03.05.2001 Dokumetn 8:86 Beskatning av utgifter til behandling av sykdom

Dokument 8:86 (2000-2001) Forslag fra stortingsrepresentantene Valgerd Svarstad Haugland, Siv Jensen, Per-Kristian Foss og Terje Johansen om å fjerne beskatningen av utgifter til behandling av sykdom

Det vises til brev av 24. april d.å. der det bes om finansministerens uttalelse vedrørende Dokument 8:86 (2000-2001) Forslag fra stortingsrepresentantene Valgerd Svarstad Haugland, Siv Jensen, Per-Kristian Foss og Terje Johansen om å fjerne beskatningen av arbeidsgivers dekning av utgifter til behandling av sykdom.

Likebehandling av alle typer inntekt er et grunnleggende prinsipp i skattelovgivningen. Det er derfor skattelovens hovedregel at enhver fordel vunnet ved arbeid er skattepliktig. Dette gjelder uavhengig av om fordelen ytes i form av kontanter, naturalia, dekning av privatutgifter eller annen økonomisk støtte. I tilfeller der arbeidsgiver eksempelvis dekker utgifter til en operasjon ved en privat klinikk for en av sine ansatte, vil den ansatte oppnå en skattepliktig fordel i og med at vedkommende stilles i en økonomisk bedre situasjon enn andre arbeidstakere i nøyaktig samme helsesituasjon, men hvor arbeidsgiver ikke dekker utgifter til behandling. Dekningen av utgiftene behandles på samme måte som kontante lønnsutbetalinger, noe som innebærer inntektsbeskatning hos arbeidstakeren og plikt til å svare arbeidsgiveravgift for arbeidsgiveren.

Enkelte synes å mene at en konsekvent håndhevelse av det grunnleggende likebehandlingsprinsippet fører til urimelige resultater. Dersom en skulle innføre særskilte unntaksregler som innebærer skattefritak for dekning av private helseutgifter, ville det imidlertid innebære en betydelig og uakseptabel skattemessig forskjellsbehandling mellom arbeidstakere. Noen få arbeidstakere ville få dekket utgifter til privat behandling skattefritt, mens andre måtte velge mellom enten å betale tilsvarende behandling med egne, skattlagte midler, eller å vente på behandling i det offentlige helsevesen. Hvem som skulle kunne tilgodeses gjennom et slikt skattefritak, ville det bli opp til arbeidsgiveren å avgjøre. Det er grunn til å anta at i mange tilfeller vil den ansattes posisjon på den enkelte arbeidsplass være utslagsgivende, slik at det bare ville være enkelte utvalgte arbeidstakere som fikk tilbud om arbeidsgiverdekket helsebehandling. Attraktive arbeidstakere ville nok også ved inngåelse av lønnsavtale stille krav om at arbeidsgiver skal dekke deres fremtidige helseutgifter ved privat behandling. Dette ville gi en helt uakseptabel utvikling i retning av ytterligere forskjeller.

Forslagsstillerne viser til at det på grunn av skatteplikt på arbeidsgivers dekning av helseutgifter bare er arbeidstakere med god økonomi som har råd til å ta imot tilbud om betalt behandling fra arbeidsgiver. Men skattefritak ville skape vesentlig større ulikheter.

I Dokument 8:86 vises det til at det offentlige legger til rette for kjøp av helsetjenester til sykemeldte i regi av trygdeetaten, og at det derfor fremstår som urimelig at skattereglene " straffer tilsvarende initiativ i privat regi". Det vises også til eksempler på at kommuner har tegnet private helseforsikringer for sine innbyggere, noe som skal garantere rask behandling hvis det offentlige helsetilbudet svikter. Disse ordninger tas til inntekt for at det dermed ikke foreligger likebehandling i dag, og at en ordning med skattefritak for behandlingsutgifter dermed ikke vil bryte med grunnleggende likhetsprinsipper. En slik argumentasjon kan jeg imidlertid ikke slutte meg til. Økonomiske ytelser fra arbeidsgiver er skattepliktige selv om en tilsvarende gratisytelse fra det offentlige til samme person vil være skattefri. Dette gjelder både helsetjenester og andre typer tjenester fra det offentlige, for eksempel dersom arbeidsgiver betaler barnehageplass eller skoleplass i en privatskole for arbeidstakerens barn. At det offentlige i enkelte tilfeller kan benytte seg av private helsetilbud, uten at dette utløser beskatning hos mottakeren av tilbudet, kan dermed ikke anses som noe brudd på prinsippet om skattemessig likebehandling.

Også helsepolitiske hensyn taler mot en skattemessig særordning i disse tilfellene. Den helsepolitiske prioriteringen av hvem som har størst behov for hurtig behandling ville i større grad bli overført fra det offentlige helsevesen til private arbeidsgivere. De arbeidstakerne som er mest attraktive på arbeidsmarkedet ville dermed kunne forventes å oppnå en gunstigere helsemessig posisjon enn personer som ikke er like attraktive, uavhengig av hvem som har størst behov for behandling. Videre vil regler om skattefritak kunne stimulere til økt etterspørsel etter private helsetjenester. Dette vil igjen kunne øke etterspørselen etter kvalifisert helsepersonell i privat sektor, noe som kan være med på å svekke det offentlige behandlingstilbudet. Resultatet ville bli at den

enkelte arbeidsgivers prioritering av sine ansatte innebærer et forringet offentlig helsetilbud til andre.

Provenytapet ved en slik ordning ville måtte dekkes inn ved å øke andre skatter og avgifter. I prinsippet ville derfor arbeidstakere som ikke ble begunstiget med arbeidsgivers vilje til å betale behandlingen dels måtte dekke finansieringen gjennom andre skattetiltak og dels selv få et svekket offentlig helsetilbud. Etter min mening er det langt bedre å ha lavere skattesatser og bredere grunnlag. Provenyet kan brukes mer målrettet i det offentlige helsevesen, enn i en ordning med fradrag for arbeidsgiverbetalte helseutgifter.

Avslutningsvis viser jeg til at daværende finansminister Gudmund Restad i sitt svar på spørsmål nr. 71 av 26. november 1999 fra stortingsrepresentant Bjørn Hernes (om beskatning av arbeidsgivers dekning av en ansatts utgifter til private helsetjenester) ga uttrykk for de samme grunnleggende synspunkter som jeg har anført her. Heller ikke den gang ble det ansett som aktuelt å endre skattereglene på området, jf. brev av 3. desember 1999 til Stortinget, som følger vedlagt. Jeg viser også til interpellasjonsdebatt i Stortinget 3. februar 2000.

Både grunnleggende skatterettslige prinsipper, likhetshensyn og helsepolitiske hensyn taler mot det forslaget som fremmes i Dokument 8:86 (2000-2001) om å fjerne beskatningen av utgifter til behandling av sykdom. Jeg kan derfor ikke anbefale forslaget.

Med hilsen

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen