Hovedmålene for Regjeringens politikk er arbeid for alle, en rettferdig fordeling og å videreutvikle det norske velferdssamfunnet. For å nå disse målene, bygger Regjeringen sin økonomiske politikk på det såkalte Solidaritetsalternativet, som ble trukket opp av Sysselsettingsutvalget under ledelse av Per Kleppe i 1992. Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet bidro til den gode utviklingen i norsk økonomi utover på 1990-tallet.

I 1998 var norsk økonomi i ferd med å komme ut av balanse. Utviklingen gjennom 1998, med svært høy lønnsvekst, 4 ^2 prosent økt rente, svekket konkurranseevne og utsikter til et kraftig fall i oljeinvesteringene førte til frykt for at norsk økonomi skulle gå inn i en nedgangskonjunktur med raskt stigende arbeidsledighet. I denne situasjonen ble det blant annet nedsatt et utvalg som skulle se på langsiktige strategier for økonomisk politikk og hvilken rolle inntektspolitikken kan spille. Dette utvalget, ledet av professor Steinar Holden, har nylig avgitt sin innstilling.

Utvalget har vært bredt sammensatt, med medlemmer fra bl.a. de største organisasjonene på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Jeg legger vekt på at det er enstemmighet i utvalget på alle sentrale punkter. Det bærer bud om at vi har muligheten til å få til brede og samlende løsninger i den økonomiske politikken som kan trygge velferd og sysselsetting. Den muligheten må vi ta vare på.

Strategien som utvalget trekker opp er, slik jeg vurderer det, en videreføring av hovedlinjene i Solidaritetsalternativet. Jeg er glad for at utvalget på denne måten slutter seg til hovedlinjene i Regjeringens økonomiske politikk:

• Utvalget støtter klart opp om det inntektspolitiske samarbeidet, som gjennom flere tiår har spilt en sentral rolle i norsk økonomisk politikk. Jeg har tiltro til at partene i arbeidslivet bidrar til å finne gode løsninger på utfordringene i det inntektspolitiske samarbeidet, slik det er gjort i dette utvalget. Dette er viktig for at vi også framover kan holde arbeidsledigheten lav.

Arbeidsdelingen i den økonomiske politikken er drøftet grundig av utvalget, og jeg er glad for at utvalget har konkludert med at dagens arbeidsdeling mellom budsjettpolitikken og pengepolitikken bør videreføres. Utvalget viser til at eldrebølgen utover i dette århundret vil føre til sterk vekst i utgiftene til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. I en del år kan dette finansieres gjennom høye oljeinntekter. Men dersom veksten i offentlige utgifter blir for sterk, kan resultatet bli en ubalansert utvikling med omfattende overflytting av arbeidskraft fra virksomheter som er utsatt for internasjonal konkurranse til andre virksomheter. Dette er imidlertid ikke en bærekraftig utvikling, og etter hvert vil en slik politikk tvinge fram kraftige innstramninger i offentlige budsjetter og påfølgende økning i arbeidsledigheten. For å sikre en mer balansert utvikling i norsk økonomi, peker utvalget bl.a. på tiltak for å få mer ut av ressursene i offentlig sektor og tiltak for å få eldre til å stå lengre i arbeid. Regjeringen vil gi en grundig drøfting av de langsiktige utfordringene og hvordan de kan møtes i langtidsprogrammet som kommer neste vår.