Før Regjeringen la fram statsbudsjettet foreslo jeg at pengene som pengesterke interesseorganisasjoner ville bruke på PR-byråer og annonsekampanjer, heller burde brukes på næringenes egen forsknings- og utviklingsvirksomhet. Akkurat nå er det en rekke aviser, samt Geelmuyden.Kiese, som nyter godt av PR-kronene i form av en annonsekampanje som angriper utbytteskatten.

Skattebetalerforeningen og Aksjespareforeningens annonsekampanje retter seg mot Regjeringens forslag om at det innføres 14 prosent skatt på aksjeutbytte til personlige aksjonærer. Regjeringen har samtidig unntatt utbytte mellom selskaper og utbytte som mottas av aksjefond. De som sparer i aksjefond skjermes og det foreslås også skjermingsordninger for delingspliktige. Målsetningen er at de rikeste må betale mer skatt. Den tidelen av befolkningen med høyeste inntekter mottok i 1997 rundt 90 prosent av alt utbytte. Denne tendensen har forsterket seg, og i 1998 mottok de 5 prosent rikeste 90 prosent av husholdningenes samlede utbytter.

Forslaget er med andre ord usedvanlig treffsikkert når det gjelder fordelingseffekten. Samtidig er det i et panel av økonomer som Aftenposten har forespurt 70 prosent som mener at skatt på aksjeutbytte vil ha liten eller ingen effekt på veksten i norsk næringsliv.

Regjeringen er også kritisert for å ramme skattebetalerne generelt. Det er galt. For den vanlige lønnsmottaker innebærer Regjeringens skatteforslag lettelser eller om lag samme skattenivå som i dag. Skatt på arbeidsinntekt reduseres med om lag 1 milliard kroner .

Målsetningen med budsjettet er at vi skal løse flere oppgaver til beste for fellesskapet enn det vi gjør i dag. Vi vil styrke skolen, vi vil behandle flere pasienter i helsevesenet og vi vil sikre et godt omsorgstilbud for våre gamle. I forhandlingene om budsjettet er det vårt felles ansvar at vi løser disse oppgavene uten at renta presses oppover.

Nylig kunne Dagsrevyen fortelle om et aldershjem i Tromsø med topp moderne utstyr, men hvor pleiere manglet. Innslaget illustrerer vår største utfordring, knapphet på kvalifisert arbeidskraft. Bare i helsevesenet har vi nå nesten 6 000 ubesatte stillinger. Det tilsvarer mer enn et helt Haukeland Sykehus, et sykehus som i fjor behandlet mer enn 300 000 pasienter. Samtidig vet vi at veksten i sysselsetting en det siste seks året fordelte seg med vel 70 000 i offentlig sektor mot over 170 000 i næringslivet. Regjeringen vil skape rom for økt innsats på områder som vi alle er helt avhengige av uten av dette fører til at renta presses oppover. Da må veksten i den private delen av økonomien dempes. Det er blant annet begrunnelsen for at Regjeringen har foreslått en konjunkturavgift.

Konjunkturavgiften er ikke foreslått fordi staten mangler penger. Den er foreslått for å unngå økte renter og en forsterket pris- og kostnadsvekst. Regjeringen har i forslaget til statsbudsjett dekket inn økte utgifter, dels ved å kutte utgifter på andre områder, dels ved å øke statens inntekter. For Regjeringen hadde det kanskje vært enklere å droppe konjunkturavgiften og i stedet hente mer penger i oljefondet. Det ville hatt store skadevirkninger. Økt aktivitet uten tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft setter i gang en spiral av økt lønns- og prisstigning og fare for økte renter.

Det er konkurranseutsatte bedrifter, sammen med barnefamilier og andre med høye boliglån, som rammes hardest hvis vi fører en politikk som bidrar til en høyere rente. Regjeringens mål er derfor at vi skal en politikk som gir bedre fellesskapsløsninger og mer rettferdig fordeling uten at det bidrar til å øke presset på renten.