Finansdepartementets tolkingsuttalelse av 15. juni 2001 om
merverdiavgiftsunntaket for omsetning av finansielle tjenester

1. Innledning

Ved innføring av generell merverdiavgift på omsetning av tjenester med virkning fra 1. juli 2001 vedtok Stortinget unntak fra avgiftsplikten for blant annet omsetning av finansielle tjenester. Unntaket fremgår av merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 4.

De fleste andre OECD-land det er naturlig å sammenligne med, har gjort unntak for finansielle tjenester. Mange av virksomhetene innen denne sektoren har imidlertid også i noen grad avgiftspliktig omsetning eksempelvis knyttet til utleie av bankbokser og lignende. Slike virksomheter kan også omsette avgiftspliktige rådgivningstjenester av administrativ, juridisk, eller økonomisk art. Dette medfører at en rekke finansvirksomheter har delt virksomhet, dvs. både omsetning som er unntatt og omsetning som er avgiftspliktig. Unntaket skaper avgrensingsproblemer. Unntaket er også uheldig fordi finanssektoren anses som sluttbruker i merverdiavgiftssystemet, og ikke har fradragsrett for anskaffelser til virksomheten. Dette innebærer en stor grad av skjult merverdiavgift ved videresalg av finansielle tjenester. Det pågår derfor et arbeid både i regi av EU og OECD for å se nærmere på merverdiavgift innen denne sektoren. Unntaket for omsetning av finansielle tjenester i den norske merverdiavgiftsloven må sees i sammenheng med dette arbeidet.

Merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 unntar omsetning av finansielle tjenester fra avgiftsplikt. Bestemmelsen nevner enkelte av tjenestene som er unntatt fra avgiftsplikt, men gir ingen uttømmende opplisting. Det vises til bred omtale av unntaket i Ot. prp. nr. 2 (2000-2001) kap. 7.2.5. og merknadene til lovtekst s. 193 flg. Det vises også til Innst. O. nr. 24 (2000-2001) kap. 3.2.4 hvor Finanskomiteens flertall slutter seg til forslaget til ny § 5 b første ledd nr. 4 bokstav a - f.

Bestemmelsen omfatter et vidt spekter av tjenester innen bank-, finans- og forsikringssektoren.
Inn- og utlånstjenester, omsetning av selskapsandeler, valutatransaksjoner, betalingsformidling og forsikringstjenester omfattes. Unntaket omfatter også omsetning av verdipapirer ellers og tilsvarende virksomhet, samt forvaltning av verdipapirfond.

Også formidlingstjenester i tilknytning til forsikring, finansiering, omsetning av betalingsmidler og omsetning av finansielle instrumenter mv. vil være omfattet av unntaket. Av Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) fremgår imidlertid at departementet på et senere tidspunkt vil se nærmere på spørsmålet om å innføre avgift på formidlertjenester.

Unntaket for finansielle tjenester vil reise enkelte avgrensingsspørsmål. Et utkast til forskrift som avgrenser unntaket har vært sendt på høring. Høringsinstansene ble blant annet bedt om å kommentere om avgrensningen av unntaket bør skje i forskrift eller ved retningslinjer. På bakgrunn av blant annet innspill fra høringsinstansene har Finansdepartementet på nåværende tidspunkt ikke funnet grunnlag for å gi en nærmere generell avgrensing i forskrift. Det nærmere omfanget av unntaket for finansielle tjenester må derfor i første rekke skje gjennom en lovtolking i hvert enkelt tilfelle ut fra alminnelige rettskildeprinsipper. Finansdepartementet anser det imidlertid hensiktsmessig på generelt grunnlag å gi sitt syn på tolkingen av unntaket for finansielle tjenester. Departementet vil senere vurdere om det er mer hensiktsmessig å fastsette regler i forskrift som avgrenser unntaket.

I Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) er det vist til at unntaket for finansielle tjenester er i samsvar med et lignende unntak i de fleste andre land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med. Departementet anser at dette tilsier at det ved tolkingen av unntaket sees hen til EUs sjette avgiftsdirektiv artikkel 13 (B) (a) og (d) (1)-(6) og praktiseringen av dette innen EU. Finansdepartementet har særlig sett hen til hvordan unntaket avgrenses i Sverige og Danmark.

Departementet anser videre at avgrensingen av unntaket og de ulike begrepene i merverdiavgiftsloven må sees i sammenheng med annen lovgivning, særlig lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag, lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet og lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel.

I forbindelse med merverdiavgiftsreformen er det også reist spørsmål om enkelte andre problemstillinger knyttet til finansielle tjenester. Dette gjelder blant annet uttak av tjenester til virksomhet utenfor merverdiavgiftsloven, fradragsretten for virksomheter som kun har en mindre avgiftspliktig omsetning og adgang til fellesregistrering.

Departementet viser til at problemstillingene knyttet til uttak av tjenester gjelder generelt. Gjeldende bestemmelser om uttak i merverdiavgiftsloven innebærer at næringsdrivende med delt virksomhet skal uttaksberegne bruk av tjenester til ikke-avgiftspliktig del av virksomheten, såfremt samme type tjeneste også omsettes utad, jf. merverdiavgiftsloven § 14 første ledd. Denne bestemmelsen vil særlig kunne gi utilsiktede virkninger for virksomheter som i hovedsak omsetter finansielle tjenester. Departementet vil i denne sammenheng vise til Finansdepartementets vedtak av 15. juni 2001 i medhold av merverdiavgiftslovens § 70 om hvordan uttak skal håndteres ved slik delt virksomhet.

Også regelverket knyttet til avskjæring av fradragsretten for virksomheter hvor den avgiftspliktige omsetningen utgjør mindre enn 5 pst av samlet omsetning vil kunne gi særlig utilsiktede virkninger innenfor finanssektoren. Departementet tar sikte på å endre dette regelverket for virksomheter som pga. unntaket for finansielle tjenester får liten avgiftspliktig omsetning. Grunnen til dette er at selv om den avgiftspliktige omsetningen er liten i forhold til virksomhetens totale omsetning så kan den utgjøre betydelige beløp, og fradragsretten bør ikke avskjæres for anskaffelser til bruk i denne avgiftspliktige virksomheten.

Reglene om adgangen til fellesregistrering fremgår av merverdiavgiftsloven § 12 tredje ledd. Reglene om slik fellesregistrering kan bli aktuelt å anvende for finanskonsern som i noen grad driver avgiftspliktig virksomhet utad.

2. Nærmere om unntaket

Unntaket for merverdiavgiftsplikt ved omsetning av finansielle tjenester fremgår av merverdiavgiftsloven § 5b første ledd nr. 4 bokstav a - f.

Unntaket for finansielle tjenester må avgrenses mot tjenester av mer generell administrativ, økonomisk og juridisk art. Omsetning av slike tjenester vil være avgiftspliktig. Det fremgår av Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) kap. 7.2.5.5 at selv om dette kan medføre at en del virksomheter innen denne sektoren vil få omsetning som både er avgiftspliktig og unntatt fra avgiftsplikt, såkalt delt virksomhet, må hensynet til konkurransenøytralitet her veie tyngre. En slik avgrensing vil også i stor grad være sammenfallende med avgrensingen etter EFs sjette avgiftsdirektiv.

Departementet vil nedenfor kommentere de enkelte bestemmelsene i loven.

2.1 Bokstav a - forsikringstjenester

Forsikring er en finansiell tjeneste som er unntatt fra merverdiavgiftsplikt, jf. § 5 b første ledd nr. 4 bokstav a. Etter bestemmelsen er forsikringsvirksomhet, herunder ytelser fra forsikringsmeglere og formidlere i forbindelse med slik virksomhet, unntatt fra avgiftsplikt.

