07.02.2001 Svar på spørsmål 192 fra Per-Kristian Foss

Spørsmål nr. 192 fra stortingsrepresentant Per-Kristian Foss av 25. januar 2001, vedrørende kommuners avtaler om fordelingen av eiendomsskatten på kommunekryssende kraftanlegg.

"Stortinget ga i desember i fjor sin tilslutning til innføring av § 8 i eiendomsskatteloven fra 1. januar 2001. Siden er det reist tvil om iverksettelsen innebærer at gamle avtaler om fordelingen av eiendomsskatten på kommunekryssende kraftanlegg settes til side. Spørsmålet synes ikke å være omtalt i Ot.prp. nr. 24 eller i Innst. O. nr. 40. Kan statsråden avklare om disse avtalene fortsatt er gyldige og vil han i motsatt fall ta initiativ til at de blir det?"

Svar:

Interkommunale avtaler om fordeling av eiendomsskatten på kommunekryssende kraftanlegg er omtalt i Ot.prp. nr 1 (2000-2001) avsnitt 16.2 og 16.7.

I proposisjonen er det redegjort for hensyn som taler for at kommunene skal kunne inngå avtaler om fordeling av eiendomsskatten på kommunekryssende kraftanlegg. Videre er det redegjort for hensyn som taler imot at det skal være adgang til å avtale fordeling av selve grunnlaget for eiendomsskatt. Det er bl.a. ikke gitt at fordelingsavtaler vil omfatte alle kommuner som har krav på en andel av det eiendomsskattegrunnlag kraftanlegget representerer etter de nye reglene. Den rettslige rammen for utskriving og inndriving av eiendomsskatten kan dessuten bli meget uklar dersom kommunene avtaler en fordeling av det samlede skattegrunnlaget som avviker fra hva eigedomsskattelova forutsetter som lovlig objekt og subjekt for skatten. Jeg viser til nærmere omtale av dette i proposisjonen.

Departementet foreslo at det ble lovfestet at en kommune ikke kan skrive ut eiendomsskatt på et høyere grunnlag enn det eiendomsskatteloven og forslaget til fordelingsregler tilsier. Dette utgangspunkt kan ikke fravikes ved avtale. Forslaget ble vedtatt av Stortinget som ny § 8 A-3 i eigedomsskattelova.

De hensyn som taler mot adgang til å inngå fordelingsavtaler om selve skatte grunnlaget gjør seg imidlertid ikke gjeldende ved en avtale om fordeling av inntektene fra eiendomsskatten. Departementet la i proposisjonen til grunn at det ikke er rettslige hindre for slik avtalebasert omfordeling av skatteinntektene, og at dette vil ligger innenfor hva kommunene fritt kan inngå avtaler om etter kommuneloven. Adgang til å inngå avtaler om fordeling av de skatteinntekter den enkelte kommune kan kreve inn utfra de fastsatte skattegrunnlag, vil for øvrig ha samme økonomiske realitet som avtaler om fordeling av skattegrunnlag.

I Ot.prp. nr. 1 (2000-2001) er det ikke drøftet særskilt hvilken betydning ovennevnte forutsetning vil få for foreliggende fordelingsavtaler. I et brev til Landssamanslutninga for Vasskraftkommunar av 1. desember 2000 har jeg gitt uttrykk for at avtalepartene vil være henvist til å anvende foreliggende avtaler som partene anser bindende, slik at avtalen ikke lenger gjelder fordeling av grunnlagene, men av de skatteinntekter den underliggende verdsettelse vil innebære. Intensjonen i de tidligere fordelingsavtalene kan imidlertid videreføres.

Jeg tilføyer at fordelingsavtalene må fortolkes etter de alminnelige regler med utgangspunkt i ordlyden og partenes forutsetninger ved inngåelsen og senere eventuelle endringer. Dersom avtalen anses bindende, vil det sentrale innhold være en omfordeling av inntektene fra eiendomsskatten på anlegget. Hvilken mekanisme man avtalemessig har valgt for å oppnå dette; omfordeling av grunnlaget eller innbetalt skatt, vil neppe være avgjørende for om avtalen fortsatt kan kreves lagt til grunn.

Med hilsen

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen