Spørsmål fra stortingsrepresentant Torstein Rudihagen, av 2. oktober 2000, vedrørende behandling av Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon

Spørsmål:

"Det har vært en del diskusjon om hvilke muligheter livsforsikringsselskapene har til å forvalte pensjonskapitalen i en pensjonsordning opprettet etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Jeg vil derfor være glad for en presisering av hvilke institusjoner, livforsikringsselskaper, unit linked selskaper, banker mv. som kan tilby seg å forvalte pensjonskapitalen innenfor de tre foreslåtte alternativer for forvaltning av pensjonskapitalen. Om det er noen begrensninger for disse finansieringsselskapene, ønskes en presisering av hva disse begrensningene skyldes og hvem de gjelder."

Svar:

Etter lovforslaget § 2-2 kan et foretak inngå avtale om opprettelse av ordning med innskuddspensjon i arbeidsforhold med institusjon som har tillatelse til å drive virksomhet her i riket som bank, livsforsikringsselskap, pensjonskasse eller forvaltningsselskap for verdipapirfond eller tilsvarende institusjoner med hovedsete i annen stat innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, og som der kan drive tilsvarende virksomhet. I forslaget er det ikke foretatt ytterligere avgrensninger av hvilke institusjoner som kan forvalte pensjonskapitalen. Det vises i denne forbindelse til at det følger av forslag til lov om innskuddspensjon at alderspensjon skal utformes som et spareprodukt i oppsparingsperioden, i den forstand at produktet skal være uten risiko knyttet til liv eller helse. Produktet kan også utformes tilsvarende i utbetalingsperioden. Regjeringen har i lovforslaget varslet endringer i forskrift 18. september 1995 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling. Den varslede endringen vil innebære at livsforsikringsselskaper og pensjonskasser kan tilby såkalte kapitaliseringsprodukter (dvs. spareprodukter uten risiko knyttet til liv eller helse), som vil gi mulighet til å tilby innskuddspensjon. I en rekke land vil imidlertid livsforsikringsselskaper etter hjemlandets regler ikke kunne tilby slike produkter.

I lovforslaget kapittel 3 Alderspensjonskapitalen skilles det mellom tre ulike organiseringer av pensjonskapitalen; alminnelig forvaltning, investeringsvalg for foretaket eller investeringsvalg for medlemmet. I forhold til hvilke institusjoner som kan tilby de ulike variantene er det imidlertid tilstrekkelig å skille mellom følgende to alternativer:

1. Forvaltning i samsvar med de regler for felles kapitalforvaltning som gjelder for den institusjon der ordningen er opprettet 1De eiendelene som inngår i denne felles kapitalforvaltningen kan være obligasjoner, aksjer, andeler i verdipapirfond m.v., avhengig av de valg institusjonen treffer og de regler som gjelder for kapitalforvaltningen i institusjonen. Hvilke nærmere regler dette er avhenger av hvilket, jf. lovforslaget § 3-2,
2. Forvaltning med investeringsvalg, jf. lovforslaget §§ 3-3 til 3-5.

Forskjellen mellom de ovennevnte alternativene er om det er institusjonen eller "kunden" (foretaket/medlemmet) som bestemmer over kapitalforvaltningen. Vurderinger av om en konkret ordning faller inn under alternativ 1) eller 2) ovenfor må derfor bero på en like konkret vurdering av den avtale ordningen er basert på.

Etter departementets vurdering kan de vanligste og mest utbredte produktene som institusjonene tilbyr i dag kategoriseres i forhold til ovennevnte oppdeling. Et innskudd i en bank eller en avtale om kapitaliseringsprodukt i ordinært livsforsikringsselskap eller pensjonskasse er finansielle produkter som er karakterisert ved at pensjonskapitalen inngår som en del av institusjonens felles kapitalforvaltning (ikke er skilt ut ved egne "øremerkede" eiendeler), og at det er institusjonen som bestemmer hvordan midlene skal plasseres. Dette vil etter departementets vurdering være produkter som faller inn under alternativ 1) ovenfor. Er ordningen derimot basert på et kapitaliseringsprodukt med investeringsvalg (tilbudt av et fondsforsikringsselskap (såkalt "unit-linked" selskap)), eller det avtales med foretaket eller medlemmet at pensjonskapitalen skal plasseres som andeler i et verdipapirfond, vil dette være produkter som etter departementets vurdering hører under alternativ 2) ovenfor. Samtidig kan en ikke se bort fra at det kan utformes produkter som ikke klart faller innenfor rammen av slik kategorisering. Dette vil kunne være tilfelle ved bruk av finansielle underleverandører eller andre mer komplekse avtaleforhold. I hvilken grad slike produkter kan tilbys må vurderes ut fra de aktuelle virksomhetsregler. Det vises i denne sammenheng til at både foretaket og institusjonen vil ha et ansvar for å påse at ordningen er i samsvar med bestemmelsene i loven, jf. lov forslaget § 2-5, og at Kredittilsynet etter lovforslaget § 2-9 vil kunne gripe inn overfor pensjonsordninger som forvaltes i strid med lov eller forskrift.

Med hilsen

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen