Arbeidsgiveravgift av sykepenger

Arbeidsgiveravgift av sykepenger

Vi viser til Skattedirektoratets telefaks av 11. juli 2000 om en artikkel av advokat Johan A. Killengren, Advokatfirmaet Ernst & Young, i Finansavisen den 1. juli 2000.

Avisartikkelen reiser spørsmål om det skal svares arbeidsgiveravgift av utbetalinger fra arbeidsgiver til en ansatt under sykdom. Det fremgår av artikkelen at "det ikke er noen plikt til å svare arbeidsgiveravgift av sykepenger". Det vises til at sykepenger ikke kan anses som vederlag for arbeid. Begrepet sykepenger er imidlertid ikke nærmere definert av forfatteren.

Resonnementet i artikkelen synes å være at fordi arbeidsgiverytelser under sykdom kommer i en arbeidspassiv periode, blir ikke ytelsen arbeidsinntekt som går inn under avgiftsplikten. Som kilde påberopes en utredning om folketrygden fra 1990 (NOU 1990:20 side 764).

Finansdepartementet er uenig i et slikt resonnement og det tolkningsresultat det leder til. Noen tilløp til en slik praktisering har Finansdepartementet ikke registrert, heller ikke i de 33 årene som vi har hatt arbeidsgiveravgift i Norge. Det avvikende syn som er fremkommet i den ovennevnte NOU 1990:20 om folketrygden, må bero på en misforståelse, og har ikke hatt noe gjennomslag i praksis. Vi viser til at etter ordlyden i folketrygdloven § 23-2 første ledd er grunnlaget for arbeidsgiveravgift knyttet til innberetningspliktig lønn og annen godtgjørelse for arbeid og oppdrag i og utenfor arbeidsforhold. Denne uttrykksmåten i loven kan ikke tolkes slik at avgiftsplikten er begrenset til lønn i konkret arbeidsaktive perioder. Også inntekter i en arbeidspassiv periode i et arbeidsforhold er klart avgiftspliktig. Dette gjelder lønn både under ferie, under omsorgs-, velferds- og studiepermisjon m.v., og under sykdom. Om ytelsen fra arbeidsgiveren kalles sykelønn eller sykepenger, er uten betydning for lovforståelsen.

Det samme gjelder for øvrig skatteplikten, som reguleres av den generelle skattehjemmelen for arbeidsinntekter i skatteloven § 5-1 første ledd, jf. § 5-10. Hjemmelen omfatter alle fordeler vunnet ved arbeid, og gjør ikke noe unntak for lønn fra arbeidsgiver i arbeidspassive perioder.

Både prinsipielle og praktiske hensyn gjør at avgifts- og skatteplikten må ha et slikt generelt omfang. Sykelønn, ferielønn og andre ytelser fra arbeidsgiver i arbeidspassive perioder er en integrert del av arbeidsgiveres avlønningssystem. Det er arbeidsforholdets sosiale dimensjon som begrunner også denne type lønn, og lønnen må inngå i de vanlige avgifts- og skattegrunnlag. En kan også se det slik at det over tid er årsakssammenheng mellom arbeidstakerens arbeidsaktive perioder og (fortsatt) avlønning i hans/hennes arbeidspassive perioder. Det ville by på store administrative problemer og kontrollproblemer å praktisere et fritak for lønn under arbeidspassive perioder.

I skatteloven § 5-10 bokstav c er gitt en særskilt presisering om at ytelser som erstatter arbeidsinntekt, herunder sykepenger etter folketrygdloven, er skattepliktig som fordel vunnet ved arbeid. Behovet for denne presiseringen skyldes ikke at slike erstatningsytelser normalt gjelder arbeidspassive perioder. Behovet skyldes at de aktuelle ytelser kommer fra andre enn arbeidsgiver. Da vil ikke alle anse det like tydelig at ytelsen går inn under begrepet fordel vunnet ved arbeid, og en presisering ble ansett pedagogisk ønskelig. Tolkningsresultatet var en for lengst kommet frem til på grunnlag av det gamle skattelovens hjemmelsformulering "enhver fordel vunnet ved arbeid" i § 42 første ledd.

Derfor innskrenker det ikke plikten til svare avgift av arbeidsgiverytelser at avgiftsbestemmelsen ikke har noen tilsvarende presisering for sykepengers del. Det blir bare en forskjell mellom skatteplikt og avgiftsplikt for sykepenger: Sykepenger direkte fra trygdekontoret til den syke er skattepliktig, men ikke arbeidsgiveravgiftspliktig. Sykelønn eller sykepenger fra arbeidsgiveren er både skattepliktig og arbeidsgiveravgiftspliktig.

Dette har en nærmere begrunnelse. Når en folketrygdytelse går direkte til den trygdede, med trygdekontoret som utbetalingsinstans, er det ikke noe poeng å pålegge folketrygden avgiftsplikt til seg selv (og pålegge ekstra arbeidsgiverrutiner for trygdekontoret). Når arbeidsgiveren sørger for utbetalingen gjennom sine lønnsrutiner, er det derimot naturligst og enklest å behandle ytelsen likt med annen skatte- og avgiftspliktig lønn. Dette er kanskje lettest å se når det gjelder den del av sykelønnen som arbeidsgiveren selv må bære økonomisk, dvs. ikke får refundert. En har da en reell lønnsutbetaling fra arbeidsgiveren, og altså et naturlig avgiftsgrunnlag. Men avgiftsplikten gjelder teknisk sett også den del av ytelsen som arbeidsgiveren utbetaler, og deretter får refundert fra folketrygden etter trygdereglene for slik refusjon. Reelt sett er dette formidling (forskuttering) av en trygdeytelse via arbeidsgivers lønningssystem. Avgiftsplikten beror da ikke på prinsipielle hensyn, bare på forenklingshensyn. Til gjengjeld omfatter refusjonsretten også den betalte arbeidsgiveravgift av den refunderbare del av arbeidsgiverytelsen, jf. folketrygdloven § 22-3 første ledd annet punktum. Dermed unngås at vanlige sykelønnsutbetalinger med refusjonsrett (formidlingstilfellene) blir dyrere for arbeidsgiver, enn om den syke ansatte ble henvist til selv å få trygdeytelsen direkte utbetalt fra trygdekontoret.

Refusjonsregelen i folketrygdloven § 22-3 første ledd utgjør en utvetydig forutsetning om at avgiftsplikten omfatter sykepenger utbetalt fra arbeidsgiver. Dette illustrerer etter Finansdepartementets syn det klart uholdbare i å hevde at sykepenger fra arbeidsgiver er fritatt for arbeidsgiveravgift.

Skattedirektoratet bes påse at praktiseringen av avgiftsreglene skjer i henhold til dette.

Med hilsen

Thorbjørn Gjølstad e.f.

ekspedisjonssjef

Jon Tingvold

avdelingsdirektør