Godtfolk!

Norge er mulighetenes samfunn. Vi har en befolkning med erfaring og kunnskap. Vi har rike naturressurser. Vi har et utviklet velferdssamfunn, en mangfoldig kulturtradisjon og vi lever i et fredelig hjørne av verden.

Vi går inn i ei framtid hvor utgiftene til pensjoner og omsorg vil vokse, og hvor landets store inntektskilde de siste tiårene, oljen, gradvis vil bety mindre. Skal vi fortsatt klare å skape verdier og sikre velferden krever det en bevisst strategi. Oljeinntektene varer ikke evig. Derfor må vi legge grunnlaget for vekst i andre næringer.

Denne utfordringen må vi møte gjennom tunge strategiske satsinger hvor vi legger til rette for:

-arbeid for alle

-økt satsing på forskning og kompetanse

-en næringspolitikk med satsing på våre fortrinn

-eierskap basert på partnerskap mellom staten og private

-å ta hele landets ressurser i bruk

Økt satsing på forskning og kompetanse

Vi er på vei inn i en ny tid. Vi er i en ny tid.

Vi ser fremveksten av en genteknologi som kan forandre menneskenes arvestoffer. Vi kan skapes annerledes. Vi kan flytte arveanlegg fra en organisme til en annen. Kvinner kan få satt inn egg fra andre kvinner i sin livmor, og bære fram barn som er uten ens egne arvestoff. Befruktede egg kan fryses ned for generasjoner. Man kan føde sine besteforeldres barn.

Vi ser framveksten av en informasjons- og kommunikasjonsteknologi som sprenger stadig nye grenser.

Hvem ville for 15 år siden ha trodd at det skulle være mulig å taste 4 tall inn på en husvegg, og så skulle det komme penger ut fra bankkontoen din?

Hvem ville for 10 år siden ha trodd at vi skulle kunne sitte nattestid ved en datamaskin hjemme i stua, og bestemme at strømregningen skal betales til en bestemt konto på en bestemt dag? Eller at vi skulle kunne sitte ved PC-en å bestille klær fra USA, bøker fra England, hente matoppskrifter fra en vi ikke kjenner i Frankrike, bestille feriehus i Spania, og snakke med noen vi ikke kjenner i Australia?

Hvem ville for 5 år siden ha trodd at en bedrift skulle kunne ha ansatte på forskjellige steder i verden knyttet sammen gjennom telelinjer, hvor de ansatte jobber sammen, snakker sammen, løser oppgaver sammen og fungerer som en enhet?

Det uvirkelige er blitt virkelig. Det umulige er blitt mulig. Og, stadig mer blir mulig. Og, ikke nok med det; Det vi trodde var umulig er blitt eller kommer til å bli vanlig. Ikke bare for teknofreakene. Ikke bare for de rike. For de mange. Ja, samfunnet er i forandring. Forandringen blir vanlig. Stadig forandring.

Nicholas Negroponte, som leder Medielaboratoriet ved Massachusetts Institute of Technology, blir regnet som en av de fremste til å beskrive virkningene av informasjonsrevolusjonen. Han sier forandringene følger et eksponensielt mønster. Små forskjeller fra i går kan bli enorme i morgen. Hvis vi for eksempel arbeider i januar måned med ett øre i lønn første dag, og med fordobling av lønna hver ny dag, vil vi ved utgangen av januar måned ha en dagslønn på over 10 millioner kroner. Det som er ennå vanskeligere å fatte er at vi bare ville kommet opp i 1,3 millioner dersom måneden hadde vært bare tre dager kortere, som i februar. I et slikt utviklingsmønster betyr de tre siste dagene svært mye. Og, Negropontes poeng er at vi nærmer oss disse tre dagene i utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien.

Forskning driver kunnskapen videre. Forskningen er vårt vindu inn i den internasjonale kunnskapsveksten. Vi må ha høye ambisjoner på vegne av våre egne forskningsmiljøer.

Regjeringens ambisjon er å øke den norske forsknings- og utviklingsinnsatsen til gjennomsnittlig OECD-nivå i løpet av en 5-årsperiode. Dette skal skje både ved å øke de offentlige forskningsmidlene og gjennom en politikk for å få næringslivet til å satse mer på forskning og utvikling.

Det er opprettet et forskningsfond der staten bidrar med kapital til forskning på områder hvor Norge har mulighet til å bygge på særlige fortrinn. Regjeringen ønsker å utvide og styrke statens innsats gjennom forskningsfondet.

I statsbudsjettet som legges frem 4. oktober vil Regjeringen øke forskningsinnsatsen. Samtidig må vi målrette forskningsinnsatsen mot de prioriterte satsingsområder.

Endret etterspørsel etter arbeidskraft, behov for livslang læring og bygging av framtidas kompetanse stiller nye krav også til høyere utdanning. Universiteter og høyskoler er både forsknings- og undervisningsinstitusjoner. Regjeringen vil gi utdanningsinstitusjonene et sterkere selvstyre. Samtidig er det viktig med systematisk samarbeid og arbeidsdeling institusjonene imellom. Studenten skal stå i sentrum. Et viktig mål er fullføring av utdanning på kortere tid. I dag ligger presset for å få dette til først og fremst på den enkelte student, blant annet i form av krav knyttet til studiefinansiering. Universiteter og høyskoler må ta et større ansvar for at studentene fullfører studiene.

Et næringsvennlig Norge

Vi står nå ved et veiskille i overgangen fra industri- og oljealderen til et kunnskapssamfunn. Den raske teknologiske utviklingen, globaliseringen og den økte internasjonale konkurransen gir næringslivet i alle land store utfordringer. Norge vil være avhengig av ny verdiskaping for å opprettholde og bygge velferdsstaten videre. Vi må gripe mulighetene den nye teknologien gir for framtidig sysselsetting, vekst, spredt bosetting og velferd.

Globalisering og digitalisering av økonomien endrer virkeligheten norsk næringsliv opererer i. Norske bedrifter har internasjonal konkurranse både på hjemme- og utemarkedet. Bedriftsorganisasjonen endrer seg i takt med utviklingen av ny teknologi og nye bedriftsmodeller, og nye måter å operere på blir nødvendige. Både logistikk, interne kommunikasjonslinjer, geografisk organisering og plassering internt i bedriften, markedsføring og produksjon er i endring. Elektronisk handel er et stikkord i så måte.

Alt dette gjør at også virkemiddelbruken overfor norsk næringsliv må endre seg i takt med utviklingen. De offentlige virkemidlene må organiseres og innrettes på en måte som er i takt med den nye tiden.

Kunnskap og kompetanse blir den viktigste konkurransefaktoren i årene framover, derfor må bedriftene evne å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft.

Et samfunn preget av høy livskvalitet er en viktig forutsetning for nyskaping og verdiskaping. Et slikt samfunn blir også et konkurransefortrinn i den internasjonale kampen om kompetansen. Derfor må framtidas næringspolitikk utvikles i samspill med velferds- og kulturpolitikken. Livskvalitet blir i større grad en forutsetning for nyskaping og økt verdiskaping, ikke kun et resultat av dette.

At kunnskap spiller en større rolle, gir nye utfordringer for næringspolitikken. Produktene blir i større grad kunnskapsprodukter, det kreves mer spesialisert kunnskap for å frambringe dem, og mye av kunnskapen vil ha meget kort levetid. Stikkord som endringskompetanse, fleksibilitet og kreativitet er viktige. Bedriftenes kapital vil i økende grad bestå av arbeidstakernes kompetanse.

Kontinuerlig læring og oppdatering er avgjørende for både arbeidstakere og ledere. Utdanningspolitikk blir i større grad næringspolitikk. Alle må ha muligheter til å tilegne seg ferdigheter som trengs for å leve og arbeide i det nye informasjonssamfunnet. Vi mangler arbeidskraft, derfor trenger vi alle hender og hoder i aktivitet. Sammen med riktig bruk av ny teknologi, vil utdannings- og velferdspolitikken bli viktige virkemidler for å sikre at vi drar nytte av hele befolkningens talenter og ressurser.

Kunnskapsøkonomien dreier seg om nye kilder for konkurransekraft, om evnen til å tenke nytt og skape nye produkter. Vi må utforske og utfordre nye markeder ved å bruke den nye teknologien, ved å inkludere IKT (informasjons– og kommunikasjonsteknologi) og elektronisk handel i bedriftsutviklingen og strategiene. Dette gjelder innen alle bransjer, enten det er tradisjonell industri, tjenesteyting, handel eller service, høy- eller lavteknologivirksomheter. Vi må på den ene siden sørge for at vår tradisjonelle industri har forutsigbare rammevilkår, på den andre siden må det omstilling til og nye muligheter må tas i bruk.

Regjeringen vil stimulere til nyskaping og kreativitet. I utviklingen av ny virksomhet må vi i første rekke bygge på den kompetanse og de næringsmiljøer vi allerede har i landet. Norges fortrinn må videreutvikles for å trygge eksisterende industri, men også for å skape ny virksomhet.

Ved at bedrifter og institusjoner samarbeider og samhandler, kan det skapes gjensidig vekst og utvikling. Vi kan få en egendynamikk i næringene som driver fram nyskaping, teknologiske forbedringer og økt produktivitet. Norge har sterke næringsmiljøer som vi kan bygge videre på i kunnskapsøkonomien.

Fiskeri og havbruk

Muligheten for vekst i norsk havbruksproduksjon er stor. Tilgang på råvarer og høy kompetanse på havbruk gir oss fortrinn. Skal Norge fortsatt være ledende på dette feltet, må kunnskapsutviklingen økes. Det må tas et nasjonalt løft for forskning og utvikling innenfor havbruk, der satsing på marin bioteknologi må stå sentralt. Samarbeid mellom forskningsinstitutter og bedrifter må stimuleres. Nye marine arter må inn i framtidas havbruksproduksjon.

En for stor andel av norske havprodukter selges ubehandlet. Økt videreforedling av sjømat vil gi grunnlag for lønnsom fiskeindustri og arbeidsplasser langs hele kysten. Det vil stille krav til produktutvikling. Et tett samspill mellom bedrifter, bransjer, forskningsmiljøene og offentlige aktører er avgjørende. Det er store muligheter for næringsvirksomhet med basis i biprodukter fra havbruk- og fiskerinæringen. Vi må gjennom endringer i regelverket legge til rette for produksjon av biprodukter.

Norsk foredlet sjømat møter tollbarrierer i andre land. En økning i eksporten av sjømat, ikke minst som følge av nye produkter, vil kreve bedre tilgang til markeder. Regjeringen vil derfor arbeide for bedre markedsadgang for norsk sjømat gjennom WTO, og gjennom forbedrede bilaterale og regionale avtaler. Dette gjelder spesielt i forhold til EU som vårt største eksportmarked for sjømat.

IKT

Den dynamiske utviklingen på teleområdet stiller oss overfor stadig nye utfordringer. Den teknologiske utviklingen, blant annet som følge av framveksten av Internett og sammensmelting mellom tele-, medie- og IT-sektoren, og økt konkurranse på teleområdet nasjonalt og internasjonalt, bidrar til dette. Dette tilsier at det er nødvendig med jevnlig gjennomgang av regelverket med tanke på justeringer.

Regjeringen vil videreutvikle IKT-næringen som en selvstendig og vekstkraftig næring. Nødvendigheten av internasjonalisering og behovet for kompetent arbeidskraft er utfordringer som IKT-næringen deler med det øvrige næringsliv, men som i dag er særlig presserende i denne sektoren.

Offentlig sektor er en viktig aktør i økonomi og samfunnsliv. Derfor har det stor betydning hvordan offentlig sektor etterspør IKT-tjenester. En mer aktiv bruk av ny teknologi bidra til effektivisering og fornyelse av det offentlige.

Det kanskje viktigste bidraget fra det offentlige er å være en krevende bruker. Vi vil stimulere brukernes mulighet for å etterspørre bredbåndstjenester i markedet.

Vi vil utvikle offentlig sektor til å bli en krevende IT-kunde ved å ta i bruk IT som pedagogisk læremiddel i skolen, øke den elektroniske saksbehandling i forvaltningen, stimulere elektronisk handel i offentlige innkjøp samt gi tilgang til offentlige tjenester og informasjon 24 timer i døgnet via Internett.

IKT-kompetanse er fortsatt en mangelvare for mange bedrifter. Dette representerer en flaskehals for næringslivet. Selv om antall IKT-studieplasser på høyere nivå er nesten fordoblet de siste årene, er dette ikke nok. Derfor vil vi vurdere å innføre et norsk "Kompetanse-sertifikat" for å hente IKT-ekspertise fra utlandet.

Parallelt med dette må vi videreutvikle tilbudet om påbyggingsstudier innen IKT for kandidater med forskjellige typer grunnutdanning, for eksempel samfunnsfag, humaniora og økonomi. Behovene for nye fagkombinasjoner er stigende i næringslivet.

Norge må bringes i forkant av utviklingen av elektronisk handel og forretningsdrift. Forutsigbare rettslige og økonomiske rammebetingelser som sikrer norske bedrifters konkurranseevne nasjonalt og internasjonalt, må utformes. Reglene for elektronisk handel må være forutsigbare, og skape tillit både hos forbrukerne og næringslivet. Netthandel reiser nye juridiske spørsmål.

Norsk næringsliv vil i økende grad basere sin virksomhet på bredbåndsnett. Ikke minst er dette viktig for utviklingen av elektronisk handel. Det er derfor viktig at Norge har en teleinfrastruktur i verdensklasse, som kan danne grunnlaget for lønnsom forretningsdrift og utvikling av nye produkter og tjenester. Sikkerhet og tillit i kommunikasjonsnettene er i denne sammenhengen viktig, og Regjeringen vil prioritere arbeidet med å tilrettelegge en infrastruktur for sikker elektronisk kommunikasjon, blant annet elektroniske signaturer.

Aktørene i markedet skal investere i digitalisering og bredbånd, men myndighetene må legge til rette slik at muligheten til bredbåndskommunikasjon blir reell for hele landet. Konkurransen i markedet skal styrkes og den offentlige etterspørselen stimuleres. I tillegg kan særskilte statlige tiltak bli aktuelt i områder hvor markedet ikke skaper et tilbud innenfor akseptable priser. Regjeringens mål er at alle grunn- og videregående skoler, bibliotek, sykehus og kommuner skal gis tilbud om bredbånd-tilknytning i år 2002. Slik kan vi også legge til rette for næringsutvikling i hele landet.

Norge er blant verdens ledende land i bruk av Internett og mobiltelefoni. For eksempel er vi blant de land som bruker bankkort og nettbaserte banktjenester aller mest. Norge er også verdensledende innenfor flere områder av satelittanvendelser. Den posisjonen skal vi beholde.

Energi

Norge har utviklet teknologi og bygget opp en kompetanse som ligger helt i verdenstoppen i utvinning av olje og gass. Virksomheten bidrar til sysselsetting og bosetting langs store deler av kysten. Et vellykket samspill mellom oljeselskap, leverandørindustri, forskningsinstitusjoner, staten og lokalsamfunn har bidratt til sysselsetting og velferd i takt med utviklingen av næringen. Med lavere investeringer på norsk sokkel er det viktig at kompetansen som finnes utvikles videre, og at industrien styrkes for å kunne ta oppdrag internasjonalt.

Naturgassen står for en økt andel av utvinningen på norsk sokkel. Det er en utfordring å øke verdiskapingen som følger av gassutvinningen. Økt bruk av naturgass i Norge, både til energiformål og i industrien, vil kunne bidra til utvikling av nye næringer og flere arbeidsplasser. Samtidig må vi legge til rette for gasseksport. Gassmarkedet i EU er nå åpnet. Norge må ha selskaper som kan være med i hele verdikjeden, fra produksjon til sluttbruk. Det vil øke verdien av gassen og bidra til økte inntekter for Norge.

Regjeringen vil øke forskningsinnsatsen innenfor ny energi- og miljøteknologi. Økt forskning og utvikling på disse områdene kan gi grobunn for utvikling av nye næringer. Norge har betydelig kompetanse på energiområdet. Det er naturlig at vi bruker den kompetansen vi har til å utvikle nye og miljøvennlige energiteknologier. Dette vil gjelde både innenfor renseteknologier for gasskraft, energieffektive løsninger for industrien, avfallshåndtering og utvikling av mer kostnadseffektiv utnyttelse av bioenergi, vindkraft og solenergi.

Hydrogen blir av mange regnet som en bærebjelke i framtidas energisystem. Utviklingen går i retning av økt bruk av hydrogen som energibærer. Dette gjør det viktig å støtte forskningsprogram som sikter mot å utvikle effektive løsninger for framstilling, lagring, transport og bruk av hydrogen. Norge bør ligge i fremste rekke på dette området.

Maritime næringer

Norge har sterke næringsmiljøer knyttet til offshore og maritim virksomhet. Utvikling av ny kunnskap og nye produkter på dette området skjer gjennom et nært samspill mellom ulike deler av det maritime miljøet. Innenfor områder som skipsbygging, utstyrsindustrien, teknisk tilsyn, skipsmegling, forskning og utvikling, finansiering og forsikring, er det høy kompetanse og internasjonalt konkurransedyktige bedrifter i Norge. Flere av disse er verdensledende.

En videre utbygging av maritim virksomhet og tilknyttede bedrifter forutsetter et bedre samspill mellom kunnskap og industri. Kunnskapsandelen må opp også innenfor denne sektoren, hvis den skal være konkurransedyktig i framtiden. Det er et stort potensiale innenfor elektronikkindustri knyttet til maritim virksomhet. Norge kom tidlig med i satellittbasert kommunikasjon til norske skip og til plattformene i Nordsjøen. Dette har gitt grunnlag for en globalt ledende industri som vi må bygge videre på.

Framtidas bedrifter kan være der vi minst ventet dem. For noen tiår siden utelukket våre fremste eksperter at vi kunne finne olje og gass. Fiskeriene var viktige. Men oppdrettsnæringen var helt ukjent. Langt mindre var det noen som hadde forestilt seg at noen av våre mest dynamiske bedrifter ville produsere store verdier ved hjelp av datateknologi. Dette bekrefter den nære sammenhengen mellom forskning og næringsutvikling.

Eierskap basert på partnerskap mellom staten og private

Den norske stat er en betydelig eier i norsk næringsliv. God forvaltning av fellesskapets eiendom krever at staten også er en aktiv eier. I en tid med store endringer både når det gjelder markeder, teknologi og konkurranse, må også det statlige eierskapet fornyes, slik at det kan sikre en langsiktig industriell satsing også når rammevilkårene er globale.

Staten står for en betydelig del av landets sparing. Regjeringen er opptatt av at noe mer av denne sparingen kanaliseres inn i ny næringsvirksomhet og utvikling av eksisterende miljøer. For å få dette til, vil vi bygge på partnerskap mellom staten på den ene siden og private på den andre. Staten kan særlig bidra med noe som er mangelvare i hurtig vekslende markeder: tålmodighet og langsiktighet. Regjeringen vil at staten med kapital og eierandeler skal være en krevende og stimulerende medspiller, enten det gjelder innen forskning, kompetanse- og teknologiutvikling, eller i etablering og utvikling av næringsklynger. Næringsveksten kommer ikke av seg selv. Privat og statlig kapital må samarbeide om å skape ny næringsvirksomhet på de områdene som i sterkest grad skaper de store endringene i samfunnet, og der Norge har naturlige fortrinn. Arbeiderpartiet har derfor lenge gått inn for å opprette et investeringsselskap der private og staten går inn i et tett forpliktende og langsiktig samarbeid.

I tillegg er det nødvendig å gjennomgå eksisterende virkemidler i Statens Nærings og Distriktsutviklingsfond (SND), Norges Forskningsråd og Norsk Eksportråd, samt ulike fond som staten disponerer. Eksempler på slike fond er det regionale såkornfondet, miljøfond, teknologifond og Folketrygdfondet. Virkemidler for nyskaping og utvikling må sees i sammenheng og videreutvikles i tråd med dagens behov.

Hele landets ressurser må tas i bruk

By og land har ulike funksjoner i den nasjonale arbeidsdelingen og er gjensidig avhengig av hverandre. Ved å ta hele landets ressurser i bruk, kan vi sikre tilgang på råvarer, skape mangfold i næringsutviklingen og dermed et godt grunnlag for velferd. Derfor skal målene om å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og sikre likeverdige levekår, ligge fast. Regjeringen vil bruke mulighetene som blant annet ny teknologi gir, til å etablere statlig virksomhet i distriktene.

Regjeringen vil satse på utvikling av regioner, som en motkraft til sentralisering. Vi vil bidra til å skape sammenhengende og mer varierte arbeidsmarkeds-, bolig- og serviceregioner. Forutsetningen for at det regionale næringslivet skal utvikles, er sterke regionale kompetanse- og innovasjonsmiljøer, gjerne lokalisert sammen med regionale universiteter og høgskoler. Regionale virkemidler må i større grad benyttes til å bygge opp og videreutvikle slike miljøer og stimulere til samarbeid mellom disse og regionalt næringsliv, andre kompetansemiljø og nasjonale og internasjonale nettverk.

Samtidig vil vi følge opp og forsterke en egen utkantstrategi rettet mot kommuner med størst nedgang i folketallet. Særlige tiltak skal rettes mot kvinner og blant annet omfatte bygdeutviklingsmidler, etableringsstøtte, barnehager og tilrettelegging for desentralisert utdanning.

Jordbruk, skogbruk og fiskeri er i deler av landet avgjørende for arbeid, bosetting, næringsutvikling og forvaltning av kulturlandskapet. Fiskerinæringen er som jeg har nevnt et satsingsområde for næringsutvikling. Regjeringen vil også derfor legge grunnlag for et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet.

Samspillet mellom natur, bosetting, kulturminner, reiseliv og næringsvirksomhet gir enestående muligheter for reiseliv og rekreasjon i landet vårt. Reiselivet har allerede stor betydning for jobbtilbud og bosetting, men her er stort rom for vekst.

Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) er vårt fremste redskap til å forbedre konkurranseevnen og lønnsomheten til næringslivet i distriktene og få fram utviklingsprosjekter. Det må stimuleres til flere arbeidsplasser med vekt på teknologi og kunnskap.

Arbeid for alle

Samtidig som vi fører en aktiv næringspolitikk, en aktiv utdannings- og forskningspolitikk, en aktiv regionalpolitikk, vil det likevel være den generelle økonomiske politikk som er avgjørende også for næringslivets utvikling.

Arbeid til alle, er det viktigste element i en politikk som sikrer økonomisk trygghet for den enkelte og et trygt fundament for vår felles velferd. Menneskenes arbeid, kunnskap og skaperevne er landets viktigste ressurs. Alle skal ha mulighet til arbeid. Det skal lønne seg å arbeide. Det skal være lystbetont å arbeide. Vårt mål er å få de som i dag er arbeidsløse i jobb.

Samtidig må Norge møte en ny utfordring: Voksende mangel på arbeidskraft. Allerede i dag er det for få mennesker i pleie- og omsorgsyrkene. Det er stor etterspørsel etter folk med teknologikunnskaper. Vi må mobilisere ny arbeidskraft i alle grupper av befolkningen, - også blant innvandrere. Derfor må vi ha et arbeidsmarked som tiltrekker de som kan arbeide. Vi må ha et arbeidsmarked der færre uføretrygdes og sykemeldes, og der det gjøres plass for de funksjonshemmede. Vi må ha barnehager og velferdsordninger som gjør det mulig å kombinere arbeid og familie.

Norsk økonomi går for fullt. Vi har store overskudd i budsjettene. Og, mange spør hvorfor kan vi ikke bruker flere penger slik at vi får løst flere uløste oppgaver?

Men vi kan ikke mure større byggverk enn vi har snekkere og materialer til. Vi kan ikke operere flere pasienter enn vi har leger til. Hvis vi bare pøser på med flere statlige penger, vil det føre til økt pris- og kostnadspress. Norske varer og tjenester blir dyrere å produsere. Det betyr at prisene på norske varer øker, og de blir vanskelige å selge i konkurranse med varer fra andre land. Hvis vi selger mindre norske varer, må produksjonen reduseres. Da er det ikke behov for så mye arbeidskraft. Arbeidsledigheten vil igjen øke.

Hovedutfordringen i den økonomiske politikken nå er å bringe pris- og kostnadsveksten i Norge ned på linje med pris- og kostnadsveksten hos våre handelspartnere. Skjer ikke dette, vil resultatet lett bli en særnorsk høy rente over lang tid, som sammen med svekket konkurranseevne vil kunne føre til en ny økning i arbeidsledigheten. Både norske erfaringer fra 1980-tallet og internasjonale erfaringer viser dette.

Arbeiderpartiet har bygd sin økonomiske politikk på det vi har kalt Solidaritetsalternativet. Solidaritetsalternativet er en helhetlig strategi for den økonomiske politikken. Partene i arbeidslivet skal gjennom moderate lønnsoppgjør skal bidra til styrking av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Regjering og Storting skal gjennom budsjettpolitikken bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Penge- og valutapolitikken skal rettes inn mot stabilitet i kronens verdi overfor europeiske valutaer.

Dette avspeiler også hvordan de ulike delene av den økonomiske politikken henger sammen. Dersom det er svikt i gjennomføringen av den økonomiske politikken på ett felt, vil også de andre delene av politikken komme under press. Dersom for eksempel finans- eller budsjettpolitikken ikke er tilstrekkelig stram , vil presset i arbeidsmarkedet kunne bli for stort til at det er mulig å oppnå moderat lønnsvekst gjennom inntektspolitikken. Da blir det også vanskelig å holde valutakursen stabil.

Gjennomføringen av Solidaritetsalternativet ga gode resultater i den økonomiske politikken på 1990-tallet. Den økonomiske oppgangen fra 1993 førte til sterk økning i sysselsettingen, og arbeidsledigheten falt. Gjennom en forsvarlig budsjettpolitikk og et vellykket inntektspolitisk samarbeid ble pris- og kostnadsveksten holdt lav. Dette styrket konkurranseevnen og la grunnlag for vekst i konkurranseutsatt virksomhet. Samtidig ble det oppnådd sterk reallønnsforbedring for brede grupper, selv med moderate lønnsoppgjør.

De siste årene har vi imidlertid hatt flere år med høyere pris- og kostnadsvekst enn våre handelspartnere. I 1998 var lønnsveksten dobbelt så høy som hos de vi konkurrerer med. Samtidig er arbeidsmarkedet stramt. Ny sterk vekst nå vil derfor fort føre til press i økonomien med påfølgende økt kostnadsvekst. Dette vil svekke grunnlaget for sysselsettingen på sikt.

Vi står i denne situasjonen overfor et viktig veivalg i den økonomiske politikken. Jeg ser i prinsippet tre veier videre:

Den ene mulige veien er at vi kan legge opp til større vekst i offentlige utgifter. Man skal ikke bevege seg mye for å høre at det er et massivt press for å bruker flere penger over statsbudsjettet. Dette vil i så fall bety at vi fører en politikk som gir større press i økonomien, høyere pris- og kostnadsvekst, økt press på renta, svekket konkurranseevne og over tid nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Dette vil ha svært uheldige virkninger på verdiskaping og fordeling.

Den andre mulige veien er at vi kan øke offentlige utgifter, men forsøke å beholde den samlede stramheten i budsjettpolitikken ved å øke skatter og avgifter. I praksis er det antakelig svært begrenset hvor langt en kan gå langs denne veien. Skattene og avgiftene i Norge er allerede høye i internasjonal sammenheng. Det er allerede et press for å redusere disse på grunn av konkurranseulemper for en del konkurranseutsatte næringer og økende handelslekkasje.

Den tredje mulige veien er at vi kan videreføre Solidaritetsalternativet med sikte på å opprettholde konkurranseevnen og styrke sysselsettingen i konkurranseutsatt sektor. Da må vi legge opp budsjettpolitikken slik at pris- og kostnadsveksten ikke igjen skyter fart. I dagens situasjon, med økende tegn til press og mangel på arbeidskraft i mange deler av økonomien, må budsjettet derfor være stramt. Dette innebærer vanskelige prioriteringer på utgiftssiden i budsjettet.

Regjeringen vil videreføre Solidaritetsalternativet. Det er et krevende valg. Vi må imidlertid forvente at et flertall i Stortinget er enig i at hovedutfordringen er å få pris- og kostnadsveksten ned på nivå med våre handelspartnere. Budsjettpolitikken må da innrettes slik at presset i økonomien ikke blir for stort. Det er bare på den måten vi kan trygge sysselsettingen på varig basis.

Godtfolk!

Regjeringen vil altså gripe aktivt fatt i de utfordringer som ligger i den omstilling som gradvis kommer etter hvert som inntektene fra vår olje- og gassvirksomhet blir mindre. Forenklet sagt vil vårt behov for verdiskaping i andre konkurranseutsatte næringer enn petroleumsvirksomheten dobles fram til 2020. Fordi vi må erstatte inntekter vi i dag har fra oljevirksomheten, vil dette være en større utfordring for Norge enn for mange andre land.

Ingen vet med sikkerhet i dag hva som vil være Norges viktigste næringer om noen tiår. Men det vi vet er at vi vil være helt avhengige av kunnskap. Mer enn noe annet er det kunnskap vi skal leve av når oljen tar slutt.

Det 21. århundre kan bli dominert av en økonomi hvor det enkelte menneskets kunnskaper er den mest verdifulle kapitalen. En politikk som gjennom like muligheter for utdanning og arbeid kan utvikle alles talenter, blir derfor viktig både for enkeltindividene og samfunnet som helhet.

Samtidig må vi ikke innrette vår økonomiske politikk i dag slik at vi svekker konkurranseevnen til det næringsliv som vi er avhengige av i framtida. Vi må heller ikke innrette oss slik at vi sender store regninger over til våre barn og barnebarn fordi vi ikke klarer å styre en økonomi hvor vi er i ferd med å veksle inn olje i løpende kroner.

Vi må bygge vår framtid på et kunnskapsbasert og konkurransekraftig næringsliv. Da må vi stadig minne hverandre om den kunnskap vi allerede har, og som forteller oss at det er næringslivet og arbeidsplassene der som går tapt dersom vi ikke klarer å styre økonomien gjennom de fristelser vi daglig omgir oss med.

Takk for oppmerksomheten!