Pressemelding fra Utvalget for sysselsetting og verdiskaping:

Utvalget for sysselsetting og verdiskaping overrakte i dag sin rapport til finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen

Utvalget peker i sin innstilling på at for å nå målene om en bærekraftig utvikling med full sysselsetting, høy verdiskaping, vekst i konkurranseutsatt sektor, en effektiv offentlig og privat sektor, og en rettferdig fordeling er det nødvendig med en bredt anlagt strategi. Internasjonale erfaringer tilsier at strategien må omfatte alle deler av den økonomiske politikken – stabiliseringspolitikken, det inntektspolitiske samarbeidet, sysselsettingspolitikken, utdanningspolitikken og tiltak for å skape en effektiv økonomi.

Bakgrunnen for at utvalget ble nedsatt er at norsk økonomi i 1998 var i ferd med å komme ut av balanse. Lønnsoppgjøret i 1998 ga den høyeste lønnsveksten gjennom hele 1990-tallet. Utviklingen gjennom 1998 med bl.a. økt rentenivå, svekket konkurranseevne og utsikter til et kraftig fall i oljeinvesteringene førte til frykt for at norsk økonomi skulle gå inn i en nedgangskonjunktur med raskt stigende arbeidsledighet. I denne situasjonen ble det blant annet nedsatt et hurtigarbeidende utvalg for å forberede inntektsoppgjøret 1999 (Arntsen-utvalget) og et utvalg som skulle følge opp Arntsen-utvalget ved blant annet å se på langsiktige strategier for økonomisk politikk og hvilken rolle inntektspolitikken kan spille (Utvalget for sysselsetting og verdiskaping).

Utvalget har samlet seg om følgende sentrale elementer:

