Spørsmål til revidert nasjonalbudsjett 2000 – fradragsrett for gaver til visse frivillige organisasjoner – kulturvern.

I brev av 27. mai 2000 stilte SVs stortingsgruppe departementet følgende spørsmål:

"I revidert nasjonalbudsjett foreslås det at fradragsrett ved inntektsfastsettelsen for gaver til visse frivillige organisasjoner og stiftelser, skal begrenses til organisasjoner som driver virksomhet til vern av kulturminner som er fredet etter kulturminneloven. Dette kriteriet er så innskrenkende, at så nær alle frivillige organisasjoner som har sitt virke innen kulturvernfeltet vil falle utenfor ordningen.

Hva er grunnen til at departementet har avgrenset fradragsretten med slike kriterie, hvordan skal man nå sikre arbeidet med kulturminner som er truet, men ikke fredet, og hvilke økonomiske konsekvenser vil dette føre til for de andre organisasjonene som faller utenfor de nye kriteriene for fradragsrett?"

Svar:

I forbindelse med behandlingen i Stortinget av forslaget i Ot. prp. nr. 1 (1999-2000) om fradragsrett ved inntektsfastsettelsen for gaver til visse frivillige organisasjoner, vedtok flertallet, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti som ikke kunne støtte den forslåtte endringen, å be departementet vurdere bl. a. om ordningen kunne utvides til også å omfatte gaver til organisasjoner som også driver kulturvern. Denne vurderingen ble lagt fram i St. meld. nr. 61 (1999-2000) og der ble det varslet at Regjeringen vil legge fram et forslag om fradragsrett for gave til organisasjon som driver virksomhet til vern av kulturminner som er fredet etter kulturminneloven. Bakgrunnen for denne avgrensingen, som også er omtalt i meldingen, er at begrepet kulturvern er meget vanskelig å avgrense.

Uttrykket kulturvern kan i videste forstand defineres som vernet om muntlige, litterære og materielle overleveringer om levesett, kultur og historie fram til vår egen tid. Uttrykket kulturminner er i kulturminneloven av 9. juni 1978 nr. 50 § 2 første ledd definert som "alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til". Dette er et noe mer avgrenset begrep enn uttrykket kulturvern som omfatter vern av a l l e spor av menneskelig aktivitet.

Legges det til grunn at det er en begrenset mengde gavemidler som vil være tilgjennelig for slike formål, vil en utvidelse av anvendelsesområdet medføre at disse midlene mest sannsynlig blir fordelt på flere tiltak. Dette vil innebære at de mest prioritert verntiltakene, kan bli skadelidende fordi deler av ressursene blir gitt til lavere prioriterte tiltak. Etter departementets vurdering er det ønskelig at innsatsen blir konsentrert om de høyest prioriterte oppgavene. At et kulturminne er fredet gir uttrykk for at det er høyt prioritert.

Ved utformingen av reglene i skatteloven § 6-50 har departementet lagt stor vekt på løsninger som gjør ordningen enklest mulig å administrere, se Ot. prp. nr. 1 (1999-2000) punkt 2.5 side 16. Departementet har derfor forsøkt å definere formål som betinger fradragsrett, så presist som mulig. Ved å begrense ordningen til kulturminner som er fredet, oppnår man en meget presis avgrensing som er enkel å håndheve. Uten kravet til fredning ville en måtte bruke den betydelig videre definisjonen i kulturminneloven § 2 første ledd. Av hensyn til kostnadene ved administrasjonen av ordningen er det viktig å begrense antallet organisasjoner og klarest mulig angi de formål som er omfattet.

Departementet har ikke grunnlag for å beregne hvilke økonomiske konsekvenser dette får for de organisasjonene som faller utenfor.

Med hilsen

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen