Hovedmålene for Regjeringens politikk er arbeid for alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig utvikling. For å nå disse målene, bygger Regjeringen sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet som ble trukket opp av et utvalg under ledelse av Per Kleppe i 1992. Solidaritetsalternativet bidro til den gode utviklingen i norsk økonomi på 1990-tallet. Den sterke økonomiske oppgangen fra 1993 førte til en markert økning i sysselsettingen, og arbeidsledigheten ble halvert. Pris- og kostnadsveksten ble holdt lav. Dette styrket konkurranseevnen og la grunnlag for vekst i konkurranseutsatt virksomhet. Samtidig økte kjøpekraften for brede grupper, selv med moderate lønnstillegg.

I 1998 var norsk økonomi i ferd med å komme ut av balanse. Høy lønnsvekst, 4 ^2 prosent økt rente, svekket konkurranseevne og utsikter til et kraftig fall i oljeinvesteringene førte til frykt for raskt stigende arbeidsledighet. I denne situasjonen ble det blant annet nedsatt et utvalg under ledelse av professor Steinar Holden som skulle se på langsiktige strategier for økonomisk politikk og hvilken rolle inntektspolitikken kan spille. Dette utvalget har nylig avgitt sin innstilling.

Utvalget peker på at det er nødvendig med en bredt anlagt strategi for å nå målene om en bærekraftig utvikling med full sysselsetting, høy verdiskaping, en effektiv offentlig og privat sektor og en rettferdig fordeling. Internasjonale erfaringer tilsier at strategien må omfatte alle deler av den økonomiske politikken.

Strategien som utvalget trekker opp, er slik jeg vurderer det, en videreføring av hovedlinjene i Solidaritetsalternativet. Jeg er glad for at utvalget på denne måten anbefaler hovedlinjene i Regjeringens økonomiske politikk. Jeg vil særlig trekke fram følgende punkter i utvalgets innstilling:

• Utvalget støtter klart opp om det inntektspolitiske samarbeidet, som gjennom flere tiår har spilt en sentral rolle i norsk økonomisk politikk. Utvalget peker på viktige utfordringer som det inntektspolitiske samarbeidet står overfor. Jeg har tiltro til at partene i arbeidslivet bidrar til å finne gode løsninger på disse utfordringene, slik at det inntektspolitiske samarbeidet også framover kan bidra til å holde arbeidsledigheten lav.
• Arbeidsdelingen i den økonomiske politikken er drøftet grundig av utvalget, og jeg er glad for at utvalget har konkludert med at dagens arbeidsdeling mellom budsjettpolitikken og pengepolitikken bør videreføres.
• Utvalget har gjennomført en grundig analyse av de langsiktige utfordringene for norsk økonomi. Eldrebølgen utover i dette århundret vil føre til sterk vekst i utgiftene til pensjoner og helse- og omsorgstjenester. I en del år kan dette finansieres gjennom høye oljeinntekter. Men dersom veksten i offentlige utgifter blir for sterk, kan resultatet bli en ubalansert utvikling med omfattende overflytting av arbeidskraft fra virksomheter som er utsatt for internasjonal konkurranse til andre virksomheter. Dette er imidlertid ikke en bærekraftig utvikling, og etter hvert vil en slik politikk tvinge fram kraftige innstramninger i offentlige budsjetter og påfølgende økning i arbeidsledigheten. Utvalget kaller et slikt scenario for Vegringsalternativet. For å sikre en mer balansert utvikling i norsk økonomi, peker utvalget bl.a. på tiltak for å få mer ut av ressursene i offentlig sektor og tiltak for å få eldre til å stå lengre i arbeid. Etter min vurdering peker utvalget her på meget sentrale utfordringer, og Regjeringen vil gi en grundig drøfting av de langsiktige utfordringene og hvordan de kan møtes i langtidsprogrammet som kommer neste vår.

Utvalgets innstilling favner svært vidt og gir etter min vurdering en fyldig og god analyse av de utfordringene vi som nasjon står overfor. Utvalget har vært bredt sammensatt, med medlemmer fra bl.a. de største organisasjonene på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Jeg legger vekt på at det er enstemmighet i utvalget på alle sentrale punkter. Det bærer bud om at vi har muligheten til å få til brede og samlende løsninger i den økonomiske politikken som kan trygge velferd og sysselsetting. Den muligheten må vi ta vare på.