stabilitet i råstoffleveransene er en forutsetning for investering i ny teknologi. Den nye teknologien kan gi økt produktivitet og gjøre det mulig å produsere bedre betalte produkter. Myndighetene vil søke å tilpasse fangstreguleringene slik at de er hensiktsmessige både for fiskeflåten og industrien. I den forbindelse vil jeg oppfordre dere til å være med på å legge til rette for at fiskeindustrien skal være i stand til å møte de stadig strengere kvalitetskravene fra markedet. Samarbeider dere om stabile leveranser av god kvalitet er jeg overbevist om at verdiskapingen øker, ikke bare for samfunnet totalt, men også for den enkelte aktør, både i flåten og på land.

La nå dette være sagt: Det er ingenting som kommer av seg selv. Slik er det også med verdiskapingen i kystsamfunnene. Vi må handle i dag for å få resultater i morgen. Og da må vi akseptere at vi ikke kan realisere fremtiden i næringen vår uten å akseptere endringer underveis.

Jeg ønsker at fiskerne skal delta aktivt i debatten rundt endringsprosessene vi må igjennom for å kunne øke verdiskapingen i kyst-Norge. Kan fiskerimyndighetene, flåten og industrien enes om felles mål, vil vi kunne være i stand til å utløse det enorme potensialet som er i næringa vår. Greier vi det, ja da får vi det godt langs kysten.

Takk for oppmerksomheten.