Avvikende regnskapsår - reduksjon av avskrivningssatsene

Avvikende regnskapsår – reduksjon av avskrivningssatsene med virkning for inntektsåret 2000

Stortinget har vedtatt å redusere avskrivningssatsene for driftsmidler i skatteloven § 14-43 med virkning fra og med inntektsåret 2000, jf. Innst.O.nr.23 (2000-2001) pkt.5 og lovvedtakets bokstav J del II og VII. Bortsett fra endringen i avskrivningssatser i saldogruppe b, ble vedtaket fattet etter forslag fra flertallet i finanskomitéen på bakgrunn av budsjettavtalen av 18. november 2000.

Det anses klart at Stortinget har adgang etter Grunnloven til å stramme inn avskrivningssatsene på denne måten for inntektsåret 2000. Men det er reist spørsmål om innstrammingen også gjelder selskap med avvikende regnskapsår som utløp i 2000. Spørsmålet dreier seg særlig om selskap hvor årsregnskapet ble avsluttet og vedtatt i selskapets organer før skatteskjerpningen ble foreslått og lovfestet.

Departementet viser først til at godkjent avvikende regnskapsår etter regnskapsloven § 1-7, jf. ligningsloven § 4-4 nr. 2 og skatteloven § 14-1 tredje ledd, ikke innebærer fremskyndet levering av selvangivelse og næringsoppgave. Innleveringsfristen er den samme som for skattytere med kalenderåret som regnskapsår, jf. ligningsloven § 4-7. Denne saken betyr dermed ikke at det blir spørsmål om å måtte rette opp en allerede innlevert selvangivelse (med de gamle, høyere avskrivningssatser) fra selskapet.

Videre viser departementet til at selskapets skattemessige avskrivninger ikke gjøres i årsregnskapet, men i næringsoppgaven. I årsregnskapet anvendes regnskapslovens egne avskrivningsregler, jf. denne lov § 5-3. Disse er ikke endret, og vil kunne avvike fra både de tidligere og de nye skattemessige avskrivningsatsene. Så langt er

årsregnskapet upåvirket av innstrammingen av de skattemessige avskrivningssatser.

Enkelte andre poster i regnskapsavslutningen blir imidlertid påvirket av nivået på de skattemessige avskrivningssatser. Det er for det første regnskapspostene skattekostnad og betalbar skatt, som er en avsetning til selskapsskatt av det ligningsmessige overskudd som selskapet selv beregner på grunnlag av de kjente skatteregler ved regnskapsavslutningen. For det andre er det regnskapsposten utsatt skatt/skattefordel, som er et differansebeløp basert på akkumulerte forskjeller mellom bl. a. regnskaps-messige avskrivninger og skattemessige avskrivninger. En innstramming i de skattemessige avskrivningssatser vil, gitt at innstrammingen også får virkning ved avvikende regnskapsår, reise spørsmål om etterfølgende korreksjon av disse særlige regnskapsposter. Typisk vil avsetningen til skattekostnad måtte økes, mens avsetning til utsatt skatt gjerne vil kunne reduseres. Både resultat, balanse og lovlig maksimum for utbytteutdeling påvirkes i sin tur av slike korreksjoner av de nevnte regnskapsposter. I sum kan en kalle dette de regnskapsmessige konsekvenser av skatteinnstrammingen.

Det reiste spørsmål blir derfor prinsipalt om disse regnskapsmessige konsekvensene er så uheldige at ligningsmyndighetene i stedet bør akseptere at skatteinnstrammingen ikke gjøres gjeldende for dette ene avvikende regnskapsåret. De regnskapsmessige konsekvenser vil da ikke inntre. Subsidiært kan det spørres om skatteinnstrammingen kan gjennomføres uten de nevnte regnskapsmessige korreksjoner for dette ene året.

Det prinsipale spørsmål må etter departementets oppfatning besvares med nei. Selskaper med avvikende regnskapsår skal skattlegges etter reglene for det inntektsår (kalenderår) som det avvikende regnskapsåret utløper i. I alle fall gjelder dette skattereglene for årsoppgjørsdisposisjoner. I denne saken betyr det reglene for inntektsåret 2000, og dermed også de nye, innstrammede avskrivningssatser. Ulempene ved at enkelte poster ved regnskapsavslutningen dermed viser seg å bli feilaktige (selv om de var korrekte da de ble beregnet første gang), og evt. må korrigeres i ettertid, kan ikke begrunne en mildere beskatning.

Det subsidiære spørsmålet må nå løses ut fra gjeldende regnskapslov. Tidligere vurderinger knyttet til den gamle regnskapslovgivning er ikke uten videre avgjørende. Gjeldende lov inneholder ikke noen uttrykkelig regulering av rett og plikt til korrigering av regnskapsfeil, heller ikke feil som skyldes etterfølgende skattemessige forhold. Temaet regnskapsoppretting eller ikke har for øvrig en atskillig mer praktisk parallell i det større antall tilfeller der ligningsmyndighetene gjør avvik fra selvangivelsen, slik at selskapets regnskapsmessige forutsetninger om betalbar skatt osv. forrykkes.

Departementet heller til at vesentlige regnskapsmessige feil bør rettes opp, ved at selskapet sender brev om det til Regnskapsregisteret i Brønnøysund. Eventuelt kan selskapet nøye seg med en note i regnskapet for det neste regnskapsår, dersom feilens omfang og betydning ikke synes å nødvendiggjøre oppretting i det forutgående årsoppgjøret. Men departementet finner det ikke nødvendig å ta noe endelige standpunkt til dette. I hovedsak må selskapene kunne forholde seg til konstaterte regnskapsmessige feil på grunn av etterfølgende skattelovgivning, som når regnskapet blir feilaktig på grunn av ligningsmyndighetenes fravikelse av selvangivelsen (og selskapet aksepterer fravikelsen). Departementet vil likevel påpeke en skatterettslig konsekvens. Uansett retting eller ikke av den i ettertid oppståtte regnskapsfeil, må det tas hensyn til feilen ved beregning av lovlig maksimum for utbytteutdeling etter skattelovens regler om godtgjørelse, jf. § 10-12 tredje ledd annet punktum.

Det antas å være uten betydning for de aktuelle spørsmål at selskapet av andre grunner velger å avvikle bruken av avvikende inntektsår, slik at neste ligningsperiode blir den resterende del av året 2000 (og selskapet dermed skal levere to årsregnskap og to selvangivelser for hver sin del av inntektsåret 2000).

Vi ber om at ovenstående uttalelse gjøres kjent i etaten. Dette brevet er også lagt ut på Finansdepartementets hjemmeside på internett.

Med hilsen

Thorbjørn Gjølstad e.f.

ekspedisjonssjef

Ruth Didriksen

avdelingsdirektør