Finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen

Krevende utfordringer i den økonomiske politikken

Foredrag for Sparebankforeningens årsmøte 12. oktober 2000

Mine damer og herrer,

Takk for invitasjonen til Sparebankforeningens årsmøte. Sparebankene utgjør et nettverk rundt hele vårt langstrakte land. Har nærkontakt med alt som "rører seg". Jeg har hatt stor nytte av dialogen med sparebanknæringen i de funksjoner som jeg tidligere har hatt. Jeg ser derfor med glede fram til muligheten for dialog både i dag og videre framover.

Norsk økonomi er solid. Verdiskapningen er høy. Sysselsettingen er svært høy. Arbeidsledigheten er lav.

I en slik situasjonen lyder det unektelig noe underlig at temaet for mitt foredrag er å belyse de krevende utfordringene som vi står overfor i den økonomiske politikken. Og det er riktig, - vi har et utrolig godt utgangspunkt. Knapt noe land har et så godt utgangspunkt. Men, det er ikke det samme som at vi lykkes i å innrette en økonomisk politikk som gir oss best mulig varig velferd. Det er utfordringen. Og, den er krevende.

Den økonomiske politikken

6 år med sammenhengende sterk vekst ble høsten 1998 avløst av en kortvarig vekstpause. Men det var et hvileskjær. Allerede i andre halvår i fjor tok veksten seg opp igjen.

Utviklingen i inneværende år og utsiktene for neste år peker i retning av at veksten fortsetter. Anslaget for neste år er en vekst på 1^3 prosent i BNP for Fastlands-Norge.

Presset i økonomien gjenspeiles i arbeidsmarkedet. Det er mangel på arbeidskraft i mange sektorer. Antall ubesatte stillinger er svært høyt. Bare i helsevesenet er det nesten 6 000 ledige stillinger.

Det har aldri vært flere i arbeid i Norge enn nå. I OECD-området har bare Sveits og Island høyere sysselsettingsandel enn Norge. Arbeidsledigheten ble halvert fra 1993 til 1999. Ledigheten ser ut til å bli liggende på et lavt nivå både i år og neste år.

Et stramt arbeidsmarked stiller oss samtidig overfor utfordringer. Arbeidskraftreserven er trolig svært begrenset. Befolkningsutviklingen tilsier en klart lavere vekst i arbeidsstyrken framover enn vi har vært vant med. Norsk økonomi vil kunne operere nær kapasitetsgrensen i flere år framover.

Presset i arbeidsmarkedet gir press på lønningene. I flere år klarte vi å kombinere høy sysselsetting og lav arbeidsledighet med en moderat pris- og kostnadsvekst. I 1998 hadde vi imidlertid dobbelt så høy lønnsvekst som de landene vi konkurrerer med. De siste seks årene har lønnsveksten i Norge til sammen vært rundt 8 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere.

Dette har ført til at vi har tapt konkurranseevne. Vi husker alle hvordan industrien tapte markedsandeler gjennom 1980-tallet. Gjennom Solidaritetsalternativet klarte vi å bedre konkurranseevnen. Markedsandelene økte betydelig fra 1993 til 1997. Industriinvesteringene økte. Industrisysselsettingen økte. Men de tre siste årene har norske eksportører igjen tapt markedsandeler.

En hovedutfordring i den økonomiske politikken nå er derfor å bringe pris- og kostnadsveksten i Norge videre ned til samme nivå som hos våre handelspartnere. Klarer vi ikke det, vil norske varer bli dyrere i forhold til varer fra andre land. Hvis varene blir dyrere, blir de vanskeligere å selge. Hvis vi selger mindre, vil produksjonen gå ned. Hvis vi produserer mindre, mister folk arbeidsplassen. Arbeidsledigheten vil igjen øke. Det vil bli svært tungt å bygge opp igjen næringslivet, hvis vi først har bygget det ned gjennom svekket konkurranseevne. Det var nettopp det vi lærte under krisen på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

Regjeringen vil føre en økonomisk politikk som ikke forsterker presset i norsk økonomi. Derfor legger vi fram et budsjett som virker nøytralt. Et budsjett med knapt 2^2 pst. utgiftsvekst. Om lag det samme som den trendmessige veksten i verdiskapingen (BNP).

Regjeringen bygger sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet. Solidaritetsalternativet er en helhetlig strategi for den økonomiske politikken. Partene i arbeidslivet skal bidra til å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen gjennom moderate lønnsoppgjør. Regjeringen og Stortinget skal gjennom budsjettpolitikken bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Penge- og valutapolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi overfor europeiske valutaer.

