Regjeringen har foreslått en konjunkturavgift som kan dempe presset i privat sektor slik at det gis rom for økt satsing i helsevesen, eldreomsorg og i skolen uten at presset på renten øker. Ledelsen i NHO har uttalt at dette betyr et brudd med solidaritetsalternativet.

I et innlegg i Aftenposten 19.oktober skriver administrerende direktør Finn Bergesen i NHO blant annet at "realøkonomisk betyr det (konjunkturavgiften) at sysselsettingen i privat sektor må reduseres for å skaffe rom for sysselsettingsvekst i offentlig sektor". Dette er galt. Sysselsettingen i privat sektor reduseres ikke. Både produksjon og sysselsetting i privat sektor ligger an til å vokse også neste år. Men veksten i privat sektor blir mindre enn den ellers ville vært. Samtidig bidrar budsjettet til økt innsats på en rekke områder som er av stor betydning for alle – også for norske bedrifter.

Offentlig og privat sektor er avhengige av hverandre. Barnehager er en forutsetning for høy yrkesdeltakelse. Effektiv sykehusbehandling forkorter sykefraværet. En god skole er viktig for arbeidsstyrkens kompetanse. Forskning betyr mye for bedriftenes nyskaping. En god infrastruktur er viktig for bedriftenes evne til å konkurrere med utlandet. Det er derfor galt å sette innsats på disse områdene opp mot bedriftenes behov og interesser.

Knapt noen gang tidligere har norsk økonomi vokst sterkere enn siden starten på 1990-tallet. Siden 1994 har sysselsettingen i norske bedrifter økt med mer enn 170.000 personer, mens den offentlige sysselsettingen økte med om lag 71.000 personer. Hoveddelen av veksten i sysselsettingen de siste årene har altså skjedd i privat sektor. Vi har knapt hatt flere sysselsatte i privat virksomhet i Norge enn i dag.

Det er mangel på arbeidskraft på flere områder i Norge. Bare i helsevesenet har vi nå nesten 6.000 ubesatte stillinger. Samtidig øker behovene for pleie og omsorg sterkt. Regjeringen legger opp til fortsatt vekst i privat sektor, men vi ønsker å dempe veksten for å få plass til økt innsats på områder som vi alle er helt avhengige av. Det er begrunnelsen for at Regjeringen har foreslått en konjunkturavgift.

Konjunkturavgiften er ikke foreslått fordi staten mangler penger. Den er foreslått for å unngå økte renter og en kraftig pris- og kostnadsvekst. Regjeringen har i forslaget til statsbudsjett dekket inn økte utgifter, dels ved å kutte utgifter på andre områder, dels ved å øke statens inntekter. For regjeringen hadde det kanskje vært enklere å droppe konjunkturavgiften og i stedet hente mer penger i oljefondet. Men det ville virkelig ført Solidaritetsalternativet nærmere sottesengen. Økt aktivitet uten tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft setter i gang en spiral av økt lønns- og prisstigning og gir fare for økte renter. Det vil vi alle tape på, men først og fremst de konkurranseutsatte bedriftene.

Vi mener at en konjunkturavgift er et bedre alternativ enn for eksempel en generell økning i merverdiavgiften eller å øke skatten på alminnelig inntekt. Mens økt merverdiavgift vil slå sterkere ut i konsumprisene, vil en generelle økning av inntektsskatten redusere arbeidstilbudet og svekke motivene for å investere og spare i Norge. Norske bedrifter ville i begge tilfeller komme dårligere ut enn med Regjeringens opplegg.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange norske bedrifter reagerer negativt på en ny avgift. Men forslaget må ikke overdramatiseres. Ved inngangen til 1993 var arbeidsgiveravgiften i Norge på 16,7 prosent. Da hadde vi stor arbeidsløshet og behov for å stimulere økonomien. Derfor ble den redusert med 2,6 prosentpoeng, slik at den i dag er fra 0 prosent i utkantstrøk til maksimalt 14,1 prosent i sentrale strøk. Med forslaget om en konjunkturavgift vil betalingen på grunnlaget for arbeidsgiveravgiften øke til maksimalt 15,6 prosent. Det er fortsatt lavere enn i 1993, og vesentlig lavere enn det vi finner i våre naboland. I Sverige er arbeidsgiveravgiften på nær 33 prosent, i Finland 26 prosent.

Norge trenger en sterk privat sektor, og bedrifter som er i stand til å konkurrere internasjonalt. Hvis vi over tid har betydelig sterkere vekst i offentlig sektor enn i konkurranseutsatt virksomhet. Da øker vi vår oljeavhengighet, og vi får enda større omstillingsbehov når oljeinntektene begynner å avta. Samtidig skal vi ivareta økte behov for velferd, utdanning og omsorg. Derfor er det helt avgjørende at vi greier å fornye virksomheten i offentlig sektor, og at vi hele tiden utnytter tilgjengelige ressurser så effektivt som mulig.

Dette arbeidet er Regjeringen i gang med, og det skjer på en rekke ulike områder. Allerede i budsjettet er det foreslått en rekke tiltak: Vi gir større frihet og ansvar til kommunene, blant annet ved å redusere antallet øremerkede tilskudd og omfanget av detaljregulering. Det betyr mindre kontroll og rapportering, mindre administrasjon og større muligheter til å produsere velferdstjenester.

Regjeringen legger vekt på arbeidslinja i sysselsettings- og trygdepolitikken. Vi vil begrense veksten i folketrygdens utgifter til sykelønn og uføretrygd, og vi vil legge bedre til rette for fortsatt høy yrkesdeltakelse. Statsministeren har tatt initiativ overfor partene i arbeidslivet med sikte på å finne fram til enighet om en fellesoppfølging av Sandmanutvalgets innstilling. Men de som tror at det innenfor folketrygden er mulig raskt å få til betydelige utgiftsreduksjoner, tar feil.

Norges store oljeinntekter gjør det ekstra krevende å føre en ansvarlig budsjettpolitikk. Det er lett å la seg blende av store overskudd på statsbudsjettet. Men vi må huske at det ikke er statens inntekter det enkelte år som bør bestemme statens utgifter. Det er en vurdering av hva økonomien tåler av økt etterspørsel uten å sette arbeidsplasser og velferd i fare. Derfor har det vært bred enighet om at vi bør bruke finanspolitikken til å jevne ut svingningene i økonomien. Skal vi lykkes med det over tid, kan vi ikke bare bruke budsjettets utgiftsside til å stabilisere økonomien. Vi må også være villige til å dele byrden mellom privat og offentlig sektor. Det er vi alle i lengden best tjent med.