11.05.01 Svar på spm. fra Lars Gunnar Lie av 7.5.01

Finansdepartementet
Vårt saksnr: 2001/2064

Spørsmål fra Lars Gunnar Lie i brev av 7. mai 2001, vedrørende Ot. prp. nr. 86 (2000-2001)

"Eg ber om å få berekningane og bakgrunn/premiss for berekningane av provenyet på om lag 800 mill. kroner som er lagt til grunn i Ot. prp. nr. 86 (2000-2001)

Vidare ønskjer eg å få grunngjevinga for at Finansdepartementet tek bort rentefordelingshøve for ordinær skatt mellom sokkel og landbasert verksemd."

Svar:

1.
Provenyet ved endret rentefordelingsregel

Departementets beregninger
I Ot.prp. nr 86 (2000-2001), punkt 5.1 om økonomiske konsekvenser, oppgir Finansdepartementet:

"Forslaget om endret fordelingsregel for finansielle poster vil kunne medføre en økning i skatteinntektene fra petroleumssektoren på om lag 800 mill. kroner årlig i forhold til gjeldende regler."

Beregningene er for øvrig ikke omtalt i proposisjonen. Nedenfor gis en redegjørelse for hvordan departementet har beregnet provenyvirkningen. Det understrekes at det er usikkerhet knyttet til beregningene.

Hensikten med Finansdepartementets provenyberegning er å gi et anslag for en normal årsvirkning av fordelen for selskapene av å opprettholde den skjeve rentefordelingen gitt dagens omfang av virksomhet både på sokkelen og utenfor sokkelområdet. Departementet anser det for øvrig som en vesentlig risiko ved å opprettholde regelen at flere selskaper i økende grad vil innrette seg slik at de drar fordeler av den. Departementet har i beregningene likevel lagt vekt på ikke å overvurdere de fordelene selskapene vil kunne ha av den nåværende fordelingsregelen.

Provenyberegninger basert på normal årsvirkning gir et bedre uttrykk for fremtidig provenyvirkning enn beregninger basert på faktisk netto finansposter i en forholdsvis begrenset periode. Det vises videre til departementets svar til Britt Hildeng om forholdet mellom normal årsvirkning og de avvikene som kan oppstå for enkeltselskaper i et bestemt utvalg av år, jf. vedlagt kopi.

Beregningene er utført av Oljeskattekontoret og baserer seg på opplysninger i selskapenes selvangivelser/årsrapporter for årene 1997-1999. Det er tatt utgangspunkt i selskapenes samlede rentebærende gjeld. Netto finansposter til fordeling er beregnet som 6 prosent av gjelden for alle selskaper. Denne rentesatsen skal reflektere en gjennomsnittlig nominell lånekostnad (målt i norske kroner) for selskapene over tid.

Rentesatsen kan ses på som en risikofri rente med tillegg av kredittrisiko.

Fastsettelse av en gjennomsnittlig lånekostnad over tid vil nødvendigvis være basert på et innslag av skjønn. Et anslag på 6 prosent kan fremstå som rimelig ut fra den forventningen om fremtidig renteutvikling som er gjenspeilet i renten på langsiktige statsobligasjoner. En kan imidlertid også argumentere for at rentesatsen bør settes noe høyere. Departementet anser en rente på 7 pst. som et rimelig øvre anslag på en rentesats som reflekterer en gjennomsnittlig nominell lånekostnad for selskapene over tid. Dersom en legger til grunn dette anslaget, vil beregningene i proposisjonen kunne undervurdere den fordelen selskapene vil kunne ha av den nåværende fordelingsregelen med om lag 140 mill. kroner pr. år.

Fordelingen mellom sokkel og land er basert på en noe mindre detaljert oppdeling av poster enn det som er lagt til grunn i forslagene til endringer i petroleumsskatteloven, jf. utkast til § 3 d i loven. Det er ikke grunn til å anta at dette har stor betydning for beregningene.

Skatteeffektene er beregnet ut fra en forutsetning om at alle selskaper er i særskatteposisjon.

Økte netto finanskostnader fordelt til land forutsettes å kunne dekkes opp av landinntekter, enten i sokkelselskapet eller i øvrige selskaper i konsernet gjennom konsernbidrag. En har dermed lagt til grunn at landunderskudd i sokkelselskapet ikke må fremføres.

2.
Rentefordeling i forhold til ordinær skatt

Departementet har lagt til grunn at det skal være samme fordelingsregel for netto finansposter ved fastsetting av alminnelig skatt i de to skattedistriktene som ved særskatt. Begrunnelsen som departementet har gitt for endret fordelingsregel, gjelder i forhold til begge skatter. Et viktig hensyn er å gjøre skatteinntektene på sokkelen mer upåvirket av virksomhet som selskapene har utenfor sokkelområdet, på norsk fastland eller i utlandet. Ulike fordelingsregler for de to skattene ville motvirke dette hensynet, og samtidig bidra til å komplisere skattesystemet. En viser i den forbindelse også til at Petroleumsskatteutvalget gikk inn for ny fordelingsregel for renter i forhold til alminnelig skatt selv om utvalget foreslo å avskjære rentefradraget fullstendig i særskattegrunnlaget.

Finansdepartementet viser videre til proposisjonens forslag om å oppheve dagens regel som gir rett til fradrag i alminnelig inntekt på sokkelen for inntil halvparten av landunderskuddet. Dette forslaget kan ha en viss betydning for samlet risikoeksponering dersom samlet landinntekt ikke er tilstrekkelig til å sikre effektivt fradrag for et underskudd i det året det oppstår. Finansdepartementet ser det likevel som nødvendig å endre denne regelen.

Finansdepartementet har lagt vekt på at virksomheten på sokkelen gir opphav til en særlig høy avkastning. Sokkelbeskatningen, herunder også alminnelig skatt som skattlegger den ekstraordinære avkastningen med 28 prosent, skal sikre at en andel av denne avkastningen tilfaller staten. Dette oppnås etter departementets oppfatning best ved at det økonomiske resultatet av virksomheten i de to skattedistriktene holdes mest mulig adskilt.

Forslaget om å oppheve regelen må i tillegg ses i lys av forslaget om å renteberegne sokkelunderskudd og overføre gjenstående underskudd ved realisasjon av virksomhet og fusjon. Denne regelen vil gjøre at føring av underskudd mot sokkelen kan bli mer lønnsomt for selskapene enn i dag. Dette skyldes at det i år med overskudd på sokkelen, men fremførbare underskudd både på land og sokkel, vil lønne seg å ta landunderskuddet først til fradrag siden sokkelunderskuddet kan fremføres med rente.

Finansdepartementet vil avslutningsvis vise til at selskap som er del av et større konsern, men ikke selv har tilstrekkelig landinntekt til å få effektivt fradrag for rentekostnader som er fordelt til land, har mulighet til å motta konsernbidrag for å bidra til skattedekning av kostnadene, jf. svar på spørsmål fra Britt Hildeng (kopi vedlagt). Denne adgangen reduserer isolert sett betydningen av den gjeldende regelen om fradrag i alminnelig inntekt på sokkelen for inntil halvparten av landunderskuddet.