Innlegg på nordisk bank- og finansseminar 14. mars 2001

Mine damer og herrer,

Vi er inne i en tid med store utfordringer både for finansnæringen, og for myndighetene. I denne situasjonen er det viktig med en nær og åpen dialog mellom de politiske myndigheter og næringslivet på dette området, slik at en kan utvikle en felles virkelighetsforståelse og utveksle synspunkter på de utfordringer en står foran. Jeg hadde i den forbindelse stor nytte av samrådet om finansnæringen 12. februar. På samme måte var det med glede jeg kunne takke ja til å delta på dagens seminar.

Den finansielle sektoren spiller en nøkkelrolle i den moderne økonomien.

Politikken på finansmarkedsområdet består av flere elementer. Myndighetene har en rolle som konsesjonsgiver, og trekker opp retningslinjene for konsesjonspolitikken. Ved konsesjonsbehandlingen legges det særlig vekt på hensynet til soliditet og konkurranse. Staten legger næringspolitiske rammer, bl.a. gjennom lovgivning. Staten innretter den generelle økonomiske politikken som gir grunnleggende rammebetingelser også for finansnæringen. I tillegg har staten eierinteresser i DnB, og disse interessene forvaltes etter de retningslinjer som til enhver tid er lagt for eierskapspolitikken.

Enkelte strukturelle utviklingstrekk

Etter dereguleringen av finansnæringen på midten av 1980-tallet har strukturen i finansmarkedene endret seg betydelig. Økt internasjonal integrasjon og bransjegliding har bidratt til mer konkurranse mellom finansinstitusjonene. Særlig innenfor banksektoren har konkurransen medvirket til å drive marginene nedover, slik at aktørene har vært nødt til å effektivisere og redusere kostnadene. Dette har bidratt til restrukturering og konsolidering. Utviklingen i retning av blandede konsern med både bank og forsikring har vært et tydelig trekk de senere år.

Deregulering, teknologiske innovasjoner og endret sparemønster, med en dreining fra tradisjonelle bankinnskudd over mot forsikringsprodukter og verdipapirfondsandeler, er viktige drivkrefter bak utviklingen. Videre har EU og EØS-reglene vedrørende blant annet etableringsrett for filialer og grensekryssende virksomhet, ført til økt integrasjon og konkurranse i de europeiske markedene. Trolig har også innføringen av en felles valuta påskyndet prosessen for restrukturering og konsolidering av det finansielle systemet i Europa. Integrasjonen har kommet lenger når det gjelder bankmarkedet enn når det gjelder forsikringsmarkedet. Dette henger blant annet sammen med at EØS-landene har ulike skatteregler for livs- og pensjonsforsikring slik at muligheten for grensekryssende virksomhet begrenses.

Problemene knyttet til ulik nasjonal lovgivning ble også drøftet i komiterapporten om regulering av de europeiske verdipapirmarkedene, som ble lagt fram i midten av februar. Komiteen, som ble ledet av Alexandre Lamfalussy, peker bl.a. på at basislovgivningen for et integrert finansmarked ennå ikke er til stede innen EU. I den forbindelse tar rapporten til orde for en organisering på EU-nivå som skal gi grunnlag for fortgang i harmoniseringen av regelverket i ulike land. Det ble understreket at dette er helt nødvendig for at EU skal kunne holde sin tidsplan knyttet Financial Service Action Plan, som tar sikte på at et tilfredsstillende felles rammeverk for finansmarkedene skal være implementert innen 2005.

Norden har hatt en utvikling som ligner på utviklingen ellers i Europa. Aktiviteten på tvers av landegrensene har imidlertid vært høyere enn i andre deler av Europa, der bankkonsolidering i all hovedsak har vært mer orientert mot hjemlige enn mot utenlandske transaksjoner. Dette gjelder særlig hvis en tar i betraktning transaksjoner som involverer de største institusjonene i hvert land. For Norges del kjenner vi alle til Den Danske Banks oppkjøp av Fokus Bank, Handelsbankens kjøp av Bergensbanken, Storebrands deltakelse i etableringen av skadeforsikringsselskapet if…, og senest MeritaNordbankens, nå Nordeas, kjøp av Kreditkassen. Flere av de største finansinstitusjonene i Norden har således definert Norden som sitt hjemmemarked.

Det er imidlertid ikke en helt entydig tendens til fusjonerte og større enheter i finansnæringen. Det etableres også nye og mindre enheter som gjerne er nisjepregede og basert på bruk av ny teknologi. Privatbanken er en ny institusjon som er oppstått i tråd med dette konseptet. Videre har ACTA ASA nylig fått tillatelse til å drive bankvirksomhet. Denne banken vil etableres uten et filialnett i tradisjonell forstand, og ordinære kassafunksjoner vil således i begrenset grad være en del av virksomheten.

Eierskapspolitikk

Staten har de senere årene vært en sentral aktør i det norske finansmarkedet. Det statlige eierskapet i norske forretningsbanker har som dere vet sin bakgrunn i bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet. Etter at situasjonen i finansmarkedet normaliserte seg, ble statens eierandeler i bankene redusert eller solgt ut. Staten hadde fram til oktober i fjor eierandeler i både DnB og Kreditkassen. Formålet med det statlige eierskapet ble blant annet utdypet i den såkalte Bankkrisemeldingen som ble lagt fram i 1994, der det het at eierskapet skulle bidra til å sikre et stabilt langsiktig eierskap i de to største forretningsbankene. I meldingen gikk det fram at målet med et slikt eierskap var å sikre at sentrale beslutningsfunksjoner blir værende i Norge, og derigjennom beholde nærheten mellom kundene og ledelses-, strategi- og utviklingsfunksjonene i bankene. Dette har stått sentralt også ved senere drøftinger av det statlige eierskapet.

Som kjent ble spørsmål knyttet til eierskaps- og strukturpolitikken i finansmarkedet på nytt aktualisert da MeritaNordbanken i september 1999 offentliggjorde et tilbud til aksjonærene i Kreditkassen.

Regjeringen Stoltenberg foreslo etter en samlet vurdering å konsentrere det statlige eierskapet i en nasjonal enhet, bygget rundt DnB. Stortinget sluttet seg til dette. Finansdepartementet ba i juni i fjor Bankinvesteringsfondet om å forberede et salg av statens aksjer i Kreditkassen. I oktober aksepterte fondet som kjent et bud fra MeritaNordbanken.

Vedtaket om å redusere statens eierandel i DnB ned mot 1/3 ligger fast, og som dere er kjent med, har Statens Bankinvesteringsfond nå startet denne prosessen. I første omgang legges det opp til å selge inntil 104 millioner aksjer, som tilsvarer 13,4 prosent av aksjene i DnB.

Rammevilkår for finansnæringen – oppfølgingen av Konkurranseflateutvalgets utredning

Den raske utviklingen i finansmarkedet stiller i første rekke krav til institusjonene, men er også en utfordring for både lovgiver og tilsynsmyndigheter. På denne bakgrunn var et av hovedmålene med arbeidet i det såkalte Konkurranseflateutvalget å skaffe et faktagrunnlag som myndighetene og næringen kunne være mest mulig enige om. Innstillingen fra utvalget utgjør således en felles plattform for å vurdere hvilke tiltak som kan være nødvendige å gjennomføre for å sikre konkurransedyktige og hensiktsmessige rammebetingelser for finansnæringen i Norge. Jeg legger stor vekt på at representantene både fra næring og myndigheter klarte å finne fram til et felles og omforenet faktagrunnlag.

Konkurranseflateutvalgets generelle anbefaling var at forhold som enkeltvis eller samlet sett kunne representere en konkurranseulempe for norsk finanssektor skulle utredes nærmere med sikte på å skape tilsvarende konkurransevilkår for norske finansmarkedsaktører i regelverks- og reguleringsmessig henseende.

I tråd med sitt mandat, har ikke Konkurranseflateutvalget foreslått konkrete lovendringsforslag. Utvalget har imidlertid pekt på områder som må vurderes nærmere. Det er lagt opp til en todelt oppfølging. Enkelte spørsmål blir behandlet i departementet, mens andre spørsmål tas opp i tilknytning til Banklovkommisjonens arbeid. Jeg har lagt og legger vekt på en rask oppfølging av utvalgets innstilling.

Banklovkommisjonens arbeid
Som dere sikkert kjenner til, har Finansdepartementet gitt et tilleggsmandat til Banklovkommisjonen for arbeidet med oppfølging av Konkurranseflateutvalgets innstilling. I mandatet pekes det på at departementet legger til grunn at det er behov for å foreta den gjennomgang av regelverket for finansinstitusjonene som Konkurranseflateutvalget anbefaler. Videre legger departementet til grunn at det er behov for å foreta en bred gjennomgang av reguleringen av livsforsikringsvirksomhet. Formålet med en slik gjennomgang vil være å etablere et tidsmessig, helhetlig regelverk for å sikre norske selskapers rammevilkår for å møte sterkere internasjonal konkurranse, for å gi grunnlag for effektiv drift og et best mulig tilbud til kundene. Jeg har hatt møter med kommisjonens leder for å bli orientert om arbeidet. Det synes som om kommisjonen er i godt gjenge for å kunne legge fram utredningen om virksomhetsreglene for forsikring innen utgangen av juni, slik jeg har lagt til grunn. Det er enighet om at en skal konsentrere seg om de kollektive forsikringsordningene. Jeg finner det ikke naturlig nå å gå i detalj inn på utvalgets arbeid.

I tillegg til det arbeidet som skal gjøres med gjennomgang av virksomhetsreglene i forsikring, fortsetter Banklovkommisjonen arbeidet med gjennomgang av den øvrige finanslovgivningen. Blant annet foretas det en vurdering av særskilt sikre obligasjoner og verdipapirisering, noe næringen har vært opptatt av. Uten å forskuttere utfallet av kommisjonens vurderinger, synes jeg det er sterke argumenter for å åpne for særskilt sikre obligasjoner utstedt av institusjoner som er opprettet med dette som formål, som begrenser seg til enhetlige utlån, og som ikke tar imot innskudd.

Verdipapirisering reiser mange spørsmål, både i forhold til kapitaldekning og mulig risiko, og i forhold til forbrukeres relasjoner til opprinnelige långiver. Her er jeg atskillig mer skeptisk. Jeg vil nøye gjennomgå kommisjonens vurderinger og de synspunkter som framkommer i høringsrunden. Jeg tar sikte på å fremme en proposisjon for Stortinget så fort som mulig etter endt høring.

Oppfølging i departementet
På enkelte områder er det allerede gjennomført tiltak. La meg først ta spørsmålet om adgangen til å bruke fondsobligasjoner som kjernekapital. Hvorvidt slike eiendeler skal klassifiseres som gjeld eller egenkapital i skattemessig sammenheng vil kunne ha stor betydning for om fondsobligasjoner vurderes som et interessant instrument. Med økende internasjonalisering av finansmarkedene synes det av hensyn til konkurransesituasjonen rimelig at fondsobligasjoner gis en tilsvarende skattemessig behandling i Norge som i andre land.

Finansdepartementet har tidligere gitt to banker samtykke til at fondsobligasjoner kan likestilles med kjernekapital ved beregningen av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner. I den forbindelse ble det gjort oppmerksom på at den skattemessige behandlingen av slike instrumenter ville bli behandlet som en egen sak.

Fondsobligasjoner er hybridinstrumeneter som har egenskaper til felles både med gjeld og egenkapitalinstrumenter. De har prioritet før aksjekapital, men etter ansvarlig lånekapital. Renter på slike instrumenter er fastsatt på forhånd. Det er imidlertid ikke en plikt for utsteder til å betale renter dersom det ikke utbetales utbytte i en periode. Betales det ikke renter i en periode, vil rentene ikke akkumuleres.

Dagens skatteregler gir ikke noe klart svar på om finansinstitusjoner har rett til fradrag for renteutbetaling knyttet til fondsobligasjoner. De fleste land som norske finansinstitusjoner har konkurranseflater mot behandler utbetalingene som fradragsberettigede renter.

Finansdepartementet foreslår i et høringsnotat med frist i midten av mai at fondsobligasjoner som er godkjent som kjernekapital i finansinstitusjoner skal anses som et gjeldsinstrument i skattemessig sammenheng. Dette medfører at utstedere av slike obligasjoner vil ha fradragsrett for utbetaling av avkastningen, og at utbetalingen anses som renteinntekt på mottakers hånd.

Så til spørsmålet om vekting av boliglån/opptak av ansvarlig lån. Finansdepartementet ba for en tid tilbake Kredittilsynet om å foreta en ny vurdering av vilkårene for godkjenning av ny tidsbegrenset ansvarlig lånekapital samt hvorvidt en burde opprettholde kapitaldekningsforskriftens krav om 100 prosent vekting av boliglån mellom 60 og 80 prosent av verdigrunnlaget. Forslag til lempninger i regelverket på disse to områdene har blitt positivt mottatt i høringen som nylig er avsluttet. Departementet fastsatte i forskrift av 12. februar endring av kapitaldekningsregelverket på disse områdene. Etter en samlet vurdering har departementet besluttet å redusere kapitaldekningsforskriftens krav til vekting av boliglån mellom 60 og 80 prosent av verdigrunnlaget fra 100 til 50 prosent. Endringen trer i kraft 1. april 2001.

Videre gikk det et brev 12. februar 2001 fra departementet til Kredittilsynet hvor en ber om en umiddelbar endring i retningslinjene for Kredittilsynets godkjenning av opptak av tidsbegrenset ansvarlig lånekapital, i retning av større fleksibilitet ut fra risikoforholdene i den enkelte institusjon.

Annet regelverksarbeid internasjonalt og nasjonalt

Regelverksutviklingen internasjonalt - utviklingen av nye regler for kapitaldekningskrav innen EU
I denne forsamling er det sentralt å vise til utviklingen av nye regler for kapitaldekning innen EU, som gjennom vår EØS-tilknytning vil påvirke regelverksutviklingen på området i Norge ettersom vi er en fullt integrert del av det indre markedet.

Kapitaldekningsregelverket er en grunnpilar for å sikre soliditeten i bankene. I november 1999 la EU-kommisjonen fram et høringsutkast om kapitaldekning for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak. Utkastet bygger i stor grad på forslaget som Baselkomiteen la fram til høring et knapt halvår tidligere. Høringsfristen for begge forslagene var satt til 31. mars 2000 og Kredittilsynet og Norges Bank avga felles høringsuttalelse, som også var forelagt Finansdepartementet, og hvor Den norske Bankforening (nå - Finansnæringens Hovedorganisasjon) og Sparebankforeningens synspunkter var inntatt. For tiden er forslaget til behandling, så jeg vil derfor her kun skissere enkelte sider ved det framlagte forslaget:

Forslaget bygger på tre hovedpilarer:

• Minstekrav til kapitaldekning,
• Tilsynsmessig oppfølging av kapitaldekning og
• Markedsdisiplin, dvs. overvåking av markedet.

Det foreslås at minstekravet til kapitaldekning blir opprettholdt, dvs. at minimum ansvarlig kapital i forhold til et risikovektet beregningsgrunnlag fortsatt skal være åtte prosent. I forhold til beregningsgrunnlaget åpner imidlertid forslaget for at en skal kunne basere risikovekter på den enkelte banks interne risikoklassifisering. Det foreslås videre at dagens standardiserte metode videreføres som en alternativ metode til interne risikoklassifiseringssystemer. Forslaget innebærer imidlertid også noen endringer. De vektene som foreslås for kredittrisiko kan baseres på debitorenes eksterne rating hos anerkjente ratingbyråer eller en forenklet standard intern risikomodell. Etter dagens kapitaldekningsregler skal lån til ikke-finansielle foretak alltid telle 100 prosent. I det nye forslaget vil for eksempel foretak med særlig god rating kunne telle 20 prosent, mens foretak med særlig dårlig rating kan telle 150 prosent. Jeg legger til grunn at det må tas sikte på konsistens mellom de ulike metodene.

