I Dagens Næringsliv den 4. juli hevder sjeføkonom Nils Terje Furunes i Gjensidige NOR at staten kan bruke ytterligere 30 milliarder kroner av oljepengene uten at det blir økt prisstigning eller arbeidsledighet. Det er en svært dristig påstand.

Furunes synes å bruke som kriterium for en forsvarlig finanspolitikk at staten ikke bruker mer enn avkastningen av petroleumsformuen. Men petroleumsinntektene er bare én av flere poster på statsbudsjettet. Når man skal ta stilling til hvilken budsjettpolitikk som er opprettholdbar over tid, må man ta hensyn til utviklingen i statens samlede inntekter og utgifter. Vi vet at utgiftene i folketrygden vil stige sterkt i årene framover. Det må vi ta hensyn til når vi legger opp budsjettpolitikken i dag. Hvor høy avkastning vi får på petroleumsformuen, kan ikke alene være en rettesnor for en forsvarlig budsjettpolitikk.

Finansdepartementet har mange ganger presentert analyser av den langsiktige balansen i statens finanser. En slik analyse er generasjonsregnskapet. Disse analysene tar med alle inntekter og utgifter i årene framover, ikke bare oljeinntektene. Generasjonsregnskapet antyder at budsjettbalansen for offentlig forvaltning på varig basis måtte være i størrelsesorden 5-20 mrd. kroner høyere for å unngå økte skattebyrder for framtidige generasjoner. Dette reflekterer bl.a. de store pensjonsutgiftene vi har foran oss.

Statens pensjonsforpliktelser vil ved utløpet av dette året være på om lag 2 800 mrd. kroner. Dette er 1 000 mrd. mer enn statens andel av verdien av petroleumsformuen. Dette illustrerer i seg selv hvor meningsløst det blir å si at vi uten videre kan bruke hele avkastningen av petroleumsformuen, uten å ta hensyn til at vi faktisk har forpliktelser som skal dekkes.

På ett punkt er Furunes mer ærlig enn andre som har hevdet at vi bør bruke mer oljepenger: Han sier rett ut at denne politikken vil føre til at 40-50 000 mennesker i konkurranseutsatt virksomhet vil miste jobben. Tallanslaget for stå for Furunes’ regning, men at en slik politikk ville føre til nedlegging av konkurranseutsatt virksomhet i stor stil, er helt sikkert. Men det er nokså dristig av Furunes å forutsette at disse menneskene uten videre kan "overføres" til annen virksomhet. All erfaring tilsier at omstillingsproblemene knyttet til en slik nedlegging av konkurranseutsatt industri ville bli betydelige, og at det ville ta lang tid før alle de som mistet jobben der ville få seg nytt arbeid. I mellomtiden ville altså arbeidsledigheten stige.

Samtidig ville vi pådra oss et nytt omstillingsbehov lenger fram i tid. Den politikken Furunes anbefaler, kan ikke opprettholdes over tid. På ett eller annet tidspunkt i framtiden når petroleumsvirksomheten trappes ned må arbeidskraften flyttes tilbake til konkurranseutsatt sektor. Da vil vi få de samme type omstillingsproblemer en gang til, men da vil det være offentlig sektor som må bygges ned og konkurranseutsatt sektor som må bygges opp. Mange land, bl.a. Sverige, har erfart at dette er en omstillingsprosess som innebærer store samfunnsmessige kostnader med kraftig økende arbeidsledighet. Regjeringens mål er derfor at vi skal få en balansert utvikling i norsk økonomi med en fortsatt vekst i de offentlige velferdsordningene, men samtidig slik at vi kan videreføre en sterk konkurranseutsatt sektor.

Konsekvensene av den politikken Furunes foreslår er for øvrig grundig analysert av Holden-utvalget, som la fram sin rapport for noen dager siden. Utvalget var bredt sammensatt, og utvalgets analyse på dette punktet var enstemmig. Furunes’ forslag ligner sterkt på det Holden-utvalget har kalt Vegringsalternativet, men med den forskjell at det kan se ut til at Furunes legger opp til at vi enda raskere skal kjøre oss opp i et alvorlig uføre. Ingen i Holden-utvalget vil anbefale den politikken Furunes foreslår. Jeg kan trygt anbefale Holden-utvalgets rapport til Furunes og alle andre. Kanskje kan vi da få en mer edruelig debatt om oljepengene til høsten.