Finansdepartementet
29.05.2000
Vårt journalnr: 00/2364

Spørsmål nr. 6, fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe, av 19. mai 2000, vedrørende Revidert nasjonalbudsjett 2000

"Hvordan forklarer Regjeringen at det har innstrammingseffekt å omdisponere bevilgninger fra bruk i utlandet til bruk i Norge"

Svar:

Vurderingen av finanspolitikken bygger på helhetlige analyser, basert blant annet på bruk av makroøkonomiske modeller. Tilrådingene om finanspolitikken bygger dermed på en bred tilnærming, hvor en i tillegg til skatte- og utgiftsnivået også tar hensyn til hvordan blant annet privat forbruk, oljesektoren, kommunesektoren og sammensetningen av budsjettets utgifter virker inn på samlet etterspørsel og aktivitetsnivå i økonomien. I denne sammenhengen tar en også hensyn til at enkelte utgiftsposter retter seg mot utlandet, med begrensede virkninger på innenlandsk økonomi.

Finanspolitiske indikatorer er ment som et supplement til de makroøkonomiske analysene, ved at de på en enkel måte gir en indikasjon av innretningen av finanspolitikken. Finansdepartementets olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikator tar utgangspunkt i hvordan et konkret budsjettforslag påvirker budsjettbalansen. Ved å se på endringer i den korrigerte budsjettbalansen i forhold til nivået på verdiskapingen i Fastlands-Norge, anslås på en grov måte impulser fra finanspolitikken på totaløkonomien. Ved beregninger som bygger på budsjettbalansen, bør alle inntekts- og utgiftsposter "telle likt", blant annet av følgende grunner:

· Alle offentlige utgifter finansieres. Selv om staten på kort sikt har solide finanser, tilsier langsiktige budsjetthensyn, og spesielt behovet for å kunne dekke den sterke veksten i pensjonsutgifter vi vet vil komme, at betydelige midler settes til side i perioder med store overskudd. I denne sammenheng er "en krone en krone".

· Dersom en i budsjettdrøftinger skulle "vekte" ulike utgiftsposter, ville dette forstyrre de reelle politiske prioriteringene. Utgifter som i stor grad kan kanaliseres "ut av landet", ville kunne få forrang i forhold til økte bevilgninger til undervisnings-, helse- og omsorgstjenester produsert i Norge. Over tid ville en slik budsjetteringsprosess være uheldig.

For en nærmere vurdering av disse problemstillingene vises det til Finansdepartementets brev til finanskomiteen 28. april 2000, der finansministeren svarer på Fremskrittspartiets dokument 8 forslag om utenlandsbudsjett.