Dette avspeiler også hvordan de ulike delene av den økonomiske politikken henger sammen. Dersom det er svikt i gjennomføringen av den økonomiske politikken på ett felt, vil også de andre delene av politikken komme under press. Dersom for eksempel finanspolitikken ikke er tilstrekkelig stram, vil presset i arbeidsmarkedet kunne bli for stort til at det er mulig å oppnå moderat lønnsvekst gjennom inntektspolitikken. Da blir det også vanskelig å holde valutakursen stabil.

Pengepolitikken utgjør en sentral del av den samlede økonomiske politikken. En pengepolitikk rettet inn mot stabilitet i kronekursen synliggjør den nære sammenhengen mellom lønnsvekst og konkurranseevne. Erfaringene tilsier at det er begrensninger i mulighetene til å styre kronekursen på kort sikt. Det er likevel viktig at pengepolitikken bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen. En balansert økonomisk utvikling med lav pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for å oppnå stabilitet i valutakursen over tid. De pengepolitiske virkemidlene må derfor innrettes slik at de, sammen med de øvrige virkemidlene i den økonomiske politikken, bidrar til å oppfylle denne forutsetningen. Norges Bank må med utgangspunkt i dette løpende vurdere hvor sterk virkemiddelbruk banken finner hensiktsmessig i lys av forholdene i valutamarkedet og situasjonen i norsk økonomi.

Hovedmålet med budsjettpolitikken er å styre bruken av fellesskapets midler slik at vi sikrer arbeid for alle og får mest mulig velferd. Samtidig må budsjettpolitikken ivareta to hovedhensyn:

• For det første må budsjettpolitikken bidra til en stabil økonomisk utvikling hvor en unngår unødig sterke konjunkturutslag.
• For det andre må budsjettpolitikken kunne opprettholdes over tid uten at det blir nødvendig med store omlegginger.

Det er ikke et mål i seg selv å ha størst mulig overskudd på statsbudsjettet. Ja, det er ikke engang et mål å ha overskudd hvert enkelt år.

I situasjoner med stor arbeidsledighet vil det tvert imot være riktig å stimulere økonomien ved å bruke flere penger over statsbudsjettet, som vi gjorde på begynnelsen av 1990-tallet. Motsatt må vi i situasjoner med sterkt press i økonomien innrette budsjettet slik at vi unngår ytterligere press, som nå.

Samtidig må vi ha et langsiktig perspektiv. Vi kan ikke øke velferdsnivået et år fordi oljeprisen da tilfeldigvis er høy, for så å stramme kraftig inn året etter fordi oljeprisen tilfeldigvis faller.

Norge er blitt rikere som følge av olje- og gassressursene. Samtidig er det viktig å erkjenne at oljeinntektene ikke setter oss i noen fundamentalt ny situasjon. Vi kan ikke produsere mer enn vi har arbeidskraft til å klare. Forsøker vi å omgå denne realiteten ved å bruke oljepenger uten hensyn til om vi har arbeidskraft og materiell til å gjøre jobben, så er faren stor for at det koster mer enn det smaker, ved at tiltakende inflasjon fører til nedbygging av industrien og annen konkurranseutsatt virksomhet. Det er dette som ofte kalles "hollandsk syke" ut fra erfaringene med veksten i offentlig sektor i Nederland i perioden med høye inntekter fra gassutvinningen på 60-tallet. En vekst som viste seg å ikke være bærekraftig over tid.

Statsbudsjettet for 2001

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2001 er utformet med sikte på at det ikke skal øke presset i norsk økonomi.

Budsjettet er utformet slik at det virker nøytralt på økonomien.

Det er en reell, underliggende vekst i statsbudsjettets utgifter på knapt 2 ^2 pst målt ved anslag på regnskap fra 2000 til 2001. Av dette utgjør veksten i folketrygdens utgifter alene om lag halvparten.

Innenfor budsjettet er det gjort viktige prioriteringer. Regjeringen vil:

• Sikre en rett fordeling: Regjeringen foreslår skatte- og avgiftsendringer som har gode fordelingsvirkninger, blant annet forslag om redusert skatt på arbeidsinnsats og forslag om skatt på aksjeutbytte.
• Bedre velferdstilbudet i kommunene: Reell inntektsvekst på om lag 5 mrd. kroner fra "RNB"-nivå. Frie inntekter økes med om lag 2 mrd. kroner. Øremerkede tilskudd tilsvarende 1,1 mrd kroner omgjøres til frie inntekter.
• Forbedre og styrke helsevesenet: Bevilgningene til helsesektoren økes reelt med om lag 3 milliarder kroner i forhold til det Stortinget bevilget i fjor høst. Regjeringen foreslår å økte bevilgninger til pasientbehandling ved sykehusene, psykiatri og kreft. 1,3 mrd. kroner til sykehusutstyr.
• Fortsette utbyggingen av eldreomsorgen: 1,2 mrd. kroner i økte bevilgninger gir 5800 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Ytterligere 5000 plasser i 2002.
• Styrke tilbudet til barn og unge: 6000 nye barnehageplasser og økt statstilskudd. Inntil 2000 ny student- og utleieboliger. Utlånsrammene i Husbanken økes med 2 mrd. kroner.
• Styrke innsatsen innen forskning og utdanning: 700 mill. kroner mer til forskning og 3 mrd. kroner i økt kapital til Forskningsfondet. 950 mill. kroner i økte lærerlønninger og 100 mill. kroner i økt IKT-innsats i skolen.
• Satse på kultur og miljø: Om lag 80 mill. kroner i økt film- og pressestøtte. Om lag 100 mill. kroner mer til prioriterte kultur- og miljøtiltak.
• Målrette innsatsen innen nærings- og distriktsutvikling: Om lag 350 mill. kroner til nye satsinger innen jordbruks-, fiskeri- og næringsvirksomhet. Om lag 2,5 mrd. kroner i kapital til statlig/privat investeringsselskap.
• Styrke den internasjonale solidariteten: Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til bistand med 1,5 mrd. kroner.
• Redusere prisene på kjøtt, drivstoff og alkohol: Avgiftene på bensin og diesel reduseres reelt med henholdsvis 1,20 kroner og 1,13 kroner inkl. moms. Avgiften på brennevin reduseres med 17,5 pst. Prisen på kjøtt settes ned ved å redusere momsbelastningen til 18 pst.

Budsjettpolitikken er utfordret fra flere sider. Det store presset i norsk økonomi er årsak til at renta har økt med til sammen 1,5 prosentpoeng det siste halvåret. I en slik situasjon ville det ikke være forsvarlig å øke presset ytterligere ved å legge fram et budsjett som stimulerer økonomien.

Det er dessuten en sterk vekst i utbetalingene av sykepenger og uføretrygd. Høsten 1999 ble sykefraværet i 2000 anslått å øke med 6,5 pst. I mai i år var anslaget 8,5 pst. Nå er det 12 pst. Og anslaget for veksten i 2001 er 10 pst.

I 2001 anslås folketrygdens utgifter utenom alderspensjon å øke med reelt 5,2 mrd. kroner. Økte utgifter i folketrygden legger dermed beslag på om lag halvparten av den samlede utgiftsveksten på budsjettet.

Samtidig er det behov for å løse viktige oppgaver innen bl.a. helsevesen, skole, eldreomsorg og barnehager.

For å skape rom for en slik økt innsats i de offentlige velferdsordningene må presset i den private delen av økonomien dempes. Regjeringen foreslår derfor at det innføres en konjunkturavgift på 1,5 pst. som betales av bedrifter og næringsdrivende på grunnlag av bedriftenes lønnskostnader og av næringsinntekt.

På denne måten dempes presset der det er størst, i arbeidsmarkedet. Og presset i privat sektor reduseres, slik at det blir rom for å styrke fellesgodene.

Forslaget om å innføre en slik konjunkturavgift betyr at det trekkes inn 5,2 milliarder kroner fra privat sektor.

Skattereformen i 1992 ga et mer rettferdig skattesystem. Inntekter som før skattereformen ikke kom fram til beskatning, blir nå skattlagt. Siden 1992 er imidlertid systemet blitt uthult. Ikke minst er "delingsmodellen" blitt for lempelig. Fordelingsvirkningene av skattesystemet er derfor svekket. Delingsmodellen har også svakheter ved at den behandler aktive eiere og andre eiere ulikt.

For å bidra til en mer rettferdig fordeling foreslår Regjeringen derfor at det innføres 14 pst. skatt på aksjeutbytte til personlige aksjonærer. Utbytte mellom selskaper og utbytte som mottas av aksjefond vil bli unntatt. De som sparer i aksjefond skjermes derfor. I tillegg foreslås det skjermingsordninger for delingspliktige.

For å hindre åpenbare tilpasninger, foreslås det enkelte innstramminger i gevinstbeskatningsreglene. Man skal ikke komme rundt utbytteskatten gjennom tilbakekjøp av aksjer og lignende. I tillegg foreslår Regjeringen innstramminger i delingsmodellen.

