27.10.2000 Svar på spm. nr. 39 fra Høyre, av 10.10

Finansdepartementet
Vårt journalnr: 00/4336

Spørsmål nr. 39, fra Høyres stortingsgruppe, av 10. oktober 2000, vedrørende Nasjonalbudsjettet 2001

"Det vises til boks 4.1 i Nasjonalbudsjettet. Der viser departementet en tabell for sammenligning av skatte- og avgiftsnivået mellom Norge, Sverige, Finland, Danmark og EU. For Norge oppgis at tallene er utenom sokkelvirksomhet, men skatteandelen som oppgis er langt lavere enn det som for eksempel er vist i NOU 1999:7 Flatere skatt vedrørende skattenivået for Fastlands-Norge. I forbindelse med sammenligning av skattenivå mellom land, bes om svar på følgende:

1. Det bes om en oversikt over skatte- og avgiftsnivået for Fastlands-Norge, målt som andel av BNP for Fastlands-Norge, sammenlignet med skattenivået i andre nordiske land og EU.
2. Når fokus er på hvilket skattenivå næringslivet i Fastlands-Norge kan tåle i forhold til konkurransen med bedrifter i andre land, er departementet enig i at det er mest relevant å benytte tall for Fastlands-Norge?
3. Dersom tallene i tabell 4.1 egentlig er ment å vise skatter og avgifter som andel av BNP, hva er i så fall forklaringen på forskjellene mellom tallene som angis for dette i tabell 4.1 og tabellene 5.8 og 5.9 i vedlegg 5."

Svar:
Fotnoten som er oppgitt i boks 4.1 i Nasjonalbudsjettet er feil. Tallet som det refereres til for Norge er inklusive sokkelvirksomheten. Stortinget informeres om dette i eget rettebrev vedr. Nasjonalbudsjettet 2001. Skatteratene i boks 4.1 er basert på innbetalte skatter i 1998. Beregningen og oppsplittingen er gjort av OECD.

a)
For 1998 kan det påløpte skattenivået som andel av BNP for Fastlands-Norge anslås til om lag 47,8 pst. Dette tallet er imidlertid ikke direkte sammenlignbart med tallene for de andre nordiske land og EU i boks 4.1, siden OECD-statistikken baseres på innbetalte og ikke påløpte skatter.

Departementet vil videre peke på at det er flere svakheter ved anslagene for Fastlands-Norge, bl.a. på grunn av at:

• Skatter og avgifter som betales av personer som jobber i sokkelvirksomheten blir registrert som en del av fastlandsøkonomien siden disse lignes i sin hjemkommune.
• Skatter og avgifter på produksjon og omsetning av varer og tjenester levert til sokkelvirksomheten blir registrert som skatter og avgifter på fastlandsøkonomien gjennom det ordinære skattesystemet.
• Enkelte landanlegg som er knyttet til sokkelvirksomhet betaler eiendomsskatt til kommunen anlegget er plassert i. Denne inntekten blir registrert som en del av fastlandsøkonomien.
• Bygging av oljeinstallasjoner mv. bidrar til økt verdiskapning og skatteinntekter for fastlandsøkonomien.
• Inntekter fra SDØE blir ikke regnet som skatteinntekt, selv om det har klare likhetstrekk med en kontantstrømskatt.

Punktene over viser at det er svært vanskelig å skille ut samlet verdistigning og samlede skatteinntekter tilknyttet petroleumssektoren på en tilfredsstillende måte. Slike tall gir derfor et lite presist mål på den faktiske skattebelastningen til Fastlands-Norge.

b)
Sammenligninger av skattenivået, gjerne målt som samlede skatter og avgifter i prosent av BNP, publiseres jevnlig av blant annet OECD, og er også gjengitt i budsjettdokumentene de senere årene. Sammenligningene brukes ofte til å si noe om følgende forhold:

1. "Skatte- og avgiftstrykket" i betydningen av hvor mye som overføres fra privatpersoner og dermed den individuelle beslutningssfæren til det offentlige og kollektive beslutninger.
2. Om skatte- og avgiftsnivået i et land må senkes eller kan økes når en tar hensyn til at bedrifter og personer kan flytte til land med lavere skatter og avgifter.
3. De realøkonomiske (samfunnsøkonomiske) kostnadene i et land sammenlignet med tilsvarende kostnader i andre land.

Mens tall for skatter og avgifter som andel av BNP er relevant for å belyse punkt i), er det langt mer problematisk å benytte dette som mål for punktene ii) og iii).

