Spørsmål vedrørende Ot.prp. nr. 73 (1999-2000) – Børsloven

Jeg viser til brev fra saksordfører 30. august 2000 med fire spørsmål.

Spørsmål nr. 1:

Svar:

Regler om såkalt netting er gitt i verdipapirhandelloven kapittel 10 Motregning av enkelte finansielle instrumenter. Reglene i verdipapirhandelloven kapittel 10 innebærer at skriftlig avtalt motregning av visse nærmere angitte derivatkontrakter kan gjøres gjeldende i den ene avtalepartens insolvensbehandling uten hinder av konkurslovens generelle regler om motregning og om boets rett til å tre inn i skyldnerens avtaler. Derivatkontraktene som er omfattet av verdipapirhandelloven kapittel 10 karakteriseres ved at det ofte inngås en rekke kontrakter partene i mellom. I praksis vil adgang til netting av visse derivatkontrakter innebære at partene i en insolvenssituasjon kan omregne samtlige kontrakter mellom partene til et nettokrav mellom boet og motparten. Hvis det er motparten som er i gjeld til boet skal nettosummen betales til boet. Hvis det er boet som er i gjeld til motparten, skal boet betale dividende av nettosummen.

Adgangen til å avtale motregning som står seg i konkurs (netting) reduserer partenes eksponering og derved risiko overfor hverandre. Motstykket er at slike regler i noen grad vil kunne medføre en svakere dekning for de øvrige kreditorene enn det som ville vært tilfelle dersom de alminnelige reglene var fulgt. I Ot.prp. nr. 29 (1996-97) uttalte departementet følgende:

Finanskomiteen sluttet seg til departementets forslag, men foreslo i tillegg at avtaler om handel med valuta skulle omfattes av kapittel 10. (Innst.O. nr. 83 (1996-97) s. 60.)

Det vil være nødvendig med lovendring for at reglene om netting skal kunne gjelde for kraftderivater.

De mer generelle spørsmål om handel med varederivater skal reguleres, og hvordan slik regulering i tilfelle bør utformes har vært vurdert av et utvalg, jf. NOU 1999:29. Utredningen har vært på høring. Finansdepartementet arbeider nå med oppfølgingen av Varederivatutvalgets utredning og høringsinstansenes merknader. Et av spørsmålene som vurderes er om det bør gis adgang til netting også for derivater med varer som underliggende, herunder kraftderivater. Det forventes at en eventuell proposisjon vil kunne legges frem for Stortinget i vårsesjonen.

Jeg mener at det ikke er tilstrekkelig tungtveiende grunner for å løsrive behandlingen av dette spørsmålet fra de øvrige spørsmålene om regulering av handel med varederivater. Samtidig er det klare fordeler ved å kunne se disse reglene i sammenheng med forslagene til øvrig regulering av varederivater. Blant annet finnes det foreløpig ikke noen definisjon av "varederivat" eller "kraftderivat" som kan brukes til å avgrense et eventuelt virkeområde. Videre viser jeg til uttalelsene i forarbeidene til dagens nettingbestemmelser hvor det er forutsatt at det vises tilbakeholdenhet mht. utvidelse av reglenes anvendelsesområde. Bl.a. av hensyn til andre kreditorer i et eventuelt konkursbo, mener jeg det er viktig at departementet gis tilstrekkelig tid til å utrede hvilke varederivater, herunder kraftderivater, som eventuelt skal omfattes av netting-regler.

Det er bedt om lovteknisk bistand til utforming av lovtekst. Det bør i tilfelle legges opp til at den nærmere avgrensningen av virkeområdet fastsettes i en forskrift. En lovregel vil eventuelt kunne utformes slik:

§ 10-1 skal lyde:
Dette kapittel gjelder fremtidige renteavtaler (FRA), rente- og valutaopsjoner, rente- og valutaterminer, rente- og valutabytteavtaler, og avtaler om handel med valuta. Departementet kan bestemme at dette kapittel også skal gjelde avtaler om andre finansielle instrumenter eller avtaler om omsettelige termin- eller opsjonskontrakter knyttet til varer eller tjenester etter nærmere bestemmelser av departementet.