Ytelse av forsikringstjenester er nærmere regulert i blant annet lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet. Det finnes ingen lovfestet definisjon av begrepene forsikring og forsikringsvirksomhet. Forsikring kan grovt sies å innebære overføring av risiko mot vederlag. En forsikringstjeneste kjennetegnes ved at en forsikringsgiver forplikter seg, mot betaling av en premie, til å yte forsikringstaker eller andre (medforsikrede) den ytelse partene ble enige om skulle ytes dersom forsikringstilfellet skulle inntre. Dette ble også lagt til grunn i EF-domstolens dom C-349/96 av 25. februar 1999, vedrørende Card Protection Plan Ltd. Departementet legger til grunn tilsvarende avgrensing i relasjon til merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 4 bokstav a.

Unntaket for forsikringstjenester omfatter også tjenester i forbindelse med gjenforsikringsvirksomhet.

Formidling av forsikring omfattes også av unntaket. Som eksempel kan nevnes:

• anvisning av forsikring til forsikringsselskaper mot vederlag
• gjennomgang og analyse av kundens eksisterende forsikringsdekning for å påvise eventuelle mangler eller overdekning
• gjennomgang av kundens virksomhet for å avdekke forsikringsbehov. Resultatet av denne type analyser vil ofte ende opp med forslag til endring av forsikringsavtaler og vil derfor være omfattet av unntaket. Denne type tjenester må imidlertid avgrenses mot avgiftspliktige risikoanalyser ("risk-management"), som ofte resulterer i forslag til endringer av kundens virksomhet
• undersøkelse av dekningsmuligheter i markedet
• utarbeidelse av grunnlag for å innhente tilbud om forsikringsavtaler og vurderinger/sammenligning av tilbud som kommer inn

Unntaket for formidling av forsikring omfatter både selskapenes egne formidlere, agenter, assurandører, forsikringsmeglere og andre som formidler forsikringsavtaler, eksempelvis reisebyråer og eiendomsmeglere.

Ytelser i forbindelse med tegning av forsikring skal ikke avgiftsberegnes. Forsikringsselskap kan imidlertid også omsette tjenester som er avgiftspliktige, og vil derfor kunne bli avgiftspliktig for denne del av virksomheten. Hvorvidt omsetningen fra forsikringsselskapet blir avgiftspliktig eller ikke må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Dersom en avgiftspliktig tjeneste inngår som et naturlig og underordnet ledd ved omsetningen av en unntatt forsikringstjeneste, vil den være omfattet av unntaket og skal ikke avgiftsberegnes, se nærmere omtale under avsnitt 4 om tilknyttede tjenester og tjenester levert av underleverandører.

Unntaket for forsikringstjenester må avgrenses mot avgiftspliktige tjenester av administrativ og teknisk art. Heller ikke rådgivnings- og markedsføringstjenester vil være omfattet av unntaket. Slike tjenester skal avgiftsberegnes selv om oppdragsgiver er et forsikringsselskap eller en forsikringsagent. Det samme gjelder for ytelse av slike tjenester fra et forsikringsselskap til et annet.

Eksempler på avgiftspliktige tjenester av denne art er:

• Oppdrag om å gjøre tekniske undersøkelser, vurderinger eller skadeberegninger samt tilsyn med at den endelige regningen kun omfatter erstatningsberettigede utgifter i forhold til forsikringsavtalen.
• Utarbeidelse av verdi- og skadetakster.
• Tjenester som kun har risikoreduksjon som formål. Med dette menes blant annet analyse av kundens virksomhet med sikte på å finne alternativ innretning av virksomheten for å redusere risiko, såkalte "risk management"- tjenester. Skade- og skaderisikoforebyggende tiltak faller således utenfor unntaket, selv når de er pålagt iht. offentlige eller private sikkerhetsforskrifter.
• Markedsføring som utføres av en underleverandør som ikke selv inngår eller formidler forsikringsavtaler, faller utenfor unntaket for forsikringsvirksomhet. Et eksempel på dette er telemarketingselskap som har i oppdrag å skaffe en forsikringsagent møteavtaler med potensielle klienter.

Livsforsikringskontrakter inneholder som regel fondsforvaltnings- og spareelementer, såkalte unitlink, fondsavtaler eller pensjonsforsikring med sparedel. Sparedelen er ikke omfattet av unntaket for forsikring, men vil i de fleste tilfelle omfattes av unntaket for forvaltning av verdipapirfond etter merverdiavgiftsloven §5 b nr. 4 bokstav f. Grensedragningen vil således ikke ha betydning for avgiftsplikten.

Kredittforsikring, herunder kundekredittforsikring, anses heller ikke som forsikring, men en form for garantistillelse som er å anse som en finansieringstjeneste etter bokstav b. Se forsikringsavtaleloven § 1-1 tredje ledd.

Ordninger vedrørende garantiforpliktelser i forbindelse med salg av varer, for eksempel rustgarantier på biler, anses ikke for forsikringsvirksomhet, men som alminnelig garanti. Dersom garantien ytes via en frivillig tilleggsforsikring, vil denne imidlertid være å anse som en unntatt forsikringstjeneste.

Unntaket for forsikringstjenester omfatter ikke omsetning av varer og tjenester i forbindelse med eventuell gjenoppretting av skade.

2.2 Bokstav b - finansieringstjenester

Generelt

Lovens bokstav b unntar finansieringstjenester, men ikke finansiell leasing.

Språklig omfatter bestemmelsen ytelse eller formidling av kreditt, samt sikkerhetsstillelse i den forbindelse. Slike tjenester er således unntatt fra avgiftsplikt.

Unntaket omfatter selve ytelsen av lån og långivers forvaltning av egne inn- og utlån. Innlån vil blant annet være bankers innskuddskonti. Renter, gebyrer og provisjoner som har sammenheng med inn- og utlånsvirksomheten skal derfor ikke avgiftsberegnes. Rådgivning som långiver sedvanlig yter i forbindelse med långivningen uten at det ytes særskilt vederlag for dette, er også omfattet av unntaket.

Unntaket omfatter videre formidling av lån. Eiendomsmeglers formidling av lån i en kredittinstitusjon er derfor unntatt fra avgiftsplikt.

I tilknytning til låneavtaler inngås ofte avtaler om garanti- og sikkerhetsstillelse. Såkalt kredittforsikring, herunder kundekredittforsikring, er en form for garantistillelse som er omfattet av unntaket. Det samme gjelder gjeldsforsikring. Også forhandlinger om slike forpliktelser er omfattet. Det samme gjelder forvaltning som gjøres av det subjekt som har ytt kreditten. Slik forvaltning kan bestå i registrering av sikkerhetsretter, administrasjon av innbetalinger mv. Forvaltningstjenester som ytes av andre unntas ikke. Et eksempel på avgiftspliktig forvaltning er når en kommune yter et lån og overlater forvaltningen av lånet til en bank.

Unntaket omfatter videre utstedelse av kredittkort mot gebyr som en del av et kreditt- eller låneforhold.

Forhandlinger om betingelser vedrørende innskudd av midler, som rentesats og betingelser for uttak, omfattes av unntaket i samme grad som for låneavtaler. Det samme gjelder tjenester ytt i forbindelse med disponeringen av kundens midler, eksempelvis avtaler om faste betalingsoppdrag/overføringer.

Clearing/oppgjørsvirksomhet

Clearing betegner virksomhet som består i å tre inn som part eller på annen måte garantere for oppfyllelse av avtaler som gjelder handel med finansielle instrumenter. Clearing av verdipapirer innebærer at tredjepart ved et salg innestår for at verdipapirer kun blir levert fra kundens verdipapirkonto dersom penger blir innbetalt og at penger kun blir utbetalt dersom verdipapiret er overført til kundens verdipapirkonto.

Ved handel med derivater (se nærmere om dette under finansielle instrumenter) vil derivatkontrakten som oftest cleares i en oppgjørssentral. Dette innebærer at oppgjørssentralen trer inn som garantist for oppfyllelse av avtalen og overtar risikoen hvor motparten ikke oppfyller sine forpliktelser etter avtalen. Oppgjørssentralen blir selger overfor kjøperen og kjøper overfor selgeren. For å sikre seg mot den risiko som tas, krever oppgjørssentralen at motpartene i handelen stiller sikkerhet (margin) som dekning for forpliktelsene overfor oppgjørssentralen. I markeder hvor det ikke finnes oppgjørssentral vil banker i de fleste kontrakter fylle samme funksjon ved å tre inn som part.

Departementet anser at clearing/oppgjørsvirksomhet som beskrevet vil være omfattet av unntaket for finansielle tjenester.

Inkasso

Unntaket for finansieringstjenester må avgrenses mot inndriving av fordringer på vegne av tredjemann. Bank- og finansieringsforetaks utførelse av inkassooppdrag for kunders regning vil derfor være avgiftspliktig. Det samme gjelder salg av kredittopplysninger. Skattedirektoratet vil utarbeide nærmere retningslinjer for hvilket vederlag som skal inngå i beregningsgrunnlaget for utgående avgift.

Factoring

Factoring karakteriseres ved at factoringforetaket løpende overtar klientenes uforfalte fordringer. Verdien av fordringene danner grunnlag for forskuddsbetaling til klienten som dermed oppnår en likviditetsfordel.

Factoring kan innebære ordinært salg av fordringer. Det omfattes av unntaket.

I andre tilfeller vil factoring innebære et inkassooppdrag i kombinasjon med en kredittytelse. I slike tilfeller vil lånedelen av factoringavtalen være omfattet av unntaket for finansielle tjenester. Tjenester som i realiteten er inkasso omfattes derimot ikke av unntaket. Det samme gjelder for administrative tjenester som betalingsovervåking, innkassering, bokførings- og reskontrotjenester mv. i tilknytning til factoringen.

Finansiell leasing

Finansiell leasing er til dels avgiftspliktig også etter gjeldende rett. Leasing anses som en utleietjeneste og er avgiftspliktig når den er knyttet til varer.

Rådgivning

Tjenester av juridisk, økonomisk, administrativ eller teknisk karakter omfattes ikke av unntaket for finansielle tjenester. Slike tjenester er for eksempel forretningsførsel for gårdeiere og rådgiving om bokføring, kapitalstruktur, foretaksstrategi, fusjoner, oppkjøp av foretak, taksering av panteobjekter mv.

Avgiftspliktig forvaltning

Det er kun kredittgivers forvaltning av egen kreditt som vil være unntatt. Forvaltning som gjøres av annen virksomhet enn den som har ytt lånet vil ikke være omfattet. Det gjelder selv om tjenestene ytes til annet finansieringsforetak. Slik forvaltning kan være knyttet til oppbevaring og nedskriving av gjeld på pantebrev, mottak og administrasjon i forbindelse med innbetalinger i tilknytning til en kundefordring.

2.3 Bokstav c - utførelse av betalingsoppdrag

Lovens bokstav c unntar utførelse av betalingsoppdrag.

Som betalingsoppdrag anses blant annet betalingsoppdrag som nevnt i lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag § 12 bokstav a. Betalingsoppdrag er således blant annet oppdrag om uttak eller overføring av pengesedler og mynter, innskudd og kreditt på konto, som disponeres ved betalingskort, giroblankett, sjekk eller annet særskilt hjelpemiddel. Fremskaffelse av dokumentasjon for transaksjonene etter anmodning fra kunder, omfattes også av unntaket.

Unntaket omfatter også endringer i økonomisk mellomværende mellom banker involvert i betalingsoppdraget, herunder oppgjørsbanken, dvs. den banken som fører kontoen til henholdsvis betalers og mottakers bank.

Aktørene i betalingsformidlingen kan deles i to hovedgrupper :

Den ene gruppen er institusjoner som tar hånd om betalingsmidler, slik som for eksempel Norges Bank, forretnings- og sparebanker, Posten/Postbanken og ulike kortselskaper som selv håndterer selve pengestrømmen. Også andre typer virksomheter utsteder kort, for eksempel oljeselskapene. Pengestrømmen håndteres imidlertid også her av banker. Når det gjelder forhåndsbetalte elektroniske kort som kantinekort og telefonkort, vil vederlaget for formidlingstjenesten inngå i vederlaget for den underliggende vare- eller tjenesteomsetning og avgiftsberegnes sammen med denne.

I den andre gruppen finner man avregningssentraler, datasentraler og tjenesteytere som tilbyr kommunikasjon og innsamling av transaksjoner mv.

Som hovedregel skal avgiftsmessig status for en ytelse vurderes for hver tjenesteyter isolert. Underleverandører kan således anses å levere avgiftspliktige tjenester til et finansforetak, selv om den er nødvendig ledd i leveransen av en senere unntatt finansiell tjeneste, se nærmere omtale under pkt. 4 om tilknyttede tjenester og tjenester levert fra underleverandører. Et selskap er for eksempel ansvarlig for drift og utvikling av et datasystem for betalingsformidling og clearing for en bank. Går ytelsen kun ut på å omsette teknisk eller elektronisk bistand til den som utfører en finansiell tjeneste, vil den ikke være omfattet av unntaket. I eksemplet innebærer det at en selvstendig tjeneste i forbindelse med oppkobling, drift og teknisk service av betalingsterminalen ikke vil være omfattet av unntaket. Det samme gjelder for selve telekommunikasjonstjenesten fra en teleoperatør. At en underleverandørs ytelse er nødvendig for å utføre betalingsoppdraget, er således ikke tilstrekkelig til at ytelsen omfattes av unntaket.

Utførelsen av et betalingsoppdrag kan imidlertid deles opp i en rekke ulike transaksjoner som utføres av forskjellige virksomheter, men hvor den enkelte tjeneste er av en slik karakter at den i seg selv er å anse som en finansiell tjeneste.

Problemstillingen kan illustreres med følgende eksempel:

En kontohaver benytter sitt betalingskort i en elektronisk terminal på et salgssted. Betalingsterminalen vil blant annet kontrollere kortholders adgang til å benytte systemet (PIN-kode) og registrere konteringsdata. Selve informasjonen om betalingstransaksjonen overføres på et elektronisk medium, for eksempel en telefonlinje. Systemoperatørselskapet for terminalen, for eksempel Bank Axept, er ansvarlig for at kundens konto blir debitert og salgsstedets konto kreditert. Transaksjonen vil deretter gå gjennom en form for oppgjørssentral, for eksempel BBS, som sørger for avregning og oppgjør. Forutsetningen for at dette systemet skal fungere er at både kontohaver og brukerstedet har avtaler med sine institusjoner, som igjen må være tilsluttet et felles betalingssystem.

Systemoperatørselskapet anses i slike tilfeller å utføre et betalingsoppdrag som er omfattet av unntaket. Den del av betalingsoppdraget som utgjør maskinell avregning og oppgjør av de transaksjoner som blir samlet inn (et elektronisk meldesystem for betalingstransaksjoner) anses også omfattet av unntaket. Det samme gjelder bankens oppkreving av gebyr fra kontohaver.

 

2.4 Bokstav d - gyldige betalingsmidler og meglingstjenester ved slik omsetning

Lovens bokstav d unntar gyldige betalingsmidler og meglingstjenester ved slik omsetning.

Det innebærer således at omsetning og formidling av gyldige betalingsmidler, herunder valuta og meglingstjenester ved slik omsetning, som i dag, er unntatt fra avgiftsplikt. Omsetning av sedler og mynter som samlerobjekter er også unntatt fra avgiftsplikt, jf. merverdiavgiftsloven §5 første ledd nr. 3.

Betalingsmidler må forstås i samsvar med lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag § 12. Som betalingsmidler anses således pengesedler og mynter, innskudd og kreditt på konto i en finansinstitusjon eller lignende institusjon, som kan disponeres ved bruk av betalingsinstrumenter som sjekk, giroblankett, betalingskort eller annet særskilt hjelpemiddel.

Unntaket omfatter selve mynt- og seddelsirkulasjonen. Også sortering, telling og ektehetskontroller anses som del av leveransen når tjenestene ytes sammen med den unntatte tjenesten. Videre omfatter unntaket også salg av ruller med skillemynt, samt destruksjon og verdioppbevaring av sedler og mynter.

Unntaket omfatter derimot ikke verditransport eller tilsvarende frakt av sedler eller mynt. Tredjepart som transporterer betalingsmidler vil derfor utføre en avgiftspliktig transporttjeneste.

 

2.5 Bokstav e - finansielle instrumenter og lignende og meglingstjenester ved slik omsetning

Generelt

Lovens bokstav e unntar finansielle instrumenter og lignende meglingstjenester ved slik omsetning.

"Finansielle instrumenter" er definert i lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel § 1-2 annet ledd som lyder :

..."Med finansielle instrumenter menes :

1. omsettelige verdipapirer,

2. verdipapirfondsandeler,

3. pengemarkedsinstrumenter,

4. finansielle terminkontrakter, herunder tilsvarende finansielle instrumenter med kontant oppgjør,

5. fremtidige renteavtaler (FRA),

6. rente og valutabytteavtale samt bytteavtale knyttet til aksjer og aksjeindeks, eller

7. opsjoner på kjøp eller salg av ethvert instrument som nevnt i punkt 1 til 6, herunder indeksopsjoner, valuta- og renteopsjoner samt tilsvarende instrumenter med kontant oppgjør.

Tredje ledd beskriver hva som menes med omsettelige verdipapirer.

Med omsettelige verdipapirer menes :

1. aksjer og andre verdipapirer som kan sidestilles med aksjer,

2. obligasjoner og andre gjeldsinstrumenter som kan omsettes på lånemarkedet,

3. alle andre verdipapirer som normalt omsettes og som gir rett til å erverve ethvert slikt omsettelig verdipapir ved tegning eller ombytting, eller som gir rett til et kontantoppgjør."

Finansielle instrumenter og lignende er unntatt fra avgiftsplikt både ved førstehånds og senere omsetning. Unntaket omfatter både omsetning av egenkapitalandeler og fremmedkapitalinstrumenter. I tillegg omfattes instrumenter som avleder verdien fra disse, derivater. Nedenfor blir det nærmere gjort rede for ulike typer finansielle bærere av rett til egenkapital og fordringer. Videre kan finansielle instrumenter omsettes for levering med en gang ("spot"-omsetning) eller for levering på et senere tidspunkt (terminforretning).

I hovedsak skjer omsetningen ved hjelp av en finansinstitusjon. I enkeltstående tilfelle kan også andre, for eksempel advokater, forestå omsetningen.

Formidlingstjenester behandles nedenfor under pkt. 3.

- Nærmere om finansielle instrumenter som nevnt i lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel:

Omsettelige verdipapirer

I følge verdipapirhandelloven § 1-2 tredje ledd menes med omsettelige verdipapirer, for det første aksjer og andre verdipapirer som kan likestilles med aksjer. Verdipapirer som representerer eiendomsrett eller begrenset rett som innebærer bruksrett til fast eiendom er ikke finansielle instrumenter og faller utenfor unntaket for omsetning av finansielle tjenester.

For det annet menes obligasjoner og andre gjeldsinstrumenter som kan omsettes på lånemarkedet.

Endelig omfattes alle andre verdipapirer som normalt omsettes og som gir rett til å erverve ethvert slikt omsettelig verdipapir ved tegning eller ombytting, eller som gir rett til et kontantoppgjør. Dette omfatter såkalte "utsteder warrants" og konvertible obligasjoner med rett til ombytting i egenkapital.

Det er ikke krav om at instrumentet kan omsettes eller blir omsatt i organiserte markeder som for eksempel Oslo Børs.

Verdipapirfondsandeler

Som finansielt instrument anses også verdipapirfondsandeler. Slik omsetning er således unntatt fra avgiftsplikt.

Etter lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond § 1-2 forstås med verdipapirfond selvstendig formuesmasse som for det vesentligste består av verdipapirer, oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets av deltakere.

Unntaket fra avgiftsplikt for forvaltning av verdipapirfond er behandlet under pkt. 2.6.

Pengemarkedsinstrumenter

Pengemarkedsinstrumenter er en gruppe låneavtaler og omfatter i første rekke sertifikater utstedt av stat, finansinstitusjoner og andre virksomheter. Sertifikater er en form for låneavtale med løpetid opptil ett år. Omsetning av pengemarkedsinstrumenter er unntatt fra avgiftsplikt.

Finansielle terminkontrakter, herunder tilsvarende finansielle instrumenter med kontant oppgjør - derivater

Som finansielle instrumenter anses også instrumenter som avleder rettigheter fra et underliggende formuesgode. Disse kalles derivater og består enten av en opsjons- eller en terminavtale eller en kombinasjon av disse.

En terminavtale består av en gjensidig rett og plikt til å foreta en fremtidig transaksjon til en fastsatt pris. Kontrakten kan også innebære en form for sikkerhetsstillelse for riktig oppfyllelse på en såkalt marginkonto. Det kalles en futureavtale. Innebærer avtalen levering av det underliggende formuesgodet på det fastsatte fremtidige oppgjørstidspunktet, kalles avtalen en "forward".

Unntaket omfatter omsetning av finansielle terminavtaler, herunder tilsvarende finansielle instrumenter med kontant oppgjør. Bare avtaler som gjelder rene pengekrav eller selskapsandeler som sådan, omfattes av unntaket. Omsetning av varer og tjenester på kreditt eller mot forskuddsbetaling faller således utenfor.

Fremtidige renteavtaler (FRA)

FRA (avtale om renten på et fremtidig tidspunkt) er en form for futureavtale som bestemmer fremtidig rente på en bestemt hovedstol, for eksempel en fastrenteavtale. Slik omsetning er unntatt fra avgiftsplikt.

Rente- og valutabytteavtale mv.

Også omsetning av "swaper" er unntatt fra avgiftsplikt. Med "swap" menes bl.a. avtaler mellom to parter om å bytte pengestrømmer over tid etter nærmere regler. Det kan for eksempel være en avtale om å skifte fra fast til flytende rente eller å skifte valutaposisjon fra en valuta til en annen.

Opsjoner på kjøp eller salg av ethvert instrument som nevnt ovenfor, herunder indeksopsjoner, valuta- og renteopsjoner samt tilsvarende instrumenter med kontant oppgjør

En opsjon gir rett til kjøp eller salg av et underliggende formuesgode i en bestemt periode, eller på et gitt tidspunkt. Det underliggende formuesgode kan være norske eller utenlandske verdipapirer, valuta eller renter.

Indeksopsjoner har verdi knyttet opp mot en indeks i stedet for et enkelt finansielt instrument. Opsjoner kan også bestå i rett til ombytting av fordringer til egenkapital. Det kalles "warrants", og kan utstedes på aksjer i egen virksomhet eller på aksjer utstedt av eier i annet selskap (covered warrants).

Omsetning av opsjoner på kjøp og salg av ethvert instrument som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 annet ledd punkt 1 til 6 er unntatt fra avgiftsplikt. Dette omfatter blant annet indeksopsjoner, valuta- og renteopsjoner samt tilsvarende instrumenter med kontant oppgjør.

