Formelle spørsmål knyttet til saker etter petroleumsskatteloven § 10

Finansdepartementet har i brev av 18. januar 2000 uttalt:

"1.

I dette brevet redegjør departementet for visse sider ved det formelle regime for vedtak etter petroleumssskatteloven § 10. Redegjørelsen konkluderer med at det antas å foreligge klageadgang til Kongen etter forvaltningsloven over departementets enkeltvedtak etter denne bestemmelsen. Det foreligger også søksmålsadgang for domstolene. Videre antar departementet at søkerne ikke bør avkreves aksept av de vilkår som departementet setter opp i en § 10-sak, men bare bør avgi erklæring om at selskapet har mottatt vilkårene og gjort seg kjent med dem.

2.

Det har vært noen usikkerhet om forholdet mellom petroleumsskatteloven og forvaltningsloven, særlig om klageordningen etter forvaltningsloven gjelder for departementsvedtak etter § 10.

Utgangspunktet er at forvaltningsloven gjelder, med mindre dens anvendelse er positivt avskåret etter særlige bestemmelser. Det må kreves klar hjemmel for slik avskjæring, og noen slik hjemmel har ikke departementet funnet.

Petroleumsskattelovens generelle henvisning i § 8 første ledd til skattelovgivningen innebærer at ved den ligningsbehandling som følger etter et § 10-vedtak, er det det særlige forvaltningsregimet for ligningsmyndighetene som gjelder, og ikke forvaltningsloven selv, jfr ligningsloven § 1-2. Men departementets behandling og vedtak etter petroleumsskatteloven § 10 er ingen del av ligningsbehandlingen. Det typiske § 10- samtykke inneholder vilkår i form av materielle skatteregler på individnivå som avviker fra den generelle skatterettslige regulering i lov og forskrift. Det dreier seg altså om fastsetting av særlige skatteregler for en bestemt skattyter, i forkant av den eller de ligninger hvor reglene skal legges til grunn.

Departementet anser slik utforming av særregler for en bestemt skattyter, i forbindelse med samtykke etter § 10, som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Dette gjelder selv om det først er ved den etterfølgende ligning at selskapets endelige skatteforpliktelser blir fastsatt i samsvar med § 10-vedtaket og lovgivningen for øvrig. Samtykke uten (lempende) vilkår som selskapet har bedt om, vil også være å anse som enkeltvedtak, hvor fravær av nærmere angitte vilkår kan være klagegjenstand.

Petroleumsskatteloven er ikke inkorporert i den nye skatteloven av 1999. Dermed kan heller ikke avskjæringen av forvaltningsloven i denne nye skatteloven § 1-4 få generell virkning for petroleumsskatteloven.

Etter dette er det klagerett til Kongen over de aktuelle enkeltvedtak på § 10-området, jfr. forvaltningsloven § 28 første ledd. Klagefristen er 3 uker fra selskapets mottakelse av det endelige departementsvedtaket. Om reglene for klage vises til den nærmere regulering i forvaltningsloven kap. VI. Klagebehandlingen for Kongen kan omfatte alle sider ved § 10-vedtaket, også de skjønnsmessige.

Departementets generelle fortolkningsanvisninger og orienteringer til ligningsmyndighetene og selskapene på området er ikke enkeltvedtak og kan ikke påklages til Kongen.

I sine enkeltvedtak tar departementet sikte på å gi slik underretning om klageadgang m.v. som følger av forvaltningsloven § 27 tredje ledd. Søkere som anser dette overflødig, bør i tilfelle gi det til kjenne i sine søknader etter § 10.

Departementet minner for øvrig om at ved klage over vilkår som er tyngende for det ene selskap i en transaksjon, men lempende for det annet selskap i transaksjonen, vil klagebehandlingen for Kongen normalt måtte omfatte begge selskaper, selv om selskapet med de lempende vilkår ikke skulle ønske det.

3.

Domstolenes prøvningsadgang av § 10-vedtak er begrenset i samsvar med de vanlige prinsipper for domstolsprøvning av forvaltningsvedtak. Dette gjelder både ved direkte søksmål etter tvistemålsloven om vedtakets (vilkårenes) gyldighet, og ved ligningssøksmål etter petroleumsskatteloven § 6 nr. 3, der ligningsgrunnlaget i form av vedtaket angripes. Det samme vil for så vidt gjelde også ved prejudisiell prøvning av ligningsgrunnlaget i namsrettssak under tvangsfullbyrdelse av skattekrav.

Det gjelder ingen særskilt lovbestemt frist for direkte søksmål etter tvistemålsloven, slik som for ligningssøksmål etter petroleumsskatteloven § 6 nr. 3. Men det antas å være den sammenheng her at 6 måneders-fristen etter sistnevnte bestemmelse blir en tilsvarende siste-frist også for den direkte søksmålsadgangen etter tvistemålsloven for § 10-vedtak.

Departementet vil etter tvistemålsloven § 437 kunne gjøre den direkte søksmålsadgangen i § 10-saker avhengig av utnyttelse av klagerett til Kongen. Men en tar ikke sikte på dette i departementsvedtakene. En tar heller ikke generelt sikte på å fastsette slik særskilt 6-måneders frist for søksmål som § 437 gir adgang til, men tar forbehold om at slik særskilt frist kan bli fastsatt i enkelte tilfeller hvor det synes hensiktsmessig.

4.

Som ledd i sin behandling av § 10-søknader har departementet praktisert å avkreve søkerne erklæring om at selskapet aksepterer de vilkår som tilbys i departementets utkast eller skisse til vedtak. Begrunnelsen har vært dels å gi selskapene anledning til å uttale seg, dels å sikre at det ikke er tvil om at selskapene er innforstått med vilkårene på notorisk måte. En minner her om at det dreier seg om avvik fra den vanlige, skattemessige lov- og forskriftsregulering av transaksjoner mellom selskaper.

Det har ikke vært meningen med akseptkravet å tvinge selskapene til å frafalle de partsrettigheter de har i form av klagerett og søksmålsadgang. Departementet har heller ikke tidligere påberopt seg denne rettsvirkning av mottatt aksepterklæring. Uttrykket aksept kan imidlertid misforstås. Departementet vil derfor endre formuleringen på dette punkt.

Når vilkår utformes i § 10-vedtak, vil departementet heretter be søkerne om innen en fastsatt frist å erkjenne mottakelsen av vedtaket og erklære at de har gjort seg kjent med vilkårene. Dette vil gi fortsatt notoritet, uten grunnlag for misforståelser om hva erklæringen egentlig går ut på."