Tilsynsmyndighetene skal overvåke at banker har tilstrekkelig kapital, og de vil få eksplisitt ansvar for å overvåke bankenes interne rutiner og styringssystemer. Således vil tilsynet bli mer basert på kvalitative krav framfor rene kvantitative krav. Jeg vil imidlertid understreke at hovedansvaret for forsvarlig risikostyring, og iverksettelse av nødvendige tiltak, fortsatt må ligge hos finansinstitusjonenes ledelse og eiere. Det legges for øvrig opp til at tilsynsmyndighetene får adgang til å stille kapitalkrav til den individuelle institusjon utover det minimumskravet som er etablert for institusjonene generelt i vedkommende land.

Den siste pilaren tar sikte på å gi markedsaktørene økt mulighet til å overvåke risikoen i kredittinstitusjonene, og i denne forbindelse foreslås obligatoriske minimumskrav med hensyn til hva bankene må offentliggjøre fra sine regnskaper.

Dersom framtidens kapitaldekningsregler kommer til å følge de retningslinjer som foreligger i EU-kommisjonens utkast, vil dette innebære at kompleksiteten i regelverket øker. Det nye regelverket vil imidlertid kunne gi grunnlag for en bedre måling av institusjonenes reelle risikoeksponering, og dermed bidra til et mer robust finansvesen. Siden bruk av ekstern rating er lite utbredt blant europeiske foretak generelt, er man i EU opptatt av å utvikle metoder for å risikovekte engasjementer basert på institusjonenes interne rating. Dette la norske myndigheter stor vekt på i sin høringsuttalelse til EU-kommisjonen.

Baselkomiteen for banktilsyn la for øvrig 16. januar fram forslag til reviderte retningslinjer for beregning av kapitaldekningskrav for banker. Kredittilsynet vil i samarbeid med Norges Bank koordinere arbeidet med myndighetenes uttalelse om forslaget fra Baselkomiteen. Synspunktene fra bransjeorganisasjonene vil formidles gjennom uttalelsen. Det er satt ned en felles arbeidsgruppe mellom bransjeorganisasjonene, Kredittilsynet og Norges Bank, som har i oppgave å utarbeide anslag på hvilke virkninger de nye forslagene kan få for norske banker. Departementet vil tilsvarende som i forrige høringsrunde på forhånd bli forelagt den felles høringsuttalelsen. Det vil etter den planen EU-kommisjonen arbeider etter, først bli aktuelt med en implementering av nye direktiver i 2004.

Regelverksarbeid nasjonalt - ny lov om innskuddspensjon

Fra internasjonalt regelverksarbeid, som er på trappene, vil jeg nå gå over til arbeid som i større grad foregår i nasjonal regi. Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold trådte i kraft 1. januar 2001.

Den nye loven om innskuddspensjon markerer på mange måter sluttføringen av det omfattende lovarbeidet på pensjonsområdet som de siste årene har pågått i departementet. Ny lov om foretakspensjon, herunder regelverket om engangsbetalt foretakspensjon, og ny lov om innskuddspensjon utgjør elementene i et fornyet, modernisert og fleksibelt regelverk for tjenestepensjonsordninger i Norge.

Innskuddsbaserte pensjoner er noe nytt innenfor skattefavoriserte pensjonsordninger i Norge. Det er særlig opptjenings- og innbetalingsprinsippene som skiller dem fra foretakspensjon. Innskuddspensjon bygger på prinsippet om at det er årlige innskudd som er gitt, i stedet for den endelige pensjonen, og endelig pensjon vil dermed avhenge av samlede innskudd og oppnådd avkastning. Årlige innskudd kan for eksempel være en bestemt prosent av arbeidstakers lønn.

Det er lagt til grunn at innskuddspensjonsordninger kan opprettes i forsikringsselskaper, pensjonskasser, banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Motivasjonen for å åpne for at slik ordning kan etableres i et bredt spekter av institusjoner, er nettopp å bidra til at konkurransen om å forvalte pensjonsmidler skal kunne øke.

I en proposisjon som ble fremmet til Stortinget 2. mars, ble det foreslått visse utvidelser av regelverket ved at foretaket kan foreta kollektive investeringsvalg av pensjonskapitalen. Dette vil øke valgmulighetene i kapitalforvaltningen. I tillegg inneholder proposisjonen justerte krav til kapitaliseringsprodukter i retning av økt fleksibilitet. Andre spørsmål som ble aktualisert under stortingsbehandlingen av forslaget til engangsbetalt foretakspensjon, kommer departementet tilbake til en proposisjon som etter planen vil fremmes i april.

Kapitalforvaltning
Forvaltning av finansiell sparing er et viktig og sterkt voksende område for finansnæringen i årene fremover. I Konkurranseflateutvalgets utredning ble det vist til at oppfølgingen av det såkalte UCITS-direktivet i norske lover og forskrifter, og den forvaltningspraksis som er etablert, hittil har begrenset muligheten til å samordne forvaltningen av verdipapirfond i de samme operative forvaltningsmiljøer i Norge. Utvalget pekte på viktigheten av å utvikle de private norske forvaltningsmiljøene for å kunne møte en økende internasjonal konkurranse. Enkelte spørsmål knyttet til UCITS-direktivet vil bli behandlet i proposisjonen om endring i verdipapirfondloven, som nå er i sluttfasen av arbeidet. Som et ledd i oppfølgingen av Konkurranseflateutvalgets anbefalinger har departementet videre bedt Kredittilsynet redegjøre for gjeldende regelverk og praksis på dette området i andre EØS-land. Departementet avventer Kredittilsynets vurderinger som forventes å foreligge om kort tid. Vi vil deretter ta stilling til eventuelle endringer i regelverket.

Børsvirksomhet
Så kort om børsvirksomhet. Som kjent har Stortinget nylig vedtatt ny lov om børsvirksomhet. I loven åpnes det blant annet for etablering av autoriserte markedsplasser og for omdanning av Oslo Børs til allmennaksjeselskap. Loven bidrar i så måte til å tilrettelegge for at Børsen kan være en konkurransedyktig aktør i en tid med økte internasjonale utfordringer som følge av blant annet økonomisk integrasjon og teknologisk utvikling. Det legges opp til at lov og forskrifter vil settes i kraft ved utgangen av mars, og konsesjonen for omdanning vil da raskt kunne bli gitt.

Tiltak mot ulovlig innsidehandel
Departementet arbeider for tiden med en proposisjon om begrenset revisjon av verdipapirhandelloven, herunder tiltak mot ulovlig innsidehandel, basert på et forslag fra Kredittilsynet.

Formålet med endringene er å effektivisere, klargjøre og skjerpe forbudet mot ulovlig innsidehandel og reglene som er gitt til forebyggelse av slik handel. Det tas sikte på å foreslå regler som er noe strammere og mer effektive å håndheve, enn det opprinnelige forslaget som departementet fikk fra Kredittilsynet. Blant annet vil noen temaer for skjønn bli endret og forenklet i det nye lovforslaget. Forslaget inneholder dessuten visse endringer som er ment å skjerpe aktørenes håndtering av kurssensitiv informasjon.

Omdanning av sparebanker til aksjeselskaper

I et stadig mer internasjonalisert finansvesen hvor kapitalen flyter relativt fritt også over landegrenser, er muligheten til å skaffe seg tilstrekkelig egenkapital på konkurransedyktige vilkår av stor betydning. Det har blitt lagt stor vekt på å gi sparebankene tilsvarende rammevilkår som forretningsbankene. Etableringen av regelverket for grunnfondsbevis har vært et slikt tiltak. Som dere er kjent med, har Gjensidige NOR bedt om at det fremmes forslag til endringer i regelverket for finansinstitusjoner, slik at det kan bli mulig å omdanne GjensidigeNOR Sparebank til aksjeselskap. Dette reiser den generelle problemstillingen om sparebanker skal kunne omdannes til aksjeselskaper.

