08.05.2001 Brev til Høyres stortingsgruppe

Spørsmål fra Høyres stortingsgruppe, av 26.04.01, vedrørende
St.meld. nr. 30 (2000-2001)

" I Langtidsprogrammets del V kapittel 16 tar Regjeringen til orde for å gjennomføre nødvendige reformer i FN-systemet, blant annet ved at Sikkerhetsrådet utvides for bedre å reflektere dagens internasjonale virkelighet. I den sammenheng skriver Regjeringen:

"Fra norsk side har vi gått inn for at Rådet utvides med Japan og Tyskland som nye permanente medlemmer, at de tre store regionene Afrika, Asia og Amerika får en fast plass hver, og at det i tillegg velges tre nye, ikke-faste medlemmer."

Dette kan forstås som at Regjeringen går inn for å utvide Sikkerhetsrådet med i alt 5 faste medlemmer.

I spontanspørretimen onsdag 25. april uttalte utenriksminister Thorbjørn Jagland følgende:

"Det er en misforståelse at Norge har plukket ut en kandidat fra den ene regionen, Asia. Jeg sa at vi anser India for å være en global kandidat på linje med Japan og Tyskland. Så kommer det tre regioner i tillegg, slik Stortinget også har sagt, og som har ligget i kortene hele tiden."

Dette må forstås som at Regjeringen går inn for å utvide antallet faste medlemmer i Sikkerhetsrådet med 6 land.

Kan Finansministeren klargjøre hva som er Regjeringens syn på reform og utvidelse av Sikkerhetsrådet?"

Spørsmålet har vært forelagt Utenriksdepartementet som har avgitt følgende svar:

FNs generalforsamling nedsatte i 1993 en åpen arbeidsgruppe for å drøfte reform av Sikkerhetsrådet. Bakgrunnen for dette var at det i dag er bred enighet blant FNs medlemsland om behovet for å bedre Rådets geografiske representasjon. Særlig ser man behovet for å bedre utviklingslandenes representasjon i Rådet. Arbeidsgruppen skulle vurdere alle sider ved utvidelse av Rådet, samt bruk av vetoretten, arbeidsmetoder og forholdet til de øvrige medlemsland.

I spørsmålet om utvidelse er det til dels store motsetninger mellom medlemslandene, og prosessen har vært fastlåst de senere år. Land som Storbritiania, Tyskland, Frankrike, USA, Japan, Norge og de øvrige nordiske land har gått inn for en utvidelse av både faste og ikke-faste medlemmer. Sentrale aktører som Italia, Pakistan, Mexico, Spania, New Zealand, Canada, Tyrkia og Argentina har imidlertid gått inn for en utvidelse av kun ikke-faste plasser. De alliansefrie landene (NAM) har vært positive til utvidelse av både faste og ikke-faste plasser, men dersom det viser seg vanskelig å komme til enighet om hvilke land som eventuelt skal få fast plass, vil de gå inn for å utvide Sikkerhetsrådet med kun ikke-faste plasser i første omgang.

Milleniumserklæringen tar til orde for intensiverte anstrengelser for reform av Sikkerhetsrådet. Norge har både selvstendig og innenfor en nordisk ramme spilt en aktiv rolle i arbeidet med reform av Sikkerhetsrådet. Fra norsk side har en lagt vekt på at en utvidelse skal styrke rådets legitimitet, uten at effektiviteten svekkes. En har også søkt å bidra til kompromissløsninger. Regjeringen har med dette for øyet gått inn for en utvidelse av både faste og ikke-faste plasser. Vi har gitt støtte til faste plasser for Tyskland, Japan, India og de tre regionene i Afrika, Asia og Latin Amerika, med andre ord en utvidelse av seks faste plasser. Vi har i tillegg foreslått at tre ikke-faste plasser blir fordelt på de samme tre regionene. Det har vært nordisk syn at det må være opp til landene i hver region å foreslå hvordan det faste medlemskapet skal fylles.

Regjeringen mener at India i kraft av sin størrelse og aktive innsats i FNs arbeid og fredsoperasjoner er en global kandidat til fast plass i Sikkerhetsrådet. Å støtte Indias kandidatur er i tråd med regjeringens holdning om å bedre utviklingslandenes representasjon i Rådet. I regjeringens langtidsprogram kap. 16. 6. 1 er ikke støtten til India reflektert. Dette skyldes at støtten så langt kun var gitt uformelt fra norsk side, og var planlagt offisielt bekreftet under statsministerens besøk i India som fant sted etter fremleggelsen av langtidsprogrammet.

Det er regjeringens syn at en utvidelse av Sikkerhetsrådet er viktig og nødvendig. På bakgrunn av den fastlåste situasjonen i dette spørsmålet, har flere av FNs medlemsland oppfordret til større fleksibilitet. Regjeringen er åpen for at dette er en prosess hvor det er viktig å strekke seg for å oppnå kompromisser og hvor vi må være i en kontinuerlig dialog med andre medlemsland.

Med hilsen

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen