Fiskeriminister Otto Gregussen torsdag 7. juni 2001

Innlegg i Odelstinget ved behandling av Innst. O. nr. 123 (2000-2001)

Verdier fra havet er Norges framtid. Med felles innsats skal vi realisere verdiskapingspotensialet i havbruksnæringa. I dette arbeidet har Regjeringen og Stortinget et felles ansvar for å sikre at Havbruksnæringa får stabile, langsiktige og forutsigbare rammebetingelser.

Innstillingen fra næringskomitéen bidrar på flere områder til nettopp å gi forutsigbarhet for næringsutøverne. Spesielt vil jeg trekke fram prinsipputtalelsen om at den årlige veksten bør deles cirka likt mellom økning i fôrkvoten og ved at det tildeles nye konsesjoner. Dette er en viktig avklaring som gir større forutsigbarhet med hensyn til muligheter for vekst i eksisterende konsesjoner i årene som kommer.

Næringskomitéen sin innstilling gir uttrykk for en fortsettelse av gjeldende havbrukspolitikk. Som ved tidligere tildelinger av konsesjoner følger hoveddelen av tildelingskriteriene av bestemmelsen i oppdrettsloven § 6, nemlig at – virksomheten skal medvirke til en positiv utvikling for distriktet og for næringen. De rammer for tildeling som komitéen har trukket opp er i hovedsak en fortsettelse av tidligere praksis, både når det gjelder kriterier for tildeling og binding av konsesjoner til den enkelte kommune.

Jeg tør påstå at satsing på havbruk gjennom forskning og næringsutvikling, er den beste investeringen vi kan gjøre for å utvikle næringslivet og sikre livskraftige samfunn langs kysten. I denne sammenhengen gir nye lakse- og ørretkonsesjoner muligheter både for nyetablering og utvikling av eksisterende næringsliv.

Jeg tar sikte på at utkast til tildelingsforskrift kan sendes på høring i slutten av juni. Dersom alt går etter planen kan forskriften vedtas i månedsskiftet august/september og konsesjonene utlyses i løpet av september.

De aktuelle fylkeskommunene vil spille en viktig rolle nå det gjelder den geografiske fordelingen av konsesjonene innen det enkelte fylke. Jeg tar sikte på at vi i tiden fram til utlysing av konsesjonene vil ha en dialog med de aktuelle fylkene med sikte på at konsesjonene skal tildeles til områder hvor de vil gi størst samfunnsmessig nytte.

Vederlag ved tildeling av konsesjoner er et nytt element i havbrukspolitikken. Dette gir nye utfordringer for forvaltningen i den kommende tildelingsrunden.

Krav om bindingstid vil sikre at konsesjonene ikke blir spekulasjonsobjekter, men tildeles aktører som har intensjoner om aktiv drift og videreutvikling av havbruksnæringa. Bindingstid knyttet til konsesjoner må antas å være et effektivt hinder for strukturtilpasninger i næringen knyttet til disse konsesjonene. Komitéen har gitt anvisning på en bindingstid på ti år. Dette er en innstramming av de vilkår om binding som tidligere har vært praktisert. Ved retildelingen i Troms og Finnmark ble for eksempel bindingstiden satt til tre år.

Ti år er imidlertid relativt lang tid for en næring som denne. Hvis vi går ti år tilbake i historien til lakse- og ørretoppdrett, vil vi se at det har vært både svært gode, men også svært magre år. Dersom den senere utvikling fører til problemer knyttet til for eksempel kapitaltilgang, tilsvarende den situasjon som foranlediget lovendringen i 1991, legger jeg til grunn at dette vil være slike særlige forhold som gjør at Fiskeridepartementet kan gjøre unntak fra bindingstiden. Dette er imidlertid ikke et signal om noen form for svekkelse av den bindingen som Stortingets flertall går inn for.

Vederlaget skal være på 5 millioner per konsesjon. Fra dette skal det gjøres fradrag ut fra objektive kriterier. Næringskomitéen nevner som eksempel på slike kriterier blant annet:

binding til lokale videreforedlingsvirksomheter

plikter i forhold til utvikling av nye arter

lokalisering

For næringsutøverne vil det være av stor betydning at vederlaget er kjent allerede ved søknad om konsesjon. Jeg vil derfor legge opp til at differensiering av vederlaget gjøres ved utlysing av konsesjonene ut fra at næringsutøverne, for å komme i betraktning, må oppfylle gitte objektive kriterier, som også gir grunnlag for redusert vederlag. På denne måten kan vi sikre at prisen per konsesjon blir objektivt riktig i forhold til en utgangspris på 5 millioner, samtidig med at næringsutøverne gis forutsigbarhet med hensyn til prisen per konsesjon.

Jeg vil for øvrig benytte anledningen til å informere Stortinget om at jeg i dag – formiddag – mottok et nytt åpningsbrev fra ESA vedrørende oppdrettslovgivningen og den lokale tilknytningen. I det nye åpningsbrevet opprettholder for så vidt ESA sitt tidligere standpunkt, men med en noe annen begrunnelse. Denne gangen hevdes det at dette er et brudd på artikkel 40 dvs reglene om fri bevegelse av kapital. Vi vil også denne gangen ha to måneder på oss til å svare på brevet.

Jeg er opptatt av at nye laksekonsesjoner skal bidra til at vi kan ta "hele kysten i bruk". Konsesjonene vil derfor gå til områder av Norge der det er stort potensial for havbruk, men liten virksomhet i dag. Allerede i Stortingsmelding 33. (1999-2000) ble det uttalt at Regjeringen ikke ville følge villaksutvalgets innstilling om å legge forbud mot oppdrett av laks og ørret i hele Øst-Finnmark. Villaksutvalgets forslag om en oppdrettsfri sone i hele Øst-Finnmark vil bli foreslått erstattet av to soner, i Tanafjorden og i fjordsystemet utenfor Neidenvassdraget. Dette er i hovedsak sammenfallende med dagens såkalte sikringssoner. Dette innebærer at det både vil være mulig og svært sannsynlig at Øst-Finnmark blir tilgodesett med nye konsesjoner for oppdrett av laks og ørret.

Næringskomitéen ber departementet om å utrede nærmere en ordning med arealavgift eller avgift på produksjon, samt avgifter ved videresalg av konsesjoner. Slike særavgifter for havbruksnæringa reiser flere prinsipielle juridiske, økonomiske og politiske spørsmål. Jeg mener at spørsmålet om næringas avgiftsbelastning bør undergis en helhetlig gjennomgang hvor en ser på den totale avgiftsbelastningen for havbruksnæringa. I dette arbeidet må en også ta i betraktning eksisterende særavgifter som eksportavgift og FoU-avgift. Jeg mener at en slik utredning best kan gjøres i regi av et offentlig utvalg. Et helt naturlig utgangspunkt for en slik utredning vil være en vurdering av hvorvidt det oppstår såkalt grunnrente i næringa.

Odelstinget behandler i dag forslag om endring i oppdrettsloven for å gi hjemmel til å ta vederlag ved tildeling av konsesjoner for matfiskoppdrett av laks og ørret. Selv om tildeling av nye lakse- og ørretkonsesjoner er en viktig sak, må vi også ha fokus på at havbruksnæringa omhandler mye mer enn lakse- og ørretoppdrett.

Det skal tildeles om lag 35 nye konsesjoner i inneværende år. Det sier seg selv at dette ikke er nok til at alle kystkommuner kan tilgodeses i første omgang. Selv om det i årene framover vil komme jevnlige konsesjonstildelinger, bør ingen sette seg passivt ned å vente på neste konsesjonstildeling. Jeg er overbevist om at skjell og marine fiskearter som kveite, torsk og steinbit i framtida vil utgjøre en stadig viktigere del av havbruksnæringa. I disse delene av havbruksnæringa er det, som jeg gjorde rede for i en interpellasjonsdebatt den 19. mai i fjor, tilnærmet fri etablering. Når jeg sier tilnærmet fri etablering, skyldes dette blant annet at hensynet til helse, miljø og annen bruk av området vurderes før konsesjon til havbruksvirksomhet kan tildeles. Jeg vil oppfordre kommuner og næringsaktører til å gjøre krafttak sammen for å få i gang næringsvirksomhet på nye områder. Vi har nye havbrukseventyr i vente, det gjelder å gripe mulighetene.