Finansdepartementet
Vårt journalnr: 00/2366

Spørsmål nr. 4, fra Høyres stortingsgruppe, av 24.5.2000, vedrørende Ot. prp. nr. 47 (1999-2000)

"Det bes samtidig om en samlet vurdering av ENFOs synspunkter på Ot. prp. nr. 47 datert 22. mai 2000."

Svar:

1.

I budsjett-innst. S. I (1999-2000) ba et flertall i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, Regjeringen komme med forslag til endringer i verdsettelsesreglene for kraftproduksjonsanlegg med sikte på at eiendomsskatten på kraftanlegg skal bli om lag 1 mrd. kroner. Dette følges opp i Ot. prp. nr. 47 (1999-2000). Departementet antar at det er dette Enfo sikter til når det hevdes at endringene i eiendomsskatten er provenymessig og ikke objektivt begrunnet. Etter departementet vurdering er det imidlertid også gode faglige grunner for å stramme inn i dette regelverket, da verdsettelsesreglene har vist seg å være for lempelige ift. at eiendomsskattegrunnlaget skal gjenspeile markedsverdien på kraftproduksjonsanleggene. Med disse endringsforslagene vil eiendomsskattegrunnlaget fange opp den faktiske markedsverdien til kraftanleggene på en bedre måte. Departementet er derfor uenig med Enfo i at endringene i regelverket kun er provenymessig begrunnet. Nedenfor gir departementet en nærmere begrunnelse for de viktigste forslagene til endringer i regelverket.

2.

Stortinget har lagt til grunn at eiendomsskattegrunnlaget skal tilsvare en markedsverdi av anlegget. Ut fra dette hensynet er det prinsipielt vanskelig å begrunne unntaket fra verdsettelse etter spotmarkedspriser for langsiktige kontrakter mv. Det skyldes at disse kontraktene er knyttet til eieren av kraftverket, og vil således ikke påvirke den pris som en kjøper vil være villig til å betale for anlegget. Departementets forslag om å oppheve de særskilte verdsettelsesreglene for langsiktige kontrakter for eiendomsskatteformål er derfor primært begrunnet i at eiendomsskattegrunnlaget ikke bør påvirkes av eiernes disposisjoner mht. inngåelse av langsiktige kontrakter.

Som påpekt i svar på spørsmål 2 fra Høyre av 24.5 vil også innstrammingene i minste gjenstående levetid etter departementets syn føre til at de nye verdsettelsesreglene gir et mer tilfredsstillende anslag på markedsverdien av kraftanleggene enn ved de nåværende sjablonene for minste gjenstående levetid. Forslaget må også ses i sammenheng med departementets forslag om å oppheve reglene om rutinemessig befaring hvert tiende år. Dette forenkler reglene og reduserer mulighetene for tvister.

Forslaget om å redusere normrenten fra 4 pst. til 3 pst. er begrunnet som en sjablonmessig metode for å på kort sikt øke formuesverdien opp mot markedsverdien av kraftanleggene. Et alternativt virkemiddel kunne vært å benytte høyere kraftpriser enn de observerte prisene for 1997, 1998 og 1999 som inngår i beregningen av eiendomsskattegrunnlaget for 2001. Det kunne begrunnes med at observerte markedspriser på omsatte kraftanlegg indikerer at det er forventninger om økte kraftpriser framover, og at det dermed er de lave kraftprisene som er årsaken til at eiendomsskattegrunnlaget er lavere enn observerte markedsverdier. Etter departementets vurdering er det imidlertid svært gode grunner for å la historiske priser inngå ved fastsetting av eiendomsskattegrunnlaget framfor anslåtte framtidige markedspriser. Når departementet i stedet har foreslått en reduksjon av risikotillegget i normrenten skyldes dette at lavere risikotillegg anses som en bedre metode for å øke eiendomsskattegrunnlaget i 2001 opp mot markedsverdiene. Det følger av dette at dersom kraftprisene øker vesentlig, bør nivået på risikotillegget vurderes på nytt.

Formålet med å innføre et minimumsnivå på hva eiendomsskattegrunnlaget kan bli, er å dempe omfordelingsvirkningene mellom kommunene. Et slikt minimum vil bidra til å redusere fallet i inntektene for de kommunene som kommer spesielt dårlig ut ved iverksettelsen av de nye reglene. Departementet har imidlertid lagt vekt på at regelen kun skal ha betydning for noen kommuner i perioder med svært lave kraftpriser. Minimumsverdien er derfor satt slik at den normalt ikke vil medføre en tilleggskatt for kraftforetak i forhold til det som følger av de ordinære verdsettelsesreglene.

Enfo foreslår at det bør innføres en maksimumstakst for hva eiendomsskattegrunnlaget til et kraftproduksjonsanlegg kan bli. Som påpekt i svar på spørsmål 3 til Høyre av 24.4 vil departementet advare mot at det innføres et slikt tak for eiendomsskattegrunnlaget i verdsettelsesreglene.

3.

Enfo viser til at norske kraftselskaper i dag er undergitt rammebetingelser som hindrer likeverdige konkurransevilkår i et åpent nordisk og nord-europeisk kraftmarked. Til det er å si at kraftprisene i stor grad er like i de nordiske landene, men enhetskostnadene varierer avhengig av bl.a. produksjonsteknologi og for vannkraftens del topografiske og hydrologiske forhold. Med gjeldende tilbud og etterspørsel av kraft er markedsprisen i det nordiske systemet i stor grad avhengig av marginalkostnadene på kullkraft i Danmark. Kostnadene ved utbygging av vannkraft har imidlertid normalt vært lavere, og dette gir opphav til grunnrenteinntekt ved investering i vannkraftverk i Norge. Det gjør at det er mulig å ha høyere skatt på vannkraftproduksjon enn på annen kraftproduksjon uten at dette påvirker investeringene. Positiv grunnrenteskatt er derfor en indikasjon på at avkastningen før skatt av å investere i vannkraft i Norge er høy og høyere enn i kraftproduksjon uten grunnrente (kullkraft, gasskraft).

Vannfallene er dessuten en immobil naturressurs, slik at det ikke er noe alternativ å flytte virksomheten til utlandet. Dersom det er lønnsomt å investere i vannkraftproduksjon i Norge, gitt de norske skattereglene, vil det derfor bli utbygd uavhengig av om skatten er lavere eller høyere i andre nordiske land. Det at det synes å være interesse blant utenlandske aktører for å kjøpe norske vannkraftanlegg er en indikasjon på at rammevilkårene i Norge er bedre enn det Enfo gir uttrykk for. For andre former for kraftproduksjon, for eksempel gasskraft, er det å bygge i Danmark et reelt alternativ til å bygge i Norge og kan dermed lokaliseres der skatten er lavest. Slik form for kraftproduksjon skattlegges imidlertid neppe hardere i Norge enn i andre nordiske land.