Fra og med 2002 tar Regjeringen sikte på å innføre et nytt system for næringsbeskatning, der særskilt høy avkastning skattes etter en høyere sats. Målsettingen er å innføre et skattesystem med bedre fordelingsvirkninger og mer likebehandling enn i dag, uten at dette i særlig grad svekker motivene til å investere i Norge. En slik omlegging kan gjøre det mulig å oppheve delingsmodellen helt eller delvis, forutsatt at forskjellene i skattesatsen på arbeid og kapital reduseres. Det ville være en betydelig forbedring.

• Regjeringen følger opp Stortingets vedtak om å frita næringseiendeler for formuesskatt. Fritaket dekkes inn gjennom å oppheve aksjerabattene og 80-prosentregelen. Stortingets vedtak fører til en enda større forskjellsbehandling mellom ulike formuesobjekter. Det er uheldig. I budsjettet presenteres derfor også et alternativt formueskatteopplegg med økt skattemessig likebehandling, som samtidig styrker fordelingsprofilen i formuesskatten.

Sparebankene

Regjeringens forslag om halvering av godtgjørelsesfradraget ved utdeling av utbytte, skal gjelde utbytte fra alle selskaper mv. som omfattes av godtgjørelsesreglene. Forslaget gjelder dermed også utbytte på grunnfondsbevis. Forslaget vil likevel ikke omfatte utbytte utdelt til grunnfondsbeviseiere som er aksjeselskaper eller likestilte selskaper som for eksempel sparebanker.

I tillegg er det foreslått en begrensning i beregningen av RISK (Regulering av Inngangsverdien med Skattlagt Kapital ) for grunnfondsbevis. RISK-metoden har til formål å hindre dobbeltbeskatning av aksjeselskap og aksjonær ved beskatning av gevinst ved salg av aksjer. I dag gjelder RISK-metoden fullt ut for grunnfondsbevis. Inngangsverdien på grunnfondsbevisene reguleres med all skattlagt kapital i selskapet. En slik regulering er naturlig for aksjer, ettersom aksjonærene til sammen eier hele kapitalen i aksjeselskapet. Markedsverdien på aksjene vil påvirkes av økningen av den samlede beskattede selskapsformuen. Slik er det ikke for grunnfondsbeviseiere. Utover innskuddet ved utstedelsen gir grunnfondsbevis ikke uten videre eiendomsrett til noen andel av sparebankens/institusjonens egenkapital. Grunnfondsbeviset gir i utgangspunktet bare rett til utbytte, samt en begrenset rett til innløsning eller tilbakebetaling av grunnfondsbeviset. I markedet prises derfor grunnfondsbevis ut fra forventet utbytte. Utbytteutdelingen kan som hovedregel bare skje på grunnlag av årets overskudd. Det akkumulerte overskuddet fra tidligere år vil derfor ikke påvirke markedsprisen i særlig grad.

På denne bakgrunnen er det foreslått at det ikke lenger skal foretas RISK-regulering av grunnfondsbevis på grunnlag av sparebankens/innretningens samlede kapital.

Sparebanker kan, slik som gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger, avsette midler til utjevningsfond. I gode år kan det avsettes midler til utjevningsfondet, som skal sikre utbytteutbetaling i dårlige år. Ved eventuell avvikling av sparebanker skal grunnfondskapitalen, overkursfond og utjevningsfond tilfalle grunnfondsbeviseierne, forutsatt at kreditorene har fått oppgjør. Utjevningsfondet kan anses som grunnfondsbeviseierens andel av tilbakeholdt skattlagt kapital.

For grunnfondsbevis i sparebanker som har avsatt midler i utjevningsfond har departementet derfor foreslått at RISK-reguleres på grunnlag av endringer i dette fondets størrelse i eiertiden. Grunnfondsbeviseiere i gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger har ikke en slik rett til utjevningsfondet som grunnfondsbeviseiere i sparebanker har. For grunnfondsbevis i slike institusjoner er det derfor foreslått at det ikke lenger skal foretas RISK-regulering.

Endringen er foreslått å gjelde fra og med 2000. Den enkelte grunnfondsbeviseier skal imidlertid beholde opparbeidet RISK-beløp tilknyttet grunnfondsbevis anskaffet før 1. januar 2000.

Den raske utviklingen på finansmarkedet, både i Norge og internasjonalt, stiller krav til finansinstitusjonene og de rammevilkår myndighetene trekker opp. Som dere er vel kjent med, avga Konkurranseflateutvalget sin innstilling til Finansdepartementet 28. mars 2000. Arbeidet med oppfølgingen av innstillingen er gitt høy prioritet i departementet. Det legges stor vekt på en helhetlig vurdering av regelverket for å få sett finansnæringens rammevilkår og konkurranseposisjon i sammenheng. Jeg har inntrykk av at det var bred enighet i utvalget om en slik helhetlig tilnærming.

Som Regjeringen varslet i Revidert nasjonalbudsjett 2000, vil det skje en todelt oppfølging av innstillingen. For det første vil noen spørsmål om konkurransekraften i norsk finanssektor følges opp som en del av forvaltningsarbeidet. For det andre er det satt i verk en modernisering av virksomhetsreguleringen for livsforsikringsnæringen, noe utvalget i sin innstilling la stor vekt på. Dette er en kompleks problemstilling som krever en bredere lovgjennomgang, og vil omfatte flere av de forhold Konkurranseflateutvalget tok opp. Departementet ga derfor 13. juli 2000 et lovgivningsoppdrag til Banklovkommisjonen. I mandatet bes det om at vurderinger og forslag oversendes departementet senest innen utgangen av første halvår 2001. Med senest må her forstås senest. Jeg har ikke noe signal om at Banklovkommisjonen ikke vil kunne være ferdig med arbeidet før 1. juli. Jeg forutsetter at kommisjonen innretter sitt arbeid slik at vi er sikre på at fristen holdes. Den politiske behandlingen vil ta til umiddelbart etter 1. juli.

På enkelte områder er det allerede gjennomført tiltak. Finansdepartementet har blant annet fastsatt endringer i forskriften om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis. Endringen går ut på at det ved anvendelse av kapitaldekningsreglene på konsolidert basis skal skilles mellom eiendeler i andre finansinstitusjoner som eies av forsikringsselskap i konsernet og eiendeler som eies av andre finansinstitusjoner i konsernet. En slik endring vil sikre likebehandling når det gjelder forsikringsselskaper i og utenfor konsern, uavhengig av hvordan konsernet er organisert. De lempeligere krav til forsikringsselskapers krysseie, som tidligere er gjennomført, og den endringen som nå er foretatt, innebærer at faren for konkurransemessige ulemper for norske forsikringsselskaper, som følge av krysseiebestemmelsene, er betydelig redusert.

Departementet har videre, i brev til Kredittilsynet av 21. juni 2000, bedt Kredittilsynet om en vurdering av vilkårene for godkjenning av ny tidsbegrenset ansvarlig lånekapital, og om en bør holde fram med krav om 100 prosent vekting av boliglån mellom 60 og 80 prosent av verdigrunnlaget. Kredittilsynet skriver i sitt svar at de tilrår at det fortsatt bør være en hovedregel at institusjoners adgang til å benytte tidsbegrenset ansvarlig lånekapital for å dekke det generelle kapitalkravet på 8 prosent, bør være betinget av en kjernekapital på omlag 7 prosent. Etter Kredittilsynets oppfatning bør det imidlertid vurderes om retningslinjene for å kunne akseptere en kjernekapital i underkant av 7 prosent bør utformes slik at det er noe større forskjell mellom det strenge krav (7 prosent) som gjelder for finansinstitusjoner med vanlig risiko og minimumskravet som vil gjelde for finansinstitusjoner med en særlig lav risiko som følge av en særlig godt sikret eller styrt låneportefølje. Kredittilsynet skriver videre at dersom Finansdepartementet er enig, vil Kredittilsynet endre praksis slik at 6 prosent kjernekapital settes som et absolutt minimumskrav, og der det skjønnsmessig settes et krav mellom 6 prosent og 7 prosent for institusjoner med vesentlig lavere risiko enn gjennomsnittet.

I brevet fra Kredittilsynet går det også fram at de særlige krav om 100 prosent risikovekt for boliglån mellom 60 og 80 prosent etter deres oppfating etter hvert bør falle bort. På grunn av den sterke veksten i boligpriser og den sterke kredittveksten, går det imidlertid fram at Kredittilsynet ikke ser det som forsvarlig å fjerne kravet nå. Bestemmelsene bør derfor ifølge Kredittilsynets oppfatning vurderes på nytt i 2001 i lys av utviklingen i boligpriser og kredittvekst.

Jeg slutter meg i hovedsak til vurderingene fra Kredittilsynet . Saken er nå til videre behandling i departementet, og ble sendt på høring i går.

Regler om omdannelse av gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger ble gitt i 1990. Det er ikke gitt regler om omdannelse av sparebanker. Spørsmålet om en sparebank skal kunne omdannes til aksjeselskap har vært vurdert av Stortinget flere ganger, uten at det er åpnet opp for en slik adgang. Spørsmålet har også vært vurdert av Banklovkommisjonen, der flertallet foreslår at det åpnes opp for omdannelse.

Som dere sikkert er kjent med, har Gjensidige NOR i brev til Finansdepartementet 31. august 2000, bedt om at det fremmes forslag til endringer i finansieringsvirksomhetsloven, slik at det skal være mulig å omdanne Sparebanken NOR til aksjeselskap. Etter mitt syn er spørsmålet om generell adgang til at sparebanker skal kunne omdannes komplisert, og det er hensyn som taler både for og imot en slik adgang.

Dersom sparebanker har adgang til omdannelse vil de stå friere til å velge den form for innhenting av egenkapital som de finner mest hensiktsmessig. Det har i debatten også vært nevnt at aksjeselskapsformen gjør det lettere blant annet å inngå fusjoner og å danne konsern, og at en omdannelsesadgang derfor vil kunne bidra til større fleksibilitet med hensyn til fremtidig utvikling i bankstruktur og struktur på finansmarkedet.

På den annen side er det en rekke motargumenter mot en generell omdannelsesadgang. Det hevdes for eksempel at det er en fare for at sparebankene vil kunne miste sitt særpreg og egenart, blant annet med lokal forankring. Dette vil i så fall igjen kunne redusere konkurransen i bankmarkedet ved at sparebanker blir mer "like" forretningsbanker. Dessuten vil en omdannet sparebank kunne kjøpes opp noe som ikke er tilfelle for tradisjonelle sparebanker.

Alt i alt er det ulike kryssende hensyn som gjør seg gjeldende. Regjeringen har ikke tatt standpunkt verken til spørsmål om generell adgang til omdannelsen eller til den konkrete henvendelsen fra Gjensidige NOR. Jeg vil i denne sammenheng også lytte nøye til næringens egne synspunkter.

Utfordringene framover

La meg da komme tilbake til det som var utgangspunktet for foredraget, - utfordringer for norsk økonomi. Slik jeg ser det står vi overfor fire sentrale utfordringer i den økonomiske politikken:

Den første utfordringen er, som jeg har vært inne på, at vi må føre en ansvarlig budsjettpolitikk, som jevner ut svingningene i økonomien og som kan opprettholdes over tid.

Den kortsiktige utfordringen er knyttet til at vi for tiden har et sterkt press i norsk økonomi. Retningslinjen om at vi skal jevne ut svingningene i økonomien tilsier da at vi ikke må føre en budsjettpolitikk som bidrar til å forsterke presset. Dette er årsaken til at Regjeringen- til tross for et massivt politikk press for å øke statens utgifter – har lagt fram et budsjett for 2001 som virker nøytralt på norsk økonomi.

Den langsiktige utfordringen ligger i at vi i likhet med mange andre land vil få en sterk økende andel eldre i befolkningen. Det gir økte utgifter til pensjoner og omsorgstjenester. Det spesielle for Norge er imidlertid at veksten i utgiftene som følge av en aldrende befolkning kommer samtidig som inntektene fra petroleumsvirksomheten forventes å avta. Vi står derfor overfor en dobbel utfordring.

I Mosebøkene fortelles det om at faraoen i Egypt stod overfor finansielle utfordringer som ikke er svært forskjellige fra de som norsk økonomi står overfor i dag. Prognosemetodene var noe annerledes en de som nå benyttes i Finansdepartementet. Men en drøm faraoen hadde hatt om en prosesjon hvor syv fete kyr ble etterfulgt av syv magre av samme slaget ble tatt som en klar indikasjon på at egyptisk økonomi først ville oppleve 7 år med gode avlinger og høye inntekter, deretter ville det følge syv uår. Med de økonomiske utsiktene klarlagt på denne måten, mente faraoens rådgiver at det ville være fornuftig å legge til side fra inntektene i de syv gode årene får å unngå nød og elendighet når uårene begynte. Faraoen fulgte rådet og derfor kunne egypterne opprettholde sin posisjon som middelhavsstormakt gjennom de vanskelige årene.

Fortellingen fra Egypt illustrerer viktige prinsipper knyttet til innretningen finanspolitikken over tid. Overført til norske forhold er det nå utsikter for høye inntekter fra petroleumsvirksomheten de nærmeste årene. Vi vet at oljeinntektene vil avta over tid og at aldringen av befolkningen vil bidra til lavere vekst i inntektene per innbygger. Samtidig vil utgiftene til pensjon og omsorgstjenester øke. I likhet med egypterne må vi derfor tilpasse dagens økonomiske politikk på en måte som sikrer at vi kan opprettholde en fortsatt sterk utvikling i den materielle velferden når utviklingen i de økonomiske rammebetingelsene blir mindre romslig enn i dag.

La meg minne om et forhold som ofte glemmes:

Vi har store overskudd i statsbudsjettet. Men folketrygdens forpliktelser øker sterkt. Dette ser vi ikke på statsbudsjettet. Der regnes ikke dette med. I statsbudsjettet ser vi ikke på nedbyggingen av oljereservene som en utgift. Men den løpende uttappingen regnes likevel som inntekt.

Budsjettoverskuddet er derfor ikke et godt mål på utviklingen i statens reelle formue. Dette illustreres av nye beregninger som presenteres i Nasjonalbudsjettet. Der er budsjettoverskuddet korrigert for økningen i statens pensjonsforpliktelser. I tillegg er det korrigert for at dagens oljeinntekter antas å være langt høyere enn i årene framover. Dette gir et bedre uttrykk for statens reelle formuesendring. Regnestykket viser da at statens formue reduseres med om lag 44 mrd. kroner i 2000, selv om budsjettet viser et overskudd.

Fra 1971 og fram til i dag har statens oljeinntekter vært på om lag 1 100 mrd. kroner. Av dette er anslagsvis 800 mrd. kroner brukt over statsbudsjettet. Vi har brukt i gjennomsnitt over 70 millioner kroner hver dag siden oljeinntektene begynte å strømme inn. Samtidig har vi til nå satt av vel 300 mrd. kroner på oljefondet.

Statens pensjonsforpliktelser var ved årsskiftet til sammenlikning på 2 600 mrd. kroner. Ti ganger større enn oljefondet. Det er anslått at pensjonsforpliktelsene vil øke med 185 mrd. kroner bare fra 1999 til 2000. Neste år er de samlede pensjonsforpliktelsene anslått å vokse med ytterligere 194 mrd. kroner. Selv med de høye oljeinntektene vi nå har, vokser altså statens pensjonsforpliktelser raskere enn vi klarer å bygge opp Petroleumsfondet.

Den andre utfordringen er at vi må legge til rette for økt verdiskaping i norsk næringsliv. Vi må få en større kake til fordeling.

Mye av den viktigste verdiskapingen i samfunnet skjer i velferdstjenestene. Å lære opp barn, å gi omsorg til eldre, å pleie og kurere syke. Hovedtyngden av nye arbeidsplasser må også komme her. Likevel er økt verdiskaping i næringslivet avgjørende både for sysselsettingen og for velferden.

Verdiskapingen i næringslivet gir arbeidsplasser. Den gir inntekt som grunnlag for kjøp av varer og tjenester fra andre. Men, den gir også samfunnet skatteinntekter som igjen er en forutsetning for å kunne bygge velferdssamfunnet videre ut.

Vi står nå ved et veiskille i overgangen fra industri- og oljealderen til kunnskapssamfunn. Den raske teknologiske utviklingen, globalisering og den økte internasjonale konkurransen gir næringslivet i alle land store utfordringer. Norge vil være avhengig av ny verdiskaping for å opprette og bygge velferdsstaten videre. Vi må gripe mulighetene den nye teknologien gir for framtidig sysselsetting, vekst, spredt bosetting og velferd.

Vi vet ikke hva framtiden vil bringe. Men vi vet at kunnskap betyr stadig mer. Derfor må utdanningstilbudet styrkes. Samtidig vet vi at det er forskning som driver kunnskapen videre.

Regjeringens mål er å bringe forskningsinnsatsen i Norge opp på nivå med gjennomsnittet i OECD i løpet av en femårsperiode. Innsatsen skal målrettes i forhold til prioriterte satsingsområder, grunnforskning, marin forskning, IKT-forskning, medisinsk og helsefaglig forskning og forskning i skjæringspunktet mellom miljø og energi.

Kunnskap, ideer og kreativitet vil være vår viktigste kapital i framtida. Derfor er utdanning og forskning helt avgjørende for videre næringsutvikling.

Globalisering og digitalisering av økonomien endrer virkeligheten norsk næringsliv opererer i. Norske bedrifter har internasjonal konkurranse både på hjemme- og utemarkedet. Bedriftsorganisasjonen endrer seg i takt med utviklingen av ny teknologi og nye bedriftsmodeller, og nye måter å operere på blir nødvendige. Både logistikk, interne kommunikasjonslinjer, geografisk organisering og plassering internt i bedriften, markedsføring og produksjon er i endring. Elektronisk handel er et stikkord i så måte.

Alt dette gjør at også virkemiddelbruken overfor norsk næringsliv må endre seg i takt med utviklingen. De offentlige virkemidlene må organiseres og innrettes på en måte som er i takt med den nye tiden.

Et samfunn preget av høy livskvalitet er en viktig forutsetning for nyskaping og verdiskaping. Et slikt samfunn blir også et konkurransefortrinn i den internasjonale kampen om kompetansen. Derfor må framtidas næringspolitikk utvikles i samspill med velferds- og kulturpolitikken. Livskvalitet blir i større grad en forutsetning for nyskaping og økt verdiskaping, ikke kun et resultat av dette.

Den tredje utfordringen er at offentlig sektor må styrkes og fornyes. Norge har hatt svært sterk vekst i offentlig sysselsetting sammenlignet med andre land. Siden 1980 er antall ansatte i offentlig sektor i Norge økt med over 50 prosent. Veksten i euro-området har vært halvparten av dette. I Sverige er antallet ansatte i offentlig forvaltning omtrent det samme som for 20 år siden.

Likevel er det stort behov for økt innsats på flere områder. Statistisk sentralbyrå har beregnet at behovet for arbeidskraft, særlig innen helse- og omsorgssektoren vil øke med hele 61 000 årsverk fram til 2010 bare som følge av vedtatte satsinger. Veksten i arbeidsstyrken i den samme tiårsperioden er anslått til 100 000 personer. Det understreker behovet for effektiv ressursbruk.

Noe av det første denne regjeringen gjorde var å ta tak i behovet for fornyelse av offentlig sektor. Vi vil styrke offentlig sektor. Da må den fornyes! Regjeringen vil om kort tid legge fram et program for fornyelse av offentlig sektor.

Omstillingen skal føre til mer produksjon av tjenester som befolkningen etterspør og mindre byråkrati, kontroll og regelstyring. Brukerens ønsker skal stå i fokus.

Satsing på kompetanseutvikling og effektivisering skal gi publikum bedre og raskere tjenester.

Den fjerde utfordringen er at vi må satse på arbeidslinja i sysselsettings- og trygdepolitikken. Petroleumsinntektene gir oss en handlefrihet som få andre land har. Vår viktigste ressurs er imidlertid arbeidskraften. I et langsiktig perspektiv avhenger mulighetene for utvikling av velferdsordningene først og fremst av hvor effektivt vi klarer å utnytte arbeidskraften og de kunnskapene hver enkelt av oss har. Tiltak for å styrke arbeidslinjen i sysselsettings- og trygdepolitikken må også av den grunn ha høy prioritet.

Verdien av vår menneskelige kapital er rundt 10 ganger høyere enn verdien av petroleumsformuen. Det betyr at en reduksjon av gjennomsnittlig arbeidstid med 10 pst., gjennom utstøting fra arbeidslivet eller lavere pensjonsalder, lengre ferie, kortere daglig arbeidstid, økt sykefravær eller på annen måte, vil redusere våre framtidige inntekter like mye som om hele petroleumsformuen ble borte.

Utgiftene til sykelønnsordningen og uføretrygden viser nå sterk vekst. De siste fem årene har rundt en tredel av den samlede utgiftsveksten i budsjettet gått med til å dekke veksten i disse to ordningene. Særlig har økningen vært sterk for sykelønnsordningen. Siden 1996 er sykefraværet i trygdeperioden økt med om lag 40 pst. Den anslåtte økningen i sykefraværet gjennom 2000 tilsvarer om lag 10 000 årsverk. Det vil si at omtrent halvparten av veksten i arbeidsstyrken går med til å dekke opp det økte sykefraværet.

Den sterke veksten i overføringsordningene gjør at mulighetene for vekst i økonomien reduseres og at større byrder legges på den yrkesaktive delen av befolkningen. Dersom sykefraværet og veksten i antall uføre hadde vært på samme nivå som i 1996, ville vi i budsjettet for 2001 hatt rundt 10 mrd. kroner mer til disposisjon.

Dersom bruken av uførepensjons- og sykelønnsordningene fortsetter å øke like sterkt, vil utgiftsveksten i folketrygden i årene framover alene legge beslag på store deler av det økonomiske handlingsrommet. I tillegg vil den økonomiske veksten bli lavere fordi stadig flere går ut av ordinært arbeid. En styrking av arbeidslinja i sysselsettings- og trygdepolitikken vil derfor være avgjørende både for handlefriheten i budsjettpolitikken og for størrelsen på den økonomiske veksten.

Avslutning.

Både for sparebankene og for næringslivet generelt er spørsmålet om hvordan vi klarer å mestre hovedutfordringene i økonomien langt viktigere enn relativt små endringer i enkelte rammevilkår. Det er derfor mitt håp at mer av den økonomiske politiske debatten vil dreie seg om de grunnleggende og krevende utfordringene vi står foran.

Et kjent ordtak sier at det skal sterk rygg til å bære gode tider. Det er det løftet alle ansvarlige aktører nå må gå sammen om. Regjeringen har for sin del gitt et viktig bidrag ved å legge frem et budsjett for 2001 som er ansvarlig og tilpasset de økonomiske utfordringer vi står overfor.