Varederivater

Varederivater har en vare som underliggende objekt. Standardiserte omsettelige derivater er praktiske bl.a. for elektrisk kraft.

Varederivater omfattes av verdipapirhandelloven, jf. loven § 1-2 annet ledd nr. 8. Med varederivater menes finansielle termin-, opsjons- eller byttekontrakter knyttet til varer eller tjenester. En derivatkontrakt som er gjenstand for omsetning på børs eller autorisert markedsplass regnes alltid som finansiell, jf. verdipapirhandelloven § 1-2 fjerde ledd.

- Nærmere om "lignende" objekter

Merverdiavgiftsloven §5 b første ledd nr. 4 bokstav e unntar også tjenester som gjelder omsetning av lignende objekter, som ikke er finansielle instrumenter i henhold til verdipapirhandelloven. Tillegget tar også høyde for at det kan dukke opp tjenestetyper som etter sin art bør være omfattet av unntaket, men som ikke er finansielle instrumenter i egentlig forstand. Enkelte eksempler behandles nedenfor.

Varerepresentativer

Varerepresentativer er dokumenter som representerer rett til en vare eller fast eiendom. Slik omsetning er avgiftspliktig.

Selskapsandeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper

Unntaket omfatter blant annet omsetning av andeler i ansvarlige selskaper med fullt eller delt ansvar, samt kommandittselskap.

 

2.6 Bokstav f - forvaltning av verdipapirfond

Lovens bokstav f unntar forvaltning av verdipapirfond.

I forarbeidene er det uttalt at forvaltning av verdipapirfond i likhet med meglertjenester knyttet til de unntatte tjenestene, bør gis et midlertidig unntak, jf. Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) s. 124. Begrunnelsen er knyttet til at det vil være uheldig å behandle forvaltning av verdipapirfond annerledes enn aktiv forvaltning. Forskjellen mellom aktiv forvaltning og forvaltning i verdipapirfond er ikke ansett tilstrekkelig til å begrunne ulik avgiftsmessig behandling.

Verdipapirfond er definert i § 1-2 i lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond. Den avgiftsmessige behandlingen av verdipapirfondsandeler er omtalt under unntaket for finansielle instrumenter, jf. punkt 2.5.

Verdipapirfondsforvaltning er etter verdipapirfondloven § 1-2 tredje ledd definert som forvaltning av verdipapirfond herunder salg og innløsning av andeler i fondet og kjøp og salg av verdipapirer for fondet.

Forvaltning av verdipapirfond skiller seg fra andre formidlingstjenester innen finanssektoren ved at fondsforvalter har generell fullmakt til å beslutte, og ikke bare bidra til å gjennomføre, transaksjoner som gjelder plassering av fondets kapital innenfor rammer satt i fullmakten og at kapitalen er eid av flere subjekter i fellesskap.

Hvorvidt fondsforvalter handler innenfor sin kompetanse er i prinsippet uten betydning for avgiftsplikten. Andre tjenester som ytes i forbindelse med forvaltningen av fondet, avgiftsbehandles på samme måte som fondsforvaltningen. Omsetning av depot- og kontoførertjenester er imidlertid avgiftspliktige.

3. Formidling av finansielle tjenester

Lovens bokstav a omfatter formidling av forsikring, mens lovens d og e omfatter meglingstjenester ved omsetning av gyldige betalingsmidler og finansielle instrumenter. Av Ot.prp. nr. 2 (2000 – 2001).s 124 fremgår imidlertid at unntaket for finansielle tjenester også omfatter meglertjenester knyttet til de hovedytelsene som foreslås unntatt. Dette innebærer at også formidling av tjenester som nevnt i lovens b, c og f vil være unntatt fra avgiftsplikten.

Megling ved omsetning av finansielle instrumenter omfatter tjenester som nevnt i verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1-5, der kalt investeringstjenester.

Verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd lyder:

"Med investeringstjenester menes følgende tjenester når disse ytes på forretningsmessig basis :

1. mottak og formidling av ordre på vegne av investor i forbindelse med finansielle instrumenter, samt utførelse av slike ordre,

2. omsetning av finansielle instrumenter for egen regning,

3. aktiv forvaltning av investors portefølje av finansielle instrumenter på individuell basis og etter investors fullmakt,

4. garantistillelse for fulltegning av emisjoner eller andre offentlige tilbud som nevnt i kapittel

5, eller plassering av slike emisjoner eller tilbud,

5. markedsføring av finansielle instrumenter."

Finansielle instrumenter mv. omsettes i det alt vesentlige ved hjelp av profesjonelle aktører som enten selv trer inn i avtaler om kjøp og salg, eller formidler kontakt mellom avtalepartene uten selv å ta del i omsetningsavtalen (egentlig megling).

Formidleren kan selv tre inn i avtaler med kontraktspartene ved å opptre i eget navn og for egen regning. Det kalles selvinntrede eller "dealing", og er en form for egenhandel. Formidlingstjeneste som innebærer selvinntrede er unntatt.

Ved kommisjon opptrer formidleren av den finansielle tjenesten i eget navn, men for fremmed regning, jf. kommisjonsloven 30. juni 1916 nr. 1 § 4. Slik formidling er unntatt fra avgiftsplikt.

Deler av fondsmeglernes virksomhet kan ses som en særlig kommisjonsform. Også kommisjon er en form for egenhandel, da kommittenten (oppdragsgiver) formelt står utenfor avtalen, jf. kommisjonsloven § 56 første ledd. Mellom kommisjonær og kommittent består det et eget avtaleforhold. Formidling i eget navn er unntatt fra avgiftsplikt også når den skjer for fremmed regning.

Formidlere kan også opptre i fremmed navn. Megleren trer da ikke selv inn i avtalen, men medvirker til avtaleslutning for fremmed regning, og mottar vederlag fra en eller flere av partene for bistanden. Megleren kan ha fullmakt til å inngå avtale på vegne av parten. Formidleren kan opptre på vegne av en eller flere ytere eller mottagere av finansielle tjenester, og mottar normalt vederlag fra bare den ene parten. Formidling i fremmed navn er i utgangspunktet unntatt fra avgiftsplikt.

Også agenter opptrer i fremmed navn. Disse kan ha fullmakt til å oppta ordrer eller slutte salg. Agenten opptrer imidlertid alltid på vegne av prinsipalen og ivaretar dennes interesser, mens en del meglere opptrer på vegne av begge parter i transaksjonen. Forsikringsagent med fullmakt til å inngå forsikringsavtale på vegne av prinsipalen kalles tegningsagent. Agent som ikke har slik fullmakt kalles formidlingsagent.

Formidlingstjenesten ytes mellom formidler og forsikringsselskap og en egen avtale gjelder mellom forsikrer og forsikringstaker. Både omsetningen av forsikringstjenesten og formidlingstjenesten er unntatt fra avgiftsplikt.

Formidling uten forbindelse med en avgiftsfri finansiell tjeneste kan omfattes av meglingsbegrepet, men er altså avgiftspliktig. Det gjelder for eksempel eiendomsmegling.
Formidling må videre avgrenses mot rådgivning, markedsføring og annen avgiftspliktig medvirkning. Utenfor unntaket faller derfor tjenester fra såkalte "ratingbyråer" og andre som yter investeringsrådgivning på selvstendig grunnlag uten sammenheng med konkrete finansielle tjenester.

4. Tilknyttede tjenester og tjenester levert fra underleverandører

Unntatte tjenester kan inneholde elementer av tilleggstjenester som isolert sett er avgiftspliktige. I slike tilfeller må det vurderes konkret om det foreligger to selvstendige tjenester eller om tilleggstjenesten er av en slik karakter at den må anses som del av den avgiftsfrie hovedytelsen og således unntatt fra avgiftsplikt. For at det skal oppstå spørsmål om merverdiavgift er det videre et vilkår at det foregår en omsetning av tjenestene.

Departementet anser at tjenester som sedvanlig ytes som ledd i en finansiell tjeneste, avgiftsmessig må behandles på samme måte som den finansielle tjenesten. Dette vil gjelde hvor den tilknyttede tjenesten er direkte knyttet til den finansielle hovedtjenesten og mindre vesentlig enn denne.

Som eksempel på tjenester hvor det ikke foreligger slik direkte tilknytning kan nevnes tilknyttede tjenester som beskrevet i lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel § 8-1 som lyder :

"Som tilknyttede tjenester regnes :

1. oppbevaring og forvaltning av finansielle instrumenter,

2. rådgivning med hensyn til foretaks kapitalstruktur, industriell strategi og lignende spørsmål,

3. tjenester i forbindelse med fusjoner og oppkjøp av selskaper,

4. tjenester tilknyttet fulltegningsgaranti,

5. investeringsrådgivning i forbindelse med finansielle instrumenter,

6. tjenester i tilknytning til valutavirksomhet når dette skjer i forbindelse med ytelse av investeringstjenester,

7. boksutleie..."

Oppbevaring og forvaltning av verdipapirer som foretas av bankenes forvaltningsavdelinger vil derfor være avgiftspliktig. Slike tjenester omfatter blant annet oppbevaring av verdipapirer i depot og servicetjenester i forhold til kundene i forbindelse med emisjoner, forvalterregistrering, utbytteutbetalinger mv. Tjenester som er definert som investeringstjenester i verdipapirloven § 1-2 er motsetningsvis tjenester fra verdipapirforetak som vil være omfattet av unntaket, se nærmere om dette under pkt. 3 formidling av finansielle tjenester.

I forarbeidene til merverdiavgiftsreformen, jf. Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) s. 125 er det presisert at i utgangspunktet skal den avgiftsmessige status for tjenester som ytes vurderes isolert for hver virksomhet. En underleverandør som leverer en avgiftspliktig tjeneste vil derfor som et utgangspunkt måtte avgiftsbelegge denne tjenesten selv om tjenesten i et senere omsetningsledd vil være en del av en avgiftsfri tjeneste. Dette er generelle prinsipper som gjelder for all virksomhet etter merverdiavgiftsloven.

På den annen side kan tjenester levert av underleverandører til virksomheter som omsetter finansielle tjenester i seg selv være finansielle tjenester og således unntatt fra avgiftsplikt. Det vises her til at avgrensningen av hvilke tjenester som er unntatt avhenger av om tjenesten etter sin art er en finansiell tjeneste.

Finansdepartementet viser til at det er forutsatt at det norske unntaket for finansielle tjenester skal avgrenses i lys av gjeldende rett i Danmark og Sverige. I EF-retten er rekkevidden i forhold til underleverandørtjenester trukket opp gjennom bl.a. saken mellom Skatteministeriet i Danmark og Sparebankenes datacentral (SDC). SDC anla i 1992 søksmål ved Østre Landsret med påstand om at hele virksomheten var unntatt merverdiavgiftsplikt. Østre Landsret anmodet EF-domstolen om såkalt prejudisiell avgjørelse om rekkevidden av EFs 6. avgiftsdirektiv artikkel 13 punkt B litra d. Spørsmålet var om 6. avgiftsdirektiv kunne fortolkes slik at tjenesteytelser levert til finansinstitusjoner og deres kunder var fritatt for merverdiavgift.

Departementet anser at denne saken også bør legges til grunn for avgrensningen av det norske unntaket for finansielle tjenester og siterer derfor nærmere fra danske avgiftsmyndigheters kommentar til forliket. Kommentaren er lagt ut på www.retsinfo.dk

"Resumé

Skatteministeriet har den 21. december 1998 ingået forlig i en retssag ved Østre Landsret. Hvor en edb-central krævede for meget erlagt moms tilbagebetalt. Edb-centralen leverer bl.a ydelser vedrørende betalingstransaktioner og handel med værdipapirer til sine medlemmer, der består af pengeinstitutter. Det følger af forliget, at en række ydelserne er momsfri, da de er omfattet av momslovens og 6. avgiftsdirektivs momsfritagelsesbestemmmelser for finansielle ydelser (art. 13, punkt B, litra d, nr. 3 og 5).

[..]

Sagen angår en edb-central, der udfører ovennævnte ydelser for sine medlemmer, der udgøres af en række pengeinstitutter, samt for enkelte andre finansielle institutter. Edb-centralen har stedse betalt moms af hele sin omsætning, men fik i 1990 og 1991 på baggrund af administrative afgørelser tilbagebetalt et væsentlig beløp i for meget opkrævet momos, incl. renter. Det skete, inden Momsnævnet i 1992 traf afgørelse om, at alle edb-centralens ydelser var momspliktige.

Edb-centralen anlagde herefter i 1992 retssag ved Østre Landsret med påstand om, at Skatteministeriet skulle anerkende, at edb-centralen i det hele var momsfri. Synspunktet var, at edb-centralen udførte betalingstrasaktioner og andre momsfri pengeinstitutydelser. Over for Told- og Skattestyrelsen havde man fremsat krav om tilbagebetaling af den opkrævede moms siden 1981. Foreldelsesfristen for dette krav var suspenderet.

Østre Landsret anmodede De Europæiske Fællesskabers Domstol om en præjudiciel afgørelse i sagen. EF-domstolen afsagde dom den 5. juni 1997 (C – 2/95). Med forelæggelsen for EF-Domstolen ønskede Østre Landsret at få oplyst, om 6. momsdirektivs artikel 13, punkt B, litra d, skal fortolkes således at, tjenesteydelser, der leveres til pengeinstituter og deres kunder af en datacentral, der oprettes med henblikk på at varetage pengeinstitutternes fælles interesser, er fritaget for moms, når de pågældende ydelser bidrager til gennemførelsen af betalingsoverførsler, rådgivning om og handel med værdipapirer, forvaltning av depoter, købekontrakter og udlån, og de i det væsentlige helt eller delvis udføres elektronisk.

Af dommen følger, at artikel 13, punkt B, litra d, nr. 3 og 5, skal fortolkes således, at fritagelsen ikke er betinget af, at transaktionerne udføres af en bestemt form for virksomhed, af en bestemt form for juridisk person eller, helt eller delvis, på en bestemt måde, det være seg elektronisk eller manuelt, ligesom det forhold at transaktionerne udøres af en tredjemand, men for pengeinstituttets slutkunde fremstår som en ydelse fra pengeinstituttet, ikke er til hinder for at sådan transaktion er fritaget. En edb-central kan således godt fritages efter nævnte artikel.

Dommen lægger vægt på, at efter ordlyden af art. 13, punkt B, litra d, kan en betalingstransaktion godt bestå af flere forskellige ydelser, der i så fald udgør transaktioner vedrørende betalingsoverførsler. At en komponent er nødvendig for at gennenføre en fritagen transaktion giver imidlertid ikke tilstrækkeligt holdepunkt for, at den pågældende ydelse er fritaget. Såfremt en ydelse derfor kun omfatter teknisk eller elektronisk bistand til den, der udfører de væsentligste og specifikke funktioner i relation til de fritagne transaktioner, opfylder ydelsen ikke betingelsen for fritagelse.

For at ydelserne kan anses for fritagne, må de være særskilte, specifikke og væsentlige for de fritagne transaktioner. For så vidt angår overførsler af penge skal de leverede ydelser således indebære, at der overføres beløb, og at der indtræder retlig og økonomiske ændringer.

Efter EF-domstolens dom har Skatteministeriet og sagsøger forhandlet om en forligsmæssig løsning på sagerne. Man har bl.a nøje gennengået de ydelser, som edb-centralen har leveret til de tilknyttede pengeinstitutter, med henblik på at fastslå, hvilke ydelser der kunne anses for at opfylde de ovennævnte betingelser for momsfrihed.

Parterne er blevet enige om, hvilke konkrete ydelser, der kan anses for henholdsvis momspligtige, delvis momspligtige og momsfrie.

[…..]

Finansdepartementet viser til at SDC-saken for det første understreker at tjenesteleverandører som i utgangspunktet omsetter avgiftspliktige tjenester også kan levere unntatte finansielle tjenester dersom tjenestene leveres til eksempelvis banker eller forsikringsselskaper. Dette understreker at unntakene innen denne sektoren er artsbestemt og ikke subjektbestemt. Ellers oppstiller det danske rettsforliket som rettssetning at tjenester fra underleverandører vil være unntatt fra avgiftsplikt dersom de er særskilte, spesifikke og vesentlige for en avgiftsfri finansiell tjeneste. Rekkevidden av avgrensningen må etter departementets mening vurderes konkret for den enkelte tjeneste og den nærmere grensedragningen vil derfor måtte skje i praksis. Departementet anser at man i denne forbindelse må legge stor vekt på praktiseringen og utviklingen av tilsvarende fritak i Sverige og Danmark. Departementet understreker at også avgrensningen i våre naboland baserer seg på konkrete vurderinger av de enkelte tjenesteleveranser.

5. Nærmere om enkelte tjenester

Finansdepartementet viser til at det for enkelte typer tjenester eller tjenesteytere i høringsrunden har blitt reist spørsmål om den avgiftsmessige behandlingen i forhold til unntaket for finansielle tjenester. Departementet vil nedenfor kommentere forståelsen av unntaket i forhold til enkelte av disse typer tjenesteutøvere.

5.1 Tjenester knyttet til omsetning av verdipapirer

Såkalte Corporate finance- tjenester omfatter tjenester som knytter seg til omsetning av verdipapirer, herunder forberedelse til slikt salg. Den viktigste tjenesten gjelder salg eller formidling av aksjer i forbindelse med børsnotering, og foretas ofte sammen med nyemisjon. Det kan reises spørsmål ved om alle tjenester knyttet til omsetning av verdipapirer skal anses som en unntatt finansiell tjeneste eller om deler av tjenesten faller utenfor unntaket som en rådgivnings- og/eller markedsføringstjeneste. Det vil si om slike tjenester kan anses som særskilte, spesifikke og vesentlige for formidling og omsetning av finansielle instrumenter, og således omfattet av unntaket i merverdiavgiftsloven §5 b nr. 4 bokstav e).

Finansdepartementet anser at man ved den avgiftsmessige behandlingen av denne type tjenester må legge vekt på tilsvarende avgrensing i Sverige og Danmark. Den avgiftsmessige behandlingen av slike tjenester har i Sverige blitt behandlet av Riksskatteverket i en bindende forhåndsuttalelse av 2. november 1999. I uttalelsen anses corporate finance-tjenester som omsetning og formidling av aksjer, og således omfattet av unntaket finansielle tjenester.

Det siteres fra uttalelsen:

"MOTIVERING

[..]

…Den mest centrala tjänsten innom CF (Corporate Finance) gjelder förseljning eller förmedling av aktier i samband med en börsintroduktion. Ett marknadserbjudande måste föregås av ett relativt omfattende förberedelsesarbete som syftar til att ta fram underlag för bedömning av villkoren och diverse information. Ett CF-uppdrag innebær således att aktuellt bolag måste presenteras på ett noggrant sätt bla. i det prospekt som skal upprättas. I avsaknad av börskurser måste vidare bolaget och aktuelle aktier värderas och åsättas ett pris. Detta kräver att förmedlaren gör en grundig undersökning av bolaget och den bransch i vilket det verkar. Uppdraget innebär också att olika marknadsföringsåtgärder genomförs gentemot tänkbara investerare för att säkerställa att de aktuella aktierna kan avyttras. Härutöver medför ett CF-uppdrag att ett antal administrativa tjänster skall utföras. Ersättning för ett CF-uppdrag utgår i regel i form av en provision, beräknad i relation till värdet av de formedlade aktierna. Utanför uppdraget faller diverse konsulttjänster av t.ex ekonomisk och juridisk art som tillhandahålls av utomståande."

Når det gjelder vederlag i form av forskudd siteres det fra samme uttalelse:

"Motivering

I förekommande fall betalas en mindre del av ersättningen för ett CF-uppdrag ut i förskott. Dette förskott avser inte några särskilda moment i uppdraget. Om uppdragsgivaren återkallar sitt uppdrag innan detta slutförts har AB X [meglerforetaket] normalt rett til att tilgodoräkna sig forskottet.

[…]

Den del av ersättningen som enligt punkt 3 siste stycket i det ingivna avtalet skall erläggas i förskott utgör en del av det vederlag som skall utgå för AB X tillhandahållande av den aktuella förmedlingstjänsten. Den omstendigheten att uppdragsgivaren återkallar uppdraget och att någon aktieförmedling i anledning herav inte kommer till stånd medför inte att den mervärdesskatterättsliga karaktären av förskottet ändras. Vad som utbetalats utgör därför ersättning för en från skatteplikt undantagen omsättning av en tjänst avseende förmedling av aktier."

Om "success fees" siteres fra uttalelsen:

"Ersättningen till AB X för utförd CF-förmedling skall, enligt de avtal som AB X har för avsikt att använda i sin verksamhet, skall utgå i form av provision, beräknad i relation till värdet av de förmedlade aktierna (d v s kursen multiplicerad med antalet förmedlade aktier). Ersättning skall således utgå endast i den mån aktier faktiskt har förmedlats (s k framgångsersettning eller success fee)."

Etter departementets syn er det i forhold til unntaket for finansielle tjenester uten betydning om vederlaget for tjenesten ytes i form av "success fees".

5.2 Forvaltning av investeringsselskaper

"Investeringsselskaper" er ikke definert i lovverket. Departementet viser imidlertid til at denne type selskaper ofte har visse likhetsstrekk med verdipapirfond. Med verdipapirfond menes etter verdipapirloven § 1-2 annet ledd, selvstendig formuesmasse som for det vesentlige består av verdipapirer, oppstått ved kapital innskudd fra en ubestemt krets av deltakere. Investeringsselskaper er i motsetning til verdipapirfond ofte ikke åpne for almenheten. Investeringsselskaper mottar da ikke innskudd fra en ubestemt krets av deltakere, men fra en lukket krets. I motsetning til verdipapirfond kreves det heller ikke samtykke fra tilsynsmyndigheten for etablering av investeringsselskap.

Begrepet "investeringsselskap" er beskrevet i NOU 1978: 42 Verdipapirhandel pkt 5.6, hvor det heter:

"Med begrepet investeringsselskaper siktes først og fremst til selskaper som mottar sparemidler eller kapital fra almenheten ved salg av andeler, og investerer midlene på selskapets vegne i aksjer og andre verdipapirer. Disse investeringsselskapene kan være "åpne", de har da vekslende antall andelseiere og vil til enhver tid tilby andeler til salgs og også garantere innløsning til enhver tid. "Lukkede" investeringsselskaper er selskaper som består av en eller flere grupper personer med fast innbetalt kapital. Innen den enkelte gruppe skjer det ikke noe salg av nye andeler til almenheten, men dette kan skje ved dannelsen av nye grupper. Begrepet investeringsselskaper antas dessuten vanligvis også å omfatte såkalte aksjespareklubber , men disse vil normalt ikke henvende seg til almenheten."

Investeringsselskapene er også omtalt i St.meld. nr. 38 (2000-2001) Om organisering av investeringsselskaper. I meldingen benyttes, i pkt 1.4, følgende begreper om ulike investeringsselskaper:

• "Såkornfond (tidligfinansiering av nyskapingsprosjekter)
• Venturefond (finansiering av relativt nye bedrifter med et stort lønnsomhetspotensial hvor risikoen fortsatt er høy)
• Investeringsfond (hovedsakelig minoritetsinvesteringer i mer modne bedrifter med et utviklingspotensial)
• Privat equity fond (hovedsakelig majoritetsinvesteringer i mer modne bedrifter med et utviklingspotensial)"

Investeringsselskapene skilles ofte ut som egne selskaper. Utover aksjelovens krav om daglig leder, vil selskapene ofte ikke ha administrasjon eller ansatte.

I Innst. S. nr. 325 (2000- 2001) kap. 7 har Finanskomiteens flertall bedt Regjeringen påse at likeartede finansielle tjenester som utøves ved forvaltning av verdipapirfond og investeringsselskap blir avgiftsmessig behandlet på samme måte.

Finansdepartementet anser at dette innebærer at forvaltning av investeringsselskaper skal gis fritak i den grad dette er tale om virksomhet som kan sammenlignes med forvaltning som skjer i verdipapirfond.

Etter departementets syn vil det være tale om tre hovedgrupper av organisering av virksomheten i investeringsselskapene.

For det første vil det være investeringsselskap som selv forvalter og foretar beslutninger om plassering av kapitalen. Den virksomheten som foregår i dette investeringsselskapet vil falle innunder unntaket for finansielle tjenester og være avgiftsfri.

Det vil også være investeringsselskap som inngår en såkalt tilknyttet forvaltningsavtale med eget forvaltningsselskap/managementselskap. En slik avtale kan innebærer at forvaltningsselskapet mot vederlag overfor investeringsselskapene påtar seg å identifisere investeringsobjekter til investeringsselskapenes portefølje og gi råd om investeringer og portefølje. Dersom forvaltningsselskapet gis fullmakt til å treffe beslutninger om investeringer anser departementet at dette vil være virksomhet som faller innunder unntaket for finansielle tjenester.

Avtalen kan også innebære at forvaltningsselskapet mot vederlag påtar seg å identifisere investeringsobjekter til investeringsselskapenes portefølje og gi råd om investeringer og portefølje, men at forvaltningsselskapet ikke har fullmakt til på vegne av investeringsselskapet til å treffe beslutninger om investeringer. Kjøp og salg besluttes således av investeringsselskapet selv. Departementet anser at tjenester knyttet til reell kapitalforvaltning hvor vesentlig deler av oppfølgingsarbeidet foregår i forvaltningsselskapet vil falle innunder unntaket for finansielle tjenester. I den grad et forvaltningsselskap også omsetter tjenester som har karakter av ren rådgivningsvirksomhet eller annen virksomhet som ikke er knyttet til kapitalforvaltningen vil dette være tjenester som faller utenfor unntaket for finansielle tjenester og være avgiftspliktig.

5.3 Handel på Oslo børs eller annen autorisert markedsplass

I Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) s. 125 er det lagt til grunn at den avgiftsmessige behandlingen av bl.a. handel på Oslo Børs bør skje på bakgrunn av behandlingen av innstillingen fra børslovutvalget i NOU 1999:3. Det er også vist til at det er naturlig at dette området vurderes opp mot unntaket fra generell avgiftsplikt for offentlig myndighetsutøvelse.

Ny lov om børsvirksomhet (børsloven) ble vedtatt 17. november 2000, og trådte i kraft 31. mars 2001. For merverdiavgiften medfører den nye børsloven først og fremst at priser på børsens tjenester ikke lenger fastsettes med hjemmel i forskrift, men i kraft av privat autonomi.

Børsens tjenester innebærer bl.a. å gi tilgang handelssystem. Handel gjøres ved at børsmedlem legger inn salgs- eller kjøpsordre, som dersom motsvarende ordre gir grunnlag for avtale, kobles mot motsvarende ordre i en avtaleslutning.

Departementet anser at omsetning av tjenester fra Børsen etter sin art i hovedsak vil være avgiftsfri. Dette innebærer bl.a. at børsens vederlag fra børsmedlemmene for den enkelte handelstransaksjon etter departementets syn må anses å falle innunder unntaket for finansielle tjenester. Etter det departementet kjenner til er slike handelsavgifter også unntatt fra avgift i Sverige og Finland.

En viktig del av børsvirksomheten gjelder kontroll av prospekter. Etter verdipapirhandelloven § 5-1 skal prospekt utarbeides dersom tilbud om tegning av omsettelige verdipapirer fremsettes til flere enn 50 personer i det norske verdipapirmarkedet og gjelder beløp større enn 40 000 euro. Gjelder tilbudet verdipapirer som er eller søkes børsnotert, skal prospektet sendes børsen, og børsen påse at prospektet inneholder de opplysninger som kreves etter lov eller forskrift. Etter departementets syn vil også tjenester i forbindelse med kontroll av prospekter være unntatt fra avgiftsplikten. Det samme vil gjelde tjenester som børsen, mot vederlag, yter i forhold til registrering av finansielle instrumenter på børs, kursnotering, tilknytning av nye børsmedlemmer (meglere), børsmedlemmers (megleres) bruk av børsen (tidligere årsavgift og årlig terminalavgift).

Børser vil ofte også omsette kursoversikter. Etter departementets syn er slik omsetning avgiftspliktig. Det samme vil gjelde omsetning av statistikk mot vederlag.

Etter børsloven kan det også gis konsesjon for såkalt autorisert markedsplass. Etter børsloven § 1-3 første ledd menes med autorisert markedsplass foretak som organiserer eller driver et marked for finansielle instrumenter der det legges til rette for handel ved regelmessig og offentlig kursnotering av finansielle instrumenter. Virksomhet som autorisert markedsplass skal etter departementets syn behandles avgiftsmessig på samme måte som børsvirksomhet.

 

5.4 Verdipapirsentralen

I følge lov av 14. juni 1985 nr. 62 om Verdipapirsentral § 1-1 er Verdipapirsentralen et rettighetsregister med enerett til å foreta registreringer av verdipapirer med de virkninger som er omtalt i verdipapirloven og annen lovgivning. Verdipapirsentralen kan ikke drive annen virksomhet enn det som er knyttet til eneretten, jf. samme bestemmelse annet punkt.

I Ot.prp. nr. 2 (2000-2001) s. 124 er det vist til at Verdipapirregisterlovutvalget nylig har lagt frem sin utredning , NOU 2000:10 Lov om registrering av finansielle instrumenter. På denne bakgrunn er det uttalt at man ikke har funnet å kunne vurdere konsekvensene av en merverdiavgiftsreform for registrering av finansielle instrumenter på nåværende tidspunkt.

I NOU 2000: 10 Lov om registrering av finansielle instrumenter er Verdipapirsentralens enerett til registrering foreslått opphevet. Videre gikk utvalget inn for at verdipapirregistreringsvirksomhet skal være konsesjonspliktig. Det fremgår også av forslaget at verdipapirregister ikke kan drive annen virksomhet enn den som naturlig har sammenheng med registreringsvirksomheten. Proposisjon er foreløpig ikke fremmet.

Etter Finansdepartementets syn omfattes Verdipapirsentralen, i hvert fall inntil ny lov trer i kraft, av unntaket for offentlig myndighetsutøvelse i merverdiavgiftsloven §5 b første ledd nr. 7.

Når ny lov om verdipapiregistreringsvirksomhet trer i kraft, og Verdipapirsentralens virksomhet enerett oppheves, må virksomheten etter departementets syn vurderes i forhold til unntaket for finansielle tjenester. Departementet vil da komme tilbake til den avgiftsmessige behandlingen av denne type virksomhet.