• Norge må framstå som et attraktivt land for lokalisering av næringsvirksomhet. Vårt næringsliv må være konkurransedyktig. Dette innebærer at kompetansenivået må være høyt, både hos den enkelte arbeidstaker og i virksomhetene samlet sett. Lønns- og kostnadsnivået må stå i forhold til produktivitetsnivået. Samtidig må næringslivet stå overfor gode rammevilkår, som samlet sett må være like gode som i våre konkurrentland.
• Et inntektspolitisk samarbeid som sikter mot at lønnsveksten i Norge skal være på linje med våre handelspartnere. Det er bare dersom produktivitetsveksten over tid er høyere enn i andre land, at det er grunnlag for høyere lønnsvekst enn hos våre handelspartnere. Dersom lønnsveksten er høyere i Norge, uten en tilsvarende høyere produktivitetsvekst, vil økende kostnadsnivå over tid svekke virksomheter som er utsatt for internasjonal konkurranse, og derved undergrave mulighetene til å holde varig høy sysselsetting. I lys av at de europeiske landene legger stor vekt på lav pris- og kostnadsvekst, betyr dette at lønnsveksten i Norge må holdes innen tilsvarende rammer for å opprettholde konkurranseevnen med stabilitet i valutakursen.
• Partene i arbeidslivet og myndighetene har en felles interesse i at reallønnen sikres gjennom lave nominelle tillegg. På kort sikt kan arbeidstakerne være tjent med høyere lønnsvekst, men på lengre sikt vil det true arbeidsplassene og offentlige velferdsgoder. Erfaringene både fra Norge og andre land er at fellesinteressene knyttet til lav nominell lønnsvekst kan best ivaretas ved koordinering i lønnsdannelsen. Et inntektspolitisk samarbeid som bidrar til at næringsliv og finansmarkeder har tillit til at lønnsdannelsen vil skje på en ansvarlig måte også framover, er viktig bl.a. for at det skal bli attraktivt med lokalisering av næringsvirksomhet i Norge.
• Det er ønskelig med en sterkere koordinering mellom organisasjonene i arbeidslivet, men dette kan neppe erstatte den sentrale rolle som frontfaget spiller når det gjelder å sette en ramme for lønnsoppgjørene ut fra hva de internasjonalt konkurranseutsatte sektorene kan tåle. Også framover virker det hensiktsmessig at frontfaget etablerer en samlet ramme på linje med lønnsveksten hos våre handelspartnere, og at dette fungerer som en retningslinje for den samlede rammen for andre grupper. Frontfagsmodellen er imidlertid ikke opprettholdbar over tid dersom enkelte grupper systematisk får lavere lønnsvekst enn lønnsveksten i de internasjonalt konkurranseutsatte sektorene, inkludert lønnsveksten for funksjonærer og ledere.
• Hensikten med frontfagsmodellen er å fastlegge totalrammen for lønnsoppgjørene, mens det i utgangspunktet er liten grunn til at andre forhold ved lønnsoppgjørene, som profil og gjennomføring av sosiale reformer, bestemmes gjennom oppgjørene i frontfaget. Sosiale ordninger som blir forhandlet fram i frontfaget eller på LO-NHO-nivå har som regel fått overslag inn i de øvrige tariffområdene. Dette innebærer at de øvrige partene i arbeidslivet, og samfunnet for øvrig, i liten grad har mulighet til å delta i utformingen av ordninger som etter hvert kan komme til å omfatte flere deler av arbeidslivet enn frontfaget. Dette tilsier større grad av koordinering blant hovedorganisasjonene både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden når det gjelder utforming av nye sosiale ordninger.
• Lønnsdannelsen må sikre tilgangen på kvalifisert arbeidskraft, og være tilstrekkelig fleksibel til å møte arbeidslivets behov. En større andel av lønnsveksten bør settes av til lokale forhandlinger i de avtaleområder hvor det i dag er forholdsvis liten lokal fleksibilitet.
• Sterk satsing på utdanning. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. En god førstegangsutdanning for alle er avgjørende for økt verdiskaping og rettferdig fordeling. Vårt utdanningssystem må være på høyt internasjonalt nivå, og ta hensyn til arbeidslivets behov. Etter- og videreutdanning er et sentralt virkemiddel for økt produktivitet og aktiv yrkesdeltakelse.
• Tiltak som legger til rette for en høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet. Vårt velstandsnivå avhenger av at arbeidskraften tas i bruk. Målsettingen om høy yrkesdeltakelse berører unges inntreden i arbeidslivet, voksnes deltakelse, og eldre arbeidstakeres fortsatte innsats i arbeidslivet. For å oppnå en høy yrkesdeltakelse må det være lønnsomt for den enkelte å jobbe, samtidig som en også må legge forholdene til rette for at de som ønsker arbeid, faktisk får en jobb. Den demografiske utviklingen med økende andel eldre forsterker behovet for høy yrkesdeltakelse.
• Høy verdiskaping forutsetter en effektiv privat sektor. Myndighetene griper inn i privat sektor på ulike måter. Myndighetenes virkemidler, herunder konkurransepolitikken, det offentlige eierskapet i næringslivet, utformingen av skattesystemet og næringsstøtten, de handelspolitiske avtalene og samferdselspolitikken, må støtte opp under en høy verdiskaping.
• Tiltak som legger til rette for innovasjon, forskning og utvikling, og etablering av nye virksomheter. Økonomiens evne til omstilling er en sentral faktor for økonomisk vekst. Nyetableringer og nedleggelser er viktig og nødvendig for å oppnå omstilling av næringsstrukturen. Denne type dynamikk og fornyelse er både et spørsmål om innovasjonstakt i eksisterende foretak og nyskaping i form av oppstart av ny virksomhet. Det er viktig å stimulere til mer forskning generelt, og spesielt et høyere nivå på FoU-aktivitet i private virksomheter, der nivået i Norge internasjonalt sett er relativt lavt.
• Offentlige midler må forvaltes effektivt. Offentlig sektor er over tid blitt utsatt for stadig sterkere press, der økende krav og forventninger, og økte utgifter i Folketrygden, kombineres med stramme budsjettrammer. Det er grunn til å tro at denne situasjonen vil vedvare. Veksten i etterspørselen vil i årene framover i stor grad være rettet mot offentlig tjenesteyting, samtidig som det vil være vanskelig å finansiere økte offentlige utgifter gjennom økte skatter og avgifter. I årene framover må det derfor legges fortsatt vekt på at offentlige midler forvaltes effektivt. Den enkelte offentlige virksomhet må i større grad få mulighet og motivasjon til å drives effektivt.
• Forsvarlig finanspolitikk i et langsiktig perspektiv. Eldrebølgen vil utover i dette århundret medføre sterk vekst i utgiftene til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. I en del år kan dette finansieres gjennom høye oljeinntekter. Men dersom veksten i offentlige utgifter blir for sterk, kan resultatet bli en ubalansert utvikling med omfattende overflytting av arbeidskraft fra virksomheter som er utsatt for internasjonal konkurranse til andre virksomheter. Dette er imidlertid ikke en bærekraftig utvikling, og etter hvert vil en slik politikk tvinge fram kraftige innstramninger i offentlige budsjetter og påfølgende økning i arbeidsledigheten.
• Finans- og pengepolitikken må brukes til å stabilisere konjunkturutviklingen. Gjennom de siste tyve årene har norsk økonomi vært preget av større konjunktursvingninger enn tidligere. Slike svingninger innebærer store samfunnsmessige kostnader. Derfor er det viktig at finans- og pengepolitikken bidrar til å stabilisere konjunkturutviklingen, bl.a. for å forhindre at midlertidige nedgangskonjunkturer slår ut i vedvarende ledighetsproblemer. Finanspolitikkens bidrag må avpasses hensynet til en langsiktig balansert utvikling mellom offentlig og privat sektor, mens pengepolitikkens bidrag må avpasses innenfor de rammer som følger av at en over tid skal ha stabilitet i kronekursen. Lønnsfastsettelsen må sikre at de konjunktursvingninger som likevel inntreffer ikke blir forsterket gjennom utfallet av lønnsoppgjørene.