Ulike skatter og avgifter vil virke ulikt inn på bedriftenes lokaliseringsbeslutninger. Dermed er det ikke bare nivået på, men også sammensetningen av, skatter og avgifter som spiller en rolle for graden av skattekonkurranse. Dessuten er bl.a. offentlig infrastruktur, effektivitet i offentlig sektor, konkurransepolitikk, forskning og utdannelse, næringsspesifikk politikk og lokal næringspolitikk viktige faktorer som påvirker lokaliserings- og investeringsbeslutninger.

De samfunnsøkonomiske kostnadene ved høyt skattenivå (den faktiske skattebyrden) er hovedsakelig et resultat av at såkalte vridende skatter gir de økonomiske aktørene insentiv til å endre adferd slik at det blir avvik i forhold til den samfunnsøkonomiske mest lønnsomme tilpasningen. Dette gjelder for eksempel ved skatt på arbeid hvor folk normalt velger å arbeide mindre med enn uten skatt. Et annet eksempel er skatt på sparing som isolert sett innebærer at folk sparer mindre og låner mer enn det som er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt.

Skatter og avgifter som ikke påvirker aktørenes tilpasninger (nøytrale skatter) og effektivitetsfremmende skatter (f.eks. miljøavgifter) har ingen negative effekter på økonomiens virkemåte. Nøytrale skatter vil ikke innebære samfunnsøkonomiske kostnader, mens effektivitetsfremmende skatter tvert om gir samfunnsøkonomiske gevinster. Disse skatteartene er derfor ikke relevante i sammenligningen av de samfunnsøkonomiske kostnadene ved skattebyrden.

I praksis er det imidlertid svært vanskelig å anslå størrelsen bare på vridende skatter i ulike land. Dette kommer av at skatter som i teorien er nøytrale, i praksis kan være vridende og dermed innebære et effektivitetstap. For eksempel gjelder dette skatt på bedriftsoverskudd som i teorien er en nøytral skatt siden beskatningen kun reduserer nettoavkastningen av investeringene. I praksis vil imidlertid blant annet avskrivningsreglene påvirke forholdet mellom den privatøkonomiske og den samfunnsøkonomiske lønnsomheten til bedriften. Dette kan bidra til at bedriftsbeskatningen virker vridende i den forstand at kapitalen ikke anvendes der den er samfunnsøkonomisk mest lønnsom.

Skatt som andel av BNP er etter departementets syn derfor lite egnet som et mål på hvilket skattenivå næringslivet i Fastlands-Norge kan tåle i forhold til konkurransen med bedrifter i andre land. Skatt som andel av BNP er kun et mål på hvor mye som overføres fra privatpersoner og dermed den individuelle beslutningssfæren til det offentlige og kollektive beslutninger ved hjelp av skatter og avgifter.

Etter departementets syn gir det i denne sammenheng heller ikke særlig mening å skille ut petroleumssektoren av beregningene. En mulig grunn til å ta ut petroleumssektoren er at den gir høye skatter i forhold til innsatsen av arbeidskraft og kapital, og at en skatt på grunnrente ikke gir de samme vridningene som andre skatter. Men i så tilfelle skulle en ikke tatt ut petroleumssektoren som sådan, men kun grunnrenten og skatter på grunnrenten. I tillegg til at en slik korreksjon er komplisert, burde en i så fall gjort samme korreksjon for andre grunnrentenæringer, for eksempel for kraftproduksjon. Det er imidlertid ikke opplagt at særskatten i petroleumssektoren gir betydelig mindre vridninger enn bedriftsbeskatningen for øvrig, som etter skattereformen har gode nøytralitetsegenskaper. Skulle en imidlertid trukket ut inntektsskatten (i telleren) og bruttoproduktet (i nevneren) fra alle etterskuddspliktige, ville en ende opp med at de fleste skattene og avgiftene ble konsentrert til verdiskapningen i offentlig sektor. En slik beregning ville etter departementets syn være helt irrelevant som et mål på skattetrykket.

c)
Tallet for Norge som er presentert i boks 4.1 (43,6 pst.) er hentet fra OECDs publikasjon Revenue Statistics 1999, og er basert på anslag på bokførte skatteinntekter og BNP for 1998.

Tallene i tabell 5.8 og 5.9 vedlegg 5 (42,9 pst.) er oppdaterte anslag på påløpte skatter og avgifter for 1998 og vil derfor avvike noe fra OECDs anslag. Årsaken til at påløpte skatter var lavere enn bokførte skatter i 1998 skyldes først og fremst fallet i oljeprisen gjennom 1998, siden halvparten av petroleumsskatten først betales året etter den påløper.