Lysark til foredraget

Den økonomiske situasjonen og regjeringens økonomiske politikk

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen - foredrag på Høgskulen i Sogn og Fjordane 22. august 2000

Vi har nå bak oss mange år med en forholdsvis stram budsjettpolitikk. Samtidig er oljeprisene høye, avsetningene i petroleumsfondet er store og norsk økonomi er fortsatt i rimelig god balanse. Pris- og lønnsveksten er imidlertid høyere enn hos våre handelspartnere og konkurranseevnen er svekket de siste årene.

I en slik situasjon er det naturlig at det oppstår et betydelig forventningspress – både i retning av krav om økte offentlige utgifter og velferdsbedringer i form av høyere lønn, kortere arbeidstid, lengre ferie osv. Inntektene fra petroleumsvirksomheten vil antakelig holde seg høye, og selv med en noe lavere oljepris vil det de nærmeste årene bli avsatt betydelige beløp i Statens petroleumsfond. Det kan således være grunn til å tro at forventningspresset vedvarer og kanskje også forsterkes.

Samtidig legger den sterke underliggende veksten i folketrygdens utgifter sterke bindinger på handlefriheten i budsjettpolitikken.

Dette er utfordringer regjeringen står ovenfor når vi skal utforme den økonomiske politikken for årene framover.

La disse innledende setningene være startpunktet for mitt foredrag her i dag. Jeg vil konsentrere meg om følgende spørsmål:

• Hvordan er situasjonen og utsiktene for norsk økonomi. Og i lys av dette – hvordan bør innretningen av den økonomiske politikken være?
• Er det rom for å bruke noe mer av oljeinntektene og godta en viss nedbygging av konkurranseutsatt sektor? Hvilke grep kan gi grunnlag for et bedre offentlig tjenestetilbud?

Dette innebærer at jeg i hovedsak vil konsentrere meg om finanspolitikken. Innretningen av finanspolitikken vil være avgjørende for hvordan vi vil lykkes med å kombinere målet om å videreutvikle det offentlige tjenestetilbudet med en balansert utvikling i norsk økonomi. Også andre politikkområder - pengepolitikken, inntektspolitikken og strukturpolitikken – må bidra for å oppnå disse målene. På kort sikt er lønnsdannelsen og inntektspolitikken avgjørende for lønns- og prisutviklingen. Innretningen av de pengepolitiske virkemidlene skal også bidra til en balansert økonomisk utvikling med lav pris- og kostnadsvekst og stabilitet i valutakursen.

Beslutningene i finanspolitikken om nivå og sammensetning av offentlige utgifter og utviklingen i skatte- og avgiftsnivået virker direkte inn på kapasitetsutnyttingen i økonomien og på hvordan de samlede økonomiske ressursene til enhver tid fordeles mellom offentlige og privat sektor. Gjennom beslutningene om nivået på offentlig sparing virker innretningen av finanspolitikken også avgjørende inn på utviklingen i samlet sparing og fordelingen av materiell velferd mellom generasjonene.

Hovedmålet med offentlig virksomhet er å sikre tilfredsstillende utvikling i offentlige velferdsordninger og med det gi alle et likeverdig tjenestetilbud. Med dette utgangspunktet vil en ved utformingen av finanspolitikken søke å ivareta to hensyn:

• For det første skal finanspolitikken bidra til en stabil økonomisk utvikling, hvor en unngår unødig sterke konjunkturutslag.
• For det andre må finanspolitikken være opprettholdbar over tid uten at det skal være nødvendig med store politikkomlegginger, som svekker grunnlaget for velferden. For Norges del må en her ta hensyn til den særskilte utviklingen i oljeinntektene og den framtidige veksten i folketrygdens pensjonsutgifter.

1 Hvordan er utsiktene for norsk økonomi, og hva tilsier dette for finanspolitikken

Seks år med sammenhengende sterk konjunkturoppgang ble avløst av en kortvarig vekstpause i fastlandsøkonomien høsten 1998 og inn i 1999. Allerede fra første til andre halvår i fjor tok aktiviteten i Fastlands-Norge seg opp igjen. Utviklingen i inneværende år og utsiktene for neste år peker klart i retning av at veksttakten i økonomien er på veg videre opp. Denne veksten kommer på toppen av en meget langvarig og sterk oppgangskonjunktur som har gjort at det generelt sett er lite ledig kapasitet i norsk økonomi.

Pressproblemene i norsk økonomi gjenspeiles i arbeidsmarkedet, med rekrutteringsproblemer i mange næringer og en klart høyere lønnsvekst enn hos våre handelspartnere. Lønnsveksten har nå ligget høyere enn hos våre handelspartnere i flere år på rad, og samlet har veksten i lønnskostnadene over disse årene vært nesten 8 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere.

Også konsumprisveksten har vært høyere enn hos våre handelspartnere de siste årene. Prisveksten de siste månedene har også vært noe høyere enn forventet så sent som i Revidert nasjonalbudsjett. Den tiltakende prisveksten skyldes først og fremst en sterkere oppgang enn ventet i prisene på bensin. Utviklingen trekker i retning av at prisveksten på årsbasis vil bli noe høyere enn 2,6 pst. som ble lagt til grunn i Revidert nasjonalbudsjett. Gjennomsnittlig prisvekst fram til juli i år var 3,0 pst. Den forventede utviklingen i bensin- og elektrisitetspriser utover i andre halvår, vil bidra til å trekke konsumprisveksten noe ned framover.

Det er grenser for hvor langt en utvikling med høy pris- og kostnadsvekst i Norge kan fortsette før det får alvorlige konsekvenser for norsk økonomi.

Usikkerheten i de økonomiske framskrivingene er først og fremst knyttet til hvor stor vekstevnen i fastlandsøkonomien er. Yrkesdeltakelsen har aldri vært høyere enn nå, og arbeidskraftreserven utenfor arbeidsstyrken er trolig svært begrenset. Samtidig tilsier den demografiske utviklingen en klart lavere vekst i arbeidsstyrken enn den gjennomsnittlige veksten de siste 20 årene. På denne bakgrunnen må en regne med at vekstevnen er begrenset, og at norsk økonomi i flere år framover vil kunne operere nær kapasitetsgrensen.

Samtidig er det en fare for at etterspørselsveksten kan bli sterkere enn anslått. Dersom den høye oljeprisen varer ved, kan fallet i oljeinvesteringene bli mindre enn lagt til grunn. Husholdningenes gode finansielle situasjon, sammen med relativt høy inntektsvekst kan innebære en sterkere vekst i det private forbruket enn lagt til grunn, til tross for den avdempende virkningen av et høyere rentenivå. En slik utvikling vil bidra til å forsterke tendensen til todelt utvikling i fastlandsøkonomien. Husholdningenes etterspørsel fortsetter å vokse sterkt, mens et høyere kostnadsnivå bidrar til tap av markedsandeler, og dermed en svakere utvikling for de delene av næringslivet som konkurrerer med bedrifter i utlandet.

Hovedutfordringen i den økonomiske politikken er nå å bringe pris- og kostnadsveksten i Norge ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Skjer ikke dette, vil svekkelsen av konkurranseevnen kunne føre til en nedbygging av konkurranseutsatt virksomhet og legge grunnlaget for en betydelig og langvarig økning i arbeidsledigheten. Både norske erfaringer fra 1980-tallet og internasjonale erfaringer viser dette. En særnorsk pris- og kostnadsvekst vil også kunne innebære et vedvarende høyt rentenivå i Norge.

Situasjonen i norsk økonomi peker således fortsatt i retning av at den økonomiske politikken bør unngå å forsterke presset i økonomien.

Ved utformingen av finanspolitikken vil vi i våre vurderinger bl.a. måtte ta hensyn til følgende forhold:

• Finanspolitikken må fortsatt ha et hovedansvar for å oppnå en stabil utvikling i etterspørsel og aktivitetsnivå. En bør være varsom med å legge for store byrder på pengepolitikken. En ekspansiv finanspolitikk og en stram pengepolitikk er generelt sett en uheldig politikksammensetning, også fordelingspolitisk. På den annen side må en ta hensyn til at det også innenfor dagens valutaforskrift er handlerom til å bruke pengepolitikken til å stabilisere økonomien.
• Det finanspolitiske opplegget kan ikke alene baseres på og begrunnes med stabiliseringspolitiske hensyn. I andre land er det som regel hensynet til statsfinansene som har hatt størst innflytelse på utformingen av budsjettpolitikken, bl.a. fordi en har slitt med betydelige statsfinansielle problemer. Norge er i så måte bedre stilt enn de fleste andre land, men også for oss er det et viktig hensyn at finanspolitikken over tid må være opprettholdbar uten at det skal være nødvendig med store politikkomlegginger som svekker grunnlaget for velferden. For Norges del må en her ta hensyn til den særskilte utviklingen i oljeinntektene og den framtidige veksten i folketrygdens pensjonsutgifter. Også langsiktige budsjetthensyn tilsier en svært nøktern finanspolitikk. Jeg skal komme tilbake til dette.

• Innenfor de begrensninger langsiktige hensyn til offentlige finanser innebærer, bør regjeringens prioriteringer f.eks. mellom ulike poster på utgiftssiden i budsjettet, primært ta utgangspunkt i hvilke oppgaver man ønsker at det offentlige skal løse.

Norge er et rikt land. Og vi er blitt rikere som følge av tilgangen på olje- og gassressurser. Det er derfor naturlig at det oppstår nye ønsker og behov. Samtidig er det viktig å erkjenne at eksistensen av petroleumsinntekter ikke setter oss i noen fundamentalt sett annerledes situasjon. Tjenestetilbudet må uansett utvikles gradvis, og være begrenset av de realressursene – arbeidskraft og kapital – samfunnet rår over. Forsøker vi å omgå disse realitene ved å bruke oljepenger i økt tempo, er faren stor for at det koster mer enn det smaker, ved at tiltakende inflasjon fører til nedbygging av industri og annen konkurranseutsatt virksomhet. En slik utvikling kalles gjerne "hollandsk syke" i lys av erfaringene med ekspansjonen i offentlig sektor i Nederland i perioden med høye inntekter fra gassutvinningen på 60- og 70 tallet.

2 Langsiktige utfordringer for norsk økonomi

Lønnsoppgjørene i 1998 og inneværende år illustrerer hvor nær kapasitetsgrensen norsk økonomi er. Den kraftige renteoppgangen høsten 1998 som følge av svekkelsen av kronekursen bidro midlertidig til å dempe oppgangen i andre halvår 1998 og inn i 1999. Rentenivået har imidlertid senere gått markert ned igjen – også når en tar hensyn de siste renteøkningene. Samlet sett er det fortsatt betydelig press i norsk økonomi.

På kort sikt er det derfor svært lite å gå på i finanspolitikken. Generelt er det en betydelig knapphet på arbeidskraft, og for store deler av offentlig sektor er det ikke ledige arbeidskraftressurser. En ekspansiv finanspolitikk i en slik situasjon vil øke risikoen for at lønnsveksten i Norge i lengre tid blir liggende høyere enn hos våre handelspartnere, med et særnorsk høyt rentenivå som et sannsynlig resultat. Et lønnsnivå som gradvis avviker mer og mer fra våre konkurrentland vil undergrave den kostnadsmessige konkurranseevnen, og dermed øke faren for et markert konjunkturtilbakeslag med kraftig øking i arbeidsledigheten i løpet av få år.

Også på lengre sikt er det klare grenser for hvor langt en kan gå i finanspolitikken dersom en skal sikre en balansert utvikling i norsk økonomi. I lys av de høye oljeinntektene de neste 10 årene er det en betydelig risiko for at finanspolitikken blir for ekspansiv og at det foretas en gradvis nedbygging av de delene av norsk økonomi som er utsatt for internasjonal konkurranse.

Hovedproblemet også på lengre sikt ligger i mangel på arbeidskraftsressurser til å løse prioriterte oppgaver. Statistisk sentralbyrå har vurdert at behovet for arbeidskraft særlig innen helse- og sosialsektoren vil øke hele 61 000 årsverk ved full innfasing av vedtatte reformer og for øvrig uendret standard og dekningsgrad i velferdsordningene innen bl.a. eldreomsorg, skole, psykiatri og somatiske sykehus. Gitt en gjennomsnittlig stillingsbrøk i kommunesektoren på 70 prosent svarer dette til et behov for 87 000 nye sysselsatte ved full innfasing av reformene.

Utvalget for sysselsetting og verdiskaping har anslått den samlede økningen i arbeidsstyrken i den samme perioden til snaut 100 000 personer. Utvalget advarer mot en utvikling med fortsatt sterk vekst i sysselsettingen innen offentlig tjenesteyting på linje med veksten de siste tiårene. Den økende knappheten på arbeidskraft som følger av en slik politikk, vil føre til at lønnsveksten skyter fart og konkurranseutsatt næringsliv bygges ned. Når petroleumsinntektene etter hvert faller og økte pensjonsutgifter kommer til syne gjennom økende underskudd i offentlige finanser, vil dette i så fall tvinge fram kraftige innstramminger i offentlig sektor, trolig med påfølgende omstillingsproblemer i økonomien og høy arbeidsledighet. Utvalget kaller dette for Vegringsalternativet fordi den økonomiske politikken ikke justeres i en retning som gjør at en kan forhindre en utvikling med alvorlige omstillingsproblemer for norsk økonomi.

I Mosebøkene fortelles det om at faraoen i Egypt stod overfor finanspolitiske utfordringer som ikke er svært forskjellige fra de som norsk økonomi står overfor i dag. Prognosemetodene var noe annerledes enn de som nå benyttes i Finansdepartementet, men en drøm faraoen hadde hatt om en prosesjon hvor syv fete kyr ble etterfulgt av syv magre av samme slag, ble tatt som en klar indikasjon på at egyptisk økonomi først ville oppleve syv år med gode avlinger og høye inntekter. Deretter ville det følge syv uår. Med de økonomiske utsiktene klarlagt på denne måten, mente faraoens rådgivere det ville være fornuftig å legge til side fra inntektene i de syv gode årene for å unngå nød og elendighet når uårene begynte. Faraoen fulgte rådet og egypterne opprettholdt sin posisjon som middelhavsstormakt gjennom de vanskelige årene.

Fortellingen fra Egypt illustrerer viktige prinsipper knyttet til innretningen av finanspolitikken over tid. Overført til norske forhold er det nå utsikter til svært høye inntekter fra petroleumsvirksomheten de nærmeste årene. Vi vet også at oljeinntektene vil avta over tid og aldringen av befolkningen vil bidra til lavere vekst i inntektene per innbygger. Samtidig vil utgiftene til pensjonering og omsorgstjenester øke. I likhet med egypterne må vi derfor tilpasse oss dagens rikdom på en måte som sikrer at vi kan opprettholde en fortsatt god utvikling i den materielle velferden når utviklingen i de økonomiske rammebetingelsene blir mindre romslig enn i dag.

En "bærekraftig" budsjettpolitikk betyr at utviklingen i offentlige utgifter og inntekter på sikt må være forenlig med at statens nettoformue holdes stabil. Formuen i denne sammenhengen består av summen av statens andel av petroleumsformuen og statens netto finansformue (i hvoedsak Statens Petroleumsfond). Vekst i offentlig utgifter som er basert på at formuen målt på denne måten bygges ned, kan ikke opprettholdes over tid. Likevel er det mulig med betydelige variasjoner både i utgiftsnivået og budsjettoverskuddene over begrensede tidsrom så lenge en sørger for å justere seg inn mot utgiftsbaner som er forenlig med stabilisering av nettoformuen i et langsiktig perspektiv.

De langsiktige beregningsalternativene i Holden-utvalgets utredning ( "En strategi for sysselsetting og verdiskaping" (NOU 2000:21) illustrerer imidlertid konsekvensene av å eksperimentere med økonomiske tyngdelover på denne måten. I utredningen sammenliknes ulike utviklingsbaner for norsk økonomi. I en utviklingsbane ( Vegringsalternativet) bidrar fortsatt vekst i offentlig sysselsetting på linje med veksten de siste 20 årene over en periode til en kraftig nedbygging av offentlig nettoformue. Dette vil gi økende knapphet på arbeidskraft, lønnsveksten skyter fart og konkurranseutsatt næringsliv bygges ned. Når petroleumsinntektene etter hvert faller og økte pensjonsutgifter gir økende underskudd i offentlige finanser, vil det måtte tvinge seg fram kraftige innstramminger i offentlig sektor eller store skatteøkninger, som i begge tilfeller vil gi store omstillingsproblemer i økonomien og høy arbeidsledighet.

I de to andre utviklingsbanene ( Referansealternativet og Offentlig velferd) motsvares høye petroleumsinntekter og nedbygging av petroleumsformuen motsvares av en økning i offentlig forvaltnings nettoformue:

• I Referansealternativet begrenses veksten i offentlig sysselsetting for å sikre langsiktig balanse i offentlige finanser. Den offentlige sysselsettingsveksten er i overkant av det som skal til for å opprettholde standard og dekningsgrad i det offentlige tjenestetilbudet på dagens nivå, men ikke tilstrekkelig til å dekke behovet som følger av vedtatte reformer. Andre politikkelementer, som pensjonssystemet, brukerbetalinger og skatter, videreføres uendret på samme måte som i Vegringsalternativet. Til tross for dette øker offentlige utgifter som andel av BNP, fra rundt 44 prosent i 1999 til rundt 55 prosent i 2030 og rundt 59 prosent i 2050. Nesten hele veksten i offentlige utgifter som andel av BNP reflekterer økte overføringer. Det er lagt til grunn at med en svak utvikling i offentlige tjenestetilbud, vil det vokse fram privatfinansierte kommersielle tilbud innen bl.a. helse, omsorg og utdanning i relativt stort omfang.

• Offentlig velferd er det andre beregningsalternativet fra Holden-utvalget som beskriver også en langsiktig balansert utvikling for norsk økonomi. Offentlig velferd skiller seg fra Referansealternativet ved at det er lagt til grunn at det gjennomføres politikkendringer som sikrer statsfinansielt rom for å opprettholde et fortsatt sterkt offentlig ansvar for finansieringen av bl.a. helse, omsorgs- og utdanningstjenester. Dette sikres bl.a. gjennom å stimulere til økt yrkesaktivitet, et større omfang av brukerbetalinger for offentlige tjenester og tiltak for sterkere effektivisering av tjenesteproduksjon i offentlig sektor. Alternativet viser at dersom offentlige inntekter ikke styrkes for eksempel gjennom økt nivå på skatter og brukerbetalinger, vil økningen i pensjonsutgiftene legge beslag på det meste av rommet for vekst i offentlige utgifter.

Alle alternativene som utvalget presenterte, tyder på at de langsiktige utfordringene i norsk økonomi kan bli store. Utvalget legger vekt på at framskrivningene illustrerer at i hvilket tempo oljeinntektene brukes over offentlige budsjetter, kan ha stor betydning for den økonomiske utviklingen. En felles forutsetning for de tre beregningsalternativene er at offentlig forvaltnings netto formue (petroleumsformue + finansformue) på sikt stabiliseres som andel av BNP, i tråd med kravet om opprettholdbarhet i offentlige finanser. I Vegringsalternativet forutsetter imidlertid stabiliseringen av nettoformuen en kraftig negativ korreksjon av offentlige utgifter utover i framskrivningsperioden. Målt som andel av samlet sysselsetting gjør dette at sysselsettingen i offentlig tjenesteyting i dette alternativet ender opp på et lavere nivå enn i dag, og den vil ligge betydelig under det nivået som vil være forenlig med en videreføring av dagens tilbud av bl.a. pleie- og omsorgstjenester.

I Referansealternativet og Offentlig velferd skjer det relativt stor grad av sparing av inntektene i form av finansformue i offentlig forvaltning, slik at summen av finansformue og petroleumsformue på statens hånd målt som andel av BNP er om lag den samme ved slutten av framskrivningsperioden som den er nå. Utvalget understreker at dersom mer av inntektene skal brukes tidlig, vil utviklingen nærme seg det som er skissert i Vegringsalternativet. En betydelig økning i bruken av oljepenger innenlands vil innebære en omstilling vekk fra internasjonalt konkurranseutsatt næringsliv, som ikke kan opprettholdes over tid. Utvalget skriver at et varig høyt nivå på petroleumsfondet derimot gir renteinntekter som gir grunnlag for varige overføringer til statsbudsjettet, også etter at petroleumsaktiviteten er trappet ned. Hvis fondet tømmes, vil offentlige utgifter ha blitt tilpasset på et nivå som vanskelig kan opprettholdes på lengre sikt.

Beregningene som er gjennomført av Holden-utvalget, understreker at strukturelle tiltak som stimulerer til yrkesdeltaking og styrker offentlige finanser er viktige for å trygge og videreutvikle et sterkt offentlig velferdstilbud også i fremtiden. I denne sammenheng er det også viktig å legge opp en strategi for å modernisere og dermed styrke offentlig sektor..

Den løpende utformingen av finanspolitikken må baseres på avveininger som reflekterer hvordan behovene til ulike nålevende og framtidige generasjoner skal vurderes opp mot hverandre. Finansdepartementets bidrag i denne prosessen vil være å kartlegge de økonomiske konsekvensene når valgene foretas.

• En må ta utgangspunkt i at offentlig forvaltning står overfor en budsjettrestriksjon. Enkelt sagt må Finansdepartementet ta utgangspunkt i at en krone brukt i dag betyr en krones mindreforbruk i morgen.
• Manglende tiltro til framtidige nødvendige justeringer av finanspolitikken, vil kunne innebære at svekkelser i de offentlige finanser fører til svakere valutakurs og økninger i rentenivået som vil tvinge gjennom justeringer av finanspolitikken på et tidligere tidspunkt enn opprinnelig planlagt.
• Finansdepartementet må få fram at vekst i offentlige velferdsordninger krever at det er tilgjengelig arbeidskraft. Omfanget av velferdstilbudet er således kritisk avhengig av hvor godt vi lykkes i å mobilisere arbeidskraftressurser både på kort og lang sikt. Dette dreier seg om hvor lenge eldre skal stå i arbeidslivet. Det dreier som om hvor lenge de unge skal være i utdanningssystemet. Og det dreier seg om vanskelige spørsmål knyttet til vår innvandringspolitikk.
• Finansdepartementet må ta hensyn til sammenhengen mellom utviklingen i offentlige finanser og utviklingen i næringsstrukturen i norsk økonomi. En oppbygging av det offentlige tjenestetilbudet vil kreve en frigjøring av arbeidskraft fra andre deler av økonomien dersom vi ikke klarer å øke arbeidstilbudet i tilstrekkelig grad. Da må overføringen av ressurser til skjermet tjenesteproduksjon i hovedsak skje gjennom en nedbygging av konkurranseutsatt sektor og en reduksjon i eksportoverskuddet.

Holden-utvalgets framskrivninger viser at en opprettholdbar utvikling i offentlige finanser vil stille store krav til innretningen av finanspolitikken. Utvalget har derfor også forsøkt å kartlegge om mer optimistiske antakelser om utviklingen i oljeprisene, produktivitetsutviklingen i næringslivet og yrkesdeltakingen vil skape rom for en økning i utgiftsnivået sammenlignet med utgiftsbanen i offentlig velferd:

• En økning i nivået på oljeprisen med 30 pst. sammenliknet med prisbanen i Offentlig velferd, vil gi rom for om lag 0,1 prosent høyere årlig vekst i offentlig sysselsetting fram til 2050. Det er da lagt til grunn samme krav til formuesutviklingen for offentlig forvaltning. Dette illustrerer at det er relativt store endringer i forutsetningene for petroleumsvirksomheten som må til for at det skal bli rom for en vesentlig annerledes utvikling i norsk økonomi i et langsiktig perspektiv.
• Nivået på produktivitetsveksten framover vil ha stor betydning for samlet materiell velstand i Norge. Med undret skatte- og avgiftsnivå vil imidlertid ikke høyere produktivitetsvekst løse de statsfinansielle utfordringene. Dette skyldes at høyere produktivitetsvekst vil gi raskere lønnsvekst og dermed økte offentlige utgifter på grunn av lønnsjustering av ytelsene i offentlige stønader og økte lønnskostnader.
• Økt yrkesdeltaking vil øke handlingsrommet i offentlige budsjetter, særlig dersom dette skjer ved at eldre står lengre i arbeid. Høyere yrkesaktivitet blant eldre vil kunne redusere pensjonsutgiftene og dermed frigjøre midler som kan benyttes til andre prioriterte oppgaver. Samtidig vil økt tilgang på arbeidskraft gi rom for økt innsats innenfor sysselsettingskrevende tjenesteyting.

3 Avslutning

Den materielle velstanden til befolkningen i Norge vil med stor sannsynlighet øke betydelig utover i dette århundret. De langsiktige framskrivningene som ble gjennomført for Holden-utvalget viser for eksempel at privat forbruk per innbygger vil bli mer enn fordoblet fra 1999 til 2050. De offentlige inntektene vil øke i takt med inntektsveksten i privat sektor. I tillegg gir høye inntekter fra petroleumssektoren fortsatt betydelig formuesoppbygging for staten de neste 10-20 årene.

Sammenliknet med andre industrialiserte land medfører oljeformuen at vi har større manøvreringsrom enn de fleste andre land for å forene framtidige utgiftsøkninger med en utvikling i offentlige finanser som kan opprettholdes over tid. Dette gir oss enestående muligheter til å bevare og videreutvikle velferdssamfunnet vårt. Det gjelder bare å ikke gå på skjærene som finnes i sjøen. Oljerikdommen medfører også fristelser til å bruke mer penger, jobbe mindre og glemme at regningen kommer senere.

Som rettesnor for hva vi i praksis må forstå med opprettholdbarhet i budsjettsammenheng bør vi derfor - som oldtidens egyptere – legge til rette slik at dagens innretning av finanspolitikken ikke innebærer en urimelig innstramming av de offentlige utgiftene eller en urimelig økning i skattenivået på et senere tidspunkt. Det er dette som er siktemålet for Regjeringens økonomiske politikk.