Spørsmål nr. 2:

Svar:

I Børslovutvalgets utredning, NOU 1999:3, er det gitt opplysninger om rettsstilstanden i Danmark når det gjelder "autoriserte markedsplasser", jf. s. 128. Det er bl.a. opplyst at det ikke er krav om autorisasjon for å drive slik virksomhet. I proposisjonen står det følgende (s. 36):

Ved nærmere undersøkelse viser det seg at utredningens opplysninger ikke var helt oppdatert på dette punkt. Ved kontakt med danske myndigheter har departementet nå fått opplyst at virksomhet som autorisert markedsplass er avhengig av tillatelse fra Finanstilsynet. Med virksomhet som autorisert markedsplass menes regelmessig omsetning av verdipapirer, som ikke er notert på en fondsbørs (unoterte). Det er gitt regler om krav til organisering som aksjeselskap, minste aksjekapital (8 mill. kroner) og flere virksomhetsregler.

Børslovutvalget la opp til at det skulle kunne gis tillatelse til foretak som driver virksomhet som autorisert markedsplass, men at det ikke skulle være plikt til å søke om slik konsesjon. Bruk av betegnelsen "autorisert markedsplass" var foreslått å være forbeholdt foretak med tillatelse som dette. Videre var det foreslått en rekke virksomhetsregler for autoriserte markedsplasser. Disse ville bare gjelde for foretak med konsesjon.

Når det gjaldt børs, foreslo utvalget at det å drive børsvirksomhet i seg selv skulle være konsesjonspliktig. Etter gjeldende børslov er det bare bruk av betegnelsen børs som er konsesjonsbelagt.

Børslovutvalgets forslag ville føre til at virksomhet som børs ville være konsesjonsbelagt, mens bare bruk av betegnelsen autorisert markedsplass ville være konsesjonsbelagt.

Børslovutvalgets systematikk, konsesjonsplikt for børsvirksomhet, men ikke for virksomhet som autorisert markedsplass, vil kunne medføre problemer i praksis. Dette er fordi definisjonen av den virksomhet som autoriserte markedsplasser driver i praksis vanskelig lar seg skille fra den virksomhet som en børs driver. Begge former for markedsplasser driver "organisering eller drift av et marked for finansielle instrumenter der det legges til rette for handel ved regelmessig og offentlig kursnotering…" Forskjellen i utvalgets forslag til definisjoner i § 1-3 er at i børsdefinisjonen inngår i tillegg passusen "og opptak av finansielle instrumenter til offisiell notering". Denne delen av definisjonen har i departementets forslag blitt endret til "opptak av finansielle instrumenter til børsnotering i overensstemmelse med kravene i § 5-6 med forskrifter". Innholdsmessig medfører dette ingen endring i forhold til utvalgets forslag.

Kredittilsynet pekte på dette problemet i sin høringsuttalelse (gjengitt i proposisjonen s. 33):

Det har ikke vært departementets mening å hindre autoriserte markedsplasser fra å ha like strenge opptakskrav som børs dersom markedsplassen ønsker dette. Dette ville imidlertid blitt følgen med utvalgets forslag. Med departementets løsning vil konsesjonskravet inntre i det noen "organiserer eller driver et marked for finansielle instrumenter der det legges til rette for handel ved regelmessig og offentlig kursnotering av finansielle instrumenter." Dersom et foretak ønsker børskonsesjon må det i tillegg drive opptak av finansielle instrumenter til børsnotering i henhold til kravene i lovforslaget § 5-6. En børs vil ha plikt til å drive slikt opptak. En autorisert markedsplass vil ikke ha slik plikt, men det vil heller ikke være noe i veien for at en slik markedsplass praktiserer de samme eller strengere opptakskrav.

Departementet mener at den logiske følgen av ikke å ha konsesjonsplikt for å drive autorisert markedsplass, må være at en heller ikke har konsesjonsplikt for børsvirksomhet. På den måten vil problemet som er skissert ovenfor unngås. Alternativet blir da å falle tilbake på løsningen i dagens lov hvor det er bruk av betegnelsen børs som er underlagt konsesjonsplikt. I så fall vil dette bli likt for både børs og autorisert markedsplass. Det vil med en slik løsning ikke være noe til hinder for at andre markedsplasser driver samme type virksomhet som børser og autoriserte markedsplasser, men de vil bare kunne oppnå det kvalitetsstempelet som bruk av de lovbeskyttede betegnelsene gir dem ved å søke om konsesjon. Uansett vil virksomheten til disse markedsplassene kreve konsesjon som verdipapirforetak etter verdipapirhandelloven. En slik løsning ville ligge nær opp til den løsningen som er valgt i Sverige. I Danmark har man som ovenfor nevnt valgt en løsning med konsesjonsplikt for begge typer markedsplasser.

Departementets lovforslag er på samme måte som børslovutvalgets forslag i stor grad bygget opp rundt et utgangspunkt om at det er virksomhet som børs som skal være konsesjonsbelagt. Departementet anser dette som en viktig nyvinning ved lovforslaget. Det vises til utvalgets omtale av sitt forslag om å knytte konsesjonskravet til virksomhet som børs (NOU 1999:3 s. 157):

Departementet sluttet seg til utvalgets forslag på dette punkt og uttalte (proposisjonen punkt 5.1.4 på s. 35):

Ettersom en endring av lovforslaget slik at det ikke skal være konsesjonsplikt for autorisert markedsplass etter min oppfatning ville kreve samme endring for børs, ville dette medføre behov for endringer i flere bestemmelser i børsloven. Det ville være nødvendig med en grundig gjennomgang av hele lovforslaget, noe som bl.a. ville kreve mer tid enn det som nå står til rådighet. Jeg ber derfor om at komiteen, dersom den skulle ønske forslag til endringer i lovforslaget som innebærer at konsesjonsplikt for virksomhet som børs og autorisert markedsplass fjernes, og at konsesjonsplikten knyttes til bruk av betegnelsen børs og autorisert markedsplass, ber eksplisitt om dette.

Spørsmål nr. 3:

Svar:

Departementets forslag om anvendelse av vederlaget etter salg av aksjene i den omdannede Oslo Børs er begrunnet i proposisjonen kapittel 12.

Etter gjeldende børslov § 1-1 skal børs være organisert som en selveiende institusjon. Tilsvarende gjaldt etter tidligere børslov.

Omdanning til aksjeselskap og salg av aksjer skal etter lovforslaget gjennomføres ved at Oslo Børs oppretter et allmennaksjeselskap. Til dette allmennaksjeselskapet overfører børsen sine eiendeler og forpliktelser. Børsen selger så alle aksjene i allmennaksjeselskapet. Det vises til lovforslaget § 10-2. Vederlaget fra aksjesalget vil i første omgang bli formue på den selveiende institusjonens hånd.

Det er i utgangspunktet opp til lovgiver å avgjøre hvordan formuen skal disponeres når en børs avvikles. Børslovutvalget antok at Grunnloven § 105 ville være til hinder for at børsens formue gjennom lov eller på annen måte eksproprieres, uten at det ytes full erstatning. Det vises til NOU 1999:3 s. 253 flg. På bakgrunn av dette antok utvalget at det neppe kunne bestemmes at børsens formue uten videre kunne overføres til statskassen. Utvalget foreslo at vederlaget, eller børsens formue etter salg av aksjene, skulle overføres til en stiftelse. Denne stiftelsen skulle ha som formål å fremme et velfungerende marked for finansielle instrumenter. Dette ble av utvalget utdypet til å kunne omfatte å yte bidrag til økonomisk og næringsmessig forskning, utdannelse, samt til markedsføring og opplysningsvirksomhet knyttet til formålet. I omtalen av forslaget uttaler utvalget bl.a. (NOU 1999:3 s. 255):

Under arbeidet med proposisjonen ble det gjennomført en nærmere vurdering av i hvilken utstrekning de formål som børsen skal ivareta har vern etter Grunnloven § 105 mot lovvedtak om disponering av børsens formue. Lovavdelingen i Justisdepartementet kom til at "Oslo børs er en institusjon som under enhver omstendighet kun nyter et beskjedent vern etter Grunnloven § 105". Lovavdelingen antok videre at en omdanning med overføring av provenyet til staten ikke ville komme i strid med Grunnloven § 105. Det vises til redegjørelse for dette i proposisjonen s. 180.

Videre ble forslaget bl.a. begrunnet slik:

Jeg vil i det følgende utdype departementets begrunnelse noe. Man kan i utgangspunktet tenke seg ulike anvendelsesmåter for provenyet som fremkommer ved salg av aksjene. I forbindelse med lovforslaget har i hovedsak tre alternative anvendelsesmåter blitt foreslått. Disse tre alternativene er overføring til en stiftelse, overføring til statskassen eller overføring til egenkapital i det nye allmennaksjeselskapet som skal drive børsvirksomheten videre. Jeg vil for det første utdype hvorfor jeg mener at det ikke bør lovfestes at børsens formue etter salg av virksomheten skal overføres til en stiftelse. Deretter vil jeg redegjøre for hvorfor det etter min mening ikke vil være hensiktsmessig å overføre børsens formue til det nye selskapet. Videre vil jeg redegjøre for enkelte andre argumenter som etter min mening taler for departementets forslag.

Argumenter mot stiftelse

Oslo Børs har i dag etter det jeg er kjent med en bokført egenkapital i størrelsesorden 200 mill. kroner. Det er sannsynlig at et salg av virksomheten vil innbringe vesentlig mer enn bokført egenkapital. Dersom det, som utvalget foreslo, opprettes en stiftelse med 10 pst. grunnkapital, som over en periode på 10 til 20 år skal dele ut både avkastning og kapital, vil det hvert år skulle deles ut betydelige beløp. Selv innenfor et så vidt angitt formål som "fremme av et velfungerende norsk marked for finansielle instrumenter" vil det etter mitt syn måtte bli vanskelig å finne fornuftig og effektiv anvendelse for så vidt betydelige beløp hvert år i en slik størrelsesorden som det her måtte bli snakk om.

Det var bl.a. foreslått at en vesentlig oppgave for en stiftelse som nevnt ville være å kanalisere midler til forskning innenfor fagfelt som hadde betydning i forhold til stiftelsens formål. Kanalisering av offentlige midler til forskning prioriteres nå mot kanalisering av offentlige midler til annen virksomhet. Det er også en prioritering mellom forskningsformål. Jeg kan ikke se at det er sterke grunner som tilsier at de forskningsformål børsstiftelsen ville hatt som formål skal bli tilgodesett i så vidt sterk grad som utvalgets forslag innebærer, helt utenom ordinære prioriteringer.

Jeg konstaterer også at Oslo Børs nå mener at det ikke ville være hensiktsmessig å legge hele formuen etter salget av virksomheten til en stiftelse med formål som angitt.

Argumenter mot tilførsel av egenkapital

Oslo Børs foreslo i sin høringsuttalelse til børslovutvalgets utredning at en del av provenyet, i stedet for å legges til en stiftelse som utvalget foreslo, skulle skytes inn som egenkapital i allmennaksjeselskapet som skal drive børsvirksomheten videre. Etter det jeg er kjent med har Oslo Børs gått vekk fra dette standpunktet, og ikke foreslått dette under høringen i finanskomiteen 29. august 2000, jf. notat 25. august 2000 fra Oslo Børs til Stortingets finanskomite.

Det er etter min mening flere uheldige sider ved en slik løsning.

Utvalget tok opp problemstillingen i utredningen, men anbefalte ikke en slik løsning "særlig fordi dette ville innebære en overføring av verdier i børsen til (de nye) aksjonærene". (Utredningen s. 250). Departementet sluttet seg til utvalget i proposisjonen, og uttalte samtidig (proposisjonen s. 179):

Jeg vil også vise til at et viktig hensyn bak forslaget om at børser skal organiseres som allmennaksjeselskap har vært å gi børser anledning til å hente inn egenkapital på samme måte som andre aksjeselskap. Etter min mening bør børsens kapitalstruktur dannes på ordinær måte ut fra en vurdering av virksomhetens omfang og behov for egenkapital.

Etter min mening vil overføring til statskassen gi mulighet til effektiv bruk til beste for fellesskapet av de midler som fremkommer ved privatisering av Oslo Børs. Jeg viser for øvrig til at flere medlemmer* av lovutvalget som har utredet forslag til ny VPS-lov har kommet til samme resultat når det gjelder vederlaget ved et salg av VPS. (*Seks medlemmer stemte for en slik løsning. Tre andre grupper på henholdsvis seks, tre og et medlem stemte for ulike andre løsninger.) I Norges Banks høringsuttalelse til nevnte utredning i brev av 31. august 2000 uttaler Norges Bank at en også for Oslo Børs støtter at salgsprovenyet tilfalle statskassen.

Spørsmål nr. 4:

Svar:

Jeg vil innledningsvis bemerke at å legge salgsprovenyet i stiftelse som omtalt er vesensforskjellig fra å legge salgsprovenyet i et bundet fond. I det følgende vil jeg først behandle alternativet om å legge salgsprovenyet i en stiftelse med formål som nevnt.

Ettersom departementet ikke gikk inn for denne løsningen, har departementet ikke foretatt noen behandling av spørsmålet om hvordan en slik stiftelse skulle kunne organiseres. Jeg antar at det i tilfelle ville være naturlig å ta utgangspunkt i forslaget i utredningen om stiftelsens organisasjon og organer (utredningen s. 255-256). I utredningens lovforslag § 10-6 foreslås det at børsstiftelsen skal ha et styre som skal velges av et råd. Styret skal representere stiftelsen utad og ha ansvaret for forvaltningen av stiftelsen. Rådet skal etter utvalgets forslag være stiftelsens overordnede organ. Sammensetningen bør etter utvalgets syn reflektere de interesser som er representert i dagens børsråd, samt bør det vurderes å ha representanter for forsknings- og undervisningsinstitusjoner som medlemmer. Utvalget har ikke tatt stilling til om medlemmene av rådet skal være offentlig oppnevnt eller om de aktuelle institusjoner og organisasjoner selv skal oppnevne sine representanter. Dette skal fastsettes i vedtektene som skal godkjennes av Kongen.

Jeg vil understreke at departementet ikke har foretatt noe vurdering av hensiktsmessigheten i utvalgets forslag. Dersom det skulle bli nødvendig å gi regler om en stiftelse som nevnt, vil det være nødvendig med en nærmere behandling av spørsmålet.

Et "bundet fond" vil slik jeg forstår det innebære at det tilføres egenkapital til det selskapet som skal drive børsvirksomhet videre. Som ovenfor nevnt var det særlig Oslo Børs som under høringen til utredningen tok til orde for å legge hele eller deler av salgsprovenyet inn i Oslo Børs som et bundet fond. Etter det jeg er kjent med har Oslo Børs ikke fremmet dette standpunktet under finanskomiteens høring. Jeg viser også til svaret på spørsmål 3, der jeg bl.a. har vist til at departementet har gått imot dette i proposisjonen.

Verken utvalget, departementet eller andre aktører har etter det jeg er kjent med utredet noe konkret forslag om hvordan en løsning med et "bundet fond" i tilfelle skulle organiseres.

Med hilsen

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen