Norges posisjon i WTO

Av fiskeriminister Otto Gregussen

I en artikkel i Fiskaren og i et brev til meg og utenriksministeren stiller Norges Naturvernforbund en rekke spørsmål angående Norges posisjoner i forbindelse med ny forhandlingsrunde i Verdens handelsorganisasjon – WTO.

Norge er tilhenger av en bred forhandlingsrunde hvor også andre elementer enn forhandlinger om handelen med landbruksprodukter og tjenester inngår. Dette er særlig viktig for oss med vår åpne økonomi og våre handelsinteresser. Sentralt i denne sammenheng er å få markedsadgang for industriprodukter, inkludert fisk, på dagsorden. Norge og andre fiskerinasjoner mener at medlemsland i WTO må bli enige om å redusere handelsvridende subsidier i fiskerisektoren som fører til overkapasitet. Dessuten er Norge tilhenger av å diskutere multilaterale regler for investeringer, konkurranse og anti-dumping. Norge vil arbeide for at miljøhensyn og bærekraftig utvikling inkluderes som en integrert del av forhandlingene. Etter norsk syn må en ny forhandlingsrunde ha en klar utviklingsprofil.

Jeg viser for øvrig til at utenriksministeren i dag – 1. juni - holder en redegjørelse om WTO i Stortinget.

Betydningen av WTO for norsk fiskerinæring

Norge har god tilgang på fiskeressurser og kysten vår er meget godt egnet til oppdrettsvirksomhet. Vi er en av verdens største fiskeeksportører og har et legitimt behov for å sikre handelsvilkår som gjør det mulig å få eksportert og solgt fiskeproduktene mest mulig uhindret. Bedre markedsadgang og mer stabile rammebetingelser vil også kunne føre til økt videreforedling i Norge og virke positivt inn på arbeidsplasser og bosetting i norske kystkommuner.

Fisk inngår i WTOs avtaleverk

Det virker som Norges Naturvernforbund mener at fisk i dag ikke omfattes av WTOs regelverket. Dette er feil. Fisk er definert som et "ikke landbruksprodukt" og både GATT-avtalen (som regulerer handelen med varer ) og subsidieavtalen under WTO gjelder i høyeste grad for fisk. Dette er også utgangspunktet for den neste forhandlingsrunden i WTO. Fisk vil stå på dagsorden dersom den neste ministerkonferansen i WTO i november 2001 vedtar at forhandlinger om videre nedbygging av restriksjoner for handelen med "ikke landbruksprodukter" skal gjennomføres.

Norge mener at handelen med fiskeprodukter bør underlegges så generelle og forutsigbare regler som mulig. Forhandlinger og videreutvikling av regelverk knyttet til bærekraftig ressursforvaltning bør foregå i internasjonale fora hvor slike spørsmål allerede er forankret (FAO, OECD og regionale fiskeriorganisasjoner). WTO er etter vårt skjønn ikke det riktige forum til å utarbeide internasjonale bindende kjøreregler for ressursforvaltning i fiskeriene.

Når det gjelder investeringer viser en gjennomgang i OECD at Norge og de land vi sammenligner oss med jevnt over ikke har restriksjoner på investeringer i fiskeindustri eller -eksport. Når det gjelder investeringer i flåte og adgang til fangstrettigheter, har derimot så nær som alle land restriksjoner i dag. Det er for tidlig å si om det er behov for unntak i den forbindelse i en eventuell investeringsavtale i WTO.

Det er ingen motsetning mellom vårt engasjement i WTO og det å opprettholde norsk fiskerilovgivning for å sikre kontroll med fiskeressursene. Vi har råfiskloven og deltakerloven som de mest nærliggende eksempler på regelverk som begrenser den enkeltes handlefrihet. Jeg minner om at tilvirkerloven ble avviklet tidlig på 90-tallet. Jeg har ingen planer om å etablere nye lover eller stramme inn regelverket som ytterligere begrenser handlefriheten i næringen, med mindre dette er nødvendig ut fra hensynet til ressursforvaltning og kontroll

Arbeidet i FAO

Norge legger betydelig vekt på å arbeide aktivt gjennom Verdens matvareorganisasjon - FAO, både for å legge til rette for bærekraftig ressursforvaltning og for å ivareta utviklingslandenes interesser. Code of Conduct for Responsible Fisheries (retningslinjene for ansvarlig fiske) er ikke bindende i sin form, men retningsgivende for prinsipper om ressursforvaltning og bærekraftig utvikling i fiskeriene. Norge er engasjert i arbeidet med Den internasjonale handlingsplanen for ansvarlig fiske som er etablert under Code of Conduct, og retningslinjer for Ansvarlig internasjonal handel med fisk er under utarbeiding.

Økt markedsadgang er i svært mange sammenhenger et gode for utviklingsland fordi eksportinntekter gjør det mulig å bygge ut infrastruktur og fremme økonomisk utvikling og velstand. Mange utviklingsland levererer i dag fisk til verdensmarkedet. Om utviklingsland måtte ha behov for beskyttelse av egne fiskerier, er både Norge og andre industriland innstilt på å gi dem anledning til overgangs- og unntaksordninger.

Miljømessige hensyn/ transport

Regjeringen mener at det skal tas miljøhensyn og at miljøspørsmål skal integreres i forhandlingene.

De miljømessige effekter av en ytterligere liberalisering av handelen med fiskeri- og havbruksprodukter er et svært kompliserte spørsmål. Mye avhenger av at landene har robuste og effektive forvaltningsregimer og holdninger og regelverk som gavner miljøet i forhold til oppdrett av fisk og skalldyr. Vi må også se på effektene av subsidiebruk på fiskeriressursene. Disse spørsmålene er i høyeste på dagsorden i forbindelse med nye forhandlinger i WTO, og miljøeffekter og ulike årsakssammenhenger er under utredning i en rekke internasjonale organisasjoner.

Bedre markedsadgang for handelen med fisk vil ikke nødvendigvis føre til økt belastning på miljøet som følge av økt fisketransport globalt sett. Mangelen på frihandel gjør at transportbehovet er større nå enn i en situasjon hvor vi kunne selge våre produkter fritt og dermed legge mer vekt på de nære, kjøpekraftige og befolkningstette deler av vår egen verdensdel. Dessuten kan nedbygging av tollsatser legge grunnlaget for økt eksport av videreforedlet fisk, som igjen minsker transportvolumet.