Utvalget vil understreke at en vellykket utvikling i norsk økonomi i årene framover ikke henger på ett eller noen få politikkområder alene, men er avhengig av at det føres en god politikk på de fleste områdene. Elementene i strategien over må derfor ses på som en helhet. Dersom noen av elementene svikter, vil dette få negative konsekvenser også på andre områder.

Som et underlag for sine tilrådinger presenterer utvalget tre framskrivinger av norsk økonomi:

• Vegringsalternativet illustrerer konsekvenser av å utsette endringer i offentlig politikk som er nødvendige for å møte langsiktige utfordringer for offentlige finanser. Fortsatt sterk vekst i sysselsettingen innen offentlige tjenesteyting på linje med veksten de siste ti årene fører i framskrivingene til økende knapphet på arbeidskraft. Lønnsveksten skyter fart og konkurranseutsatt næringsliv bygges ned. Når petroleumsinntektene etter hvert faller og økte pensjonsutgifter kommer til syne gjennom økende underskudd i offentlige finanser vil det kunne tvinge seg fram kraftige innstramminger i offentlig sektor, trolig med påfølgende omstillingsproblemer i økonomien og høy arbeidsledighet. Vegringsalternativet illustrerer en utvikling med alvorlige omstillingsproblemer for norsk økonomi, som det må være et mål å forhindre.
• Referansealternativet beskriver en langsiktig balansert utvikling for norsk økonomi, men veksten i offentlig sysselsetting må holdes meget lav for å oppnå en balansert utvikling. Andre politikkelementer videreføres, dvs. at bl.a. pensjonssystemet, brukerbetalinger og skatter skjermes for endringer. Det er lagt til grunn at med en svak utvikling i offentlige tjenestetilbud, vil det vokse fram privatfinansierte kommersielle tilbud i relativt stort omfang. Det vil kunne oppstå en todeling av tilbudet: Et offentlig finansiert minimumstilbud og et omfattende privat alternativ/supplement.
• Framskrivingsalternativet Offentlig velferd skiller seg fra Referansealternativet ved at det inneholder politikkendringer som sikrer statsfinansielt rom for å opprettholde et fortsatt sterkt offentlig ansvar for finansieringen av bl.a. helse, omsorgs- og utdanningstjenester. Dette sikres gjennom økt bolig- og eiendomsskatt og brukerbetalinger, økt pensjoneringsalder og tiltak for sterkere effektivisering av tjenesteproduksjon i offentlig sektor.

Utvalget har vært ledet av Professor Steinar Holden, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo, og har bestått av Jan Balstad (LO), Randi Bjørgen (YS), Aud Blankholm (AF), An-Magritt Aanonsen (Akademikerne), Finn Bergesen jr. (NHO), Anne-Grete Ellingsen (HSH), Halvdan Skard (KS), Kirsten Indgjerd Værdal (Norges Bondelag), Jan Skjærvø (Norges Fiskarlag), Jarle Bergo (Norges Bank), Ådne Cappelen (Statistisk sentralbyrå), Heidi Meland (Kunnskapssenteret i Gildeskål), Lorents Lorentsen (Finansdepartementet), Morten Reymert (Arbeids- og administrasjonsdepartementet), Randi Wilhelmsen (Nærings- og handelsdepartementet) og Petter Skarheim (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet).

For nærmere informasjon kontakt utvalgets leder:
professor Steinar Holden, telefon 22 85 51 56