Denne problemstillingen har blitt vurdert av Stortinget flere ganger uten at det er blitt åpnet for en slik omdanningsadgang. I 1990 ble det gitt regler om omdannelse av gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger, uten at det ble foreslått tilsvarende adgang for sparebanker. Selv om det ikke er gitt regler om omdannelse av sparebanker til aksjeselskap, åpner imidlertid sparebankloven for at en sparebank kan sluttes sammen med en forretningsbank der forretningsbanken videreføres som rettssubjekt.

Banklovkommisjonen ga i sin fjerde utredning en vurdering av hvorvidt sparebanker skal kunne omdannes til aksjeselskaper. Kommisjonens flertall gikk inn for at en slik adgang burde foreligge. Under høringen av utredningen gikk Forbrukerrådet og Sparebankforeningen, med unntak av Sparebanken NOR, mot en slik adgang til omdannelse. Øvrige høringsinstanser støttet Banklovkommisjonens flertall.

Etter min oppfatning er spørsmålet om en generell adgang for sparebanker til omdanning et meget komplisert og vanskelig spørsmål.

På den ene side vil en omdanningsadgang innebære at sparebanker står langt friere når de skal hente inn egenkapital med hensyn til form. Selv om grunnfondsbevisordningen har vist seg å fungere, kan det argumenteres for at også sparebankene bør gis mulighet til å velge den innhentingsform som de finner mest hensiktsmessig, blant annet dersom aksjer er en billigere finansieringskilde enn grunnfondsbevis. Videre kan det trekkes fram at aksjeselskapsformen blant annet gjør det lettere å inngå fusjoner og å danne konsern. En adgang til omdannelse vil derfor kunne bidra til større fleksibilitet i forhold til framtidig utvikling av bankstruktur og mer generelt for strukturen i finansmarkedet. Sverige, Danmark og Finland har åpnet for at sparebanker kan omdannes til aksjeselskaper.

På den andre side vil en omdanningsadgang muligens medføre at sparebankenes særpreg og egenart lettere kan gå tapt. Det er blitt påpekt at en slik adgang til omdanning vil gi økt risiko for at sparebankenes lokale forankring svekkes. Idet sparebankene blir mer like forretningsbankene gis det muligens opphav til ytterligere fusjoner mellom sparebanker og forretningsbanker, og aksjeformen åpner også for at sparebanker kan bli kjøpt opp av norske eller utenlandske konkurrenter. Dette kan i neste omgang medføre redusert konkurranse. Det er også blitt hevdet at grunnfondsbeviset som egenkapitalinstrument vil bli svekket ved introduksjon av en omdanningsadgang, noe som igjen fører til et press på sparebanker til å konvertere til aksjeselskap.

Spørsmålet om det skal være adgang til å omdanne sparebanker reiser altså flere kompliserte spørsmål. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at regjeringen vil gi høy prioritet til behandlingen av dette spørsmålet. Samtidig har jeg sagt at jeg vil avvente de synspunkter som kommer fra Sparebankforeningen før en beslutning blir tatt. Sparebankforeningens vurdering er forventet å være klar i april. Jeg vil etter dette påbegynne den videre behandlingen. Et lovendringsforslag vil, dersom dette blir aktuelt, kunne fremmes for Stortinget i høstsesjonen. Tidligere enn dette vil uansett ikke være praktisk mulig ettersom det kun er to måneder fra Sparebankforeningens vurdering foreligger til Stortinget går fra hverandre.

Avslutning

Finansmarkedet er i stadig endring, blant annet gjennom rask internasjonalisering. Målet for strukturpolitikken er at Norge har velfungerende og solide finansinstitusjoner. Det er også et mål å sikre et godt tilbud av finansielle tjenester over hele landet. Både Regjeringen og flertallet i Stortinget har uttrykt at det er et viktig mål at norsk finansmiljø og norsk finansiell kompetanse blir tatt vare på og utviklet videre.

Det er viktig å sikre norsk eierskap i sentrale finansinstitusjoner. Det har betydning for å sikre viktige hovedkontorfunksjoner i Norge. Og det kan ha betydning for kapitaltilgang og eierskap i norsk næringsliv. Som nevnt innledningsvis legger Regjeringen også derfor stor vekt på at norsk finansnæring skal ha konkurransedyktige rammebetingelser.

Takk for oppmerksomheten.